Mafalda peiser på

[Ciara]

Internett er et sykt, sykt sted. Men Gud så morsomt

[Mafalda]

Det var mandag kveld, 29. april, og jeg skulle bare hente meg en kopp kaffe da jeg reiste meg fra sofaen og kjente et ”plopp”. Hva i alle dager? Etter ukevis med kynnere og vondter som ikke betød noe som helst, var jeg i skeptisk modus og ikke klar for å ta noe som helst for god fisk, men dette minnet da mistenkelig om fostervann?! På vei ned til toalettet kom det en ny ladning, betraktelig mer denne gang og da var det ingen tvil- vannet hadde faktisk gått, sånn ut av det blå.

Det var vel det eneste jeg overhodet ikke hadde sett for meg At vannet gikk først, hadde tidligere bare skjedd med eldstejenta. Ellers har det startet med rier, og vannet har bitt tatt mot slutten av åpningstiden (en helt ny definisjon på ordet ”lettelse”, for øvrig!). Så dette var litt av en overraskelse. Gubben ble enda mer overrasket, og reagerte sånn omtrent ”Hæ? Gikk vannet sa du? Men kan det bare gå, liksom, sånn helt uten videre??!” Skulle tro han var amatør på feltet!

Det er jo ikke egentlig nødvendig å reise inn for en sjekk når det bare er vannet som går, men det er jo greit å ringe og si fra. I tillegg var Smule klassifisert som HB på siste sjekk- enda en god grunn til å ringe. Og ganske riktig, siden hun var så til de grader lite festet i bekkenet, ville de gjerne at jeg skulle komme. Så vi hev oss rundt og fortalte nyheten til Susain (som gikk totalt bananas. Den stolte og utålmodige storesøster ble helt i hundre, og satte i gang med å tekste alle vennene sine- men jeg skal vel bare være glad for at hun ikke gikk rett på Facebook). Hun lovte å se etter de andre mens vi var inne, tanken var jo at vi skulle komme rett hjem igjen siden alt ville være ok og det bare er å vente videre.

Så feil kan man ta!

Etter en remse med CTG der alt ble funnet å være ok, ble jeg først grundig klemt av en jordmor, og så en jordmor til. Konklusjonen var at Smule svevde faretruende bevegelig rundt langt oppe i magen, så jeg ble lagt til sengs i en fødestue med beskjed om å ringe hvis jeg måtte på do eller i det hele tatt bevege meg mer enn nødvendig. Gubben dro hjem igjen for å hente kofferten, gå tur med Dyret, og ta de to minste til bestemor for å sove over der- de to store ville helst være hjemme. I tillegg fikk han verdens minst delikate oppgave: grave rundt i skittentøyet for å lokalisere klissvåt truse, som de gjerne ville lukte på (jordmoryrket er sikkert interessant- men det har definitivt sine sære sider...).

Utover natten kom det sammentrekninger. I starten lakk jeg vann under hver sammentrekning, men det stoppet etter hvert. Firetiden om morgenen mente jordmor at hodet kanskje hadde sunket ned, som en propp i en flaske, etter hvert som vannet rant ut, så jeg fikk lov til å bevege meg rundt. Det hjalp likevel ikke på fremgangen, så rett før vaktskifte fikk jeg satt en drøss nåler fra panna og ned til tærne i håp om at litt akupunktur skulle få fart i sakene. Lå der som et annet pinnsvin, men bortsett fra en nål i hånda og en på kneet gjorde det ikke vondt å få satt dem i det hele tatt. Dessverre var det ikke bare smertene som uteble, men også effekten- så i titiden ble vi jagd ut på kirkegården med beskjed om å gå fort og langt. Men- som dere sikkert alt har gjettet- null effekt her også. Og i og med at vi nå hadde kode ”vannavgang, men hode festet” ble det å reise hjem igjen med beskjed om å ringe klokka åtte hvis ingenting skjedde.

Hjemme igjen tok sammentrekningene seg opp igjen, men ikke nok. Rakk en tur for å ta ut danske kroner til Susain da, som skulle dra på tur dagen etter, så aldri så galt at det ikke er godt for noe! Klokka åtte ringte vi og fikk beskjed om å komme for å ta blodprøver. Som sagt, så gjort- ny blodprøve og ny CTG, og alt var fint- bortsett fra at hodet nok en gang ikke var festet! Smule hadde lagt ut på ny svømmetur. Jordmødrene klødde seg i hodet og kunne ikke forstå hvordan vannet kunne gå uten at det skjedde noe mer… kanskje det ikke hadde vært vannavgang likevel? Men en innvendig test viste at det var fostervann som piplet nå og da. Så enden på visa: utskrevet fra ABC, over på Føde B, inn til liggende overvåkning nok en gang og eventuelt drypp neste dag.

