Min kone var utro

[Gjest Martin]

Mann her.

Jeg opplevde det samme som deg for noen år siden. Jeg oppdaget, helt tilfeldig, at hun hadde et forhold på si. Hun brukte en SMS-tjeneste på nett jeg kom over på en felles PC. Det hun ikke visste var at SMSene lagret seg i et arkiv.

Jeg fikk derfor servert alt på et skinnende fat. Hun forsøkte først å benekte, men det lot seg jo ikke benekte - alt stod jo der. De hadde riktignok ikke hatt fysisk sex, men ellers alt annet: Telefon-sex, SMS-sex, følelser i bøtte og spann.

Det var ubeskrivelig å bli så sviktet av den som stod meg nærmest. Jeg følte meg tett i pappen som ikke hadde sett dette før, ulevert til dette krypdyret av en fyr.

Jeg visste med en gang at hun egentlig ville være hos meg, og at dette hadde vært en fantasi, utflukt i en vanskelig tid i forholdet. Vi gikk inn i en utrolig vanskelig tid med raseri, sorg og sinne fra min side. Fortvilelse fra henne.

HUn gjorde en stor ting riktig: Hun la seg helt, helt flat med en gang. Og like viktig, eller enda viktigere: Hun lot meg spørre og grave i ukesvis igjen og igjen på det samme. På den måten fikk jeg tømt sorgen og sinnet.

Men det tok oss 2-3 år komme over dette. Det kom tilbake igjen og igjen.

Fortsatt i dag - mange år etter - tenker jeg på det innimellom. Jeg tilga aldri det hun hadde gjort, men forsonet meg med det. Jeg stolter aldri mer på henne 100%, men velger å overse det. Skal jeg leve med min livs kjærlighet har jeg intet valg.

Jeg kan si til deg at reagerer hun som min partner, langflat og med ekte fortvilelse og lar deg terpe IGJEN og IGJEN i månedsvis på dette har forholdet en sjanse. Men får dere det som oss venter år med reprasjon.

I dag er jeg lykkelig over at jeg stod krisen over. Vi fikk røsket opp i alt galt i forholdet og har det veldig, veldig bra i dag. Men det kostet og var min verste livskrise noengang.

[Vellykket_Mann]

Martin over synes jeg reflekterer ganske bra over utroskapen. Konklusjonen hans er at dette tar sannsynligvis år å komme over.

Alt etter personlighet, hva du har av ballast, hvordan hun har vært og er mot deg nå samt fremover ,så vil jeg si av egen erfaring at det går aldri helt over - aldri.

Min erfaring er at løgnene er det som sitter mest i ettertid.

Som Martin sier "Jeg stolter aldri mer på henne 100%, men velger å overse det. Skal jeg leve med min livs kjærlighet har jeg intet valg." Der er jeg og.

Det jeg stiller mer litt undrende til er at flere inkludert mønstergutten over, kan si at "vi fikk det bedre"? Hvordan i alleste dager går det an å få det bedre.

Visst forholdet var helt ræææva - ja, visst begge to hadde like mye svin på skogen - ja, men hvis det er slik at forholdet, subjektiv sett var bra, hvordan kan det da bli bedre?

Endret 18. juni 2012 av Vellykket_Mann

[Havbris]

Det jeg stiller mer litt undrende til er at flere inkludert mønstergutten over, kan si at "vi fikk det bedre"? Hvordan i alleste dager går det an å få det bedre. Visst forholdet var helt ræææva - ja, visst begge to hadde like mye svin på skogen - ja, men visst det er slik at forholdet, subjektiv sett var bra, hvordan kan det da bli bedre?

Jeg skjønner at det kan virke som et underlig utsagn. Vårt forhold hadde skrantet en stund forut for utroskapen - og i prosessen etterpå tok vi tak i alt det vi skulle ha tatt tak i tidligere. Samtidig ble dette en krise som minnet oss på hvor skjør kjærligheten kan være og hvor lett det er å miste den av syne. Etter den prosessen, som tok over 2 år - er forholdet endret, styrket og vi har det faktisk mye, mye bedre. Ikke på grunn av utroskapen, men som resultat av en prosess som vi brukte mye energi på - og priorioterte over alt.

