Hva gjør jeg når min beste venn dør?

[Thalassos]

Jeg sitter og griner nå, og må bare få det ut.. Kanskje det er noen gode råd å få?

Jeg har et spesielt forhold til oldemoren min. I mine 19 år her på jorden har hun stått så nære hjertet mitt at det til tider har gjort vondt.

Selvom jeg har hatt mange andre venner, kjærester og øvrig familie, har min kjære mimmi alltid vært veldig spesiell. Hun har vært der når jeg har vært lei, sint og glad. Vi har delt sorger og gleder, og hun har hjulpet meg gjennom en vanskelig barndom og ungdomstid. Selvom jeg til tider var et helvete å ha med å gjøre for mamma, og behandlet henne urettferdig, var mimmi alltid på min side, og gjorde alltid ting litt bedre. Fikk meg til å se ting i perspektiv, og har gjort meg til det gode mennesket jeg er idag. En rettferdig person med mye temeprament, noe jeg har fått fra henne.

Mimmi har alltid vært sprek. Som 80åring løp hun fortsatt til bussen, lagde sin egen middag hver eneste dag, vasket, ordnet og styrte.

Dette har hun alltid gjort, frem til for 2 år siden. Da begynte helsen å skrante, naturlig nok, da hun var 88 år.

De siste tre årene har det blitt verre. Hun er ustø, litt sløv med hygienen, detter mye og viser tegn på demens.

Det gjør så vondt å se, at jeg ikke har ord engang. Min kjære, oppegående mimmi begynner å glemme. Hun glemmer mange av sine egne. Egentlig alle, bortsett fra meg.

For tre år siden mistet hun sønnen sin helt plutselig. Dette knuste henne, naturlig nok, og jeg tror det var dette som gjorde utslag. Hun fikk hjerteinfarkt, lungebetennelse og som sagt begynte hun å vise tegn på demens. Jeg har ALDRI hatt så vondt av et menneske før, som da sønnen hennes døde. Den dag idag gråter hun fortsatt daglig over tapet av sønnen.

Som dere sikkert har forstått, går det ikke så bra med henne. Hun er fortsatt en oppegående 91åring, men hun har havnet på gamlehjem, uten helt forståelse for at hun aldri skal hjem igjen (dette er hennes eget valg).

I 19 år har jeg besøkt henne så og si daglig, og det skal jeg selvfølgelig fortsett med, men det gjør så vondt. Positivt er det ihvertfall at hun fortsatt bor noen få minutter unna meg.

Jeg er ikke dum og naiv. Jeg skjønner at livet tar slutt en dag, og at det kanskje ikke er så lenge til for mimmi. Jeg klarer bare ikke å slå meg til ro med tanken. Jeg har opplevd mange dødsfall i familien, og jeg har taklet det nokså bra.

Jeg er bare redd for at dette kommer til å knekke meg.

Jeg har hele livet foran meg. Jeg har en herlig kjæreste jeg vil gifte meg med, jeg vil kanskje ha barn i fremtiden og jeg vet at jeg kommer til å lykkes. Jeg er bare så forferdelig redd for at hun ikke får oppleve det.

Fordi faren min er død er mitt største ønske at mamma og mimmi skal følge meg opp kirkegulvet. Jeg er redd for at den ene armen min ikke kommer til å holde fast i mimmis. Jeg er så redd for at hun aldri skal få oppleve tippoldebarna sine.

Jeg vet at jeg kanskje er litt teit som skriver dette, men jeg er usikker på om jeg klarer å komme meg opp igjen når mimmi en dag blir borte. Hvem skal jeg gå til for å få vafler laget med gammel fløte, pytt i panne laget med en halvkilo fett eller klumpete melk i kaffen? Hvem skal jeg høre spennende historier om krigen fra? Hvor skal jeg få en rynkete og varm klem når ting ikke er så greit?

