Jeg er så ensom

[lillepille]

Hei alle sammen. Dette er noe jeg bare følte for å skrive ned, med tanke på humøret. Har vært oppe i 25timer nå, så beklager skrivefeiler som sikkert kommer til å forekomme.. Vet ikke om det her er det rette stedet å poste på heller, men, jaja..

Jeg må gjøre noe med livet mitt. Kan ikke fortsette å leve i en hule sånn som jeg gjør nå, selv om jeg liker det. Det føles trygt. Men, det er ikke å leve. Å leve skal handle om opplevelser, om latter og venner. Men, har jeg noen av delene? Nei. Hvem sin skyld er det? Min.

Jeg trenger å komme meg ut, være med mennesker jeg trives med å gjøre litt varierte ting. Å være i bevegelse er noe jeg også trenger. Det er ikke til å skjule, jeg har blitt tykk, stygg og ekkel. Skjønner godt at han ikke tenner på meg i det hele tatt Hvorfor skulle han det uansett? Personligheten har begynt å gjenspeile livet jeg lever – kjedelig, ensformig og elendig. Det er meg.

Men, det er så vanskelig. Jeg vet at jeg bare trenger og dra meg ut av denne onde sirkelen jeg er i. Hvorfor får jeg ikke meg selv til å gjøre det? Det virker så lett, allikevel så vanskelig.

Ikke kommer jeg meg på skolen heller, fraværet bare stiger og stiger. Jeg vet ikke om det er av latskap eller bare det at jeg vil stenge alt ute. Jeg ødelegger min egen framtid bevisst..

Jeg tror jeg lider av en depresjon. Eller, jeg er nesten sikker på det. Ingen får se det. Kanskje han får se det en gang i blant med mine utbrudd. Han tror vell at jeg bare utagerer der og da, og at det ikke er noe mer, for det er sånn det sikkert virker utenfra.

Jeg er så ensom.

Hvorfor kan ikke jeg være sånn som alle andre?

[AnonymBruker]

Det er mange av oss

Anonym poster: e1bb867a111fee897c98ff9d41a7d3b3

[Hudærra]

Det der høres kjent ut..og ja, det høres ut som du kan være deprimert. Noen ganger er det ikke bare "å ta seg sammen", noen ganger trenger man hjelp til å komme seg ut av gropa. Snakk med en god venn hvis du har det, snakk med fastlegen din om du eventuelt trenger antidepressiva i en periode eller noen timer hos psykolog, eventuelt en helsesøster eller psykiatrisk sykepleier. Det hjelper å snakke med noen som lytter og som kan se ting fra et annet perspektiv. Skriv dagbok, skriv ned ting du er takknemlig for, hva du ønsker å endre i livet ditt, hva som er vanskelig. Gå turer i naturen, det kan også klarne hjernen. Begynn i det små, gjør små endringer, vær snill mot deg selv og vær din egen bestevenn. Tillat deg selv å kjenne med det som gjør vondt uten å grave deg ned i det. Gjør ting som du liker og som gjør deg glad. Jeg har hatt det sånn som du beskriver i mange år, men heldigvis går det opp og ned her i livet og man lærer og vokser. Håper du finner ut av det! Stor klem til deg :-)

[Gjest Edelhjerte]

Sender deg en jeg.