Å sørge over noen du aldri har møtt

[Gjest Myumi]

Jeg har hatt en veldig god nettvenn i nesten 5 år. Vi har snakket sammen nesten daglig via messenger, sendt tusenvis av e- post og gaver til jul/bursdag etc. Vi har kun vært venner, ikke noe mer, jeg har hele tiden visst at han har vært gift og har barn. Men pga. våre felles interesser innenfor fotografi, mote, design, mat + + + har vi aldri gått tomme for samtaleemner.

Plutselig fikk jeg ikke min vanlige morgen mail, det var 15 nov. 2003 og ingen e- post, ikke neste dagen heller. Han hadde hatt mye problemer med AT&T (teleselskap) så jeg tenkte at han kanskje var uten nett så jeg tenkte ikke noe mer over det. Dagen ble til uker, uker ble til måneder, julen kom og fortsatt ikke noen e- mail. Jeg fikk ingen respons noe sted.

Så for noen dager siden (feb. 2004) fikk jeg en e- post fra hans kone. Han hadde fått ett massivt hjerteinfarkt hjemme i stuen den 30 nov. og var død før hun i det hele tatt rakk å ringe etter ambulanse. Hans dårlige matvaner kombinert med mye sprit, tobakk og ett fullstendig fravær av fysisk aktivitet ble for mye for kroppen hans, han ble 62.

På en måte er det godt og få vite hva som skjedde, men det er trist, jeg kommer til å savne ham noe fryktelig og jeg er lei for at jeg aldri fikk sagt farvel.... det er rart, jeg kjente ham så godt, og når vi snakket var det som om vi var i samme rom.

Det er underlig når nettvenner forsvinner, man kjenner dem men på en annen side kjenner man dem ikke i det virkelige liv. Så hvordan skal man sørge- jeg vet ikke.

[Gjest anneline]

Tror denne problemstillingen blir mer og mer vanlig, ettersom ny teknologi skaper nye kommunikasjonsformer. Det føles kanskje rart, men i mine øyne kan man faktisk komme ganske nær andre mennesker via nett, selv om man aldri møtes rent fysisk. Flott av kona å ta kontakt slik at du fikk rede på hva som hadde skjedd. Er vel kanskje ikke helt enkelt bestandig, ettersom mange har passord på mail og msn, som kan vanskeliggjøre at f.eks etterlatte kan gi slike beskjeder. Ellers er det vel ingen fasit for sorg, men ingen kan vel komme og si at du ikke har noen 'rett' til å sørge over tapet av en kjær nettvenn som har vært en del av din hverdag i mange år? Har selv noen slike, og jeg ville syntes det var trist om noe skulle skje med dem. Kanskje det er en ide å informere sine nærmeste om slike venner slik at de kan ta kontakt med dem om noe skulle skje?

Man blir jo på en måte involvert i hverandres liv selv om det utelukkende skjer via nett, så det er ikke rart at du savner denne vennen din i det hele tatt, selv om sorgen kanskje blir på en litt annen måte enn med mennesker du er i slekt med eller kjenner på andre måter. Selv sørget jeg faktisk litt da jeg fikk vite at en som gikk forbi huset mitt til faste tider hver dag var død. Vi var bare på nikk, og hadde vel egentlig aldri snakket sammen ordentlig. Det var liksom en del av min hverdag, hvor rart det enn kan høres ut.

[Gjest Myumi]

Flott av kona å ta kontakt slik at du fikk rede på hva som hadde skjedd. Er vel kanskje ikke helt enkelt bestandig' date=' ettersom mange har passord på mail og msn, som kan vanskeliggjøre at f.eks etterlatte kan gi slike beskjeder.[/quote']

Dette har en enkel forklaring, hans kone visst meget godt hvem jeg var og hans sønn som er like gammel som meg snakket jeg også med i perioder.

[Gjest Katarine]

Huff... dette høres trist ut. Jeg vet godt hvordan det er å sørge over noen man aldri har møtt (min tante, som etter sigende var en fantastisk dame, døde i 1999 uten at jeg hadde fått møte henne siden jeg var liten pike, og jeg husker henne ikke engang), og det vondeste er kanskje enkelte menneskers nedlatende holdning om "hvorfor sørge over en du aldri har møtt"? Men slike mennesker har jeg etterhvert lært å ikke engang ta alvorlig.

Du spør hvordan du skal sørge. Jeg vet ikke, men for min del har det hjulpet å snakke med andre slektninger som kjente min tante, og jeg har også fått noen bilder av henne. Min kusine lot meg dessuten få se bilde av henne i kisten. Noen synes slikt er grotesk, men for meg gjorde det godt å se bilde av henne selv om hun var død. Det veide på en måte også opp for at jeg ikke kunne gå i begravelsen. Kanskje du også kunne få noen bilder av vennen din?

[Gjest gjest1]

Så trist å høre! Det er klart man sørger selvom man ikke har møtt vedkommende. Du har mistet en nær venn, så jeg håper du tillater deg å sørge!

:trøste:

[Leo]

Selv mistet jeg mange gode kollegaer som jobbet i WTC 9/11. Jeg hadde jo aldri møtt noen av dem, men vi hadde jo daglig kontakt pr. telefon og mail. Etter flere år, var dette mennesker jeg følte at jeg "kjente".

Klart man sørger, men det blir en litt merkelig følelse. Det er også vanskelig å forstå for andre, som ikke har opplevd det selv, at man kan sørge over et menneske man aldri har møtt.

[Saga]

Det er underlig når nettvenner forsvinner, man kjenner dem men på en annen side kjenner man dem ikke i det virkelige liv. Så hvordan skal man sørge- jeg vet ikke.

Føler med deg :-(

Det er klart du skal sørge og det er bra du fikk vite om det. Dere hadde hatt kontakt ganske lenge og hadde dannet et nært vennskap som var spesielt. Tror at det kan være tungre på en måte å takle dette iom at du faktisk ikke kjente personen irl. :trøste:

[Gjest Embla s]

:-(

Klart du kan sørge over en du ikke har møtt. Du kjente ham jo. Kanskje kjente du ham like godt som du kjenner mange av dine venner. Forskjellen er at de har du møtt/sett. Det blir jo litt som å tenke at blinde ikke kan bli glad i vennene sine fordi de ikke har sett dem.

Det ble jo ett tomrom i livet ditt etter ham. Det jeg synes høres vanskelig ut i fht din historie, er at du gikk så lenge uten å vite, og da du fikk dødsbudskapet hadde han allerede vært død en god stund, mens du ikke visste hva som var årsak til tausheten...

Uansett, føler med deg, kondolerer med tapet av en god venn.

[Gjest 1111]

Så trist å høre at du har mistet en god venn, for det var jo akkurat det han var for deg, selv om dere aldri møttes ansikt til ansikt. selv har jeg mistet en god venninne som jeg bare har snakket med via mail og chatting, hun tok livet sitt på julaften. :-( jeg tror ikke jeg kan si mer enn at jeg er utrolig lei meg for hva som har skjedd, og at jeg håper du får sørget på din måte.