Jo - det kan gå over. Idag tenker jeg sjelden på hans utroskap, jeg føler at det ikke lenger har noe grep på meg.

[Vellykket_Mann]

Likefullt så har våre kjære hatt andre... Tenkt på andre, brydd seg om andre, og desto mindre brukt tiden hjemme.

Poenget mitt er; se for deg hvordan partneren kommer krypene vel vitende om at h*n har gjort noe galt. Hvordan er ståa? Selvfølgelig helt under teppe. Når h*n skal forklare alt som har skjedd så kan du banne bein på at det legges til og taes av alt etter hva som passer best inn i situasjonen.

Så...

Se for deg følgende scenario. Partnere skal fortelle samme historie til en betrodd venn - rett etter hendelsen. Hva blir lagt vekt på DA? Hvordan er historien DA.

Langbein her på forumet synes hadde er greit innspill en gang. Skal du kommer over hendelsen, selv om du elsker aldri så mye, så kan det faktisk være eneste utvei - å forlate!

[Vellykket_Mann]

Havbris - på mange måter så kan jeg se hva du mener. Du var også, om jeg ikke husker helt feil, heldig i den forstand at din man la alle kortene på bordet.

[Maja:)]

Skal du kommer over hendelsen, selv om du elsker aldri så mye, så kan det faktisk være eneste utvei - å forlate!

Fordi da stenger man ute personen og følelsene man har for personen og hendelsen. det blir et tilbakelagt stadie som man ikke trenger å forsone seg med.

Men her velger TS å bli boende med sin kone.

Som bedratt selv, hvor det var løgn på løgn på løgn, gelt til fakta ble slengt på bordet vet jeg at det skal mye til for å klare å leve med den utros handlinger.

Hvordan den utro er i ettertid er det viktigste her.

Den bedratte skal og må få lov til å spørre og få svar. Man v il selv merke når mettningspunktet er kommet og spørsmålene stilner, og det kun er sorgewn og det følelsesmessige biten igjen.

Kan man leve med det?

Noen kan, andre vil aldri føle seg hel, og må gå for å kunne ta vare så seg selv og sin identitet.

Eneste rådet jeg kan gi er å bruke tid og la deg selv reagere slik som er riktig for deg. Din kone skal og bør legge alle kort på bordet uten mer om og men, og prøve å bygge opp tillitten igjen. Utrolig, utrolig vanskelig.

[Havbris]

Havbris - på mange måter så kan jeg se hva du mener. Du var også, om jeg ikke husker helt feil, heldig i den forstand at din man la alle kortene på bordet.

Ja - og det skrev jeg i et innlegg i denne tråden tidligere i dag. Han la alle kortene på bordet og fortalte uoppfordret om utroskapen. Og jeg er rimelig sikker på at det ga oss et annet utgangspunkt enn de som sliter etter selv å ha avslørt/oppdaget det - og der løgnene florerer. Det er slett ikke sikkert det hadde gått bra med oss om utgangspunktet haddevært helt annerledes. Jeg tviler på at jeg hadde klart å gå videre "med vettet i behold" dersom det hadde vært en langvarig historie som hadde foregått bak min rygg, og der det hadde vært kilometer med løgner.

[jabx]

Nei, årsaken til utroskapet er litt diffust. Hennes forklaring er at hun har levd i en slags "boble" der det føltes som om det ikke var henne selv men noen andre som gjorde det. en nærmest "ut-av-kroppen-opplevelse"

Høres litt ut som en bortforklaring.

[Faust]

Du har lært et par nye ting om din kone.

1. Hun går bak ryggen din om hun tror du ikke finner ut av det.

2. Hun lyver glatt til deg. Ikke bare en gang, men over tid.

..kanskje en DNA test av barna burde være på sin plass.