Jeg hikster bare jeg skriver dette, og hun er ikke borte engang. Hvordan skal jeg takle det når hun blir borte, enten det er om 2 måneder eller 10 år? Mimmi har hatt et vanskelig liv, og nå begynner helsen å skrante. Det beste ville kanskje vært om hun fikk slippe, men jeg er så egoistisk på akkurat dette at jeg ikke vil tenke tanken engang.

Unnskyld for et forferdelig langt innlegg, det er sikkert rotete og teit, men jeg måtte bare få det ut. Jeg vet det er mange fine damer (og menn) her inne som kan hjelpe.

Hvordan har dere taklet sorgen av noen som har gått bort?

[Kosemose]

Å, så heldig du og Mimmi er som har et sånt forhold!

Jeg mistet mormor for... 10 år siden, og kjenner fortsatt sorg, for hun var en så utrolig flott person, i tillegg til at jeg og hun hadde så godt forhold.

Jeg skulle ønske at jeg hadde fått henne til å fortelle enda mer om sin oppvekst og sine foreldre og besteforeldre, jeg skulle ønske at jeg hadde filmet mens hun fortalte. Sånn at jeg kunne videreformidlet hvordan hun var og hva hun fortalte til videre generasjoner.

Også trøster jeg meg med å tenke at det beste man kan oppnå i livet er at man blir husket å savnet og minnet etter at man har gått bort. Og det kommer din Mimmi til å bli, og det vet hun nok. Og som du selv sier; til slutt vil hun selv ønske å få hvile. Og da lever hun videre i minnene du bærer med deg. Det kaller jeg å ha levd et rikt liv!

[iev]

Uff kjære deg :-( får så vondt på dine vegne!

Det er ikke så mye man kan gjøre. Mange sier at tiden leger alle sår, men det gjør den ikke. Det vil fortsatt være arr. Det kommer nok til å gjøre veldig vondt, men etterhvert vil man heller kunne tenke på de alle gode minnene dere har sammen, istedet for at hun ikke er her lenger.

Jeg syntes du skal ta en dag av gangen, og nyte hver dag du kan med henne. Også er det viktig at du er masse med gode venner når du sørger, for det er ikke sunt å ligge hele dagen i sengen og tenke.

Har du noen fine hobbyer? bruk tid på det.

Men husk at du ikke må overarbeide deg. Du må få sørge, og ikke forsøke og stenge det inne. Det kan hjelpe å snakke om det :-)

[Thalassos]

Uff kjære deg :-( får så vondt på dine vegne!

Det er ikke så mye man kan gjøre. Mange sier at tiden leger alle sår, men det gjør den ikke. Det vil fortsatt være arr. Det kommer nok til å gjøre veldig vondt, men etterhvert vil man heller kunne tenke på de alle gode minnene dere har sammen, istedet for at hun ikke er her lenger.

Jeg syntes du skal ta en dag av gangen, og nyte hver dag du kan med henne. Også er det viktig at du er masse med gode venner når du sørger, for det er ikke sunt å ligge hele dagen i sengen og tenke.

Har du noen fine hobbyer? bruk tid på det.

Men husk at du ikke må overarbeide deg. Du må få sørge, og ikke forsøke og stenge det inne. Det kan hjelpe å snakke om det :-)

Å, så heldig du og Mimmi er som har et sånt forhold!

Jeg mistet mormor for... 10 år siden, og kjenner fortsatt sorg, for hun var en så utrolig flott person, i tillegg til at jeg og hun hadde så godt forhold.

Jeg skulle ønske at jeg hadde fått henne til å fortelle enda mer om sin oppvekst og sine foreldre og besteforeldre, jeg skulle ønske at jeg hadde filmet mens hun fortalte. Sånn at jeg kunne videreformidlet hvordan hun var og hva hun fortalte til videre generasjoner.

