Har jeg opplevd litt for mye av det vonde i livet mitt?

[AnonymBruker]

Ok, nå skal jeg ramse opp en rekke ting som har skjedd med meg de siste 10 årene fordi jeg tror jeg ser meg litt blind på mitt eget liv. Merker andre gir meg store øyer og kommer med "åååh!" når jeg nevner noen ting som har skjedd meg. Så, jeg spør dere.. er livet mitt normalt? Er det sånn folk lever fra dag til dag, og er det sånn her det skal være?

La oss begynnne:

Jeg mistet min far til kreft før jeg begynte å bli tenåring, jeg kan egentlig ikke huske de siste månedene etter han døde, men noe forteller meg at jeg ikke taklet sorgen så bra. Vi er da en familie på 4, meg, min mor og mine to eldre brødre. Vi begynner på nye skoler, jeg får en alvorlig depresjon, den ene broren min får en alvorlig sykdom så vi tilbringer høytider på sykehuset og vi er selvsagt veldig redde. Min andre bror blir mobbet i så stor grad at mobberne kvelte han til han besvimte, men han fortalte ingenting til oss fordi vi slet alle med våre egne ting.

Et par år etter ser det ut som om vi klarer oss ganske fint, vi var alle blitt friske og på vei til å få et bra liv igjen. Men så kom bomben, min eldste bror begynte på kokain og ble fengslet. Kan ikke telle hvor mange ganger jeg måtte vandre i Oslo alene på leting etter min bror som plutselig forsvant. Han blir dømt til å få psykisk behandling, ettersom det kommer fram at han har en del sinnstilstander. På samme tid finner min kjæreste ut at det var på tide å dumpe meg og hoppe rundt på andre jenter, noe som er jo vondt i seg selv.

Dette er såklart veldig korte trekk, men i og med jeg bare er 19 år så er jeg litt motløs i å faktisk leve resten av livet mitt hvis det er slik det blir framover. Er dette normalt i familier? Eller er det jeg som har vært litt uheldig til tider?

Anonym poster: 0884f6a09036069469d963a27b9cd563

[AnonymBruker]

Ikke at det er noen konkurranse eller noe, men jeg har faktisk hatt det "værre" uten at jeg har noe behov for å skrive detaljer.

Alle har en psykisk helse, noen har en bedre psykisk helse enn andre.

Jeg kan ikke gi deg noe annet tips enn å bare være sterk nok.

Anonym poster: 99b8d3fc7f60ee9a0d8f770c87e3b023

[AnonymBruker]

Vanskelig å si hva som er normalt eller ikke,men å ha opplevd sykdom,død,dop, misbruk,mobbing og depresjon er ihvertfall ikke ønskelig !

vanskelig for meg å gi deg et ordentlig svar,men jeg kan prøve ut i fra mine egne erfaringer.

Jeg har også hatt "uvanlig" liv(eller uheldig da)og måten jeg har taklet det på er å rett og slett dele livet i perioder. "Mobbe perioden." "Sykdomsperioden" osv, så fant jeg en måte å overvinne alle de periodene.

Å være frisk og ikke mobbet er helt klart et tegn på at disse periodene er over, og jeg har blitt så mye sterkere( når det gjelder mobbing hvertfall) at jeg nesten vet at de ALDRI kommer tilbake igjen! Nå er det over,og jeg skal legge det bak meg! Nå regner jeg med "Venne-perioder" ,"skole-perioder", "kjæreste-perioder" osv, lykkelige ting!

Men det er ikke lett nei! Foreslår at du snakker med noen om det, hvis byrden er for vaskelig å bære...Du treger tross alt ikke å bære på alt alene! husk at det er viktig å ta vare på seg selv både fysisk og psykiskt!

Anonym poster: 497b4a6366182096595ca0ed79a3fb9a

[AnonymBruker]

Ikke at det er noen konkurranse eller noe, men jeg har faktisk hatt det "værre" uten at jeg har noe behov for å skrive detaljer.

Alle har en psykisk helse, noen har en bedre psykisk helse enn andre.

Jeg kan ikke gi deg noe annet tips enn å bare være sterk nok.

Anonym poster: 99b8d3fc7f60ee9a0d8f770c87e3b023

Det er ikke meningen å skape en meningsløs konkurranse om hvem som har det vondest, fordi det er bare idiotisk. Men jeg vil bare vite om dette er vanlig i de fleste familier. Er ditt liv sånn? Og hvor gammel er du?

TS

Anonym poster: e6a0888926a14aa05f861c54489cbd36

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen å skape en meningsløs konkurranse om hvem som har det vondest, fordi det er bare idiotisk. Men jeg vil bare vite om dette er vanlig i de fleste familier. Er ditt liv sånn? Og hvor gammel er du?

