Utro og slite med dårlig samvittighet

[Bookworm]

For tre år siden var jeg i syden på jentetur og kjæresten gjennom tre år protesterte høylydt. Han var svært kristen, kontrollerende og ekstremt sjalu, men samtidig snill, omtenksom, romantisk og omsorgsfull. Vi hadde altså vært i lag i 1.5 år da jeg bare våknet og følte at jeg ikke elsket han lenger – jeg sa fra med en gang fordi jeg ville jo være sammen med han og vi skulle sammen forsøke å få følelsene tilbake – men de kom aldri tilbake og jo lenger forholdet da varte jo verre ble følelsene mine, jo mer feil følte jeg forholdet var og jo mer håpløst skjønte jeg det var å tro på at følelsene kunne komme tilbake. Og det var da jeg begynte å forsøke slå opp.

Gjennom det siste 1.5 året hadde jeg forsøkt å slå opp 5-6 ganger, men orket ikke gjennomføre fordi han hver eneste gang fornektet at jeg ikke kunne føle det samme for ham og nektet å gå før jeg gav opp og ble ”sammen igjen”. Slik han oppførte seg var det bedre å gi opp – jeg hadde ikke energi eller ork til å stå i mot og fikk aldri fullført det å slå opp. I tillegg til dette var det gjennom hele forholdet slik at jeg ikke likte hans venner og han likte ingen av mine venner. Dårlig match. Dette førte til at jeg ofte hadde nervesammenbrudd om kveldene og gråt meg i søvn alt for mange netter (noe jeg aldri har fortalt en sjel) – det var ikke slik et forhold skulle være. Han kritiserte mine beste venninner, deres levemåte, drikking, banning osv. Jeg følte at han ville jeg skulle være den han ville jeg skulle være – ikke meg selv.

På VGS var vi tilfeldig plassert to og to sammen og jeg satt med en gutt. Kom jeg hjem og sa ”haha, gjett hva han fortalte i dag….” så var svaret hans før jeg fikk fortalt ferdig: ”hvorfor pratet du med ham?” Han var ekstremt sjalu og guttevenner var uaktuelt. Jeg fikk heller ikke banne, gå kledd slik og slik, og han ville ikke at jeg skulle gå på byen med venninner, slik de fleste gjør når de blir 18. Hvorfor kunne han ikke bare godta at vi ikke passet sammen lenger? Vi hadde vokst fra hverandre. Sommeren før tredjeklasse VGS visste jeg at forholdet måtte ta slutt – jeg måtte stå på mitt. Tabben var at jeg ikke slo opp før jenteturen til syden. Jeg var utro. Her står det – svart på hvitt. Jeg dreit på draget, tabbet meg ut, dummet meg ut, skuffet meg selv og andre – Likevel gjorde jeg det. Det er dessverre ikke bare andre som lurer på hvorfor. I tre år har jeg pint meg selv med spørsmålet.

Selv om alt jeg skriver ovenfor viser til at ting ikke stemte oss i mellom, så var han verdens snilleste gutt. Alt en jente kan ønske seg. Derfor har jeg følt meg grusom, som et monster, en idiot, ond. Jeg vet jeg ikke er ond av natur, jeg gjorde et feiltrinn, noe alle sammen gjør en eller annen gang – men jeg gjorde et av de verste feiltrinnene av dem alle og jeg lever fortsatt med angeren og en vond følelse i meg i dag.

Hvordan skal jeg slutte tenke på hva jeg har gjort, gå videre, slutte å tenke på hvordan han har det? Selv om han vet om utroskapen og vi har prøvd å snakke ut så funket ikke det så bra og vi snakker stort sett ikke i dag. Jeg har ny kjæreste men har ikke helt klart å legge fra meg alt det som har skjedd. Jeg trenger hjelp – å snakke med en profesjonell eller få svar her! Jeg begynner her.

Anonym poster: 2e2c71ec5cfbae08e1dd50112102d27e

[AnonymBruker]

Ærlig talt, du var ung og hadde rota deg inn i et forhold alle foreldre ville sagt ikke var bra for deg. Du må bare ta deg sammen å legge det bak deg.

Når en er i forhold som ikke er bra, så gjør en mye "rart" nettopp fordi en vet en er i et forhold som ikke er bra.

Derfor er dette noe du må slutte å tenke på. (Lett å si, men vanskelig å gjennomføre)

Du er ikke en ond person, men tok noen dårlige avgjørelser når du var yngre, akkurat som mange andre gjør.

Det er vel grenser for hva psykiatrien skal brukes til. Har vi blitt så skjøre at vanlige "ting" ikke er til å leve med lengre?

Gjort er gjort og kan ikke gjøres om, men du har jo lært og gjør det ikke om igjen regner jeg med.

Se fremover og gjør alt du kan for at dre skal ha det bra nå.

Anonym poster: 1597b85995eef29c1d66de4b7f4b04a9

[Pooo]

Hei kjære deg.

Dette høres ut som mitt eget forhold som heldigvis tok slutt for ca7 år siden. Den dag i dag er det ting jeg har sperrer for pga dette forholdet.