Finnes flere tråder som er ganske lik som din. Fek: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=524438&st=0

[Genay]

Det er ikke bare utroskapen i seg selv som er vanskelig å komme over, men hele din måte å oppfatte verden rundt deg på, er endret. Før var man på lag og hvis man hørte slike historier, så forsikret man hverandre om at man aldri ville gjort slik mot partneren sin selv. Man er skjønt enige om at vi, vi er annerledes. Vi har virkelige verdier, ikke slike harry utro folk som hverken har ære, moral eller kjenner forpliktelse til partner og familie. Så viser deg seg at partneren bare er en lusen drittsekk allikevel. At alt det som man trodde man hadde sammen, slett ikke er så viktig allikevel. Parteren er villig til å nedsnakke forholdet deres og lyve måned etter måned - for hva. Hva er det de egentlig er ute etter. Det blir du aldri sikker på. Tenkte de ikke på noenting, som de fleste unnskylder seg med? Mistet hodet, var bare "ute og syklet" osv... Eller vurderte de å kanskje bytte deg ut etterhvert, hvis den nye hadde de kvalitetene de så etter - sånn etterhvert? Det vil du aldri få svaret på. Det du imidlertid kan være helt sikker på, er at partneren din ikke har de samme følelsene som du har. Jeg har påstått det før og gjør det igjen. Disse menneskene har ikke det samme dype følelselivet, som de som ikke er utro, har. De sier "jeg elsker deg" og mener det, men betydningen av ordene er ikke det samme. Dette vet de ikke selv engang. De mener selv de er dype - elsker osv... men de har bare ikke den kapasiteten som de trofaste har. Så enkelt - og så vanskelig. Vanskelig for den som er så dyp, å skulle leve sammen med et menneske som man elsker, men som er "limited". Ja, dette er å rangere mennesker - ikke etter utseende, utdannelse, status eller materiell rikdom, men etter deres mellommenneskelige kapasitet. DET er det jeg synes er vondt. Min mann er den mest elskelige person, omsorgsfull far og ektemann, kapasitet i jobben, han har simpelthen alt foruten dette svært viktige, som jeg merker av og til. Han vet ikke hva det er å virkelig elske noen. Da stiller man opp om de blir syke, gamle rynkete, fete, ødelegger ansiktet i brann, ja alt det vondeste man kan tenke seg. For da elsker man personen, ikke sexen, brystene osv. Dette er selvsagt en del av det, men etter 20 år, må det da være mer i et godt forhold - enn at det begynner en ny heit kollega på jobb, eller at nabokjærringa beundrer deg?

I 4 år har jeg tenkt på dette. Jeg elsker ham - men jeg tilgir ham ikke, jeg stoler ikke på ham 100% lenger. Må nesten le når jeg tenker på hvor naiv jeg var en gang. Iblant er jeg nesten takknemlig for at dette skjedde, fordi jeg nå ser verden slik den er - ikke slik den var i min tolkning. Man kan sammenlikne det som bildet med Adam og Eva i Edens hage. De spiste av den forbudte frukt og plutselig endret deres paradigme seg og de så annerledes på alt. Vondt er det, men også svært nyttig. Man blir litt mindre naiv og mer kynisk. Man elsker dessverre ikke hardere, men man blir mer pragmatisk i forholdet.

Så kan man tenke: blir alt bedre om jeg går ut av forholdet og pånytt finner en hjertens kjær? Ja, hvis kona di har mange andre mangler også. Hvis det er mange ting du ikke er fornøyd med utover hennes manglende kapasitet på mellommenneskelige følelser. Nei, hvis hun har det forannevnte, bortsett fra dette. Hvilken garanti har du for IKKE å finne en kvinne med den samme feilen igjen? Det er mange av dem skjønner du - både kvinner og menn. Dessuten er det svært vanskelig å få øye på "produksjonsfeilen" De er nemlig til forveksling lik de ekte modellene.

