hva gjør man når venners foreldre tar sitt liv?

[-hild]

Har akkurat fått en sms fra en av mine beste venner - hans far har tatt sitt eget liv. Her sitter jeg - milevis unna, og kan ikke gjøre det som føles mest naturlig, å dra for å hilse på og tilby min støtte.

(Ikke kan jeg fly, har termin om en mnd- dessuten har jeg akkurat vært på tur.. - og ikke kan jeg kjøre, kroppen min vil nok ikke sette pris på 10 timer i bil akkurat nå..)

Men hva gjør jeg i en sånn situasjon? Svarte ikke på meldingen foreløpig - synes det blir feil å uttrykke medfølelse med en sms.. Jeg kommer nok til å ringe ham i løpet av dagen, men hva sier man.. En ting er å miste en av foreldrene, det har jeg selv vært i gjennom, men jeg har ikke noe begrep om hvordan det føles - og hvilke behov de nærmeste har når noen velger å forlate livet.

Bør jeg sende blomster i dag - og sender jeg dem da til min venn, eller til hans mor? Eller bør jeg kanskje vente med blomstene?? Hva synes dere?

Som dere skjønner - jeg synes ikke dette er noen enkel situasjon. Kommer til å ta en prat med noen av våre felles venner i løpet av formiddagen, og vil sette pris på tilbakemeldinger på hva jeg "bør" gjøre fra noen av kg brukerene også.

[Lisemor]

Ring og la din venn få snakke-gråte.Si at du gjerne skulle vert der men i din tilstand.................... La din venn vite at hun kan ringe deg dag og natt etter behov. Send blomster i morgen til DIN VENN med et personligt kort oppi.(kondolerer er upersonligt og kaldt). Skriv at du tenker på henne og føler med henne i sorgen..........

Det viktigste er at du viser at du bryr deg.

[Gjest Embla s]

Enig med Lisemor i det meste, men kondolerer er slett ikke upersonlig og kaldt. Det er et utrykk som dekker mye når noen har mistet noen. Ofte kan det være en fin ting å si når man egentlig ikke vet hva man skal si. Ang blomster til din venns mor, så ville jeg sendt hvis du har et forhold til henne. Kanskje man bør fokusere mest på at de har mistet en de var glad i og ikke så mye på hvordan/hvorfor han døde, og gjøre det du ville gjort om omstendighetene rundt dødsfallet var annerledes. Vennen din har sikkert behov for å snakke, akkurat som man har når dødsfall skyldes ulykke, sykdom el.l.!

Syns ikke de gjennlevende fortjener at folk reagerer annerledes i fht dem pga selvmord.

[Gjest Poirot]

Må nok en gang si meg enig med Embla.

[Gjest Pjusk]

Men hva gjør jeg i en sånn situasjon? Svarte ikke på meldingen foreløpig - synes det blir feil å uttrykke medfølelse med en sms.. Jeg kommer nok til å ringe ham i løpet av dagen' date=' men hva sier man.. En ting er å miste en av foreldrene, det har jeg selv vært i gjennom, men jeg har ikke noe begrep om hvordan det føles - og hvilke behov de nærmeste har når noen velger å forlate livet. [/quote']

Synes du skal fortelle ham at du ikke klarer å sette deg inn i hva han går gjennom, men du er der (pr. telefon) hvis han vil prate. Uttrykk medfølelse og forståelse rett og slett.

[L@dy]

Sier det samme som de andre her. Ring og la din venn får snakke og gråte. For en del år siden så mistet ei veldig god venninne sin mor i selvmord. Nå var vi også i slekt, og jeg kjente hennes mor svært godt, så det ble jo svært nærmt for meg også. Vi snakket mye, egentlig om alt mulig. Sorgen over å miste en person som står en nær er jo tøff. Men i tillegg har en massevis av spørsmål om hvorfor valgte vedkommende å gå den veien. Og dette er jo noe som en ofte aldri vi få noe "ordentlig" svar på.

Jeg tror nok din venn skjønner at det er vanskelig for deg å reise nå i din tilstand. Men du kan kanskje foreslå at han kan komme på besøk til deg om en stund.

Ang blomster, jeg tror jeg ville satte pris på av en venn tok kontakt først og fremst, og venter litt med blomster. Jeg hadde nok vært så lammet av sorgen og ikke minst sjokk at jeg ikke hadde orket blomster de første dagene. Ville nok sendt blomster til din venn til begravelsen kanskje, med et fint brevkort.

[-hild]

Tusen takk for hjelpen, jenter!

Dere sier igrunnen mye av det jeg har tenkt på siden jeg fikk meldingen - har skrubbet kjøkkenet og tenkt og tenkt.. Endte opp med å tenke på hva jeg satte mest pris på selv da min far døde - jeg var nok mere opptatt av å vite at vennene fortsatt var der, i sorgen som i glede - fikk blomsterhilsen fra noen av dem, og det satte jeg også pris på. Som dere sier er tapet det samme, enten det skjer på den ene eller den andre måten.

Registrerer forresten at det er delte meninger om bruken av "kondolerer". Skjønner at enkelte opplever det som upersonlig - men for meg er det veldig naturlig å bruke akkurat det uttrykket. Det dekker alt det jeg ønsker å si, uten at det blir så mange ord. Det er kanskje ikke så viktig akkurat hva jeg sier eller hvordan jeg sier det - men at jeg får sagt at jeg er her, at jeg stiller opp, og at jeg er tilgjengelig for en prat hvis han vil snakke.

Nok en gang - tusen takk for hjelpen! Nå skal jeg logge meg av og ta en telefon.