Gå til innhold

Hvordan slå opp med kjæresten, når han kjemper i mot?


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg har vært sammen med en fyr i litt over 3 år og vi har en liten gutt på 2.

Har var egentlig en rebound etter et annet forhold men så plutselig så hadde jeg bolle i ovnen og viste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Jeg ble jo glad i han men jeg elsket han aldri (selv om jeg sier det til han).

Vi er svært forskjellige mennesker og det eneste vi har til felles er ting vi kan se på TV.

Han oppfører seg også ofte ganske umodent, og det er ikke få ganger jeg blir flau over oppførselen hans. De i familen min har jo også merket dette.

Men forstå meg riktig han er veldig snill og ønsker alt godt.

Men ja nå vil jeg ut av forholdet for jeg har som sagt aldri vært forelsket i dette individet og vi krangler konstant og er aldri enig om noe som helst. Jeg tror jeg er på vei inn i depresjon eller noe for jeg er tom for energi, er konstant trøtt og orker ikke ta tak i problemene lengre.

Problemet er at han kjemper sånn i mot, nå vil han endre alt, og gjerne gå til familerådgivning og alt som må til.

Men jeg vil ikke gjøre det, men jeg er for feig til å såre han.

Jeg vet jo at jeg ikke sårer han mindre med å utsette dette men jeg klarer ikke hente styrken til å bare kutte båndet tvert av.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si til han lengre. Jeg har hatt mange sjangser til å si ja det er over, men den frykten for å såre får meg til å lyge og gi han håp.

Jeg tror mye av problemet er at jeg kan ikke bare slå opp og så er det det hele, jeg må jo forholde meg til han resten av livet.

Huff dette ble et langt klagebrev, men det jeg lurer på er om det dere har noen råd til hva jeg kan si som gjør dette litt mindre sårende og vanskelig.

Vet jeg griper etter strå her men er desperat etter å få slutt på dette.

Anonym poster: 7ef1b1744f78c5ab16f558fd4b2fc3de

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Skjønningen

Det er tøft å slå opp. Da jeg slo opp med siste exen min så tok det flere timer før han innsåg at det ikke var vits i å argumentere mer med meg.

Jeg har ikke andre råd til deg enn å få det overstått. Vær klar i talen, og ikke gå rundt grøten. Selv om du ikke går rundt grøten så må du likevel forklare deg, så han ikke sitter der som ett stort spørsmålstegn. Of formuler deg mykt. F.eks: Du trenger ikke å si at følelsene aldri var der, men heller at du håpte at følelsene skulle bli sterkere men desverre så skjedde det aldri.

Jeg prøvde alle de der myke måtene å slå opp på, på rekke og rad, men når jeg slo opp med exen så virka det som han gikk inn i et benektelsesmodus og lata som han ikke skjønte hva jeg prøvde å si og at vi kunne jo prøve ditt og vi kunne jo prøve datt for å gjøre ting bedre. Til slutt sa jeg det ordrett ut: "Det er slutt mellom oss, men vi kan gjerne være venner dersom du fremdeles skulle ønske det" og da sank det omsider inn.

Du har vært for snill for ditt eget beste, og jeg har selv gått i den fella. Jeg har unngått å slått opp og latt det drøye seg i flere måneder fordi jeg hater å såre andre mennesker. Men realiteten er at det at du drøyer det gjør han mer knyttet til deg og du bryter ned deg selv med de motstridende følelsene dine som ikke henger på grep med handlingene du utfører. Ingen av dere kan være lykkelige slik som forholdet deres er nå. Du vil ikke kunne gi han det han trenger, og han er ikke den du trenger.

Jeg vet at jeg ikke er til stor hjelp, men jeg vet ikke hva annet jeg kan jeg kan si enn at jeg synes du gjør det riktige dersom du "manner deg opp" og bare får det overstått. Du vil føle deg som ett nytt menneske etter at du får dette av skuldrene dine, og du gir han sjansen til å finne en person som elsker han for den han er i stedet for å være der halvveis for han ut av mangel på de følelsene som burde være til stede i et forhold.

