Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Japp]

Så godt at Sobril har deg Vampen

[Gjest Sobril]

Ja, Vampen er reflektert og sier mye som er godt, riktig og til trøst.

Tror jeg har gått inn i en fornektelsesmodus. Dvs - jeg prøver å fokusere på alt mulig annet - Sigrid-saken bl.a., i et desperat forsøk på å "glemme" min egen sorg.

Kjenner nemlig at det knyter seg mer og mer. Og for hver dag som nærmer seg dagen jenta mi skulle blitt født blir det vondere og vondere.

Nå er det bare to uker og to dager igjen til hun skulle vært ute i verden - sprell levende. Jeg skulle ligget her på senga og vært utålmodig i påvente av det lille nurket.

Samtidig har jeg en merkelig tanke i hodet: som om underbevisstheten har fortalt meg at det aldri kom til å skje uansett. For jeg har aldri hatt noen følelse av at dette var sant. Rettere sagt: for godt til å være sant, har jeg tenkt hele veien. Noe som skulle vise seg å stemme.

Jeg er så knust og redd. Hva gjør jeg når jeg ikke har noe annet å debattere? Når jeg er lei wordfeud, diskusjoner på nett og når hverdagen kommer?

Endret 5. september 2012 av Sobril

[Lille Solstråle]

Ja, Vampen er reflektert og sier mye som er godt, riktig og til trøst.

Tror jeg har gått inn i en fornektelsesmodus. Dvs - jeg prøver å fokusere på alt mulig annet - Sigrid-saken bl.a., i et desperat forsøk på å "glemme" min egen sorg.

Kjenner nemlig at det knyter seg mer og mer. Og for hver dag som nærmer seg dagen jenta mi skulle blitt født blir det vondere og vondere.

Nå er det bare to uker og to dager igjen til hun skulle vært ute i verden - sprell levende. Jeg skulle ligget her på senga og vært utålmodig i påvente av det lille nurket.

Samtidig har jeg en merkelig tanke i hodet: som om underbevisstheten har fortalt meg at det aldri kom til å skje uansett. For jeg har aldri hatt noen følelse av at dette var sant. Rettere sagt: for godt til å være sant, har jeg tenkt hele veien. Noe som skulle vise seg å stemme.

Jeg er så knust og redd. Hva gjør jeg når jeg ikke har noe annet å debattere? Når jeg er lei wordfeud, diskusjoner på nett og når hverdagen kommer?

Man blir ikke lei av wordfeud Men jeg håper at det blir litt lettere etter hvert, selv om det sikkert kommer til å være et sårt punkt. Ber for deg

[Gjest Sobril]

Man blir ikke lei av wordfeud Men jeg håper at det blir litt lettere etter hvert, selv om det sikkert kommer til å være et sårt punkt. Ber for deg

Får håpe jeg ikke blir lei wordfeud. Og uavhengig av hva jeg tror eller ei så tar jeg imot alle bønner jeg kan få merker jeg. Så takk for den

[kaprifolen]

Når du blir lei wordfeud, sitter jeg og venter på å spille Ruzzle med deg, Sobril!

[Edie]

Jeg anbefaler SongPop - musikkkonkurranse er moro.

[Gjest Blondie65]

Det fine med hverdagen er at den har en tendens til å bli fylt med gjøremål som tar en bort fra tiden til å tenke hele tiden. Det er en velsignelse som hjelper i helingsprosessen.

[Gjest Sobril]

Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Mannen har begynt å jobbe igjen og jeg ligger her og vil sove. Men jeg får ikke sove hvis ikke jeg tar sovepiller. Eneste jeg klarer å gjøre er å lese om andres tragiske skjebner eller spille. Legger jeg det bort et sekund så føles det som om hjertet skal rives i stykker.

Har ligget i senga og hylt og skreket. Nå ligger jeg og hoster slim. Naboene må lure på hva som skjer, men det driter jeg i.

Og jeg kjenner på den tomme, ekle, dvaske magen min og drømmer meg 5 uker tilbake i tid da alt var som det skulle. Jeg hadde glemt, fra forrige svangerskap, hvordan babyspark kjennes ut. Nå kommer jeg ALDRI til å glemme det.

Akkurat nå, i denne stund, skulle jeg ønske det var jeg som døde den dagen. Så fikk storesøster sin lillesøster og mannen sin etterlengtede datter.

Endret 5. september 2012 av Sobril

[Silfen]

Skulle ønske vi kunne ta bort litt av sorgen din, dele den opp blant flere, i disse vanskelige stundene fremover.

[Gjest Sobril]

Jeg fryser og har gjort det de siste par timene etter å ha fått vite at en gammel klassekamerat også nettopp har mistet. Det gjør unektelig vondt, på deres vegne, så empatien jeg trodde hadde forsvunnet er heldigvis tilstede allikevel.

Livets matematikk går aldri opp, har Vampen sagt, og dét er virkelig sant. Har man to barn og mister ett er det sikkert og visst at to minus en IKKE er én ihvertfall. Akkurat nå hadde det vært fint om et dødsfall føltes like greit som et simpelt mattestykke.

Tror det gjorde godt å vræle litt i sta. Jeg er fremdeles hes riktignok, men har spurt meg selv de siste 4 ukene hvorfor jeg aldri har HYLT alt jeg makter. For i drømmene jeg har, som tar for seg mitt daglige helvete - da hyler jeg alltid.

Og hvis jeg først skulle ta helt av og gå totalt bananas med skrikingen forestilte jeg meg at det kom til å foregå på et svaberg eller noe slikt. Akkurat som på film. Men det ble med hjemme i senga.

Stakkars mannen; naboene kommer vel til å se på han med skeive øyne heretter og tro han er konemishandler.

