Venninner som ikke har noe til felles

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som jeg har kjent siden jeg begynte på barneskolen. Vi hadde det mye gøy sammen da. Vi har det forsåvidt fortsatt gøy når vi er sammen, men jeg synes at forholdet begynner å bli slitsomt. Vi er nå 20 år.

Min venninne har en "ekstrem" personlighet. Hun er veldig vakker, noe hun har blitt i slutten av tenårene. Jeg har alltid vært søt, noe jeg tror hun har vært ganske misunnelig på før. Jeg tenkte ikke at det var grunnen tidligere, men i ettertid synes jeg ikke hun har oppført seg så bra mot meg. Hun har kommet med mange negative karakteristikker, både av hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg er. Hun er tydelig på at hun synes jeg er veldig merkelig, og til tider teit. Hun forteller meg det om hun har hørt noen si noe stygt om meg, men ikke for å støtte meg. Hun bare konstaterer at andre synes noe negativt om meg. For eksempel at moren hennes synes jeg har for korte ben, og at jeg ser ut som en liten gnom.

Hun er som sagt veldig pen, og har lett for å få med seg gutter/menn hjem. Det er greit nok, men hun går "bevisst" etter folk som har kjæreste/kone. De første gangene sa hun at hun var veldig lei seg for dette, og jeg trøstet henne og sa at sånt kan skje den beste. Men nå har hun gjort det mange, mange ganger. Og hun har ikke vært forelsket i dem, hun sier hun gjør det for å bevise for seg selv at hun er "bedre" enn damene deres. Hun kan også gå bort til damene deres på byen (som ikke vet noe), og si at de er pene selv om hun ikke mener det, bare fordi det gir henne en glede. Men hun er altså veldig hyggelig mot andre. Det er bare det at jeg vet hva intensjonene hennes er, og det er vanskelig for meg å synes at hun er særlig sympatisk. Hun sier at det ikke er hennes ansvar hva disse mennene holder på med, men jeg synes at man kan velge å la være. Det ville jeg gjort. Jeg synes etter hvert at min venninne er veldig narsissistisk, og selv om det ikke går direkte utover meg, synes jeg det er slitsomt å være venninne med noen som har så forskjellige verdier fra meg.

Jeg forteller henne hva jeg synes om det hun gjør, men har ikke sagt at jeg vurderer henne som en dårlig venninne for meg på grunn av det. Jeg orker ikke å ta kontakt med henne noe særlig lengre, og blir en dårligere og dårligere venninne selv. Når jeg ringer, snakker hun bare om seg selv, og er veldig åpen om hva hun har gjort mot andre i det siste, slik at jeg rett og slett blir irritert. Jeg er glad i henne, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hun har hatt en vanskelig oppvekst. Men samtidig føler jeg at det bare er plass til hennes problemer i forholdet vårt, og at hun ikke støtter meg, men tvertimot hakker på meg. Bortsett fra når jeg gir henne komplimenter o.l.

Anonym poster: 03a6f62c79faadad7a8ad56047523034

[AnonymBruker]

Beklager dårlig overskrift, laget den før jeg hadde skrevet innlegget.

/ts

Anonym poster: 03a6f62c79faadad7a8ad56047523034

[AnonymBruker]

kutt henne ut! høres ikke ut som en god venninne.

Anonym poster: e451f4292d37174aa4a533a2f3c7d85a

[yes2yes]

Ut i fra det du beskriver her, så har hun enkelte avskylige trekk i såpass stor grad at jeg personlig ikke kunne levd med vedkommende uten å lage et himla bråk om hennes frekkhet og harm mot andre. Det er ikke greit å konstantere hvor mangelfull man mener sine venner er, ei heller å skape utroskap eller kun gi plass til seg selv i verden. Generelt sett vil jeg si man aldri bør være venn med noen som en oppriktig 'gruer' seg til å møte, eller som ikke ser ut til å oppføre seg mot deg slik du ville oppført deg mot vedkommende(dersom du mener din oppførsel er mest forsvarlig og riktig i et vennskap).