Da snakker vi nedtur, altså. Ingenting som skjer, ikke noe som er avklart, og verst av alt: tilbake til avdelingen jeg aldri skulle sette mine ben i frivillig igjen. Hente kofferten, ut fra den fine ABC-stua med dobbeltseng og egen godstol til Minesveiper-pappaen, og over gangen til Føde B. Idet døra går opp blir jeg transportert rett tilbake til HK-jentas fødsel for fem år siden. Travel sykehusgang med grelt lys og medisinsk utstyr stående rundt omkring, og det første vi hører når vi går inn i gangen er hyl av typen ”UUUUÆÆÆÆÆÆÆÆH HJELP MEG DA DET GJØR VOOOOOOOONDT!”. Gud, gi meg styrke!!

Inn på mottaksrommet fra Sovjet-tiden, med en flis av en seng, en hard stol til far, gardiner fra 70-tallet og enda en himla bråkete nabo som hyler og skriker slik at motet synker enda litt lenger ned på skalaen. Etter litt om og men, og mye venting, blir det bestemt at jeg må overnatte på et venterom, så Gubben reiser hjem mens jeg blir liggende på et tremannsrom med en annen stakkar som også har bevegelsesforbud, pluss en som er i igangsettelse. Hvis ingenting skjer neste morgen, vil jeg bli satt på drypp. Har fremdeles sammentrekninger som gjør det vanskelig å sove, men det er altfor lite futt i dem til at noe skjer.

Lengste natten i mitt liv. Sov vel fra klokka ett til to, og fra fire til halv seks. Ut fra den lette pusten til de andre kan jeg gjette at de ikke sover stort, de heller. Det er altfor varmt, jeg er svimmel og dårlig, men kan ikke hente et glass vann en gang. Kan jo alltids trekke i snora, men som sagt: det er supertravelt, det løpes i gangene utenfor, og både mammaskrik og babyskrik gir gjenlyd. Det byr meg jo egentlig imot å be andre hente vann til meg, og de har så definitivt annet å holde på med, men kapitulerer i firetiden og får en pleier til å hente litt isvann. Gubben ankommer halv sju, og når ny pleier kommer på vakt i åttetiden får vi vite at hodet nå er festet likevel, så dryppet utgår, og vi må ut på tur igjen. Dessuten er de nok en gang i tvil om at vannet har gått, så jeg må gå med nytt bind for å fange bevis

Vi trasker ned til Bislett og opp igjen. Uten hell. Jeg har fremdeles sammentrekninger av typen ”irriterende”, men som jeg sier til jordmødrene på B- jeg føler meg dessverre altfor bra, så det skjer ingenting nå heller. Etter UL, CTG og ny innvendig prøve heller de nok en gang til at det kanskje ikke var vannavgang likevel. Dessuten er jeg umoden som et eplekart og med null åpning (hvor urettferdig er ikke dette? Alle andre har da minst en centimeter eller to, til og med hun ved siden av som ikke var igangsatt ennå). Det bærer mot nok en tur hjem og nye blodprøver i åttetiden…

… bortsett fra at når jeg skal reise meg for å pakke sakene mine i kofferten, kommer en veritabel flomsjø av fostervann. Jordmor klør seg nok en gang i hodet, og konfererer med vakthavende lege. Enden på denne visa er at det blir gjort en formell vurdering på at fostervannet gikk på onsdag klokka to, istedenfor mandag klokka elleve. Og da er det innenfor 24-timersgrensen, så de vil sende meg tilbake til ABC. Haha! Det er riktignok vanlig at det sendes pasienter fra ABC til Føden, men at noen blir sendt andre veien hører definitivt til sjeldenhetene. Men jeg, og ikke minst Gubben, er glade for å komme vekk fra den vanlige avdelingen. Det må sies at alle vi møtte var veldig hyggelige og hjelpsomme, da, så jeg har ingenting å si på personalet denne gangen, overhodet ikke!

Tilbake på ABC får jeg bevegelsesforbud igjen- opphevet to timer senere. Dette begynner å nærme seg det absurde- men hyppige CTG’er viser at Smule har det som plommen i egget, selv om hun nekter å ligge stille. Nå tråkker jeg rundt som en gal i et forsøk på å få de små, pinglete riene til å ta seg opp, og har hektet opp Surfacen på prekestolen og ser cup-kamp i samme slengen. Idet Vålerenga slår Ullern 9-1 er det klart at ting endelig er skikkelig i gang, og Gubben reiser nok en gang for å lufte Dyret mens jeg tråkker rundt for å få Smule nedover i bekkenet.