TS

Anonym poster: e6a0888926a14aa05f861c54489cbd36

Jeg er på samme alder som deg.

Det er ikke "normalt" å ha et "fucked up" liv, men det finnes alltid noen som har det værre, og det var det som var poenget mitt.

Faren min døde også, av heroin - hele slekta mi er så og si død/har ikke kontakt med.

Alle søskene mine har vært fengslet flere ganger, masse dopmisbruk etc.

Oppveksten har vært et rent helvete, bokstavelig talt, men livet går videre, og du er den eneste som kan gjøre noe med det, det er vanskelig men nødvendig.

Anonym poster: 99b8d3fc7f60ee9a0d8f770c87e3b023

[AnonymBruker]

Sender klemmer til begge to over her, og ønsker dere alt godt. Det at dere evner å snakke om dette, viser at dere har muligheten til å få det bra med dere selv.

Husk bare på en ting: IKKE TA PÅ DERE ANSVARET FOR HVA ANDRE MENNESKER VELGER Å GJØRE. Dere kan bry dere, ha omsorg, men først og fremst må dere ta vare på dere selv.

Anonym poster: ff97478cb09c94de8bb3dee64917ee03

[AnonymBruker]

Jeg syns at det er tre ting som er ille å si til dem som lider..

- Folk har det verre!

- Livet går videre

- Get over it!

For meg så forstår du deg veldig lite på menneskers følelser hvis du tenker at siden du har opplevd noe ille å komme deg over det,så burde alle ha lik innstilling. Noen trenger kjærlighet,omsorg,tid,kanskje snakke med profesjonelle?

Ikke alle takler smerte likt,det hjelper ikke å dra andre ned med "neeh,er mer synd på meg,så slutt å syt!"

Anonym poster: 497b4a6366182096595ca0ed79a3fb9a

[AnonymBruker]

Jeg syns at det er tre ting som er ille å si til dem som lider..

- Folk har det verre!

- Livet går videre

- Get over it!

For meg så forstår du deg veldig lite på menneskers følelser hvis du tenker at siden du har opplevd noe ille å komme deg over det,så burde alle ha lik innstilling. Noen trenger kjærlighet,omsorg,tid,kanskje snakke med profesjonelle?

Ikke alle takler smerte likt,det hjelper ikke å dra andre ned med "neeh,er mer synd på meg,så slutt å syt!"

Anonym poster: 497b4a6366182096595ca0ed79a3fb9a

Det var absolutt ikke sånn ment i det heletatt, og hadde jeg vært ute etter medlidenhet hadde jeg vel ikke postet som anonym?

Jeg er bare helt ærlig, og er i nogenlunde samme situasjon og vet hvordan TS har det bedre enn folk som har et mer normalt liv.

Jeg vet at det finnes folk som har det værre enn meg, og jeg liker å tenke at det bare gjør meg sterkere å ha opplevd ting og tang, det var det jeg prøvde å formidle til TS.

Det var IKKE meningen å virke nedverdigende, og jeg syntes også synd på TS.

Anonym poster: 99b8d3fc7f60ee9a0d8f770c87e3b023

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg har også opplevd noe lignende..

- Mishandling i barndommen og mobbing

- Mobbing på arbeidsplass

- Pappa døde og det første året var jeg veldig deppa.

- Nær familie ble arestert for vold mot en tilfeldig.

- Narkotika/alkoholikere i familie.

- Dyret mitt igjennom 14,5 år døde.

Jeg har nå friskmeldt meg selv. Du må bare ta tiden til hjelp kondolerer

[AnonymBruker]

Vanlig er det nok ikke - men helt uvanlig er det heller ikke.

Jeg har venner og bekjente som har gått gjennom langt mindre, og jeg har venner og bekjente som har gått gjennom mer - eller like mye.

Jeg selv har også opplevd mye frem til nå, men det er en ting som er felles for alle;

Livet ble bra.

Noen mistet store deler av familien til sykdom, men de har selv fått barn og mann/kone - og lever lykkelig til tross for alt de har mistet.

Jeg tror nøkkelen for alle disse som nå har det bra er at de har oppsøkt noen å snakke med - lagt seg sunne strategier for å komme gjennom dette.

Så; ja, det er mer vanlig enn du tror - men fortsatt ikke "vanlig".

Hvorvidt det er vanlig eller ikke er uansett ikke det riktige spørsmålet - spørsmålet er hvordan du skal komme deg fremover i livet.

Anonym poster: fa7a365a82981d1723b8140a4c90f53f

[Knirke]

Jeg har i grunn vært spart for store lidelser helt til jeg det siste halvannet året har mistet 5 nære og kjære (hvorav 3 døde brått og altfor tidlig).