Du sier hun har hatt en tøff oppvekst, og det kan ligge noe der, men det er nå ingen unnskyldning for å ei endre seg. Jeg foreslår at du tar en seriøs prat om dette over et kort tidsrom, og forteller hvor lite hyggelige det er for folk at hun driver slik hun gjør uten grunn. Der i fra får du se hennes reaksjon og initiativ til forandrig, og dømme henne som 'egnet' til kontinuerlig vennskap eller ikke. Man trenger absolutt ikke mislike eller holde seg unna noen selvom man ikke lenger 'er venner', men man går rett og slett ikke frivillig inn for å oppsøke vedkommende eller gi rom i sin hverdag til å dele med hverandre for glede.

[AnonymBruker]

Ut i fra det du beskriver her, så har hun enkelte avskylige trekk i såpass stor grad at jeg personlig ikke kunne levd med vedkommende uten å lage et himla bråk om hennes frekkhet og harm mot andre. Det er ikke greit å konstantere hvor mangelfull man mener sine venner er, ei heller å skape utroskap eller kun gi plass til seg selv i verden. Generelt sett vil jeg si man aldri bør være venn med noen som en oppriktig 'gruer' seg til å møte, eller som ikke ser ut til å oppføre seg mot deg slik du ville oppført deg mot vedkommende(dersom du mener din oppførsel er mest forsvarlig og riktig i et vennskap).

Du sier hun har hatt en tøff oppvekst, og det kan ligge noe der, men det er nå ingen unnskyldning for å ei endre seg. Jeg foreslår at du tar en seriøs prat om dette over et kort tidsrom, og forteller hvor lite hyggelige det er for folk at hun driver slik hun gjør uten grunn. Der i fra får du se hennes reaksjon og initiativ til forandrig, og dømme henne som 'egnet' til kontinuerlig vennskap eller ikke. Man trenger absolutt ikke mislike eller holde seg unna noen selvom man ikke lenger 'er venner', men man går rett og slett ikke frivillig inn for å oppsøke vedkommende eller gi rom i sin hverdag til å dele med hverandre for glede.

Ja, jeg synes hun oppfører seg mot andre på en måte som er uakseptabel, samtidig som hun spiller 'good girl'. Men jeg tenker også at jeg strengt tatt ikke har noe med dette å gjøre. Jeg sier hva jeg mener om det hun driver med når hun forteller meg om det, men vet ikke om jeg bør være så mye strengere når det tross alt ikke angår meg?

Når det er sagt, blir det jo mindre og mindre interessant for meg å være sammen med henne på grunn av hvordan hun er. Hun er også veldig manipulativ, og sørger for at de fleste har et godt inntrykk av henne. Men hun finner på ting for å slippe å dra på jobb om hun ikke gidder o.l. At noen i familien er syke, eller at hun selv er det. Hun prøver alltid å komme gratis inn på utesteder ved å si at hun ikke har penger, sånn at enten dørvakten gir etter, eller at noen hun kjenner i køen betaler for henne. Når hun gir meg gaver, sier hun hvor mye de koster sånn at jeg 'skylder' denne summen når jeg skal kjøpe gave til henne senere. Hun skal liksom aldri gi mer enn hun absolutt MÅ i form av noe som helst. Hun har også sagt at hun ikke er interessert i å bruke ti minutter av sitt liv på å gjøre noe for andre som hun selv ikke får noe ut av. Hun gjør jo hyggelige ting også, men da må de dokumenteres på facebook og fortelles om. "SE hvor snill jeg er!" Her legger hun forresten ut mindre heldige bilder av andre og meg, ikke at det gjør meg så mye, men det blir ramaskrik om hun ikke liker et bilde som noen andre har lagt ut av henne.

Hun omgir seg med menn som liker henne, med de fordelene det har med seg. Men hun er ikke ærlig om at hun ikke liker dem, bare kniser og svarer "hehe" på meldinger når de skriver fint til henne. Jeg synes at dette er veldig barnslig? Sånn folk gjorde da vi var 15-16.

Anonym poster: 03a6f62c79faadad7a8ad56047523034

[Gjest "gjest"]

Ei sånn der svinmerr hadde jeg ikke gadd i livet mitt.

[Gjest test123]

Er vel bare å droppe henne helt. Om hun ikke selv ser at hun får glede av å ødelegge for andre så hjelper tror jeg ikke det hjelper å si ifra. Du kan jo prøve, men du risikerer jo at "venninnen" din går ut med alle mulige historier om deg.