'Glemmer' at barnet mitt ha et liv hos far

[Gjest Glemsk]

jeg på en måte "glemmer" ofte at mitt barn har et 'liv' når han er hos sin far og familien der. er det flere som har det slik? jeg tenker gjerne ikke på at han opplever ting, lærer ting, koser seg der osv på lik linje som her. som jeg jo ærlig må innrømm at jeg føler er det ekte hjemmet hans til tross flor at han æ hos sin far nesten like mye.

det e rart å tenke på at han nesten 50% har et liv et annet sted jeg ikke er en del av. kanskje derfor jeg glemmer/fortrenger?

er det noen som kjenner seg igjenn i dette?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Iallefall var det slik i begynnelsen, nå er barna 12 og 8 år og er flinke til å uoppfordret fortelle om opplevelser det har hatt hos faren.Det virker som det tar en stund for barna også å klare å huske at "dette var ikke mamma med på, så hun vet ikke noe om det" og dermed fortelle meg ting av eget initiativ. Jeg har vært nøye med å vise interesse for ting de forteller om av opplevelser i pappa-ukene, og har vært raus med kommentarer av typen "det hørtes ut som dere har hatt det kjempefint på den turen ilag med pappa", eller "det var en god ide pappa hadde", kanskje det har bidratt til at de selv ØNSKER å fortelle meg om ting.

Jeg syns spesielt det er litt sårt å miste "hverdagsepisoder"; ting som ungen blir glad for, episoder/hendelser i hverdagen som har vært vanskelige, morsomme ting som er sagt. Her prøver jeg etter beste evne selv å formidle det til faren for å styrke båndet og kontakten mellom ham og barna, men jeg føler ikke han gjør det samme tilbake. Ikke fordi han motarbeider, men fordi han rett og slett ikke kommer på det... Kanskje en manne-ting?!?

Mine er også ca 50/50 hos hver av oss.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er ganske vanlig å "glemme" at barnet har et liv hos pappa også. Det er jo bare å se på mange av bidragsdiskusjonene her på KG der det rimelig ofte kommer utsagn om at "barnebidraget skal jo være med på å dekke nødvendig utstyr til barnet, som møbler til barnerommet osv". Da virker det på meg som om de som skriver sånt helt glemmer at også far må ha møbler til et barnerom hjemme hos seg selv. Mange skriver også at "jeg må jo ha større hus for å ha plass til barna, derfor trenger jeg større barnebidrag", og glemmer visst i samme farta at også far trenger plass til barna hjemme hos seg. Enkelte ser ut til å tenke at far gjerne kan bo på en hybel eller i ei knøttlita og trang leilighet, og da må de jo ha glemt at barna har et liv hos far også?

Anonym poster: 01d102760d107bb7abd98b01a751a36e

[Gjest festus]

Helt ærlig - ja.

[Gjest Gjest]

Tenker faktisk ikke så mye på det, men det tror jeg rett og slett er en forsvarsmekanisme fra min side. Har fortsatt et veldig godt forhold til min gamle svigerfamilie og tidligere i år ville eks-svigermor vise meg kalenderen de hadde fått til jul av eksen og samboeren hans med bilder av ungene (bare mine unger, de har ingen felles). Det var faktisk forbausende vondt å bla gjennom de bildene av smilende unger på sydentur, på hytta og i skog og mark. De hadde liksom et helt liv som jeg ikke har noen del i, hvor jeg ikke er med dem. For min del er det for vondt å tenke på alt jeg går glipp av, så jeg stenger det ute, ellers klarer jeg ikke å ha det bra.

[AnonymBruker]

Tenker faktisk ikke så mye på det, men det tror jeg rett og slett er en forsvarsmekanisme fra min side. Har fortsatt et veldig godt forhold til min gamle svigerfamilie og tidligere i år ville eks-svigermor vise meg kalenderen de hadde fått til jul av eksen og samboeren hans med bilder av ungene (bare mine unger, de har ingen felles). Det var faktisk forbausende vondt å bla gjennom de bildene av smilende unger på sydentur, på hytta og i skog og mark. De hadde liksom et helt liv som jeg ikke har noen del i, hvor jeg ikke er med dem. For min del er det for vondt å tenke på alt jeg går glipp av, så jeg stenger det ute, ellers klarer jeg ikke å ha det bra.

Oi! Jeg (stemor) har hvert år pleid å sende med barna en kopi av bildene vi tar i sommerferie/vinterferie osv. fordi barna ba om det og hadde lyst til å vise fram til familien. Det har ikke falt meg inn før nå at dette kunne bli oppfattet feil og gjøre moren trist, men jeg ser jo at dette muligens ikke har vært verdens beste idé.

Jeg vet at i vårt tilfelle så vet faren og jeg veldig mye om hva barna gjør sammen med moren, mens det er motsatt hjemme hos moren. Selv om det er over 10 år siden de splittet opp så sier barna at moren fortsatt blir lei seg når de forteller om ting fra tiden hos oss Jeg (som ikke er mor selv enda) har bare aldri tenkt over hvordan det er at barna har halve livet sitt hos noen andre.

Anonym poster: ac2cce2a95bcb5d0610b8865e7d3249b

[Gjest Marmot]

Oi! Jeg (stemor) har hvert år pleid å sende med barna en kopi av bildene vi tar i sommerferie/vinterferie osv. fordi barna ba om det og hadde lyst til å vise fram til familien. Det har ikke falt meg inn før nå at dette kunne bli oppfattet feil og gjøre moren trist, men jeg ser jo at dette muligens ikke har vært verdens beste idé.

Det tror jeg nok varierer, så det lureste er å snakke med moren. Jeg er veldig, veldig glad for at min sønns farfar sender meg bilder fra det de finner på når han og faren er der.