Finner ikke min plass her l livet..

[AnonymBruker]

Jeg skulle prøve å skrive dette kort, men det var ikke SÅ lett..

Det er nå nesten 3 år siden jeg slapp alt jeg hadde og flyttet til kjæresten min i en annen by på andre siden av landet. Det er en liten by, og det tok tid før jeg fant meg til rette (skjedde egentlig aldri). Jeg selv er fra en storby og var nettopp ferdig med VGS.

Alt var nytt, også mellom meg og min kjære. Jeg hadde hatt en sommerjobb hvor jeg tjente veldig bra, så jeg slapp å jobbe på nesten et år. Tok meg rett og slett et velfortjent FRIår). Hang mye med kjæresten min, og vi nøt tiden sammen (Etter å hatt avstandsforhold et halvt år). Var også litt felles sammen med kompisene hans, men ikke mye. (Kompisene hans er for det meste gjennom jobben hans, og det går ikke i annet enn fotball, bil og fisking) Totalt uinteressant for meg, da jeg er en ordentlig jentejente.

Andre året kom, jeg dro til hjembyen min og jobbet den sommeren, og dro tilbake til min kjære, og begynte så smått og søke jobb (Jeg hadde ikke funnet ut hva jeg skulle studere enda). Fikk meg etter en liten stund en jobb i en klesbutikk, hvor det bare var meg og to andre ansatte som jobbet. De var OK de, men hadde ikke særlig mye til felles.

Året gikk og det fortsatte ganske likt som det første året. Begynte å savne vennene mine og byen jeg er fra mer og mer, men kjæresten min og jeg var såpass gode venner, og fant på så mye gøy sammen, at det gikk fint.

Sommeren kom, og jeg dro igjen til hjembyen min for å jobbe sommerjobb. (Den samme jobben hvert år).

Den høsten begynte jeg på skole i Oslo - ca 1 time fra der vi bor. Jeg begynte på et studie, mest bare for å begynne på noe (for å ha noe å gå til hver dag, og treffe mennesker) men også så klart fordi jeg gjerne vil ha en utdannelse. Mange hyggelige mennesker å treffe der, som jeg var med under skoleåret-men bare en jeg ble ordentlig god venn med og har kontakt med nå etter skoleslutt. Men hun bor heller ikke i samme by som meg, og har en liten unge.

Jeg har aldri vært den som har hatt MASSE venner rundt meg hele tiden, men har valgt å holde på færre gode. Og det trives jeg med. Men nå sitter jeg her og er ganske mutt. Sitter å ser på facebook hvor gøy vennene mine i hjembyen min har det. Og hører på at de på disse tre årene har oppnådd det og det, og truffet de og de menneskene. Noe jeg ikke lenger er en del av.

Det jeg vil frem til med dette innlegget er at jeg FINNER IKKE MIN PLASS HER I LIVET. Jeg har nå hatt fire helt forferdelig dager, hvor jeg har tenkt og tenkt. Hva skal jeg gjøre? Jeg er så lei av å nærmest sitte å vente på at kjæresten min skal komme hjem fra jobb (han har en fulltidsjobb, og eier også leiligheten vi bor i), og skuffelsen når han sier "Jeg stikker til en kompis idag, kommer hjem ikveld" Så tenker jeg.. "Hva F... skal jeg gjøre da??" Jeg orker ikke ha det sånn lengre. Jeg holder på å miste meg selv. (Er ekstra nå som jeg har sommerferie og ingenting å gjøre..). (Skal på ferie sammen med kjæresten om noen dagers tid, derfor jeg ikke reiser til hjembyen min imens).

Samtidig er jeg redd for å flytte tilbake til hjembyen min. Redd for å bli skuffet. Jeg vet jeg fortsatt har de vennene jeg vil ha der, men samtidig har de "gått videre". Jeg kommer til å måtte ta inn så mye nytt, og integrere meg på nytt. Jeg har jo ingen nye der, eller noe nytt. Har stått på still der siden jeg gikk ut fra VGS. Det føles så rart.. Har snakket med kjæresten min om dette, at jeg ikke orker å være her lengre-,men han sier at jeg ikke har gjort noen effort for å få meg venner her i denne byen, og at jeg har så negativ innstilling.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil studere, jeg tror ikke jeg orker å fortsette på det jeg har begynt på. Har søkt på noen nye studier, (da også i hjembyen min), men det er heller ikke noe jeg tenker "YES, dette vil jeg!!". Mest av alt vil jeg bare reise langt vekk til et vakkert sted i verden og bli der. Sånn føler jeg det nå.

Noen som har det på samme måte, eller som har noen tips og råd om hva jeg burde gjøre/ikke burde gjøre?

Jeg elsker kjæresten min, men han alene er ikke nok til å holde meg her lengre.. Spesielt ikke når han lever sitt liv (og selvfølgelig skal han det!), og jeg bare sitter hjemme dag inn og dag ut.

Anonym poster: bc54a3f8c0c0a0f5fa2fa9f4eaf050b8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, hadde det sånn da jeg flyttet etter en kjæreste til hans hjemsted. Nå har ikke jeg vært den med MASSE venner og sosialt liv, men alltid såpass at jeg har trivdes godt med situasjonen tidligere.

Noen ting som antagelig er viktig: Gjør det du kan for å bli kjent med nye mennesker og for å ha det fint med ditt eget, uavhengig av kjæresten. Ikke bekymre seg på forhånd for hvordan det evt vil bli å flytte tilbake til hjembyen. Ofte innfrir ikke slike bekymringer... jeg dro etter noen år i "ensomhet", og fikk det mye bedre enn forventet. Kjæresten flyttet etter, men forholdet varte ikke noe særlig lenger. Vi var for forskjellige i utgangspunktet, men da vi bodde på hjemstedet hans hadde jeg så mange andre bekymringer at jeg/vi ikke "så" at vi heller ikke var det ideelle paret. Samtidig som dette sikkert var med på å gjøre usikkerheten og ensomheten verre for min del.

Uansett - du MÅ ta grep om ditt eget liv, ikke sitt og tenk og vent på at noe skal forandre seg, eller vær redd for forandring.

Anonym poster: b654734f93438f785ea7f55eaa48e292