Du skal uansett ha lykke til samma hva du bestemmer deg for å gjøre! Som sagt så vet jeg at det er hardt, og det er ikke selvsagt ekstra hardt med ett barn i bildet. :roll:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ITjenta

Jeg forstår at dette må være tøft. Det skulle vært en bruksanvisning for gode brudd, men du må nok tilslutt bare si det rett fram.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg fikk skikkelig vondt av kjæresten din jeg. Tenk deg selv, damen han elsker har aldri elsket han. Det er naturlig at han vil stritte i mot, dere er jo en familie. Det ville jo også vært naturlig å prøve alt man kunne for å redde forholdet hvis man har hatt sterke følelser for hverandre. Han vet vel sikkert ikke om at han bare var en rebound for deg, og forstår ikke hvorfor du stritter imot forsoning.

Off nei, jeg har egentlig ingen råd jeg bare syns så utrolig synd på han som har blitt holdt for narr over tre år.

Anonym poster: 31a1720b1e620d07abe3f979abbbd634

Lenke til innlegg
Del på andre sider
jabx
Problemet er at han kjemper sånn i mot, nå vil han endre alt, og gjerne gå til familerådgivning og alt som må til.

Men jeg vil ikke gjøre det, men jeg er for feig til å såre han.

Det dere må tenke på er hva som er best for barnet. Barnet har godt av å ha begge foreldrene der, så det kan være en god ide å prøve noe slikt før dere gir opp.

Barnet kan også ha godt av at dere går fra hverandre, men dere bør prøve å ordne opp først.

Igjen, dette handler nå om barnet, ikke om dere.

Endret av jabx
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Marie

Jeg fikk skikkelig vondt av kjæresten din jeg. Tenk deg selv, damen han elsker har aldri elsket han. Det er naturlig at han vil stritte i mot, dere er jo en familie. Det ville jo også vært naturlig å prøve alt man kunne for å redde forholdet hvis man har hatt sterke følelser for hverandre. Han vet vel sikkert ikke om at han bare var en rebound for deg, og forstår ikke hvorfor du stritter imot forsoning.

Off nei, jeg har egentlig ingen råd jeg bare syns så utrolig synd på han som har blitt holdt for narr over tre år.

Anonym poster: 31a1720b1e620d07abe3f979abbbd634

Holdt for narr? Seriøst!!? Hvor i all verden får du det fra? Det er da lov å miste følelser? Det er da lov å etter å ha vært ulykkelig med en person lenge, og forsøkt det som er å forsøke,- innse at nå er det på tide å gå videre? Jøsja meg......
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Holdt for narr? Seriøst!!? Hvor i all verden får du det fra? Det er da lov å miste følelser? Det er da lov å etter å ha vært ulykkelig med en person lenge, og forsøkt det som er å forsøke,- innse at nå er det på tide å gå videre? Jøsja meg......

Det er ikke mulig å miste følelser man aldri har hatt. I følge TS var han bare en rebound som hun aldri var forelsket i.

Anonym poster: 127d7e7c17b6aada096e68661c80787c

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skyld

Ta tak i frykten din og si rett ut at det er slutt.

Forklar så at det ikke er noe å forhandle, du har bestemt deg. Vær hard så lenge han ennå prøver å diskutere om hvorvidt forholdet kan reddes, for når han er ute av fornektelsen så kan alle de vanskelige spørsmålene komme (elsket du meg aldri?) og det er her du kan bygge grunnlaget for hvordan dere kommer til å forholde dere sammen ang barnet.

Personlig ville jeg unngå å nevne hvor lite følelser som var innvolvert fra min side i det 3 år lange forholdet. Bitterhet kan gå ut over barnet.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har vært sammen med en fyr i litt over 3 år og vi har en liten gutt på 2.

