Samliv uten følelser, for barna sin skyld

[AnonymBruker]

Hvordan/hvor lenge klarer en å leve i et forhold uten de riktige følelsene for hverandre bare av hensyn til felles barn? Altså, en innser at en må forsøke å få ting til å fungere for barna sin skyld. Og klarer få orden på det praktiske samarbeidet, hvertfall i første omgang. Men kan en virkelig ha det greit med å leve slik i lengden, om følelsene ikke er tilstede, eller ennå verre - følelsene er et helt annet sted?

Om en finner tilbake til følelsene for hverande så vil det jo bli greit, men hvis ikkje?

Noen her som har erfaringer/ tanker om dette?

Anonym poster: 01312b3abc96f975a9ee4bfbf1a18378

[AnonymBruker]

Barna kan faktisk få det bedre om man ikke bor sammen om samlivet ikke fungerer. Foreldrene kan og bli ulykkelige, og det merker barna.

Anonym poster: dbf41c750c0202c628086204f21cf168

[Gjest Gjest]

Hvordan/hvor lenge klarer en å leve i et forhold uten de riktige følelsene for hverandre bare av hensyn til felles barn? Altså, en innser at en må forsøke å få ting til å fungere for barna sin skyld. Og klarer få orden på det praktiske samarbeidet, hvertfall i første omgang. Men kan en virkelig ha det greit med å leve slik i lengden, om følelsene ikke er tilstede, eller ennå verre - følelsene er et helt annet sted?

Om en finner tilbake til følelsene for hverande så vil det jo bli greit, men hvis ikkje?

Noen her som har erfaringer/ tanker om dette?

Anonym poster: 01312b3abc96f975a9ee4bfbf1a18378

Et slikt samliv kan vel gå en del år, men i det lange løp må det slite noe enormt på dem det gjelder. Uten følelser kan en tenke seg hvor tomt det livet blir, og enda verre hvis følelsene går i en annens retning. Barna vil også merke at noe ikke er som det burde være, for det er veldig vanskelig å skjule at følelsene er borte.

Å finne tilbake til følelsene for hverandre når dette har pågått så lenge tror jeg er veldig vanskelig, om ikke umulig. Men man vet aldri.

[RoH]

Kjærlighet må dyrkes og stelles. Akkurat som alt annet en ønsker å ta vare på.

[Shinana]

TS, du må innse at når du satte barn til verden så raste du selv nedover prioriteringslisten. Da er det barna som gjelder. Det er naivt å tro at barna får det bedre dersom foreldrene skiller lag. En grei unnskyldning er det jo, men i svært mange tilfeller kun egoistisk ønsketenkning. Du må være aktiv i forhold til problemet, og løse det sammen med barnefaren. Målet skal være å la barna vokse opp sammen med dere begge, og under samme tak.

Mulig jeg tar feil, men det virker som det er DU som har mistet følelser, og vurderer å bryte ut. Tenk nøye over at det da vil være flere som sitter ulykkelige tilbake, og må gå igjennom tunge traumer på grunn av deg. Er dette noe du ønsker for barna dine?

Hvordan vil samvittigheten bli dersom barna flipper ut? Det skjer nemlig ikke så helt sjelden.

Hvis ekteskapet er et helvete med vold og krangel så er jeg med på at man skiller lag, men det blir for lettvint og ansvarsløst å gå for en slik løsning dersom der er rolige forhold i heimen.

Endret 23. juni 2012 av Shinana

[AnonymBruker]

TS, du må innse at når du satte barn til verden så raste du selv nedover prioriteringslisten. Da er det barna som gjelder. Det er naivt å tro at barna får det bedre dersom foreldrene skiller lag. En grei unnskyldning er det jo, men i svært mange tilfeller kun egoistisk ønsketenkning. Du må være aktiv i forhold til problemet, og løse det sammen med barnefaren. Målet skal være å la barna vokse opp sammen med dere begge, og under samme tak.

Mulig jeg tar feil, men det virker som det er DU som har mistet følelser, og vurderer å bryte ut. Tenk nøye over at det da vil være flere som sitter ulykkelige tilbake, og må gå igjennom tunge traumer på grunn av deg. Er dette noe du ønsker for barna dine?

Hvordan vil samvittigheten bli dersom barna flipper ut? Det skjer nemlig ikke så helt sjelden.