Endret 5. september 2012 av Sobril

[KaDust]

Tankene mine er hos deg og dine, Sobril, dette er jo helt forferdelig. Vet ikke hva jeg skal si, ord nytter ikke i denne sammenhengen.

Sender masse klemmer og tanker din vei.

[Gjest annemor30]

Men kjære sobril,mannen din og storesøster ønsker jo å ha deg også!! Du må ikke tenke at det ville vært godt for de,de ville jo savnet deg masse!!

[bergans]

Jeg er helt stum av beundring for de ord som Vampen kommer med. Ingen over, ingen ved siden.

Og jeg føler med dere begge i en sorg som er ufattelig.

Jeg har også opplevd voldsomt tap, og i ganske lang tid etterpå så ville jeg bare høre/lese om de som visste hva det ville si å ha så vondt. Jeg tror dette har en lignende effekt som sorggrupper og hjelpegrupper har; det er så mye enklere å forholde seg mennesker som du vet at kjenner/har kjent på den uutholdelige smerten. Da det stod på som verst så kuttet jeg også kontakten med mange venner/bekjente, fordi jeg orket ikke å "jatte" med dem når de syntes synd på meg men likevel gikk hjem til varme hjem der alt var trygt og ved det gamle. De hadde sine de var glad i og sine framtidsplaner. Det hadde ikke jeg lengre.

I dag så ser jeg at det kanskje ikke var det lureste trekket, men samtidig så oppdaget jeg lett hvem som virkelig var der når alt var svart. Den dag i dag så knytter jeg meg mye lettere til de som har opplevd tap og sorg utenom det "vanlige" (besteforeldre, husdyr etc).

Og verden er dønn urettferdig, men din smerte skyldes IKKE at du har gjort noe galt. Noen går gjennom livet på A4-vis uten å streve for det, mens andre får dobbelt og trippelt opp selv om utgangspunktet var akkurat det samme. Det er vel derfor jeg hater å se på lottotrekninger; jeg takler ikke at noen skal vinne 20 mill bare på flaks og minimale tilfeldigheter......

Du har en mann som også er i den dypeste sorg, men det betyr ikke at din bortgang ville ha "gjort opp" for din datters skjebne. Det ville ikke ha hjulpet noen, men jeg klandrer deg ikke for å føle det slik. En klok dame sa til meg at hver sorg er unik, derfor så må hver og en finne sin måte å takle sorgen på. Hvis det betyr at man må slenge på et par livsløgner og leve litt i fornektelse i perioder så er det helt "greit".

Jeg ønsker deg og mannen din alt godt, og jeg har den største respekt for deg

[Gjest Sobril]

Så leit å høre Bergans. Takk for gode ord

Dagen hun EGENTLIG skulle vært født nærmer seg med stormskritt, og dette gjør meg bare mer og mer nedstemt. 2 uker til i dag.

Jeg har gått gravid i halve forholdet mannen og jeg har hatt sammen, og så ble det ingenting. Hun forsvant bare.

[Gjest Blondie65]

Tenker fortsatt på deg Sobril.

[Gjest Sobril]

Tenker fortsatt på deg Sobril.

Takk

[Gjest Magdalene]

Håper dagen går greit. Forstår at det er med gru du snart møter på datoen hun skulle komme til verden.

Det blir så mange slike merkedager.

Jeg leste litt oppi her at du kunne ønske da du heller døde, og mannen og storesøster fikk beholde lillesøster. Vettu hva.. Det tror jeg absolutt de ikke ville ønsket. Du er uerstattelig. Du er mamma, og du er kjæreste. Deg ville de ikke vært foruten.

Håper du får en ok helg, kjære Sobril!

:klemme:

[Raven Emerald]

Hun forsvant bare.

Hun har ikke forsvunnet, Sobril. Hun har flyttet inn i hjertet ditt, og alle andres, som også gledet seg over henne. Og der kommer hun alltid til å være.

Kroppen hennes er borte for deg. Men hun er med deg. Nå, og for resten av ditt liv.

[Gjest Sobril]

Nok et innlegg med klaging og syting herfra...

Har en gedigen klump i halsen som er der konstant. Det skal ingenting til før tårene begynner å trille. Et godt eksempel på det er da vi så "Skal vi danse" i går. Jeg begynte å grine av Linni Meister på dansegulvet(???). Riktignok ikke fordi jeg er en stor fan, men det minnet meg bare på at jeg aldri kommer til å ha diskusjoner rundt veslas kjole og fremtidig skoleball.

ALT føles så urettferdig og synes vi har fått kvota av uflaks. Samtidig vet jeg ikke om jeg tør å sette meg på et fly mer. Statistikken er liksom ikke helt på min side.

Var hos jordmor til samtale på torsdag. Hun sa at det er mange som har blodpropper i morkaka og alt går fint allikevel. Men min satt SELVSAGT akkurat i festet mellom morkake/navlestreng slik at all tilførsel av oksygen og blod har stoppet opp når denne da sprakk.

FAEN altså (ja, jeg har så smått begynt å ta opp banning igjen). Og jeg lurer på om det hviler en forbannelse over meg. Om bare mitt bekjentskap øker risikoen for at noe jævlig skal skje. Den eneste som spontant sender meg kondolanse etter å ha sett annonse i avisa mister ungen sin i underkant av fire uker etterpå.

Jeg er livsfarlig.

[kaprifolen]

Sobril, du får ikke lov til å tenke sånn!!! Selvsagt er det lov med irrasjonelle tanker, men nå skal ikke du ta på deg skylden for all verdens elendighet!

Eller må jeg komme bort og gi deg en ordentlig klem for å bevise at du er bare god, og ikke smittsom eller skummel?

Men: bann, hyl, skrik og slå. Akkurat det tror jeg faktisk kan hjelpe litt der og da!