Tror trikset er å ikke dyrke sorgen, og heller konsentrere seg om det man har igjen fremfor det man har mistet...

edit: Er forresten 30 år

Endret 12. juli 2012 av Knirke

[katt1]

Vi kan bare ikke sette oss ned og begynne og ramse opp alle sammen,dette er faktisk livet og livet er ikke for amatører 42 år og har fått i bøtter og spann men like blid

[Gjest navnelapp]

Tror trikset er å ikke dyrke sorgen, og heller konsentrere seg om det man har igjen fremfor det man har mistet...

Eg vonar du tek til deg dette, ts, for det er veldig klokt sagt. Det handlar ofte ikkje om korleis ein har det, men om korleis ein tar det som livet påfører ein. Du må ta vare på deg sjølv, og gi deg sjølv muligheiter ved å gjere gode og gjennomtenkte valg. Livet ditt har vore røft, men det er ikkje på nokon måte øydelagt. Eg les ein blogg som heiter "one step in front of the other", og det handlar mykje om det. Mange små steg, og du må halde fokuset på det neste, ikkje dei millionane av steg som du skal ta som du no ikkje tenker på. Mange seier at "hadde eg visst kor tøft det vart hadde eg aldri gjort det". Vi har lett for å undervurdere våre eigne krefter. Vi klarer meir enn vi trur vi klarer, viss vi berre tek eit steg om gongen i retning av eit mål vi har sett oss. Lykke til!

[AnonymBruker]

Det er nok ikke så uvanlig å ha en del vonde opplevelser gjennom livet - å miste noen man er glad i, å være deprimert, å bli dårlig behandlet, å se andre man er glad i ha det vondt og ikke være i stand til å hjelpe.

Jeg tror disse tingene er noe de fleste går gjennom i en eller annen form på et eller annet tidspunkt i livet.

Som flere andre sier her så er den avgjørende faktoren hvordan og om man velger å gå videre, og det er selvfølgelig ikke alltid så lett å vite hvordan man skal gjøre det.

Det skal sies at alderen du er i nå ofte er en vanskelig alder i seg selv, uten å ha gått gjennom de tingene du har vært gjennom, så om ting føles vanskelig nå så ikke gi opp håpet. Hvis du holder ut så skal du se at du også har mye positivt i vente. Og når man har opplevd mye vondt så blir det positive enda mer betydningsfullt og man er kanskje flinkere til å sette pris på det.

Jeg kjenner mange som har hatt det "enklere" enn deg, men også mange som har hatt det tungt. Har blant annet to venninner som begge har mistet moren sin til selvmord, noe som selvsagt er en enorm belastning på unge jenter som elsker moren sin. Ikke bare er mor borte for alltid, men hun valgte å forlate barna sine. Venninnene mine klarer seg fint og er flotte jenter som har mye positivt i livene sine, men det går opp og ned og de sliter nok en del mer psykisk enn de fleste andre.

Livet er ikke rettferdig, men jeg håper du klarer å ikke dvele alt for mye ved de vonde tingene og ser framover. Stor til deg.

Anonym poster: 54ae21ff84f895947e73cff83a37b68d

[AnonymBruker]

Jeg mistet selv faren min i ung alder, det har vært mye alvorlig psykisk sykdom i familien, alkoholisme, kreft...

Når jeg nå ser tilbake så skjønner jeg ikke at jeg klarte alt, men man har liksom ikke noe valg da... Jeg synes det er vanskelig å si/love at "det blir bedre" også, for man vet aldri hva som venter bak neste sving...snakker av erfaring. Livet gir meg rett som det er en spade i bakhodet.

Mitt råd er at du ikke vever deg inn i en dyp sirkel av vonde og pessimistiske tanker. Ta en dag av gangen, du må prøve å leve DITT liv. Få deg en utdannelse, bli selvstendig, bygg en grunnmur for livet ditt.

Jeg vet det er vanskelig, men hold hodet over vannet. Oppsøk hjelp om du ikke klarer det selv. Snakk med fastlege, rådgivere på skolen, venner eller hva det måtte være.

Ønsker deg alt godt.

Anonym poster: eb7fec2302b8c87dd850d6ef285e8956

[StjernePerle]

Ok, nå skal jeg ramse opp en rekke ting som har skjedd med meg de siste 10 årene fordi jeg tror jeg ser meg litt blind på mitt eget liv. Merker andre gir meg store øyer og kommer med "åååh!" når jeg nevner noen ting som har skjedd meg. Så, jeg spør dere.. er livet mitt normalt? Er det sånn folk lever fra dag til dag, og er det sånn her det skal være?

