Gå til innhold

Hvor viktig er det for deg å ha en grav å gå til


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg ser og hører stadig om at folk som ikke har en grav å gå til for de menneskene de savner som døde på sjøen eller er savnet men mest sannsynlig er døde. De ønsker mer enn noe å ha en grav, en plass å sørge på. Så jeg lurer litt på hvor mye betyr det for deg som har mistet noen å ha en grav å gå til? Besøker du gravstedet ofte? Ville det hatt noe for deg å si om det ikke hadde vært en spesiell gravplass å gå til?

Anonym poster: 65f42942857dec0f0854fd8cb998dff4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Marmot

For meg var det ikke viktig i det hele tatt, før jeg fikk barn. Begge foreldrene mine er døde og ligger i samme grav, og nå er det viktig for meg å kunne ta ham med dit. Det er dog ikke noe som skjer spesielt ofte, om det blir hyppigere når han blir eldre, vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har ikke behov for en grav.Bærer med meg minner i hjertet . Jeg snakker til den som er død når det passer meg.

Mulig jeg hadde følt et behov for en grav om et av mine barn døde.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Uanonymbruker

Jeg har heller ikke behov for en grav. Men jeg tror at folk som mister folk på sjøen savner/trenger å vite hvor personen er hen, ikke nødvendigvis at de trenger en grav..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke noe behov for en grav i seg selv, men visshet om hvor "levningene" befinner seg. Når det gjelder forsvunnetsaker, der man blir regnet som død, skjønner jeg behovet. I noen tilfeller sitter det også mennesker igjen med et bittelite håp om at deres kjære fremdeles er i live. Jeg, personlig, hadde slitt med å slå meg til ro med at noen nær meg blir regnet som døde uten å ha blitt funnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I noen tilfeller sitter det også mennesker igjen med et bittelite håp om at deres kjære fremdeles er i live. Jeg, personlig, hadde slitt med å slå meg til ro med at noen nær meg blir regnet som døde uten å ha blitt funnet.

Helt enig. Både begravelse og i noen tilfeller å se den avdøde (under riktige omstendigheter selvfølgelig), er jo en viktig del av sorgprosessen. Det å faktisk innse at vedkommende faktisk er død, og aldri kommer tilbake. Vet om noen tilfeller der det har gått flere år før pårørende har innsett akkurat det.

For meg er ikke graven kjempeviktig, men igjennom ungdomstiden har det vært fint å ha en plass jeg kunne gå til når ting var som verst.

Nå drar jeg dit av og til for å plante blomster og stelle litt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg følte et veldig "drag" mot kirkegården og graven til min søster etter at hun døde tragisk. Det føltes som om jeg måtte dit for å se graven og prøve å forstå det ubegripelige. ....igjen og igjen. For meg var/er det viktig å ha en grav å gå til, ha en stille stund, tenne lys, tenke på henne og gjøre det pent for henne. Jeg tror at sorgen ville vært verre å takle hvis vi ikke hadde en grav å gå til.

Anonym poster: d0b8680bb770da6fe9c14e5882ee05f5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er veldig viktig. Har nå 2 graver jeg går til. Ca en gang i måneden. Jeg planter blomster og fikser på de. Om vinteren setter jeg ut lys og røde hjerter. Kjenner jeg må ha en grav, for hver gang jeg er der, tenker jeg "Ja, det har visst skjedd". Jeg sitter også der å tenker. Ofte med tårer i øynene. Det er vondt, men etterpå føler jeg meg bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

(ble uskjenert likevel)

Do not stand at my grave and weep,

I am not there, I do not sleep.

For meg betyr graven til mine nærmeste ingenting den dag i dag. Jeg var i begynnelsen av tenårene da jeg mistet min far. Har mistet en venninne og men det samme gjelder hennes grav. Det første året syklet jeg til min fars grav flere ganger i måneden, og jeg kunne sitte der lenge, det gav meg en ro, tenne lys og sette ned blomster. Men så etter hvert i julen, hans bursdag og hans dødsdag så gav det hele mindre mening. ”Høyt elsket, dypt savnet” en rose, et lys på hans grav i velsignet jord, hvorfor skulle jeg sitte ved en manns grav om jeg følte for å sørge?

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glint on snow.

I am the sunlight on ripened grain.

I am the gentle autumn rain.

When you wake in the morning hush,

I am the swift, uplifting rush

Of quiet birds in circling flight.

I am the soft starlight at night.

Min far var en fantastisk mann, og selv om jeg har levd lengre uten han enn med han i livet mitt så savner jeg han, fra tid til annen når det savnet snurrer litt ekstra i meg så er det ikke noe som er så terapautisk som å sitte i vannkanten og høre havet, krusningene av bølgene. Jeg kan ligge på bryggekanten i timesvis å bare nyte havet. Det er på mange måter min fysiske grav til så mangt egentlig.

Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep.

Do not stand at my grave and cry.

I am not there, I did not die.

Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep.

Min samboer som selv har mistet noen som stod han nær synes dette er rart. Han besøker graven til sine nærmeste fra tid til annen om ikke for noe annet så får å stelle på graven. La omverden få se at den døde er savnet med blomster og et stille lys om julen. Men for meg spiller ikke det så stor rolle.

I am the song that will never end.

I am the love of family and friend.

I am the child who has come to rest

In the arms of the Father

who knows him best.

When you see the sunset fair,

I am the scented evening air.

I am the joy of a task well done.

I am the glow of the setting sun.

Graven ved siden av den min samboer pleier å besøke er alltid full av blomster og han sier selv at selv om graven er flere år gammel, så er den så godt besøkt at gresset ikke har fått gro, man kan nærmest se hvor en mann har knelt. Typen min har sett denne mannen ved et par anledninger og det kunne virke som det var hans kone som var begravd der. Første gang jeg hørte det så syntes jeg det var søtt og romantisk. Men når jeg fikk tenkt litt på det så virker det som om denne mannen nærmest har dødd med konen sin. Det gjekk ifra søtt til trist.

Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep.

Do not stand at my grave and cry.

I am not there, I did not die!

Nå bor jeg langt ifra min fars gravsted så det har jo noe med praktiske ordninger og, men alt i alt: Jeg elsket min far, nå er det så mange år siden han døde at livet har på mange måter fortsatt uten han, men fra tid til annen savner jeg han virkelig mye. Da er han med meg i mine tanker, minner og i min kjærlighet, i havkrusningene og det er der min fars grav er, det er i mine tanker, minner og kjærlighet jeg legger ned roser og tenner lys, ikke ved en gravstein.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest loren

Jeg har ikke mistet mange, men de jeg har mistet er alle gravlagt 8 timer fra der jeg bor.

Derfor blir gravstedene et sted jeg besøker når jeg er hjemme på besøk hos foreldrene mine. Men til daglig når jeg savner en person vil jeg ikke ha noen mulighet til å reise avgårde. Derfor er det pr i dag ikke viktig for meg å ha en grav å gå til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min lillesøster døde, og ble lagt i en felles grav tidlig på 80-tallet. Den graven kan visst ingen spore, så jeg har kommet til en konklusjon hvor den ikke er viktig.

Men mine andre avdøde venner og familie, jeg er på gravene titt og ofte...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frk.Franzen

Jeg syns det er fint å ha en grav å gå til. Det blir riktignok svært sjeldent, ettersom gravene ligger over 100 mil lenger sør, men likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For meg er det veldig fint å ha en grav å gå til. Et sted til ettertanke, hvor jeg kan gråte, noe håndfast. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn. Det er akkurat som jeg er nærmere den som er død.

Mvh Yvonne :heiajente:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av mine nærmeste døde. Nokså ung.

Jeg er på kirkegården kun for å se til at det ser fint ut på gravstedet. For meg er det så nytt ennå, det er vondt å være der. Må stålsette meg før jeg går dit, tar meg ikke tid til å virkelig føle. Tror jeg hadde brutt sammen hvis jeg ikke hadde "stengt av" før jeg gikk dit. Altså burde jeg kanskje face my fear.

Eller bare la det bli bedre med tiden..

Jeg føler ikke at det er dèr vedkommende er, så for den del er det ikke viktig å ha en grav å gå til. Hvis jeg vil si noe til han, så gjør jeg det når som helst og hvor som helst. Han vil alltid være i hjertet mitt og tankene mine.

Anonym poster: 88956d5386c72f7e40905d4dc547ff21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser og hører stadig om at folk som ikke har en grav å gå til for de menneskene de savner som døde på sjøen eller er savnet men mest sannsynlig er døde. De ønsker mer enn noe å ha en grav, en plass å sørge på. Så jeg lurer litt på hvor mye betyr det for deg som har mistet noen å ha en grav å gå til? Besøker du gravstedet ofte? Ville det hatt noe for deg å si om det ikke hadde vært en spesiell gravplass å gå til?

Anonym poster: 65f42942857dec0f0854fd8cb998dff4

For meg er det viktig. Har foreldre,søsken som er borte. Det gjør meg godt å gå på graven. Pynte med blomster. Gå meg en tur.

For meg er det " respekten".

Så vil jeg ikke at gravstedet skal bli stygt. Sorgen er nok lettere for de som har en grav. De som har mistet sine eks på sjøen, tror jeg alltid vil sitte å tenke på hvor ,hva skjedde osv.

Anonym poster: b09bc2867597ef8c7ee8ef73dee0cc24

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...