Hun sliter og jeg vil gjerne hjelpe

[AnonymBruker]

For noen uker siden fikk jeg vite at en kusine av meg har rotet seg bort i dop grunnet dårlig miljø og en eks som var en rusmisbruker. Denne kusinen har alltid vært litt vill og ustyrlig - har festet mye til tross for sin unge alder og har et tafatt liv fortiden.

Jeg har ikke hatt så mye kontakt med henne de siste årene, da vi har ganske så ulike personligheter og livsstil. Vi var gode venner før, men vi vokste fra hverandre og snakker så og si aldri med hverandre mer. Jeg har distansert meg fra henne og var en periode sikker på at jeg aldri skulle ta opp kontakten med henne. De gangene vi har møttes i sosiale sammenhenger, så merker jeg at vi har ganske så forskjellige levemåter og grunnprinsipper vi lever etter. Jeg er i mot narkotika, godtar ikke at noen i vennekretsen holder på med slikt, jeg vil ikke ha slike mennesker i livet mitt.

Men... Jeg møtte denne kusinen på et familietreff i forrige uke. Jeg snakket litt med henne og la merke til at hun hadde forandret seg mye. Den heftige sminken og fjortisklærne var borte, tilbake satt en jente som hadde minimalt med sminke, et ansikt som bærer preg av å være sliten. Hun snakket og var høflig, men det var mye sårbarhet i øynene hennes. Hun har aldri vært den skarpeste kniven i skuffen og dette har vennene hennes ofte kommentert, at hun er dårlig på å skrive, ordlegge seg og snakker dårlig engelsk. Hun har alltid fått høre at hun ikke er noe flink, og dette tror jeg kanskje hun sliter med i dag, ubevisst. Etter å ha møtt henne igjen, har jeg tenkt på henne og hvordan hun egentlig har det.

I går var jeg på besøk hos en tante av meg og hun betrodde meg om kusina mi, om hvordan hun har hatt det i det siste. Hun har det visst ikke så bra, hun har, som jeg skrev lenger oppe her, eksperimentert med narkotika (noe som sjokkerte meg veldig), vært i et ruspreget miljø, men har løsrevet seg fra dette miljøet og holder seg unna dop - men hun har selvmordstanker. Hun får ikke sove om nettene, gråter og vil ikke leve. Hun har ofte nevnt at familien ikke må bli forbauset om hun en dag velger å slutte å leve - for hun vil bort fra smertene.

Alt dette har sjokkert meg og i begynnelsen ville jeg holde meg borte fra henne, men de siste dagene har jeg fått empati og omsorg for henne, og vil så gjerne hjelpe henne, ved å tilbringe tid sammen med henne og få henne til å se lyst på livet igjen.

Hva tror dere? Skal jeg ta kontakt med henne til tross for ulikhetene og prøve å hjelpe henne på en eller annen måte, om så det bare er å ta henne med på tur, for å glemme det trist for en liten stund.

Og til slutt, har dere opplevd noe av det samme med et familiemedlem, slektning, kjæreste eller søsken? Hvordan stilte dere opp for dem?

Anonym poster: 586a3b6a3cc3b359839472bfb35c8513

[Surriball]

Jeg syns det er fint at du har lyst til å ta opp kontakten med kusina di igjen, og hjelpe henne. Du kan jo starte i det små og invitere henne med på kafe, f.eks, eller til å komme og se en film og spise popcorn sammen med deg! Bygge opp litt tillit og bli rolig kjent med hverandre igjen!

[AnonymBruker]

Jeg syns det er fint at du har lyst til å ta opp kontakten med kusina di igjen, og hjelpe henne. Du kan jo starte i det små og invitere henne med på kafe, f.eks, eller til å komme og se en film og spise popcorn sammen med deg! Bygge opp litt tillit og bli rolig kjent med hverandre igjen!

Takk for svar Skal hjem i neste uke og tenkte kanskje å invitere henne med på kafé, ja. Det føles rart å skulle ta opp kontakten med henne igjen, men hun trenger noen, og jeg vil gjerne stille oppe for henne. Må også nevne at jeg syns det er ubehagelig å tenke at hun har brukt dop, men alle gjør feil og lærer av det, håper jeg...

Anonym poster: 586a3b6a3cc3b359839472bfb35c8513

[Surriball]

Takk for svar Skal hjem i neste uke og tenkte kanskje å invitere henne med på kafé, ja. Det føles rart å skulle ta opp kontakten med henne igjen, men hun trenger noen, og jeg vil gjerne stille oppe for henne. Må også nevne at jeg syns det er ubehagelig å tenke at hun har brukt dop, men alle gjør feil og lærer av det, håper jeg...

Anonym poster: 586a3b6a3cc3b359839472bfb35c8513

Det er helt sant, alle gjør feil i blant. Det viktigste er å tilgi hverandre feilene og gjøre vårt beste for å støtte opp!

[AnonymBruker]

Det er helt sant, alle gjør feil i blant. Det viktigste er å tilgi hverandre feilene og gjøre vårt beste for å støtte opp!

Det har du helt rett i

Anonym poster: 586a3b6a3cc3b359839472bfb35c8513