La oss begynnne:

Jeg mistet min far til kreft før jeg begynte å bli tenåring, jeg kan egentlig ikke huske de siste månedene etter han døde, men noe forteller meg at jeg ikke taklet sorgen så bra. Vi er da en familie på 4, meg, min mor og mine to eldre brødre. Vi begynner på nye skoler, jeg får en alvorlig depresjon, den ene broren min får en alvorlig sykdom så vi tilbringer høytider på sykehuset og vi er selvsagt veldig redde. Min andre bror blir mobbet i så stor grad at mobberne kvelte han til han besvimte, men han fortalte ingenting til oss fordi vi slet alle med våre egne ting.

Et par år etter ser det ut som om vi klarer oss ganske fint, vi var alle blitt friske og på vei til å få et bra liv igjen. Men så kom bomben, min eldste bror begynte på kokain og ble fengslet. Kan ikke telle hvor mange ganger jeg måtte vandre i Oslo alene på leting etter min bror som plutselig forsvant. Han blir dømt til å få psykisk behandling, ettersom det kommer fram at han har en del sinnstilstander. På samme tid finner min kjæreste ut at det var på tide å dumpe meg og hoppe rundt på andre jenter, noe som er jo vondt i seg selv.

Dette er såklart veldig korte trekk, men i og med jeg bare er 19 år så er jeg litt motløs i å faktisk leve resten av livet mitt hvis det er slik det blir framover. Er dette normalt i familier? Eller er det jeg som har vært litt uheldig til tider?

Anonym poster: 0884f6a09036069469d963a27b9cd563

Kjære deg.

Jeg vil jo påstå at du har opplevd mye vondt i ditt liv, knaksje mer enn normalt, til tross for at veeeeldig mange har det værre enn deg og går igjennom enda mer! Tror nok ting kommer til å gå veldig mye bedre for deg fremover. Ting kommer til å ordne seg litt etter litt. Det er jeg helt sikker på. Livet ditt har nok mye mer godt å by på enn flere vonde ting nå!

Min samboer har hatt en vanskelig oppvekst selv. I dag sitter han her med et veldig veldig godt og innholdsrikt liv, og alt det triste er bak han! Man kan jo aldri ha noen garanti for at tragedier ikke skal forekomme, men du får prøve å se fremover til tross for situasjonen! Lykke til! Tenker på deg

[Gjest Raggy]

Alle har sitt pleier jeg å si, det er nok mye som skjer med folk som vi ikke vet om, så det at en har opplevd vonde og tøffe ting er nok ikke noe man er alene om. Men det som er viktig å huske på er at det er ikke vekten av det vonde en person har opplevd som betyr noe, men det er hvordan akkurat den personen opplever sin situasjon. For vi mennesker er forskjellige, det tror jeg også er genetisk betinget, noen står oppreist igjennom så mangt mens andre får kjapt en real knekk.

Det lureste er uansett å ta hensyn til seg selv og sin egen situasjon, jobbe med det som er vanskelig og bevare perspektivet slik at man husker det gode man faktisk har, om man bare raser i vei å tyner seg sjøl så vil det ofte ende i en vond smell der man klapper sammen til slutt å det er ikke noe særlig...

Ting kan nok føles overveldende og tungt, det forstår jeg. For min egen del så har perspektiver vært viktig for å holde motet oppe, for ofte tror jeg vi går i en felle der forventningene vi har til våre egen tilværelse ofte er så alt for høye. Husk at folk som oftest kun viser "smørsiden av seg selv.

Også ser jeg det gode i å ha hatt det vondt, uten alt det vonde hadde jeg nok ikke vært så takknemlig for det jeg har, for det er sånn at vi så fort blir blinde på våre goder og gleder. Samt at man har fått testet at man faktisk tåler ganske så mye, det gir selvtillit til evt kommende utfordringer i livet

[Lille Solstråle]

.

Endret 16. april av Lille Solstråle

[Avi]

God klem til deg

[AnonymBruker]

Vi tror vi er alene med våre problemer. Mange velger å ikke snakke om det, noen er mere åpen.

De jeg kjenner har mye i sin egen familie.

Vi reagerer ikke når vi ser dødsannonse, leser om ulykker osv....for det angår oss ikke. Jeg tenker alltid på at det sitter noen igjen i en bunnløs sorg.

Grunnen er at jeg har opplevd mye selv. Det beg. i ung alder.

Da jeg var 15 var det en alvorlig ulykke i fam, så kom det en til.

Så ble det plutselig dødsfall (ung person) Så kom en alvolig ulykke,hvor utfallet var uvisst. Så ble det alvorlig sykdom igjen, og et tilfelle til,og et til.

Så fikk vi et nytt dødsfall av en forholdsvis ung person. Alle tilfeller er nær familie

Så ble jeg skilt,satt igjen med barn og ingen inntekt, ny sykdom

Jeg har komt meg over alt,men jeg vil jo aldri glemme,heller ikke fokusere på det.

de som kjenner meg vet hva som har vært.

mange som har opplevd mye trist

Anonym poster: 20b71c13e39186f105cfd451bc857653