Har var egentlig en rebound etter et annet forhold men så plutselig så hadde jeg bolle i ovnen og viste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Jeg ble jo glad i han men jeg elsket han aldri (selv om jeg sier det til han).

Vi er svært forskjellige mennesker og det eneste vi har til felles er ting vi kan se på TV.

Han oppfører seg også ofte ganske umodent, og det er ikke få ganger jeg blir flau over oppførselen hans. De i familen min har jo også merket dette.

Men forstå meg riktig han er veldig snill og ønsker alt godt.

Men ja nå vil jeg ut av forholdet for jeg har som sagt aldri vært forelsket i dette individet og vi krangler konstant og er aldri enig om noe som helst. Jeg tror jeg er på vei inn i depresjon eller noe for jeg er tom for energi, er konstant trøtt og orker ikke ta tak i problemene lengre.

Problemet er at han kjemper sånn i mot, nå vil han endre alt, og gjerne gå til familerådgivning og alt som må til.

Men jeg vil ikke gjøre det, men jeg er for feig til å såre han.

Jeg vet jo at jeg ikke sårer han mindre med å utsette dette men jeg klarer ikke hente styrken til å bare kutte båndet tvert av.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si til han lengre. Jeg har hatt mange sjangser til å si ja det er over, men den frykten for å såre får meg til å lyge og gi han håp.

Jeg tror mye av problemet er at jeg kan ikke bare slå opp og så er det det hele, jeg må jo forholde meg til han resten av livet.

Huff dette ble et langt klagebrev, men det jeg lurer på er om det dere har noen råd til hva jeg kan si som gjør dette litt mindre sårende og vanskelig.

Vet jeg griper etter strå her men er desperat etter å få slutt på dette.

Anonym poster: 7ef1b1744f78c5ab16f558fd4b2fc3de

Holdt for narr? Seriøst!!? Hvor i all verden får du det fra? Det er da lov å miste følelser? Det er da lov å etter å ha vært ulykkelig med en person lenge, og forsøkt det som er å forsøke,- innse at nå er det på tide å gå videre? Jøsja meg......

Ta deg en pille og les det ts skriver en gang til:

Har var egentlig en rebound etter et annet forhold men så plutselig så hadde jeg bolle i ovnen og viste ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Jeg ble jo glad i han men jeg elsket han aldri (selv om jeg sier det til han).

Anonym poster: 31a1720b1e620d07abe3f979abbbd634

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg føler også jeg har lurt han men forstå meg rett, når jeg ble gravid så prøvde jeg virkelig å se for meg livet med han. Problemet er bare at vi er så forskjellige.

Når det kommer til småen så er jo han grunnen til at jeg har vært i forholdet i 3 år, men jeg er ikke tilhenger av foreldre som holder sammen for barna. Hadde selv noen slike foreldre og vi hadde det ikke bra hjemme før de dro hver sin vei.

Tenker og at dette vil være lettere for småen mens han er liten, før han forstår hvor mye krangling mor og far driver med.

Jeg tror heller ikke det bare en følelser som får han til å kjempe sånn, han er elendig med penger, avtaler og husarbeid og er avhengi av at jeg tar meg av disse tingene. Han har aldri bodd alene så tror det skremmer han litt og. Men jeg syns det er feil at alt skal stå og falle på meg.

Og han kjemper ikke helt rent. Han vet hvor lett dårlig samvittighet jeg får, så han trekker fort fram at dette kommer til å skuffe familien hans (som jeg er veldig glad i), truer med å flytte til en annen by og div.

-TS

Anonym poster: 7ef1b1744f78c5ab16f558fd4b2fc3de

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ITjenta

Det blir jo helt feil at han presser deg til å være sammen med han. Hvordan tror han egentlig dette forholdet skal fungere hvis det er dette som danner grunnlaget?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest forståelig

jeg tror ts prøvde å elske han når hun fant ut hun var gravid. hva skulle hun gjort dak? blitt alenemor uten å ha gitt det et forsøk?

Håper du klarer å få han til å forstå slik at dere kan være venner.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...