"Forbaskade sjuklinger!", roper faren min om de funksjonshemmede

[Gjest Kinomo_]

Min far arbeider på en vernet bedrift for vanskeligstilt ungdom. Når han kommer hjem roper han som i overskriften stygge ting om dem for så å le en stygg latter og vil at vi skal le slik at han kan føle seg bedre. Jeg tror ikke han egentlig trives med å jobbe med dem siden han har slikt behov for å avreagere slikt. Og han skryter at han er så god med mennesker men tror du ikke at de han jobber med til syvende og sist vil gjennomskue at han bare spiller? Han har slått oss også i regelmessig i hele oppveksten om vi ikke oppfører oss slik han vil. Hva forteller dette om han?

[Sophia]

Det forteller at han er en idiot, som virkelig ikke burde jobbe med mennesker.

[Ibanez]

"Du er jo en sjukling selv, som ler av såkalte sjuklinger." Eller noe noe slikt ville jeg svart tilbake.

[Gjest Ts]

Hadde jeg svart det ville jeg fått rundjuling. Han liker ikke unger som svarer. Prøvde men da slo han meg halvt i hjel. Må tydeligvis jobbe med meg selv "få min tanke fri" , med en slik far. Her forleden hadde en av klientene slått til han. Tenker mitt jeg. Nei han burde ikke vært der i det hele tatt!

[kaffemor]

Neste gang han slår deg, så anmeld han! For en idiot. Og han jobber med mennesker? Skremmende.

[Gjest Meg]

Skjønner godt du blir forbanna.. Hadde nesten sagt fra til sjefen hans, det er nok av mennesker som er omsorgsfulle og med empati som ønsker å gjøre dagen til en "sjukling" bedre.

Hvor gammel er du? Siden han fortsatt slår deg om du sier han i mot......?

[Gjest Meg]

Og ja, de ungdommene/menneskene han jobber med, merker at han egentlig ikke burde være der..

[kaffemor]

Og ja, de ungdommene/menneskene han jobber med, merker at han egentlig ikke burde være der..

Ja det tror jeg også at de merker..

[kaprifolen]

Hvor gammel er du, TS? Du må jo komme deg bort fra denne mannen?!

[AnonymBruker]

Min far arbeider på en vernet bedrift for vanskeligstilt ungdom. Når han kommer hjem roper han som i overskriften stygge ting om dem for så å le en stygg latter og vil at vi skal le slik at han kan føle seg bedre. Jeg tror ikke han egentlig trives med å jobbe med dem siden han har slikt behov for å avreagere slikt. Og han skryter at han er så god med mennesker men tror du ikke at de han jobber med til syvende og sist vil gjennomskue at han bare spiller? Han har slått oss også i regelmessig i hele oppveksten om vi ikke oppfører oss slik han vil. Hva forteller dette om han?

Er det ikke slik da? at de som denger familien, fremstår som engeler ellers?

Ved å slå barn, så mangler han grenser. Ved å håne de ansatte, så har han fått en jobb han ikke er kompetent til.

Eller burde han vært klient der eller?

Anonym poster: 255e7ac24d00390445550272fb14e139

[Gjest Gjest]

Hva det forteller om ham???

Det forteller at det er han som er den syke her! Ingen ved sine fulle fem slår ungene sine eller håner handicappede på den måten han gjør.

Jeg vil bare tipse deg om at det finnes en alarmtelefon for barn og unge, som du kan kontakte for å få hjelp. Se her: http://www.116111.no/

[Gjest Candy Pie]

Han hørtes ikke særlig god ut...

Hvor gammel er du ts? Hva sier resten av familien til dette? Kan dere ikke flytte i fra ham?

Dere kan anmelde han også. Han har ikke lov til å slå verken deg eller noen andre. Og han skal ikke gjøre narr av folk som er annerledes enn han. De er helt sikkert mye bedre mennesker enn ham...

[Gjest Ts]

