Jeg er introvert

[Strikkemamma]

......

Endret 30. juni 2012 av Susih89

[SemperFi]

Tja, vanskelig å komme med råd når man ikke har samme problem. Men man må nesten bare hoppe rett inn i samtalen.

[Gjest badeand1]

Har det akkurat sånn som deg. Kjenner meg veldig igjen, så derfor holder jeg meg unna sosiale situasjoner.. Men ja, er i akkurat samme situasjon.

[Tabris]

Jeg er også dårlig på slikt. Ofte fordi det i slike sosiale sammenkomster består mye i pjatt og tøyseprat. Det synes jeg er uhorvelig kjedelig. Jeg bidrar da lite fordi hvis jeg skal snakke om noe tilsvarende, så vil jo det også være like kjedelig for dem å høre på, tenker jeg. Hvis deres prat om gardiner og været er uinteressant, så er mitt bidrag om gardiner og været ikke noe mer interessant.

Det verste er ikke at jeg ikke har noe å bidra med, men at jeg blir så mentalt sliten av slike samtaler.

[Strikkemamma]

Jeg misunner dem som har akseptert at dem er slik.. Jeg kommer aldri til å gjøre det. Innvendig føler jeg meg som en sprudlende og interessant jente, men det er ikke det som vises utad. Blir så deprimert av å ha sånne tunge tanker om seg selv og sin personlighet

[kråkefjas]

Du er nok mere enn bare introvert. Man kan være introvert uten å ha mindreverdighetskomplekser og hate seg selv. Jeg går vel under introvert selv, men jeg tenker mer over hvor kjedelig og udugelige alle andre er.

[Crizpo]

Jeg er i akkurat samme situasjon! Hvis jeg en sjeldent gang sier noe så føler jeg meg utrolig dum og nesten skamfull etterpå... Ellers sitter jeg bare og smiler og nikker mens jeg har en desperat følelse inni meg. Og når jeg kommer hjem så får jeg en følelse av tomhet og å være totalt uinteressant for andre mennesker. Jeg blir ofte også utslitt etter store sosiale sammenkomster, spesielt der hele gruppen snakker sammen og ikke er oppdelt i mindre grupper.

Utrolig nok har jeg kjæreste og noen få venner.

[Strikkemamma]

Jeg er i akkurat samme situasjon! Hvis jeg en sjeldent gang sier noe så føler jeg meg utrolig dum og nesten skamfull etterpå... Ellers sitter jeg bare og smiler og nikker mens jeg har en desperat følelse inni meg. Og når jeg kommer hjem så får jeg en følelse av tomhet og å være totalt uinteressant for andre mennesker. Jeg blir ofte også utslitt etter store sosiale sammenkomster, spesielt der hele gruppen snakker sammen og ikke er oppdelt i mindre grupper.

Utrolig nok har jeg kjæreste og noen få venner.

Du høres ut som en kopi av meg..

[Gjest Gjest]

Å bli god til å konversere om alt mellom himmel og jord kan du lære her: charismaarts.com

Det er en pickup artist som er ekspert på konversasjon og lærer bort masse ting om konversasjon som ikke trenger å ha noe med sjekking å gjøre. De holder også egne konversasjonskurs som kvinner og kan delta på og som folk fra næringslivet tar for å bli bedre på konversasjon ikke fordi de vil sjekke opp noen. Les på siden, les boken, spør om råd, ta eventuelt et kurs eller en telefon coaching.

Denne siden er laget av en mann som måtte jobbe mye for å utvikle sine sosiale ferdigheter og har masse gode råd til en som deg:

http://www.succeedsocially.com/

I den grad det er nervøsitet som plager deg kan du roe ned den kraftig ved å lære deg en beroligende pusteteknikk eller meditasjon.

[SemperFi]

Så hvorfor tørr dere ikke å bare hoppe i samtalen? Det finnes flere forskjellige måter å endre samtale emnet på til noe dere interesserer dere for eller kan noe om ...

[Gjest Frk.Franzen]

Jeg har det også sånn. Etter nesten tre år er jeg enda ikke blitt ordentlig venn med kompisene til samboeren, for jeg sier jo nesten ikke en døyt når gjengen er samlet. Har ingenting spesielt å bidra med på jobb heller, prater hovedsaklig om jobbrelaterte ting. Hvordan jeg skal klare å få meg flere venner skjønner jeg ikke. :gjeiper:

[Strikkemamma]

Så hvorfor tørr dere ikke å bare hoppe i samtalen? Det finnes flere forskjellige måter å endre samtale emnet på til noe dere interesserer dere for eller kan noe om ...

Det er ikke det som er hovedproblemet.. Det er selvtilliten..

[Gjest Frk.Franzen]

Så hvorfor tørr dere ikke å bare hoppe i samtalen? Det finnes flere forskjellige måter å endre samtale emnet på til noe dere interesserer dere for eller kan noe om ...

Fordi det ikke er bare bare og hoppe inn i en samtale. Nå vet jeg ikke med de andre her i tråden, men jeg er i alle fall kjempe kritisk mot meg selv. Tenker at de andre kommer til å synes jeg er rar som sier ditt eller datt. Har vel en sperre.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene Ts

Sitter med de samme følelsene som deg i dag. Og det er ikke enkelt. Føler meg veldig dum. Føler meg akkurat som deg i sosiale sammenkomster. Du må ikke tro at det er noe galt med deg. Vi er alle forskjellige, men mange mennesker sitter med de samme følelsene og tankene som deg.