Jeg har bare et kjempestort råd, som jeg tror på og følger selv. SLUTT med å være en hundevalp etter henne, ikke være 100 % hengiven lenger, ikke betro alt lenger og vis at du også kan føle tiltrekning til andre av og til. Da KAN du oppnå at dette ikke skjer igjen. Det kommer til å koste å oppføre seg slik, men etter en tid er dette din nye hverdag og det er greit nok. Slik går dagene og livet kan være bra nok :-)

Lykke til

[Shinana]

1. Du er naiv, dum og gal som aksepterer at kona di puler andre, for da har hun ikke respekt for deg, for seg selv eller ekteskapet deres.

2. du trenger ikke være forståelsesfull, men bare gi rett og slett faen i henne.

3. Hun er ikke til å stole på, fortsetter du og blir som du er, så kommer hun til å ha deg som en klovn i bakgrunnen mens hun puler på andre.

For en skitten kone.

Anonym poster: 471d05f1a27aca603cd947167525e30d

Er usikker på hvilken karakteristikk jeg ville brukt på deg, men særlig bra ville den uansett ikke vært. En ting er sikker; du har ikke særlig kontakt med virkeligheten!

[Gjeste mann]

Hei og takk igjen for alle som bryr seg og har svart meg. Særlig dere som har vært i samme situasjon selv setter jeg stor pris på høre fra.

Jeg tror på at alle mennesker er forskjellige. Det er derfor stor forkjell på de forskjellige utroskapshendelsene.

I går hadde vi en lang, lang prat som endte med at hun til slutt ble kanske nedkjørt. Jeg kan vel nå med sikkerhet si at jeg hadde fått alle kortene opp på bordet.

De har hatt sex to ganger med en ukes mellomrom rett før påske.

Jeg begynte å få snoken i det, da følte hun at "verden var i ferd med å rase sammen" Hun kuttet middelbart all kontakt med han og bestemte seg en gang for alle at jeg aldri i verden skulle få vite om det.

Hun var redd for at det ville ødlegge meg fullstendig og det var bedre at hun "tok støyten selv". Dette i følge henne.

Vi har avtalt at jeg må kunne snakke om dette så lenge som jeg har behov for. Hun er nødt til å være tålmodig, det er en betingelse for å kunne fortsette.

Av og til bobler det over inne i meg. Hevn, sorg, svik, sinne osv. om hverandre.

Noen ganger kan jeg allikevel tenke: "Dette skal vi kommer over. Man skal ikke lide for sine feil resten av livet. Dette skal vi klare. Vi skal til og med komme styrket ut av det"

Andre ganger kan jeg være bunnløs fortvilet og føle at verden er i ferd med å rase sammen. Dumme, naive meg som trodde på ekte kjærlighet og troskap.

Det er ikke lett, det er inne i meg hele tide. Følelsene skifter voldsomt, har aldri opplevd lignende. Jeg er allikevel 100% innstilt på å prøve å komme videre. Tror faktisk vi skal klare det. At vi har troen på det sammen er viktig i mine øyne.

Endret 19. juni 2012 av Gjeste mann

[Gjest Gjest]

Hun var redd for at det ville ødlegge meg fullstendig og det var bedre at hun "tok støyten selv". Dette i følge henne.

Ahh er det ikke deilig når andre (den du stolte mest på i livet) setter seg over deg på den måten. Bestemmer at du nok ikke tåler slik eller sånn, at du vil føle sånn og sånn. Og at "det er nok best jeg tar støyten for å spare ham/henne for alle problemene JEG vil få når dette kommer ut.." Fantastisk omskrivning av det enkle faktum at hun har vært et gjennomført løgnaktig svin som med vitende og vilje har gitt faen i deg. Fordi det var så deilig...

Jeg tror vel kanskje...kanskje, at dere kan komme igjennom. Men da slutter du å la henne være offeret her. Hun har ikke tatt på seg noe som helst min venn, hun forsøker å redde skinnet sitt. Konsekvent.

[Gjest Bandit]

Først og fremst må jeg tillate meg å rose skrivemåten din, veldig flott!

Føler med deg, å bli bedratt er ingen god følelse, selv om det er et resultat av hun endte i et seriøst forhold alt for tidlig og skal "ta igjen det tapte" nå.

