Når du er skikkelig nedkjørt...

[Gjest Kinga]

Hadde en prat med venn av familien, en dame med to barn, for en stund siden. Hun fortalte om hvordan tiden hadde vært da hennes yngste barn hadde langvarig kolikk som spebarn. Hennes eldste barn hadde også hatt kolikk som liten.

Hun fortalte om kontinuerlige våkenetter og mye sutring også på dagtid med minsten. Etter at dette hadde pågått i flere måneder var hun og mannen svært slitne. Hun er forøvrig selvstendig næringsdrivende og han privatpraktiserende; så begge hadde i tillegg jobber som krever sitt. Pluss eldstemann som også krevde omsorg, oppmerksomhet og stimulering.

"Jeg kom til det punktet der jeg vurderte å arrangere krybbedød", uttalte hun for å beskrive hvor sliten hun hadde vært i denne perioden av livet sitt.

Kan forøvrig fortelle at begge barna lever i beste velgående den dag i dag

Hva sier dere om hennes uttalelse?

Har du selv gått med samme tanker noen gang? 12

[Geaa]

Når barnet skriker seg blå klokka fire om morgenen og mor har tilbakelagt en maraton med arvingen i armene, da er tankene temmelig desperate... Men heldigvis er det bare i teorien, for vi elsker dem jo...

Og tankene mine går til den stakkars moren til barnet som ble funnet dødt i skogen i disse dager...12

[Gjest Anonymous]

krybbedød var kanskje litt drøy da, men jeg hadde ikke det problemet selv. jeg hadde en jente som ikke fikk nok mat, hun skrek i 6 uker før jeg kjøpte morsmelkserstatning (etter dette har hun vært en perle og er nå 8 år).

men når hun var sulten og skrek døgnet rundt, ja da var jeg jammen sliten, fortvilet, sinna, oppgitt. jeg husker jeg la henne i vogna ute på den ene siden av huset og så prøvde jeg å sove i den andre enden. men det fungerte dårlig. må si at jeg unner ingen å få et kolikkbarn - det må være et sant helvete

[L@dy]

Jeg tror nok en sånn uttalelse høres ganske mye værre ut enn hva det egentlig er. Når jeg var baby så var det en periode jeg ikke spiste. Min mor kunne sitte i timesvis og forsøke å gi meg mat, men jeg bare spydde opp igjen alt som var. Da hadde hun sagt at hun hadde lyst å bare "kaste ungen i veggen". Men det har hun altså ikke gjort da.

[Mathias]

Hehe, har i fortvilte stunder hatt mest lyst tilå gi ham vekk ja....!! Men ikke ham egentlig, bare det utysket som skaper problemer, englebarnet vil en jo beholde hehe

[Gjest Kinga]

Takk for svar, folkens!

Jeg synes det er litt viktig at man er klar over at man kan komme til å gå rundt med slike tanker som mor eller far.

Jeg tror det er mange unge mennesker, piker især, som går rundt med fullstendig rosenrøde forestillinger om hvor mye arbeid og ansvar det innebærer å ha barn. At man mange ganger faktisk kan være helt på grensen av seg selv under et barns oppvekst, har aldri streifet dem.

Selv er jeg ung og barnløs, og sånne uttalelser har helt klart en slags preventiv virkning i seg selv

Er det mange av dere som har fått seg en "blåmandag" mht. hva det innebar å få barn? Helt sikkert. Hva var det som fjernet dine rosenrøde forestillinger for alvor?

_________________

Vibeke 1212[ Dette Innlegg er endret av: Vibeke den 2002-05-31 15:43 ]

[Cassandra]

Jeg har hatt to kolikk babyer, heldigvis ikke samtidig, men dog erfaring når det gjelder kolikk har jeg!! Det er noe av det mest fortvilende nybakte foreldre kan oppleve, tror jeg. Det er så fortvilende og frustrerende når INGENTING hjelper og gull ungen har det SÅ vondt. Andre gangen jeg hadde en baby med kolikk var jeg mye mer avbalansert enn den første gangen, og hadde faktisk ingen tanker om at jeg skulle kaste ham verken her eller der Men første gang derimot...