Han slår meg ikke litt forsiktig og ofte, men med en enorm styrke og sjelden.En gang i året eller sånn ca. Jeg er så forsiktig med å gjøre å si ting etter han har slått meg så da tør jeg ikke risikere noe som helst i frykt for å utløse noe. Resten av tiden da for det meste er han jo snill med meg og gir meg gaver masse til jul og sånn så jeg har det mest bra men han har formet meg på et vis. Jeg er 15. Han ble drapstruet i fjor på jobben. Men det er vondt å tenke at det kanskje er derfor. At han innerst inne ikke liker dem. Det er vondt å betvile ens aller nærmeste for hvem har en da igjen? Har ingen. Å jeg tør ikke snakke med noen av betydning. Stemmen min bærer ikke. Jeg sitter på skolen og sier ingenting tør ikke åpne munnen. Blitt en alminnelighet for meg. Liker ikke å være i fokus. Men han er som sagt snill resten av dagene i året bare jeg er snill. Til jul fikk jeg masse fint og også ny sykkel til bursdagen. Lillesøsteren min fikk en slik glassgreie man kan riste på så kommer det snø tilsyne sist jul. Så var hun så uheldig å glippe den i gulvet så den gikk i tusen knas. Han dro henne inn på badet og skamslo henne. Det er vondt at han er sånn når han er snill ellers bare vi oppfører oss. Han er mest snill og da blir det vanskelig å si ifra for å klage da blir stygt for det er jo lenge siden og de fine dagene tatt over på et vis for mi må jo bare glemme det. Har jo ikke noe alternativ. Hvis jeg gjør noe slemt kan jeg komme på "et slikt hjem" sier mamma. Jeg har frykt for alt dette. Gud for en frykt jeg har. Hater meg selv for denne frykten for mesteparten av dagene er de jo snille. Så kommer jeg og klager. Men det er sant alt jeg har skrevet. Tror jeg har fortrengt mye av det også. Men som sagt det skjer svært sjelden. Jeg må jo ikke skjemme oss ut for alle. Her kommer jo besøk iblant,ikke mange,men noen få iblant og da er fasaden plettfri. De skravler og er ordentlige. De er jo det for det meste. Jeg tilpasser meg dem bare. Så hvordan klage når jeg fikk ny sykkel til bursdagen min? Og alt jeg fikk til jul. Og is når vi er på turer og sånn. Det er vanskelig det er noe rart med meg. Jeg føler det på meg. Men jeg klarer som sagt ikke prate med noen. Ikke lærerene eller noen. Mine foreldre er jo så vellykket . De gjør de riktige disposisjoner, eier store landområder,jobber hardt så kommer jeg og ødelegger. Mye å tape på å si ifra. De ville aldri trodd meg allikevel. Jeg er en unnselig sjel som ingen kommer innpå. Folk har blitt vant til det. Men jeg synes det er rart at min far morer seg over dem som har det vanskelig som han jobber med. Min lillesøster er også veldi lojal mot foreldrene mine. Det er vanskelig. Sånn det var noen ord. Hilsen handlingslammet.

[Amarinda]

Uff, får helt vondt inni meg når jeg leser det du skriver, TS. Foreldre som slår og truer, og gjør narr av de de jobber med høres ikke ut som gode foreldre.. Tror du skal ta noen av de rådene som står ovenfor ved å ringe til alarmtelefonen. Ellers kan du også snakke med helsesøster på skolen, hun har taushetsplikt. Har du noen andre i utvidet familie du kan snakke med dette om?

[AnonymBruker]

Jeg ble også slått i tenårene. Og det var ikke ofte, slik du sier. Det var en blanding av at han måtte være i det riktige humøret, og at jeg måtte ha gjort noe galt. Noe som var galt i hans øyne, og det var mye skal jeg si deg. Et regime av regler utav en annen verden. Så kjøpte han ting til meg hele tiden. Nye sko, vesker, elektronikk osv. Selv følte han seg som verdens snilleste mann. Men han var et monster.

Heldigvis tok mamma affære når hun fant ut at han slo meg, og vi flyttet. Jeg visste ikke hvem andre jeg skulle ha snudd meg til for hjelp, jeg fortalte det til andre i familien, men de gjorde ingenting. Har du noen venner som har snille foreldre? Fortell det til disse foreldrene, de kan ta det derfra. Barnevernet skal hjelpe deg. Hvis du forteller at du får juling når de får vite det så kan de ikke sende deg tilbake. Det er fullt mulig at du og din søster blir tatt fra dem, men TRO MEG, uansett hvor fælt det høres ut så er det bedre enn hvordan du lever nå.

Anonym poster: 33e96328cf038e88299cf9be3f99bbe8

[Gjest Candy Pie]

Uff, synes synd på deg og lillesøsteren din:(

Ingen av dere burde bo der hjemme.

Skal du på vgs til høsten? Kanskje du kan flytte ut da?

Og prøve å snakke med moren din, for søsteren din burde ikke vokse opp sånn hun heller. Fikk vondt da jeg leste det med den snøkulen...

Om du forteller dette til noen lærere, helsesøster eller noe annet, så har de vel faktisk plikt til å melde i fra til barnevernet? Bare synd alt kan ta litt tid? Har ikke greie på det jeg.

Men du skal ikke gå rundt å være redd!

Og faren din oppfører seg IKKE bra. Han har ikke lov eller rett til å slå noen. Er moren din kanskje redd ham selv?

Dere har ikke noen familie dere kan dra til, og kontakte barnevern osv mens dere er der?