Hvis ekteskapet er et helvete med vold og krangel så er jeg med på at man skiller lag, men det blir for lettvint og ansvarsløst å gå for en slik løsning dersom der er rolige forhold i heimen.

Heilt feil! Jeg vurderer ikke å bryte ut av noe forhold (og vurderer heller ikke å oppfordre andre til å gjøre det). Ut over det er min relasjon til problemstillingen helt uvesentlig. At en skal tenke seg alvorlig om før et samlivsbrudd der barn er involvert, tror jeg de aller fleste er enig i. Men hvor langt kan en gå, og hvor lenge klarer en holde, i et "fornuftsekteskap" og samtidig ha det greit selv? En må kunne ha et greit (ikke supert, men greit!) liv for å kunne gi sine barn det de behøver fra sine foreldre.

Men vil gjerne høre fra noen som har vert igjennom dette, eller sett det på nært hold, hvordan det opplevdes og hvordan det gikk. Like gjerne "solskinnshitorier" (om disse finnes), som historier fra de som har prøvd men måtte gi opp.

Anonym poster: 01312b3abc96f975a9ee4bfbf1a18378

[Gjest Gjest]

Det gikk noen år, fire-fem år, så fant mannen seg en elskerinne som han etterhvert valgte å bryte ut av ekteskapet for å være sammen med. Og da kunne jeg sitte der og angre for å ikke ha tatt skrittet selv og brukt tiden(årene) på å finne meg en ny mann.

Så er man enige om at man er sammen pga barna eller av andre fornuftige grunner så bli enige om kriterier/krav ovenfor hverandre. Vi levde bare sammen , men snakket aldri om det. Jeg spurte noen få ganger om vi skulle ha et "åpent forhold" hvor vi også hadde sex med andre - fordi vi hadde lite sex. Men han ønsket ikke det. Viste seg at han ønsket at han kunne ha sex med andre men ikke jeg.

[Gjest Gjest]

Barna kan faktisk få det bedre om man ikke bor sammen om samlivet ikke fungerer. Foreldrene kan og bli ulykkelige, og det merker barna.

Anonym poster: dbf41c750c0202c628086204f21cf168

Det kan teoretisk sett tenkes at det er riktig i noen ytterst få tilfeller, men det er nesten aldri tilfelle og stort sett bare en unnskyldning for å ikke føle dårlig samvittighet. Realiteten er at barn som ikke vokser opp i hjem med begge foreldrene klarer seg ekstremt mye dårligere enn barn som gjør det:

Approximately 30% of all American children are born into single-parent homes, and for the black community, that figure is 68%;

Fatherless children are at a dramatically greater risk of drug andalcohol abuse, mental illness, suicide, poor educational performance, teen pregnancy, and criminality, according to the U.S. Department of Health and Human Services, National Center for Health Statistics.

Over half of all children living with a single mother are living in poverty, a rate 5 to 6 times that of kids living with both parents;

Child abuse is significantly more likely to occur in single parent homes than in intact families;

63% of youth suicides are from fatherless homes according to the U.S. Bureau of the Census;

72% of adolescent murderers grew up without fathers. 60% of America’s rapists grew up the same way according to a study by D. Cornell (et al.), in Behavioral Sciences and the Law;

63% of 1500 CEOs and human resource directors said it was not reasonable for a father to take a leave after the birth of a child;

71% of all high school dropouts come from fatherless homes according to the National Principals Association Report on the State of High Schools;

80% of rapists motivated with displaced anger come from fatherless homes according to a report in Criminal Justice & Behavior;

In single-mother families in the U.S. about 66% of young children live in poverty;

90% of all homeless and runaway children are from fatherless homes;

Children from low-income, two-parent families outperform students from high-income, single-parent homes. Almost twice as many high achievers come from two-parent homes as one-parent homes according to a study by the Charles F. Kettering Foundation.

85% of all children that exhibit behavioral disorders come from fatherless homes according to a study by the Center for Disease Control;

Of all violent crimes against women committed by intimates about 65% were committed by either boy-friends or ex-husbands, compared with 9 % by husbands;

Girls living with non-natal fathers (boyfriends and stepfathers) are at higher risk for sexual abuse than girls living with natal fathers;

Daughters of single mothers are 53% more likely to marry asteenagers, 111% more likely to have children as teenagers, 164% more likely to have a premarital birth and 92% more likely to dissolve their own marriages.