Også trøster jeg meg med å tenke at det beste man kan oppnå i livet er at man blir husket å savnet og minnet etter at man har gått bort. Og det kommer din Mimmi til å bli, og det vet hun nok. Og som du selv sier; til slutt vil hun selv ønske å få hvile. Og da lever hun videre i minnene du bærer med deg. Det kaller jeg å ha levd et rikt liv!

Tusen takk for gode ord begge to!

Jeg tenker at jeg ihvertfall er utrolig heldig som har fått oppleve det å ha en oldemor, og atpåtil en så fantastisk en!

En annen ting jeg også sliter litt med, er den dårlige samvittigheten min ovenfor hvor egoistisk jeg er. Jeg tenker på de andre i familien som mister sin mamma og mormor. Jeg er nok den i familien som har det beste forholdet til henne, men det å miste mammaen sin må være det verste som finnes. Mormor sa for noen dager siden at mimmi nå har gått fra å være "mamma" til å være den som må passes på. Bare det må gjøre så forferdelig vondt for henne og søsteren. De har tross alt hatt henne som mor i 40 og 60 år.

Jeg er ufattelig heldig som har en kjærlig og snill familie, mange gode venner og kjæresten min, men jeg tror ikke helt de forstår hvor vondt det gjør å tenke på det. De sier at livet tar slutt en gang, og at man må slå seg til ro med det. "Hun er jo en gammel dame. Alle skal dø engang. Men ikke tenk på det, nyt den tiden du har med henne". Jeg vet det ikke er vondt ment, men jeg skulle ønske de forsto det litt bedre..

Nå bare babler jeg.. Men uansett, tusen takk for gode ord

[Gjest Kevlarsjäl]

Set du får trøst fra andre her:) det trenger du

Men det aller viktigste du gjør er å akseptere at oldemor skal dø. Det er naturlig og bra å dø. Desverre er hin dement, og det er virkelig vondt. Jeg er 21 og har hart dement mor siden jeg var 6 år, så jeg vet hvor hjelpesløs og trist du føler deg.

Men det kommer ingenting ut av å sitte og grine over at hun er dement. Dama er nitti år, det er helt naturlig at hun er syk nå.

Dra på besøk, vær med henne og vær sterk:) hun passa på deg, nå er det din tur å passe på henne.

[QueenOfTheSidewalk]

Ja, sånt skjer med tiden. Jeg hadde selv en far, men han gikk bort. Han var den eneste jeg følte familiebånd til.

[iev]

Tusen takk for gode ord begge to!

Jeg tenker at jeg ihvertfall er utrolig heldig som har fått oppleve det å ha en oldemor, og atpåtil en så fantastisk en!

En annen ting jeg også sliter litt med, er den dårlige samvittigheten min ovenfor hvor egoistisk jeg er. Jeg tenker på de andre i familien som mister sin mamma og mormor. Jeg er nok den i familien som har det beste forholdet til henne, men det å miste mammaen sin må være det verste som finnes. Mormor sa for noen dager siden at mimmi nå har gått fra å være "mamma" til å være den som må passes på. Bare det må gjøre så forferdelig vondt for henne og søsteren. De har tross alt hatt henne som mor i 40 og 60 år.

Jeg er ufattelig heldig som har en kjærlig og snill familie, mange gode venner og kjæresten min, men jeg tror ikke helt de forstår hvor vondt det gjør å tenke på det. De sier at livet tar slutt en gang, og at man må slå seg til ro med det. "Hun er jo en gammel dame. Alle skal dø engang. Men ikke tenk på det, nyt den tiden du har med henne". Jeg vet det ikke er vondt ment, men jeg skulle ønske de forsto det litt bedre..

Nå bare babler jeg.. Men uansett, tusen takk for gode ord

Ja det har du rett i :-) Du er veldig heldig! Og hun er også heldig, som lever et rikt liv med en sånn god familie :-) Ikke glem det!

