Anekdotene del2

[MarianneE]

Hmm... tenkte jeg skulle skrive her for et par dager siden, men så ble det liksom ikke noe.

Det går opp og ned, mest opp. For en 2 uker siden gikk det veldig ned. Da hadde jeg noen dager hvor alt var vanskelig. Kom i prat med kreftsyk kunde som var så glad etter å fått forlenget livet med et par måneder og vi pratet litt om det å dø og det å leve. Jeg sa at jeg stod i en situasjon for noen måneder siden hvor mitt barn kunne bli morløs og jeg gråt. Men da kicket legens ord inn, nemlig de om å forholde seg til det som faktisk skjedde, og akseptere det uten å tillate tankene å spinne videre på "tenk om, hva hvis" Det hjalp veldig. 

Dagene med vanskelige tanker og følelser går sakte over av seg selv. Det har vært en type sorgprosess  uten at jeg kan forklare det bedre. Litt posttraumatisk stress egentlig. 

Også har jeg vanskelig for å akseptere at jeg har et nytt arr. Merkelig nok. For jeg ble operert for gastrochise (Google it) da jeg var nyfødt og alltid hatt et stort arr på magen, men det har alltid vært der. Nå ble dette arret bare brukt til å åpne meg igjen så det er ikke noe nytt eller noe men jeg ser meg i speilet og tenker at jeg ser fæl ut med arret. Men kanskje er det fordi det gamle arret alltid har vært der, som en del av meg jeg aldri har egentlig tenkt så mye på? Men nå har jeg mye tanker og følelser knyttet til det nye og at det henger sammen slik. I tillegg har jeg nervesmerter under føttene (spesielt den venstre), et knyttevestort område på høyre lår som er dødt, av og på nervesmerter i øverste del av arret (eller .. på siden av egentlig), smerter i høyre lunge og et stygt arr under det høyre brystet etter thoraxdren. 

Men, det er prisen for å være i livet, og det er fult mulig å leve med. Men heldigvis... og takk for det... så er det jeg lever med nå faktisk bagateller i forhold til hva andre har. Jeg er faktisk frisk, det er ikke alle som blir det. 

Nok sutring, en uke med 6 dagers jobbing venter! Mann og barn har ferie...

 

[mia83]

Hvordan går det med deg? 

Det er klart at dette tar litt tid å bearbeide, det var jo tross alt veldig alvorlig.  Godt å høre at det går fremover. 

[MarianneE]

Masse tanker i hodet, det begynner å nærme seg et år siden jeg ble operert. Er liksom litt "redd" for å inn i denne tida, ingen verdens ting tyder på at jeg skal bli syk igjen men jeg er litt redd allikevel. Vi har bryllupsdag den 24 august og den dagen i fjor var Husets Herre på MCtreff mens jeg og ungen vår hjemme. Det var den helga jeg VIRKELIG begynte å bli dårlig. Nå, samme dato, er det nytt treff han skal reise til og jeg tenker at bare jeg ikke blir syk igjen. Samtidig forteller jeg meg selv at det er ingenting som tilsier at jeg skal bli syk. Jeg er frisk.

Var på trening igjen i går og trente styrke så svetten rant (love it!) og da jeg var ferdig la jeg meg ned på gulvet og lo, kjente på den fantastiske følelsen av å ha en fungerende kropp igjen! Kjente rett og slett på gleden av å leve! Aner ikke hvor alt kom fra, men det var så deilig at jeg fikk tårer i øynene.

 

[mia83]

Så herlig!

Jeg tror heller ikke du blir syk igjen  

Men skjønner at det kan dukke opp noen tanker. 

[MarianneE]

I går var det et år siden jeg ble lagt inn på sykehuset! Jeg husker ikke så mye av de første dagene, men jeg husker dag 1 på akuttmottaket hvor jeg satt rett opp og ned i senga, svetten rant oppover og jeg hadde så redusert lungekapasitet at jeg satt og strevde med å få puste. Jeg husker jeg spydde av smerter, en nydelig klar lys turkis farge. Det er det jeg husker. Dag 2 husker jeg pleierne var hos meg en gang i timen gjennom natta for å sjekke. Jeg husker jeg fikk en slange opp i nesa og ned i magen. Å svelge vann med sugerør for å få slangen ned samtidig som jeg brakk meg...   Husker pleierne kom og sa at jeg måtte til Oslo med en gang, da var klokka ca 12.30. Han som satt med meg i sykebilen hadde de peneste øynene jeg har sett. Og jeg frøys på føttene. Jeg husker jeg ble kjørt inn på operasjonsbordet og 20 leger og folk var rundt meg og jobbet uvanlig effektivt rundt meg. Og jeg fikk nesten panikk av narkosemaska. 

Følelsesmessig har de to siste dagene gått opp og ned, men felles er at mest av alt kjenner jeg på en veldig takknemlighet over at det faktisk gikk bra,  og en god følelse av at livet... Det er faen meg digg!!

[MarianneE]

Hmm.... noe har sluppet litt taket nå som jeg har passert et år. Ei kneik jeg har måttet over kan det virke som. Slapper kanskje litt mer av hjemme?

Kom over en gammel sms jeg sendte min kjære etter thoraxdrenet var tatt ut av kroppen. Som jeg skrev: Merkelig følelse når noen drar en plastslange ut av kroppen. *grøss*

[Auri]

Føler meg litt dum som spør, men jeg har ikke fått det med meg... Hva skjedde egentlig?

Er veldig glad du har det bedre da ❤️

[MarianneE]

På 1.9.2019 den 17.45, Auri skrev:

Føler meg litt dum som spør, men jeg har ikke fått det med meg... Hva skjedde egentlig?

Er veldig glad du har det bedre da ❤️

Skal svare på det i morgen, for trøtt nå. Og hvorfor føler du deg dum? Det står jo ikke akkurat i panna mi heller. 😘

Ahaopplevelse i går. Jeg har strevd med å puste i noen dager og gått rett inn i nesten panikk. Så stod jeg der, midt i gata og fikk ikke puste skikkelig og da slo det meg: Jeg puster ikke lenger ned i lungene! Jeg har vært gjennom flere år vant til å puste ned til brystet begynner nesten og der magen automatisk går ut når man trekker pusten har jeg heller trukket magen inn når jeg samtidig har trukket pusten. Det er slik jeg har puster i noen år fordi høyre lunge har hatt så liten plass og lå egentlig sammenkrøllet i lungeveggen. Så jeg må nå lære meg å puste på nytt. Jeg må konsentrere meg om å puste ned i lungene og fylle dem med luft istedenfor bortimot motsatt. Må vel kanskje frem med peppfløyta jeg fikk fra fysioterapeut på Ullevål? Da må jeg nemlig jobbe litt før å få lufta ned i lungene. 

I dag er det et år siden jeg ble utskrevet fra Ullevål og flyttet over til TSS. Det første som traff meg da jeg ble trillet inn på rom 8 på Gastro var åpent vindu, sol, blafrende gardiner, blå himmel og utsikt til et kjent område. Følelsen av å være hjemme kjente jeg umiddelbart. 

Plutselig i dag ble jeg klar over at hjertet mitt slo. Det å ha et godt fungerende hjerte er ganske kjekt. Føler meg ihvertfall mye bedre!! 😁