Likevel er kolikk perioden forholdsvis kort (selvom det ikke føles sånn der og da!!), det var verre for meg da ungene kom i "trass alderen/e. For da kom mine tanker om at jeg ikke strakk til som mor, jeg klarte jo ikke lære barna mine forskjell på rett og galt!! Slik kunne det se ut i alle fall De søte barn mine oppførte seg IKKE slik jeg ønsket, og samme hva jeg gjorde så var de like ivrige etter å gjøre det de selv ville. Til slutt satt jeg meg ned og lurte på hva jeg holdt på med, og det gikk opp for meg at jeg ikke kunne dressere barna mine som de var hunder. De ville aldri lyde meg på kommando likevel. Så da prøvde jeg en mer "fri" oppdragelse, men det gikk ikke så bra det heller Det som var mest effektivt var en blandings oppdragelse.. Gi og ta, ikke sant??

Mange ganger har jeg følt at jeg har gjort mine barn ille som har fått meg til mor, og noen ganger synes jeg såååååå synd på meg selv som har barn i det hele tatt Men samme hva... "in the end of the day" så ville jeg ikke byttet med noen!! For uansett hvor vanskelig det kan være, hvor tungt det er så er gevinsten så uendelig stor. Barna er en gave og en berikelse.

Men for å dale litt og få beina på jorda igjen, så vet jeg at den tøffeste perioden ligger foran meg, nemlig tenårene!! Min eldste er ikke mer enn ti år, og de andre følger tett etter. Og jeg aner ikke hva jeg går til, så jeg tror at det er DA jeg mister mine rosa brille glass for alvor. Og det er DA jeg får grå hår og blå mandager for alvor

Er det ikke pussig hvordan foreldre gleder seg til barna skal bli større, og når de endelig har blitt store så lengter vi tilbake til da de var små???

Ingenting er så deilig som en varm liten kropp som legger armene sine om halsen min og bare KOSER og KOSER. Eller en liten stemme som forteller meg at hun eller han er så glad i meg fordi jeg er verdens beste mamma. Så hvis jeg tidvis har mistet de rosa brillene, så får jeg dem fort på igjen ja

Bare gled deg, Vibeke. Når det passer seg slik og du vil ha barn. Det er mye å glede seg til. Trust me 12

[Puma]

Her i gården er det som regel veldig stille og rolig. Guttungen pusler med sitt, og jeg har Lego i hele stua. Sabla vondt å tråkke på, men hva gjør vel det?

Men jeg skal innrømme, at det har vært perioder, hvor jeg vurderte å "miste" han en eller annen plass ja!

Heldigvis er det lov å tenke. Bare en ikke gjør det. 12

[*nora*]

Selv om mine barn egentlig har vært veldige rolige som spedbarn, har det jo vært akter her til tider, ja... Har sagt til dem at. Hvis ikke du tier still så kaster jeg deg ut av vinduet!! Men tror aldri jeg kunne ha gjennomført det! Og heldigvis har de vært så små når jeg har sagt sånn at de ikke husker det.

Heromdagen var jeg så sliten og trøtt, været var surt så vi måtte være inne, og ungene var helt i hundre, og da tenkte jeg på hva jeg kunne gjøre for å slippe dette maset. Eneste alternativet ble å ta livet av seg fant jeg ut. DA var jeg sliten og lei da!! Men slike tanker går fort over, og i bunnen så er det vel ikke så seriøst tenkt:)

[Gjest Anonymous]

Mine rosenrøde drømmer forsvant samtidig med at mine følelser for min samboer forsvant. D.v.s det at han aldri stilte opp for å hjelpe til da barnet var nyfødt/baby og samtidig fortalte meg hvilken dårlig mor jeg var. Det var ikke dette jeg hadde "drømt" om....og selvsagt blir jeg også sint på ungen av og til, men mest sint er jeg på min tidligere samboer!

[Gjest Anonymous]

Hei Vibeke,

det virker som om du har såpass fornuftige tanker rundt dette med barn, at for din del blir det nok ikke noe sjokk. Jeg hadde aldri noen roserøde tanker om dette med spebarn, men jeg har aldri vært noe særlig glad i barn (bortsett fra tanteungen min og mine egne selvfølgelig), slik at det største "sjokket" (vil egentlig ikke kalle det det) kom når vi skulle hjem fra sykehuset og følelser/hormoner begynte å svirre rundt. Jeg gråt og gråt i timesvis......

Men som foregående anonym skriver - jeg tror det er dønn viktig at man snakker sammen som foreldre på forhånd og blir enige om fordeling av arbeidsoppgaver. Det er fremdeles menn idag som synes at det er helt greit at vi jentene gjør alt - dere er jo allikevel bare hjemme.....