Og du bør ikke ha dårlig samvittighet. Folk reagerer på forskjellige måter, og mennesker er litt egoistiske iblant. Man SKAL være litt egoistisk, for ellers vil man aldri få det bra selv. Og man kan ikke hjelpe andre, om man ikke har det bra selv :-) Så du har ingenting å skamme deg over, og jeg syntes faktisk ikke du er noe egoistisk.

Det er nok vondt for din bestemor og mor også. Og det er nok et sjokk for hele familien når din oldemor går fra å være helt frisk til å vise tegn på å begynne og bli syk. Det blir en slags "krise" hvor det blir en sånn plutselig endring fra dere er vant til. Og jeg forstår veldig godt at du syntes det er vondt! Men man ikke helt si at man vet hvordan du har det :-) For det vet jo bare du!

Det er ikke så enkelt som det høres ut som, det der med at man ikke må tenke på det. Selvfølgelig tenker man på det - og det er helt naturlig! Istedet for å absolutt ikke tenke på det (undertrykke følelsene), må man heller bearbeide det. Og at du deler dette med oss, kan nok hjelpe deg godt på vei :-)

[vaniljeis]

Kjenner på mye av det du skriver. Hadde et utrolig nært forhold til mormor, bodde hos henne midt første leveår, og var naboen hennes fra jeg var seks og frem til nå. Nå bor vi i huset hennes. Hun hadde et utrolig dårlig år det siste året hun levde- først falt hun og brakk armen, i juni døde sønnen hennes (onkelen min) av lungekreft, så falt hun og brakk lårhalsen, og i september fikk hun lungebetennelse. Lungebetennelsen viste seg imidlertid å være lungekreft. Stakkars, stakkars mormor Hun ville så gjerne holde ut til desember, for da skulle jeg synge på en julekonsert, og det ville hun høre. Dessverre døde hun den 11. desember, en uke før konserten. Utrolig vondt, og det gikk så utrolig fort! Hun døde 3 måneder etter diagnosen ble stilt. Trodde hjerte mitt skulle briste, det var så forferdelig vondt! Hun var min nærmeste person i familien.

En ting som har hjulpet meg veldig er at jeg sang sangen jeg skulle synge på julekonserten i begravelsen hennes. (Gabriellas sång) Det er noe av det tøffeste jeg har gjort, det var veldig vanskelig, men jeg var stolt over å ha gjennomført det. Kanskje hun var tilstede og fikk høre sangen likevel, man vet jo aldri. I ettertid når savnet har vært stort har jeg tenkt på det at hun har det mye bedre nå. Hun har det godt, er fri for smerter, og jeg håper av hele mitt hjerte hun er sammen med morfar og onkelen min, og alle andre hun kjenner i himmelen eller hvor de nå enn ender opp etter døden. Mamma fortalte at i de sekundene før hun døde så ropte hun på sin mamma og pappa, så kanskje hun er sammen med de nå? Det hjelper ihvertfall meg å tenke slik. At hun har det bedre nå enn hun ville hatt det om hun enda lå å kjempet mot kreften! At hun er gjenforent med sine elskede og at hun ikke har det vondt mer

[AnonymBruker]

Jeg hadde et slikt forhold med mormoren min. Hun døde av kreft da hun var 82... ca. 3 år siden.

Det er ikke lett å fortsette livet uten. Fremdeles dukker tanken opp "Jeg må ringe å fortelle det til mormor". Livet har vært trist og tungt uten henne, men tanken på at hun hadde et flott og opplevelsesrikt liv hjelper. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive for å oppmuntre deg. Du har realistiske tanker, noe som er bra. Det hadde ikke jeg. Jeg var sikker på at "mormor klarer alt", fordi hun var så sterk. Derfor ble det et skjokk også når jeg fikk beskjeden om at hun var gått bort. Livet går videre. Det må det.Ikke at det ikke er lov å være trist, men man må ikke gi opp livet for det.

Jeg er lei for at du går igjennom dette her <3

Anonym poster: a6b03a7d55bc249ad2bfed3b15362bea