A large survey conducted in the late 1980s found that about 20% of divorced fathers had not seen his children in the past year, and that fewer than 50% saw their children more than a few times a year.

Juvenile crime, the majority of which is committed by males, has increased six-fold since 1992;

In a longitudinal study of 1,197 fourth-grade students, researchers observed “greater levels of aggression in boys from mother-only households than from boys in mother-father households,” according to a study published in the Journal of Abnormal Child Psychology.

The Scholastic Aptitude Test scores have declined more than 70 points in the past two decades; children in single-parent families tend to score lower on standardized tests and to receive lower grades in school according to a Congressional Research Service Report.

http://www.hookingupsmart.com/2012/06/17/politics-and-feminism/the-indispensability-of-fathers/

[karella]

Til gjest_gjest, artikkelen du refererer til handler om "single parent household" hvor barna vokser opp uten far i det hele tatt. Dette blir ikke det samme om barn som har både mor og far, men som ikke bor sammen. Det blir feil å sammenligne det med ts sin situasjon

[Britt Banditt]

Siste gjest: Å ha skilte foreldre er da IKKE det samme som å vokse opp uten en far, sånn som tallene du siterer er basert på. Dessuten kan det vel også tenkes at forskning fra USA ikke er like relevant i Norge?

[Lemuren]

Jeg tror at jo eldre barna blir, dess mer fostår de, og dersom mor og far ikke er i et godt forhold, merkes det fort. Dersom det blir mye krangling og at man unngår hverandre, bare er venner, eller til og med uvenner, så er det helt klart på tide å gå hvert ti sitt. Jeg er veldig for at foreldre skal gjøre en ekstra innsats i forholdet for barnas del, men på et punkt har man nådd en grense der det ikke går mer. Da er det best å heller dele omsorg.

[Britt Banditt]

Til gjest_gjest, artikkelen du refererer til handler om "single parent household" hvor barna vokser opp uten far i det hele tatt. Dette blir ikke det samme om barn som har både mor og far, men som ikke bor sammen. Det blir feil å sammenligne det med ts sin situasjon

Takk, vi svarte visst samtidig.

[Miah]

Tror ikke det er noe bra for barn å leve på en løgn. Kanskje de ikke merker noe nå, men de blir eldre, og barn forstår mer enn mange tror. Jeg hadde hatet det sterkt. Hadde mye heller likt at foreldrene mine skilte seg, og kanskje funnet seg nye partnere.

Bedre å gjøre det nå enn senere. Barna forstår kanskje mindre nå, men det gjør vondere dess eldre de blir.

[Gjest Gjest]

Til gjest_gjest, artikkelen du refererer til handler om "single parent household" hvor barna vokser opp uten far i det hele tatt. Dette blir ikke det samme om barn som har både mor og far, men som ikke bor sammen. Det blir feil å sammenligne det med ts sin situasjon

Feil! Single parent household sikter kun til at en forelder har primær omsorgsrett og referer ikke til at den andre forelderen er død eller ukjent. Det er hovedsaklig bare alenemødre statistikk.

Akkurat tilsvarende funn om konsekvensene av å vokse opp med en alenemor er funnt i alle andre land, inkludert Norge.

[AnonymBruker]

Det gikk noen år, fire-fem år, så fant mannen seg en elskerinne som han etterhvert valgte å bryte ut av ekteskapet for å være sammen med. Og da kunne jeg sitte der og angre for å ikke ha tatt skrittet selv og brukt tiden(årene) på å finne meg en ny mann.

Så er man enige om at man er sammen pga barna eller av andre fornuftige grunner så bli enige om kriterier/krav ovenfor hverandre. Vi levde bare sammen , men snakket aldri om det. Jeg spurte noen få ganger om vi skulle ha et "åpent forhold" hvor vi også hadde sex med andre - fordi vi hadde lite sex. Men han ønsket ikke det. Viste seg at han ønsket at han kunne ha sex med andre men ikke jeg.

Takk, for at du deler din erfaring. Tror ærlighet og åpenhet er viktig i alle relasjoner, men ikke lett om en ikke får det samme tilbake. Håper du har det bra nå, og finner noen som er rett for deg

TS

Anonym poster: 01312b3abc96f975a9ee4bfbf1a18378

[Gjest _La Femme]

Jeg vil bare komme med et lite innspill.