I nitiden begynner det å bli virkelig plagsomt. Men jeg er likevel ved godt mot siden det tross alt skjer noe. Merker godt at jeg knapt har spist det siste døgnet, og bare sovet noen timer hist og her siden mandag- men positiviteten over at det endelig er i gang gjør det likevel mulig å bære. At det gjør vondt er jo bare et tegn på fremgang, ikke sant? Være positiv, være positiv, puste. Yessda! I ellevetiden legger vi oss litt nedpå, men det er nå mest Gubben som får sove

Ved midnatt går det fra virkelig plagsomt til direkte pinefullt. Gubben trøster som best han kan, og vi bygger opp med saccoseng oppe i senga som jeg henger over og rugger når det står på som verst (det er herfra gnagsårene på knærne kommer, hvis noen lurte på det). Nå begynner det å bli veldig vanskelig å holde fokus på pusten, så Gubben oppfordrer meg til å brøle i stedet for å holde pusten. Ekstra glad for å være på det litt mindre trange og litt bedre isolerte ABC

Klokka to- hikstegråt og tilløp til panikk. Men igjen: det må jo være et tegn på at ting går fremover? Kanskje til og med litt fort?

Klokka halv fire: første innvendige sjekk siden starten- fire centimeter og lite avflatning. For å si det på godt norsk: faen i helvete.

Klokka fem: tid for ny sjekk. Fem centimeter. På dette tidspunktet begynner Gubben å frykte en ny runde med ”Hoppe ut av vinduet-slåsskamp”, siden jeg har gått over til å vekselvis dunke hodet i veggen og gnage på den høyre underarmen. Men i en pause rekker jeg å påpeke at det bare er ignorante tullinger som ikke har hørt om teorien om konkurrerende smerte. Dessuten er det min underarm og jeg gjør som det passer meg, takk

Halv seks: Må ha en pause. Bare MÅ ha en pause. Og underet skjer: jeg får en pause! På dette tidspunktet er jeg helt desperat, utkjørt, trøtt og iskald. Siden vannet har gått får jeg ikke bruke badekaret før helt i sluttfasen, så jeg kravler meg inn i dusjen og setter på glovarm dusj. Etter to intense rier er det som det hele dabber av og blir svakere, og lettelsen er helt ubeskrivelig. Vakler tilbake i senga og sitter og halvsover mellom riene i en times tid. Gubben har kollapset i godstolen, og snorker litt der. Lykke!

Klokka sju: har det egentlig ganske fint (sender til og med melding til Ciara. Hurra for pause!), men jordmor er ikke imponert over pausen min. Synes det er fryktelig slemt av henne å ødelegge på den måten (rasjonalitet er et for lengst tilbakelagt stadium ja), men jeg må opp og gå for å få fortgang i det.

Halv ni – 11:18: Pausen min var riktignok veldig velkommen der og da, men det viser seg å være et uventet stort tilbakeslag. Og det blir dobbelt negativt: for det første kommer riene seg aldri skikkelig opp igjen, selv om de siste centimeterne går relativt raskt unna. Men de er altfor svake med tanke på å presse, og i motsetning til tidligere fødsler der pressriene har kjentes ”overalt” i kroppen er det nå kun rumpe og underliv som får unngjelde. Pausen har også gjort meg våken nok til å få med meg alt som skjer- før har jeg vært ganske borte på dette stadiet, og jeg vet nå at det faktisk er like greit. Å skulle presse uten pressetrang, samtidig som du er oppmerksom på hver eneste j*****a smerteimpuls og behanskede hånd som grafser rundt i skjeden (en gjenstridig kant som jordmor prøvde å dytte tilbake hele tiden) er nesten umulig. Kroppen vil rett og slett ikke samarbeide. Det blir litt som at du blir lovet ti millioner på konto og et lykkelig liv, hvis du bare holder armen din 30 sekunder i kokende vann- du må gjerne ønske å gjennomføre det, men kroppen reagerer automatisk med å trekke til seg armen. Ved tidligere fødsler har utdrivningsfasen vært intens og altoppslukende, og ganske kaotisk. Men her var det bare 70 minutter med total fuckings pain, som Ozzy ville sagt det.