Uff, håper det ordner seg.

[yes2yes]

Dette her er forferdelig å lese, trådstarter. Dette her skal du ikke finne deg i, og jeg må bare beklage at du i en alder av 15 år får del av anvaret for å rydde noe slikt ut av veien. Du skal aller først gi heilt blanke i om dine foreldre er vellykket, om de har gitt fine gaver eller kjøper is, og det slik som far din holder på, så spiller det faktisk ingen rolle hvor snill han 'spiller' at han er.

Du er ikke alene, og vi har et system it dette landet som skal prøve å hjelpe offere av denne typen. Nå har du ikke fortalt om din mor, men om det er en mulighet, så kan du søke støtte og hjelp i fra henne. Dog ser det ikke slik ut utifra innlegget ditt, og jeg vil råde deg til å snakke med en rådgiver eller sykepleier i din nærhet, eller ringe nødtelefon for ungdom (Alarmtelefon for unge: 11 61 11, Røde Krod for unge: 80 03 33 21 eller Barneombudet: 22 99 39 50). Å kontakte andre voksne du stoler på er og en mulighet, men vær klar på at dette er alvorlig og ikke noe de skal ta i egne hender.

Noe må rett og slett gjøres av hensyn til deg selv og din søster, og du skal absolutt ikke behøve å leve i et liv hvor du stadig må spille perfekt for ikke å få rundbank. Enten kan de du kontakter da din far inn for psykisk hjelp eller stille han til ansvar for lovbruddet, eller så må de som siste løsning skille dere og han for en periode så dere er trygge. Uansett, så vil det nok løse seg til slutt, men et sted må man begynne, og da kan man begynne med å la flere profesjonelle mennesker få vite hvordan denne mannen er. Ikke egner han seg til å jobbe med mennesker og ikke bør han bo med mennesker heller, og jeg vil si det fortell en hel del om hvilken person han er eller hvilke problemer han har.

Lykke til.

[Gjest Ts]

Iblant en begrenset krets yngre mennesker jeg er trygg på lager jeg masse ablegøyer og gjør meg til. Akkurat som en indre trang for å få ut masse vondt. På den måten har vel nok mange ikke tillit til meg men blir hun rare sære. Jeg blir barnslig umoden i hjernen om dere skjønner. Har en tante jeg overnattet hos og det er bare to år siden. Vet ikke hvordan det skjedde men ville det jo ikke. Torde ikke si ifra at jeg måtte på do så jeg bæsjet på meg. Jeg gjemte trusa prøvde fjerne det men tanta mi fant den. Og da hun kjørte meg hjem sa hun at jeg skulle løpe inn på vaskerommet å legge den i såpevann så ikke si noe til moren min for da ville hun bli så lei seg. Så da gjorde jeg det. En gang stoppet jeg utenfor et vilt fremmed hus og hylte alt jeg kunne av alle mine lungers kraft. Og da sprang jentene jeg var med og ville ikke ha mere med meg å gjøre. Vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Var en refleks og erstatning for alt jeg ikke kan være. På min indre tomhet. For hvem er jeg egentlig? Jeg vet ikke. Men jeg burde strengt tatt ikke klage sier en annen stemme. Det er noe rart med meg. Problembarnet som ikke vil synes men allikevel skriker foran en fremmeds hus. På skolen sier jeg jo aldri et pip. Det er ikke attraktivt å være med meg og det forstår jeg jo pga den jeg er. Hva er jeg egentlig? Mange er så glade. Men jeg er enten nitrist eller så avreagerer. Slutte å føle. Ødelegger ethvert vennskap allikevel. Prøver å late som ingenting.For det meste iallefall. For hvordan skal jeg egentlig være da når jeg ikke vet hvem jeg selv er? Når jeg ikke engang vet det er det banet vei for problemer. Ingen kommer innpå meg og hvis de påpeker det føler jeg meg som hun sære og rare. Og det er jeg jo.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenne rmeg så igjen i det du skriver. jeg hadde det likt som deg, og det gjør meg så vondt å lese dette.

Jeg turde ikke ta kontakt med noen for å få hjelp. Men idag, som voksen, vet jeg at det hadde vært det eneste riktige. Du kan snakke med helsesøster. Hun har taushetsplikt. Hun kan også melde ifra til barnevernet. Gjør det nå før du er for gammel for å få hjelp av dem.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. Flyttet langt og var ikke hjemme på besøk på mange , mange år. da jeg fikk barn så har de aldri fått være alene med mine barn. Jeg er alltid med, og jeg vet at de vet hvorfor.

Som mor til to flotte barn skal jeg si deg at det er helt vanlig å få is på tur, sykkel til bursdag etc

Faren din er ikke spesielt snill fordi han gir deg dette.