Min x hadde veldig de tendensene der, og vi ble enige om på forhånd at han skulle være hjemme han også, så vi delte permisjonen nesten på midten (det var jæ.. å begynne å jobbe igjen ). Men det var viktig for meg at han også tok del i spebarnet.

En annen ting man er nødt til å snakke om på forhånd er eventuelle misdannelser eller handicap - hva gjør man, hvordan (tror man at man) reagerer, og hvordan organiserer man livet sitt da? Dette er vanskelig spørsmål, men jeg synes de er veldig viktige.

[Maeve]

Når jeg leste innlegget så skjønner jeg den frustrerte mor med kolikkbarn. Hadde det akkurat på samme måten med den første. Jeg var nesten 18 og alenemor. Det var mange ganger jeg ønsket å ta livet av meg selv, og kunne gladelig ha gitt bort sønnen min. Men likevel, det ordnet seg etterhvert, og i dag er jeg nå bare sjeleglad at jeg ikke tok livet av han!!!Det ble en kjekk og ung mann av han!! Har ikke feilet i oppdragelsen, tror jeg!

Det jeg forbinder med småbarnstiden så er det trassalderen! I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vil heller ha 10 småbarn, enn to tenåringer!!! De gir meg grå hår i hodet av alle diskusjoner og argumenter. Man må ha nerver av stål når tenåringene er ute, og du ikke finner tak i dem, eller mobilen er slått av!! Jeg lærte av feilene med den første, og er bestemt med de andre. Jeg holder nok ut enda ei stund, og i flekkene føler jeg meg som en fossil!!!!!!!!

Hilsen fra en lettere hysterisk

tenåringsmamma"Maeve"

[Gjest Anonymous]

Hei Vibeke.

Sårt og vanskelig tema dette her. Mødre skal jo fremstå som personer som gir sitt avkom uforbeholden kjærlighet. I enhver situasjon. Under alle omstendigheter. Morskjærligheten i fokus! Sterkt.

Det fokuseres ikke så mye om mødre som sliter i forhold til følelser av utilstrekkelighet. Mødre som kan slite med negative følelser i forhold til sitt avkom. Det er et ikketema. Nå vet jeg at mange mødre har både positive og negative følelser og at det er "normalt".

Jeg vet jeg vil opprøre noen. Min påstand er i alle fall at ikke alle krybbedødsfall reelt sett er krybbedød. Ikke lett å kommentere påstanden ytterligere, men jeg sier det likevel. Ikke alle barns småskader og brudd er forårsaket av uhell. Sånn er det. Hva dette skyldes, kan man jo bare spekulere i. Har man ikke som svært sliten mamma, de riktige grensene og et greit nettverk, så kan det avstedkomme uforsvarlige handlinger.

Selv har jeg fått to barn. I svært rask rekkefølge. Jeg elsker dem, jeg føler sterk kjærlighet for dem og jeg vet at jeg er en kjærlig og omsorgsfull mamma. De var særdeles velkommen til denne verden.

Men alt har ikke vært rosenrødt. Kjærligheten har ikke alltid føltes så sterkt. Det har vært perioder hvor jeg har følt på og spurt meg selv om jeg virkelig hadde følelser for dem. Om mine følelser bare var skapt fordi sånn måtte det være. Noe annet ville være direkte naturstridig. Hvis det ikke var sånn at min morskjærlighet var ekte, ville jeg jo være et aldeles grusomt menneske. En mor som ikke innerst inne kunne føle virkelig kjærlighet! Grusomme tanker. Veldig ensomme tanker.

Alle våkenettene, alle begrensningene, all utilstrekkelighet, alt ansvar, all amming, all bleieskiftig, alle barnesykdommer, all trøsting etc..etc.. Livet var ikke lenger mitt alene. Noen trengte meg absolutt hele tiden. Jeg kunne ikke engang ta meg en dusj eller pusse tennene, uten at det var styrt av at noen ventet på meg og krevde meg. I perioder, et slit fra morgen til kveld.

Det var perioder jeg følte at jeg holdt på å kveles. Jeg hadde bare lyst å stikke fra alt, glemme alt som hadde med ansvar og gjøre. Frustrert og motløs og innvendig ganske amper. Dette var noe jeg IKKE snakket med noe om. Tankene og følelsen innbød til skam. Tanker og følelser jeg ikke kunne dele med noen. Jeg kunne sette meg ned ved sengene deres om kvelden, se på dem, stryke på dem og likevel føle en påtrengende avmakt. Spurte noen hvordan jeg hadde det, smilte jeg og tilkjennega at jeg hadde det sååå bra så.