Jeg mister tidsperspektivet litt, men tilbringer rundt en time i badekaret mens stemningen blir mer og mer hektisk og fosterlyden sjekkes i et kjør. Jordmødrene tyller i meg drikkeyoghurt, druesukker og juice i rask rekkefølge, klemmer på magen og stimulerer akupunkturpunkter, uten at det hjelper noe særlig. Til slutt må jeg opp av vannet, de setter flere nåler, og vil ha meg opp og stå. Gubben svetter, jeg griner, jordmødrene begynner å true (i beste mening, helt sikkert) med Føden og drypp og sugekopp. Etter hva som kan ha vært ti minutter, eller en halvtime, blir Smule halvveis presset, halvveis dratt ut i verden, og jeg sender siste rest av de stygge tankene jeg har igjen til stakkars jordmor som ønsker å la kroppen bli født på neste vits av en ri, i stedet for å bare røske henne ut og bli ferdig med det. Det viser seg at noe av grunnen til at det gikk så sakte, i tillegg til dårlige rier, var at jentungen faktisk hang fast i magen. Hun hadde navlestrengen to ganger rundt halsen og en gang rundt kroppen, og det fungerte litt som et strikkhopp- hver gang hun ble dyttet litt nedover spratt hun straks tilbake igjen.

Endelig kan jeg ramle bakover i sengen, og Smule bli lagt på magen. Det tar et par minutter før jeg virkelig registrerer henne der hun ligger- frisk og fin og med masse hår, litt lilla i kuløren, men helt nydelig. Og deretter blir alt bare bedre, minutt for minutt.

Men for å vende tilbake til tittelen, fortalte Gubben om et lattermildt øyeblikk som jeg ikke fikk med meg, men som han la godt merke til etter forvirringen de første dagene på Ullevål med vann-diskusjoner fram og tilbake. Det var da jeg var i badekaret og dykket etter pressrier (fant dem ikke på bunnen heller, ei heller hadde Urkvinnen skjult seg der) og den ene jordmoren sier til den andre: ”Du Berit, så du det? Det var rare greier altså, men jeg kunne sverget på at vannet nettopp gikk?”

[Gjest Doh]

Tror jeg aldri har ledd av en fødehistorie før, men denne var fantastisk Mafalda Du må aldri slutte å skrive

[Gjest Tekola]

Russenavnet mitt var faktisk Google...

Mafalda, du skal få en lengre kommentar når jeg ikke har en baby sovende på armen, men du er helten min!

[Gjest pysepusen]

Fantastisk!

[Gjest Nesevisa]

Takk, Mafalda! Du skriver bare helt herlig om en rimelig intens fødeopplevelse. Fantastisk!

[Øydis]

Puh! Ble jo helt sliten bare av å lese om fødselen din jeg, tør ikke forestille meg hvordan det faktisk var å være deg... Så Smule hadde altså nesten-grodd fast? Veldig bra skrevet, jeg stemmer i koret som sier at du ikke må legge ned virksomheten! Håper dere får litt tid til å nyte hverandre også for tiden, ikke bare futt og fart frem og tilbake med resten av familien!

[dreia]

Herlig! (Altså historie og forteljarstil, ikkje sjølve fødselen. )

Men eg beit meg særlig merke i ein del: CEO Mafalda, i fødsel, drar i banken for å skaffa utanlandsk valuta?! Supermom tar aldri fri.

[Mus-Katt]

Litt av en historie! Måtte ha høytlesning for mannen her...

[Ciara]

Fantastisk lesning!

Dette er jo virkelig en langdryg og intens affære, men du skriver så bra at det nesten er som om jeg var der selv. Så kan vi selvfølgelig diskutere om dét er en bra eller dårlig ting

Jeg er utrolig imponert over at det ikke bare klikket for deg! Jeg tror ikke jeg hadde vært så stoisk... Tror jeg hadde ringt etter det vannglasset og sutret verre.

Jeg lurer på hvordan dette foregikk i steinalderen, jeg. Lå damene i hulen og hylte i dagesvis, liksom? Jeg er glad vi lever i moderne tider når jeg hører om navlestreng rundt babyen...

Lo godt av at mannen måtte lete gjennom skittentøyet etter truse med fostervann. Den er ikke så glamorøs, denne familieproduksjonen...

[Nótt]

Du skriver så utrolig bra. Kjedelig med så lang fødsel, men Smule kom jo ut til slutt etter gjentatte bungijumps.

Og jeg føyer meg inn i rekken over folk som vil at du fortsetter å skrive dagbok.

[smilo]

En aldeles herlig beretning om Smules ankomst Jeg sitter igjen med tanken at jeg er ikke i tvil om at jeg er ferdig med den type aktiviteter. Jeg holder meg til tørrtrening for resten av mitt liv

Russenavnet mitt var faktisk Google...

Mafalda, du skal få en lengre kommentar når jeg ikke har en baby sovende på armen, men du er helten min!

Gratulere så masse med babyen, Tekola

[Mafalda]

Tusen takk, alle sammen!