Har sett endel av disse trådene nå, menn på din alder som oppdager at deres noe yngre partner har vært utro - til tross for at de har hus, barn, bil og gjeld.

Mennene fremstår som snille og omtenksomme, dere får snudd det til at det på en måte er deres feil.

Dere har gitt for frie tøyler, oppført dere som tøfler osv.

Hva skjedde egentlig med øye for øye, tann for tann?

Vær kyniske, egosentriske og realistiske! Kast hespetreet på dør!

Det må da være grenser for hva dere skal tolerere!

Hvis du trår meg på tærne så tramper jeg på tærne dine, det er det beste for deg, da har du kanskje lært til neste forhold, U C?

Dersom hunden din biter naboungen så gir du den ikke en godbit samtidig som du gråter deg i søvn..? Tror du den da lærer?

Vi er på samme side i boka her, Bud.

[-Ishtar-]

Jeg er enig med Genay. Det finnes ingen kjærlighet som på film. Og det er et knallhardt slag når man opplever det som vi har opplevd. Illusjoner og drømmer brister, viker plass for en litt mer kynisk og kald realitet. Det finnes ingen "happy everafter".

Det er tøft nå og kommer til å være det i lang tid fremover. Det kan føre til et bedre forhold hvis dere jobber dere igjennom det, men det er noe som krever mye fra begge.

Det viktigste er at du holder deg til fakta som er lagt på bordet og at du gjør valg med en smule fornuft i bakhodet. Ikke tro blindt på alt hun sier, still spørsmål, og ikke la konen din slippe unna for lett. Hun må ta ansvar for det hun har gjort og hun må kjenne at dette har konsekvenser. Jeg tror det kan være tøft for henne også, den flukten hennes ble nok til en bitter bismak istedet.

Mennesker gjør feil. Hvis man er glad i noen er det helt naturlig å ønske å ville ordne opp i ting sammen. Ikke glem deg selv. Du har også et behov for å bli sett og at du opplever at hun tar ansvar for å ha handlet på en slik måte mot deg og familien sin.

[Gjeste mann]

Hun var redd for at det ville ødlegge meg fullstendig og det var bedre at hun "tok støyten selv". Dette i følge henne.

Ahh er det ikke deilig når andre (den du stolte mest på i livet) setter seg over deg på den måten. Bestemmer at du nok ikke tåler slik eller sånn, at du vil føle sånn og sånn. Og at "det er nok best jeg tar støyten for å spare ham/henne for alle problemene JEG vil få når dette kommer ut.." Fantastisk omskrivning av det enkle faktum at hun har vært et gjennomført løgnaktig svin som med vitende og vilje har gitt faen i deg. Fordi det var så deilig...

Jeg tror vel kanskje...kanskje, at dere kan komme igjennom. Men da slutter du å la henne være offeret her. Hun har ikke tatt på seg noe som helst min venn, hun forsøker å redde skinnet sitt. Konsekvent.

Hun var redd for at det ville ødlegge meg fullstendig og det var bedre at hun "tok støyten selv". Dette i følge henne

En oppklaring: Dette var altså det hun bestemte seg for ved påsketider. Etter prosessen vi har vært gjennom så forstår hun jo nå at dette en riv ruskende gal måte å tenke på. Jeg har sagt til henne at ærlighet og ingen flere løgner er det aller aller viktigste nå. Det er hun helt inneforstått med.

Jeg tror kanskje at hun i starten pøvde å "redde skinnet sitt". Nå tror jeg faktisk hun prøver å redde forholdet. Og jeg tror faktisk 100% på henne når hun sier hun angrer noe inne i h*** Hvis ikke så hadde det ikke vært noe vits i å prøve å fortsette.

Jeg har da aldri sett på henne som noe "offer" her...makan

[Vellykket_Mann]

Gjennom mange mange samtaler, både her i forumet og via PM så slår det meg at det har vært en skjevhet i det forhold som opplever utroskap. Man skal selvfølgelig ikke greie alle over en og samme kam, men jeg synes å skimte et mønster.

