Gå til innhold

Holder på å miste noen


Tinker8ell

Anbefalte innlegg

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Føler meg litt teit som skriver dette her, men det må bare "ut".

For en god stund tilbake fikk svigerfaren min (jeg kaller ham svigerfar selv om sambo og jeg ikke er gift) diagnosen prostatakreft. Kreften hadde spredt seg til skjelettet, så han kunne aldri bli frisk. Han startet med noen tabletter, for så å gå over til cellegift. Cellegiften holdt kreften i sjakk en stund, men for noen måneder siden sluttet han på cellegiften og begynte med noen tabletter i stede.

I går fikk vi (sambo og jeg) sjokkbeskjeden om at han var så syk at sambo burde reise hjem. Han reiste hjem i dag. (Vi bor flere timer unna barndomshjemmet hans). Mest sannsynlig har svigerfar ikke mye tid igjen.

Så nå er jeg her helt alene, og kjenner på smerten og redselen over å miste noen, samtidi som jeg tenker mye på svigerfar og de aller nermeste.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, eller hva som kommer til å skje.

Håper noen "der ute" har noen visdomsord, erfaringer eller lignende å komme med. Trenger det både på godt og vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Trist å høre dette , sender deg en trøsteklem da :(

Det er vel ikke så mye du kan gjøre bortsett fra å trøste din sambo og evt forberede barn ( om dere har noen ) til det uungåelige.

Kan være litt praktisk og se rundt hvordan dere skal evt stille opp for begravelsen , blomster og lignende. Spør svigermor om hun ønsker du kommer for å hjelp til i huset eller med noe annet.

dette vil holde deg opptatt og noen må nok holde hodet litt klart i sorgen. Ha det i bakhodet til senere bruk at denne typen kreft kan være arvelig og din mann må være i forkant .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trist å høre dette , sender deg en trøsteklem da :(

Det er vel ikke så mye du kan gjøre bortsett fra å trøste din sambo og evt forberede barn ( om dere har noen ) til det uungåelige.

Kan være litt praktisk og se rundt hvordan dere skal evt stille opp for begravelsen , blomster og lignende. Spør svigermor om hun ønsker du kommer for å hjelp til i huset eller med noe annet.

dette vil holde deg opptatt og noen må nok holde hodet litt klart i sorgen. Ha det i bakhodet til senere bruk at denne typen kreft kan være arvelig og din mann må være i forkant .

Takk for svar og trøsteklem :(

Problemet er at jeg ikke kan dra pga studier. Må møte til undervisning, og siden vi ikke er gift (og ikke har barn) får jeg ikke innvilget noe fravær.

Er litt derfor jeg bare sitter her og føler meg hjelpesløs :(

Sambo har testet seg allerede. Jeg fikk ham til å gjøre det da vi fant ut at faren var syk. Men gjett om jeg tenker mye på det! Begge bestefedrene døde av prostatakreft, nå er faren hans døende... Jeg HATER kreft!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, enig , det er så bittert å miste noen på en så meningsløs måte :( :( Du må nok være et lyttende øre om din sambo vil snakke om det , men vil han ikke så må han få slippe. Kanskje en dag.

Testet hvordan mener du ? For det er ikke nå han kommer til å få det men heller om 30 år. Det blir nok viktig opp gjennom årene å få det sjekket og være obs på symptomene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, enig , det er så bittert å miste noen på en så meningsløs måte :( :( Du må nok være et lyttende øre om din sambo vil snakke om det , men vil han ikke så må han få slippe. Kanskje en dag.

Testet hvordan mener du ? For det er ikke nå han kommer til å få det men heller om 30 år. Det blir nok viktig opp gjennom årene å få det sjekket og være obs på symptomene.

:(

Sambo er rett over 30, så han hadde ikke trengt å teste seg, men det ble bare sånn. I og med historikken i familien.

Huff... Nå føles det som å vente på at noen skal dø... (svigerfar)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har....

Kanskje ikke så lett for deg å være sterk nå? Vanskelig å vite hva man kan si/bidra med i en slik situasjon.

Livet er som en skoledag

med sorg og glede som hovedfag

I gleden føler du det kanskje best

men i sorgen lærer du aller mest

:klem1: :klem1: :klemmer: :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klemmer:

For et år siden lå min svigerfar og svevde mellom liv og død. Vi fikk beskjed om at når det først kom til å skje kom det til å gå så fort at vi kom til å få beksjed om når det var slutt. Men det varte og rakk...

Vi bor i nærheten av svigers og sykehuset og min mann var mye på sykehuset (de første syv ukene var noen fra familien der 24 timer i døgnet).

Min man ville ikke snakke om følelser og egne bekymringer. Han oppdaterte meg på status og holdt vel seg selv oppe ved å "notere og vurdere harde fakta". Min oppgave ble derfor å ordne det praktiske rundt han. Vi har barn som jeg tok vare på (dette var i mitt tilfelle en ganske stor jobb da familiebåndene alltid har vært nære og barna var så store at de forstod mye) og når han var hjemme prøvde jeg å gi han mulighet til å slappe av mest mulig. Ringte han var han første pri.

Det var en kjempe tøff periode og jeg følgte en stund på at jeg var "sviger" og ikke en av "de innerste". Men på et punkt trengte svigermor noen å snakke med. Hun trengte å planlegge begravelse og begge barna hennes nektet å snakke om det. På denne måten ble jeg endel av "kjernen" og jeg følte også at jeg bidro med at svigermor fikk en skulder å gråte på (sykehuset prøvde å få henne til å snakke med prest/terapaut men hun ville ikke ta tiden borte fra mannen til det "dersom-atte").

Du er gjennom en kjempe tøff periode. Finn noen du kan snakke med, for du har også følelser. Jeg hadde en venninne som insisterte på å komme hjem til meg en gang i uka, og jeg er veldig glad for at hun insisterte selv om jeg sa nei... Jeg trengte en til å passe på meg også....

Kanskje du kan ta turen dit i helgen og lage middag til dem eller hold en hånd. Vil de ikke snakke så bidra med praktise ting.

(selv gikk jeg ned for telling så det sang og bruke mange måneder på å komme meg "på beina" igjen).

Jeg føler med deg. :klemmer:

Endret av kaylinn
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så trist å høre. Føler med deg og dere i sorgen. Stå støtt ved samboerens side nå - han trenger et fast holdepunkt i det kaoset han står oppi nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Filleproletiet

Kondolerer.

Min svigerfar døde for noen år tilbake, og slik jeg husker det var det ganske kaotisk de første dagene. Ikke bare sørget samboeren min, men det var også mange ting som måtte fikses og ordnes. Jeg følte at min jobb mest var å være støttende. Ingen krangling om småting, ingen meningsløse diskusjoner og pirking som man holder på med til vanlig. Man får jo ikke gjort noe med følelsene til sin kjære, men som hun sa, det holdt at jeg bare var tilgjengelig, gadd å lytte og hjalp til med praktiske ting. Man blir liksom litt en slags hjelper en periode, mentalt og praktisk, og det er jo såklart en prøvelse for en selv også siden det er vondt å se den man elsker ha det vondt, men i forhold til hennes sorg var jo min enkel i forhold. Så går ukene og gråtingen blir sjeldnere og sjeldnere, så går månedene, og til slutt årene også er sorgen borte. Men sentimentaliteten forsvinner nok aldri. Jeg kan fortsatt se at hun blir sørgelig og sentimental dersom noe minner om han eller vi er i området han bodde osv. Men det lærer man seg å leve med tror jeg?

Lykke til :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...