Jeg ble nektet å gå ut på byen, mistet venner, og da jeg tilslutt dro på hyttetur med vennenne mine endte det med at jeg kysset en annen gutt.

Dette ble et vendepunkt for meg. I flere år hadde vedkommende vendt meg mot min mor, og jeg forst nå at hun hadde rett ang at dette ikke var et sunt forhold.

Å gjøre det slutt med en psykopat og kontrollfreak er ikke lett, men når du har noen å støtte deg til så går det bedre.

Du må slutte å tenke at du har gjort noe galt, du har gjort det du måtte gjøre. Jrg tror tankemåten din er slik den er fordi han fortsatt har litt taket på deg.

Gi det litt tid så vil du se at du gjorde det som var rett for deg, og du skal ikkw føle at du har gjort noe galt. Psykologen minsa at dette var min måte å kommeut av helvetet på, og at det muligens var min redning. Hvem vet, uten denhytteturen kunne jegfortsatt ha vært i et kontrollerende forhold uten noen sosial omgang avandre enn han g hans familie og venner. Kjenner jeg blir tørr i munnen og pulsen stiger bare jeg tenk på han. Fortsatt redd for at han skal komme å finne meg. Heldigvis hqr jeg verdens beste kjæreste i dag, han er forståelsesfull og godhjertet. Kommer godt overens med mamma og :-)

Uansett, du er ikke en dårlig person! Ta livet tilbake, legg vekk x'ens tankegang og lev livet!

[AnonymBruker]

Takk for gode svar! Jeg har også fortsatt vanskeligheter med å være redd for å møte på han - godt å lese at andre har gått igjennom det samme og at det ha gått bra! "Husvarm", var dette forholdet årsaken til at du gikk til psykolog? Hjalp dette deg å legge ting bak deg?

Anonym poster: 2e2c71ec5cfbae08e1dd50112102d27e

[Gjest Gjest]

Dette definerer IKKE deg som person. Det at du angrer og fortsatt ikke har lagt det bak deg viser at du har moral og er en flott person. Om alle gode mennesker skulle gitt opp og blitt knukket av én begått feil hadde ikke mange av dem gått med hodet hevet i dag. Alle gjør feil!

Du skriver at han var alt en jente kan ønske seg, men dette tror jeg du kun tenker fordi du har dårlig samvittighet, synes synd på han og dermed har glorifisert bildet av han i hodet ditt. Ut i fra det du skriver ville jeg ikke tatt i han med ildtang, og jeg tror mange tenker som meg. Man gjør ting i frustrasjon og desperasjon om man er i en håpløs situasjon, du der det ikke en gang hjelper å rope høyt. Mulig det å være utro var din eneste mulighet ut? Kanskje det var det som skulle til for at han endelig lot deg være i fred? Han eide jo ikke respekt for deg, hvorfor skulle du respektere han?

om du begynner med å legitimere handlingene dine så har du en fin start. Jeg tviler på at du er en fæl person og kommer til å gjøre det igjen om du konkluderer med at utroskap den gangen var helt ok.

virker det ikke mye bedre å heller bruke tid og energi på utfordringer som er verdt å tenke på? Fremtiden er viktigere enn fortiden, bruk heller energien din på den.

En teknikk jeg har lært er at om du kommer på at du har gjort dette og blir fylt av vonde følelser, så sier du bare til deg selv at "idag fortjener jeg å slippe å tenke på dette, så derfor skal jeg vente til lørdag. På lørdag skal jeg gi meg selv tillatelse til å tenke på dette, men IKKE idag". forhåpentligvis har du en opptatt lørdag og tenker ikke på det:)

[Gjest Club Fling]

Jenter er som apekatter. De tar tak i neste grein før de slipper den forrige. Deter ikke utroskap. Det er kvinnelighet. En del av livet.

Som mann har jeg begynt med det samme. Jeg er den som slår opp. Jeg er utro. Jeg har flere. Jeg har null terskel for å gå videre.

Welcome to the club :-)

[lillevill]

Om det trøster, så tviler jeg på at din eks går å lider nå. Du tok et dumt valg og lærte av det, og går videre med ny kunnskap. På en måte er det kansje sunt å lære at man kan skade seg selv mer eller minst like mye som man kan skade andre, gjennom å gjøre handlinger som er umoralske. Hva sier de nå igjen - at brent barn skyr ilden. Gå videre du.

[Bookworm]

Takk for gode og oppmuntrende svar. Jeg innser at jeg bør begynne å se på de positive aspektene med alt som har skjedd. I tillegg til å få en lærepenge selv er jeg friere, mer glad, har et bedre forhold til venner som trakk seg unna eksen (og meg) og jeg har også ny kjæreste som fortjener all min oppmerksomhet uten at jeg går og dveler ved fortiden. Jeg skal ta et steg av gangen framover og legge alt bak meg! Ikke dumt med tipset om å forsøke "utsette tanken til lørdag". Dette skal jeg forsøke neste gang slike tanker dukker opp.