Om den bedratte har selv vært klar over denne skjevheten er ikke like klart, men spiller ingen rolle. Ofte er den subjektive opplevelsen for den som blir bedratt at forholdet var spesielt, at ingen andre har så bra som oss, vi er unike, vi har holdt sammen så lenge.

Det er ikke sikkert at følelsene er gjengjeldt av den utøvende part i den perioden ugjerningene fant sted, og sannsynligvis ikke i forkant heller, om enn noen gang.

Det tegnes også et bilde at den bedratte er forståelsesfull, hensynsfull, sympatisk, kanskje litt naiv, og jeg synes også at det tegnes et bilde av at den bedratte har gitt mye for at partneren skal ha det bra, gitt mye av seg selv osv.

Ser at det er et par folk her inne som etterlyser øye/øye, tann for tann.

Om jeg ikke vil trekke strikken like langt så ligger det noe i det.

Vær litt mer egosentrisk, ta bedre vare på seg selv, ikke valpe rundt partneren. Om ikke for noen annen grunn enn å beskytte seg selv.

Det er sikkert mange som er uenig, spesielt de som ikke har opplevd utroskap eller svik. Brent barn skyr ilden.

Synes Genay har mange mange gode poeng.

[Gjest Gjest]

Har ingen tips å komme med, men fikk en skikkelig klump i magen av å lese dette.

Det viser en enorm styrke fra din side at du ønsker å tilgi og gå vidre. Det vil nok helt sikkert bli tøft, men at du i det hele tatt er villig til å prøve viser en kjempe styrke.

Jeg kom over noe som var skrevet om utroskap og det å tilgi, det var noe slikt:

"Har lært meg noe nydelig må jeg si, har lært meg kunsten å tilgi."

[Genay]

Jo, kunsten å tilgi er det fint å lære seg. Men man må mene det inni seg. Ikke slenge det ut i higen etter ikke å bli forlatt. Det virker som om de bedratte som legger seg langflate, tigger om kjærlighet og tilgir raskt, taper både kjærligheten og viljen fra den andre til å forsøke. Den som setter foten ned, og kaldt erklærer at denne kaken skal du få smake selv og plumboen skal brenne i deg som den har brent i meg, har en bedre sjanse til å få forholdet på skinner igjen og få respekt fra sin utroe partner.

"Ingen er glad i den som ikke er glad i seg selv"

Er mitt eget motto og det er nok ganske allmenngyldig. Ja, alle kan forelske seg, alle kan få følelser for andre, men å rakke ned på partneren sin og si til den nye utkårede at vedkommende har slike og slike mangler, lyve over lang tid og være en sviker, det finner jeg meg rett og slett ikke i, og det skal du bli vari. Det er et språk som de fleste forstår, selv de med begrensede mellommenneskelige kapasiteter.

Deretter kan man etter noen ÅR, kanskje finne ut at man har tilgitt og meddelse svikeren dette.

[Vellykket_Mann]

Vi har jo diskutert i det vide og breie hva det vil si å tilgi. Den dagen jeg tilgir det er den dagen jeg føler INGEN nag, sinne, svik, og har ingen vonde tanker om det som har skjedd. Om jeg kommer der? Vet ikke.

Enkelte ting er av slik karakter, gjort med et overlegg som mangler sidestykke - det fortjener ikke tilgivelse. Det er mitt syn på den saken.

Ellers så er veien med å bygge seg selv opp etter langvarig utroskap og svik laaaaaaang. Livet kommer ikke til bli det samme, eller det bør ihvertfall ikke det etter min mening.

I likhet med Genay så har jeg også endret meg radikalt på enkelte punkter. Ville ikke gått tilbake til mitt gamle jeg. Jeg la altfor mye i kjærligheten, altfor mye. Elsk seg selv, respekter seg selv, og andre vil gjøre det samme.

Livet ER mer enn vår partner. Barn, jobb, venner, selvutvikling er også sentrale deler av en persons trivsel.