Det var vanskelig, fordi jeg på forhånd hadde forestilt meg at barn utelukkende vekket positive og omsorgsfulle følelser. Sånn er det jo aldeles ikke hos alle mamma'er.

Selvsagt var det flest gode dager. Dager hvor jeg virkelig følte en nærhet og en inderlighet som er vanskelig å beskrive.

Nå har barna blitt større. Jeg har overholdet ikke stukket av. Jeg har aldri gitt dem annet enn masse kjærlighet, nærhet og positiv støtte. Samtidig har jeg sloss med meg selv for å ta meg mitt eget rom, være et selvstendig jeg, ikke bare mamma.

I dag snakket jeg med en venninne. Vi snakket litt om våre valg i livet og hvordan tilstanden var i forhold til barn og hverdagslivet. Hun sa at jeg hadde så utrolig flotte og trygge barn og at jeg, ifølge henne, var en svært god mamma. Det varmet og det bekreftet. Selv om jeg til tider ikke har følt det helt sånn.

[Rita]

Pssst....det var ikke meningen å være anonym. Innlegget var signert.....Rita.12

[Jen]

Da sønnen min var baby og vrælte på det verste kunne jeg av og til se for meg at jeg kastet han ut vinduet, og jeg hadde ett skikkelig levende bilde av at han fløy avgårde og ble oppslukt av nattemørket og vrælingen ble svakere og svakere. Hadde en del slike tanker, og tror det er veldig normalt. I hvertfall har de jeg kjenner hatt det likedan. Men det er en evighet av forskjell på å tenke eller si det og det å faktisk gjøre det. Og i neste øyeblikk føler man seg ond bare for å ha tenkt tanken. Men man blir så hjelpeløs og frustrert når de bare gråter og man ikke klarer å roe dem. Den første tiden etter fødselen pleide jeg ofte å tenke tanker som "hvis jeg bare slipper han nå, hva skjer da?" og så fikk jeg skrekkbilder i hodet av sønnen min liggende blodig på gulvet. Det var skikkelig grusomme tanker å ha, og jeg var ikke forberedt på det. Men nå tror jeg man får slike tanker for å trene seg opp til å beskytte barnet. Man tenker de verste ting for på en måte å trene hjernen til å hele tiden være oppmerksom på farlige situasjoner.

[Gjest Kinga]

Hei Jen

Interessant teori du har. Trene opp hjernen til å beskytte barnet - ved å se for seg konsekvensene av et skadet barn. Der fikk jeg noe å tenke på.

Tusen takk for alle bidrag folkens!

Cassandra: Jovisst, jeg gleder meg til å få barn, men når det skulle passe vet jeg ikke helt. Etparsøtten ting som skal falle på plass først, vet du.

Både du og Maeve nevner dette her med tenåringer; jeg var selv et uhyre for mine foreldre (hvem var ikke det). Har jobbet endel på barnehjem/ungdomshjem. Kjente meg selv igjen i tenåringene der så til de grader! Utrolig utfordrende - og givende arbeid. Men en ting er å gå sliten fra jobb og hjem til tomt hus; en annen ting er å gå sliten fra jobb og komme hjem til en tenåring, ja.

Anonym og Anonym: Nevner dette med samarbeid og planlegging med partner. Ja, det er viktig. Jeg er fryktelig opptatt av å gjøre ting riktig på egenhånd, men når det kommer barn til, deles jo ansvaret med en annen. Vel, deles og deles; ansvaret blir på en måte dobbelt så stort, jo! Når to stykker skal gjøre ting riktig, mener jeg. Og fryktelig tungt om en skulle svikte.

*nora* og Rita skriver om dette med å gå rundt med tanker man ikke sier høyt; og ihvertfall ikke gjennomfører. Ja, det er et sårt og vanskelig tema, virkelig. Greien er at jeg tror at de aller fleste har vært der; med slike tanker, men det var det å si det høyt, da. Skam. Man skammer seg over seg selv og er engstelig for hva omgivelsene må tenke og tro.

Jeg må bare ta hatten av for alle dere som har svart meg; jeg beundrer dere! På samme måte som jeg beundrer denne damen jeg pratet med for en stund siden; hun med kolikkbarna. Barna hennes er tvers igjennom flotte, hun likeså. Hun er et godt menneske og en fantastisk mor for sine barn; mye må hun da ha gjort riktig - selv om det nok ikke alltid har vært "riktig" følelse.12