Det er ikke lett, men vi får håpe på at det kommer seg med tiden. Jeg tror ikke at du har noe å bekymre deg over, jeg har lest mange tråder der du har kommet med et innlegg - og du har mye godt å komme med Du er intelligent og morsom, du har ingenting å "gjemme deg bort" for. Men jeg vet hvor vanskelig det er, fordi jeg har det jo sånn selv.

Anonym poster: f6454e74a9c44110103acc907b84736b

[Strikkemamma]

Du er ikke alene Ts

Sitter med de samme følelsene som deg i dag. Og det er ikke enkelt. Føler meg veldig dum. Føler meg akkurat som deg i sosiale sammenkomster. Du må ikke tro at det er noe galt med deg. Vi er alle forskjellige, men mange mennesker sitter med de samme følelsene og tankene som deg.

Det er ikke lett, men vi får håpe på at det kommer seg med tiden. Jeg tror ikke at du har noe å bekymre deg over, jeg har lest mange tråder der du har kommet med et innlegg - og du har mye godt å komme med Du er intelligent og morsom, du har ingenting å "gjemme deg bort" for. Men jeg vet hvor vanskelig det er, fordi jeg har det jo sånn selv.

Anonym poster: f6454e74a9c44110103acc907b84736b

Tusen takk! Får nesten lyst å gråte igjen.. Hehe.. Er nok litt emosjonell idag, venter tante rød.. Ekke lett..

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det med å slite med å ta del i samtale i store grupper. Jeg har ikke noe problem med å prate med folk og bli kjent og sånn, men da forutsetter det at jeg sitter med en eller to andre - MAKS tre tror jeg.

For at jeg skal klare å delta i en gruppesamtale som du forteller om her så forutsetter det at jeg isåfall kjenner alle meget godt, men synes det er vanskelig da også.

Sliter også da med samme følelse som deg; at jeg føler meg så ekstremt uinteressant, kjedelig og at jeg ikke har noe å komme med.

Når jeg er med mindre grupper av folk (jeg kjenner) er jeg tvert i mot den personen som kommer med de kjappe kommentarene og som er livlig og i det hele tatt. Men jeg klarer ikke være meg selv og vise personligheten min når det er mange tilstede som da skal ha fokus på meg.

Det er veldg frustrerende og går jo så klart utover det å bli kjent med folk, det er jo ikke alltid man har muligheten til å få sitte alene med et par stykker Og da kommer man brått inn i en ond sirkel og en slags selvoppfyllende profeti. Altså at man har fått "rollen" som den stille og kjedelige, - og da fortsetter det jo gjerne sånn, og man prøver kanskje desperat å gjøre ting som "motbeviser" at man er sånn osv osv.

Dessuten havner man jo fort på utsiden hvis det er snakk om en bli-kjent-prosess fordi de andre blir kjapt kjent og så sitter man der litt på utsiden og får ikke vist hvem man er eller fått knyttet noen relasjoner til andre.

Det er IKKE bare å hoppe i det. Jeg kjenner fysisk på hele kroppen at jeg har så ekstremt lyst men ALT bare låser seg og jeg klarer knapt å si ett fornuftig ord. Og det er så irriterende når man ikke er den personen i det hele tatt.

Anonym poster: ab644481057602366e0f6dcd6544697f

[AnonymBruker]

Dette har noe med at temaet som snakkes om ikke er interessant eller at man ikke kan noe om det, som noen her sier, eller at man er dårlig til å småsnakke osv.

Det var meg som skrev over her, og jeg klarer fint å tørrprate med folk og kan snakke om det meste (som også ikke interesserer meg så veldig), men IKKE når det er større grupper som er samlet. Da kommer det på en ekstrem sperre og alt er bare ekstremt ukomfortabelt. Ender som regel opp med å bare dra.

Anonym poster: ab644481057602366e0f6dcd6544697f

[Teriyaki]

Sånn er jeg også. Hvis jeg sier noe i en sosial situasjon hvor jeg ikke er med mine få venner, så blir jeg nesten litt nervøs inni meg og klarer ikke prate like avslappet som ellers.

Føler også at jeg egentlig er ganske uinteressant og kjedelig, men de som kjenner meg og som jeg er komfortabel med, de ville aldri sagt jeg er kjedelig..

Men jeg var mye værre før da. Det handler om å utfordre seg selv, i stedet for å gi etter for denne følelsen man får..men det er ikke lett..for min del kan hjernen min jobbe på høygir når jeg vet at "smalltalk" er forventet av meg, rett og slett fordi det ikke ligger helt i min natur.

[Gjest Yellow Taxi]

Problemet er nok at du er for lite kynisk...

[AnonymBruker]

Dette har noe med at temaet som snakkes om ikke er interessant eller at man ikke kan noe om det, som noen her sier, eller at man er dårlig til å småsnakke osv.

Det var meg som skrev over her, og jeg klarer fint å tørrprate med folk og kan snakke om det meste (som også ikke interesserer meg så veldig), men IKKE når det er større grupper som er samlet. Da kommer det på en ekstrem sperre og alt er bare ekstremt ukomfortabelt. Ender som regel opp med å bare dra.

Anonym poster: ab644481057602366e0f6dcd6544697f

Rettelse: dette har IKKE noe med at...

Anonym poster: ab644481057602366e0f6dcd6544697f