Alle foreldre som snakker om skilsmisse eller å gå fra hverandre, snakker også om muligheten for å holde sammen "for barnas skyld". Foreldre er så opptatt av å lære barn de riktige verdiene. Vise barn ordentlig bordskikk, hva som er greit og ikke greit å gjøre, at man skal dele, at man skal spise opp maten sin og si takk. Hvorfor kan ikke foreldre fokusere på å lære barna emosjonelle ting også? Ting som at et forhold bør ha tillit, respekt, åpenhet, ærlighet, og ikke minst KJÆRLIGHET. Jeg ser foreldre som så og si ikke viser kjærlighet overfor hverandre foran barna. Å holde i hånden eller kysse foran barna gjør de rett og slett ikke. Hva forteller det barna? Mamma og pappa er ikke glad i hverandre?

Jeg syns faktisk det er en stor fordel at mamma og pappa heller lever separate liv fra hverandre (og kanskje med ny partnere), enn at de skal være i et følelsesløst samliv der barna ikke lærer noen ting om kjærlighet. Og hvorfor skal man holde sammen "for barnas skyld" i utgangspunktet? Barn har det da like godt når foreldrene ikke er sammen, så lenge de får være like mye sammen med begge foreldrene, og at foreldrene jobber godt sammen, går godt overens og samarbeider godt.

[AnonymBruker]

Selvsagt er det ideelle at barn vokser opp i et stabilt hjem med to foreldre som er glad i både barna og hverandre, men slik er det dessverre ikke alltid. Hva effekt et brudd og delt omsorg har på barna er vell veldig individuelt. Vet om flere "skilsmissebarn", både som er blitt voksne og de som enno er unge, som klarer seg veldig godt. Men det hele kommer nok veldig ann på hvordan bruddet skjer, hva avtaler foreldrene har og hvordan de samarbeider (ev. ikke samarbeidser) osv. Er umulig å gi et generelt svar på hva som er best totalt sett.

Men i denne sammenhengen er jeg mer opptatt av hva en slik situasjon på kort og lang sikt gjør med den/de voksne, og hvordan dette videre påvirker familielivet.

Anonym poster: 01312b3abc96f975a9ee4bfbf1a18378

[Gjest Gjest]

Og hva heter den nye flammen da ts.;-)

[AnonymBruker]

Og hva heter den nye flammen da ts.;-)

Les mitt svar lenger oppe så skjønner du nok at her ikke er noen ny flamme for min del. Er du ute etter "jucy bits" sp har du nok kommet på feil plass. Er vell lov å interessere/engasjere seg i et tema uten å sitte midt oppi det selv?

TS

Anonym poster: 01312b3abc96f975a9ee4bfbf1a18378

[AnonymBruker]

Jeg blir helt kvalm når jeg tenker på hvordan min tidligere partners manglende følelser skulle ramme meg å og barna våre. Utroskap,falskhet,savn,sorg,griskhet,sinne er det jeg sitter igjen med etter 20 år sammen, mange av disse åra var veldig gode.Barna sliter veldig etter bruddet både på skolen å i fritiden,Å velge brudd med 3 barn i barneskolealder er i mine øyer et enormt å utilgivelig svik mot både sine barn og partner.Sann jeg ser det ville aldri mine følelser blitt så viktige at mine barn å den jeg har satt barn til verden sammen med skulle lide for at mine følelser var blitt feil!!!

Opplevelser som å høre ditt kjære barn gjentatte ganger utrykker at det ønsker å dø,gjør noe med en forelder.Jeg blir sinnt av de som rosemaler hva et brudd gjør med barn,hvor godt barn takler det! Ingen barn reagerer likt,men rosemaling er kun for å lette foreldres samvittighet.Et styggt brudd vil prege mor og far i viktige barne år å i noen tilfeller lage så dype spor i barnesinn at det vil prege hele livet.Jeg hater seprasjon, jeg hater skilsmisse, Jeg hater at noen lar seg styre av feil følelser.Jeg hater utro mennesker som sviker sin partner og sine barn for litt spenning. Å velge et brudd er den mest egoistiske handling som finnes,det snur opp ned på hele familiens liv For meg å mine barn har ingen ting blitt bedre alt er svart!!!

Anonym poster: 6feb7930b7e12820470800f9986900f9