Hyggelig at historien min falt i smak, selv om den ble lang. Og selv om selve fødselen med fordel kunne vært kortere (og gjerne litt lettere også, mens vi er inne på det) hadde den absolutt sine humoristiske øyeblikk.

Ciara: jeg har også lurt på det. Hva gjorde de i gamle dager, når ting ikke var ukompliserte og gikk lett? Det aner meg at jeg egentlig ikke har lyst til å vite det- det var nok brutale saker. Kjente jo litt på den følelsen mot slutten, da det tok så lang tid og stemningen begynte å bli panisk. Hva skjer dersom man rett og slett ikke orker mer? Nå har vi jo jordmødre og leger på alle kanter, men min oldemor som fødte 14 barn midt ute på Finnmarksvidda må ha hatt liv og død innpå seg på en helt annen måte... Grøss.

Dreia: nesten viktigere enn utenlandsk valuta var det at vi- for første gang i historien, mannen min er notorisk ute i siste liten- hadde klart å være tidlig ute med selvangivelsen! Det var faktisk det siste vi gjorde mandag kveld, før det var i gang, og jeg var rimelig glad for at jeg slapp å bekymre meg om det i tillegg!

Og ja, hun hadde altså nesten grodd fast. Nå førte det heldigvis "bare" til at det tok så lang tid å få henne ut, men jordmor sa at vi skulle være veldig glade for at strengen var viklet en gang rundt magen i tillegg til halsen, da var det magen som fikk trykket når den strammet... Litt ekkelt å tenke på, men det passer jo veldig godt med den voldsomme turningen hun drev på med der inne.

Så ja... sånn kom Smule til verden. Nå som jeg har fått det litt på avstand tenker jeg at det egentlig var en god opplevelse (om enn med dårlige stilkarakterer til mor. Tror ikke jeg sa noe annet enn "Jeg klarer ikke! Jeg klarer ikke!" på repeat hele den siste timen... ), ABC er et flott sted med veldig hyggelige folk, men jeg er absolutt ikke fristet til en gjentakelse. Dersom jeg mot formodning skulle gjøre noe sånt igjen, har jeg ingen kvaler med å be om full pakke med bedøvelse fra panna og ned til tærne, for det var virkelig så vidt jeg kom i mål, og det er jo tydelig at fødslene ikke blir lettere etter hvert. Da blir det dumt å skulle leke Urkvinne, når forutsetningene ikke er på plass.

Men resultatet! Oh boy!

Hun var i barnehagen her om dagen for å bli vist fram av den stolte storesøster, og da fikk vi følgende kommentar: "Dere har gjort det igjen jo! Fy søren, dere lager nydelige unger!"

Hun er en liten, mørkøyd skjønnhet- og så så lett å ha med å gjøre. Spiser godt, sover godt, og av og til ligger hun i sofaen og våkner av seg selv og bare kikker rundt på verden mens hun lager søte lyder. Nå har hun også begynt å reagere på stemmer, og hun leter etter meg når jeg snakker til henne- tror hun er ganske glup, altså (ikke videre stolt mamma, nei... ).

Og så er hun en ekte frilufts-bæsjer!

Du kan banne på at med en gang bleia kommer av, så produserer hun noe. Hun har til og med klart å tisse ned foten til far, det er jenta si det...! Far er for øvrig et kapittel for seg. Han nekter plent for at han er tussete, ikke i det hele tatt, men han sitter nå og ser forelsket på henne i lange stunder av gangen, og toppen av lykke er å se på TV med Smule liggende på brystet. Rare mannen.

Ellers er det travle dager, da. Får ikke satt meg ned og lest så mye, huset er alltid fullt av barn og mann og da prøver jeg å ikke være pc-slave På torsdag var vi på dobbelt familiebesøk (og ble stappmette på kake), i går hadde vi stor vaske- og ryddedag, og i kveld skal vi få noen folk på besøk så det blir en del jobbing i dag også. Men formen er som sagt veldig bra, og vi sover uforskammet godt begge to, så det er ikke noe stress. Gleder meg til å få NaniRonaldo hjem i morgen, da. De har hatt det veldig gøy i Danmark og spilt jevne kamper. Toppen av kransekaka var å slå laget fra Nederland, slikt gir selvtillit!

Ønsker alle sammen en fortreffelig lørdag, og igjen: tusen takk for gode ord. Jeg skal lese meg opp i andres bøker så fort jeg får sendt Gubben tilbake på jobb

[Gjest Tekola]

Det er liksom sånn at jeg har lyst til å gratulerer deg med at du ikke ga opp underveis (for, altså, tanken slo meg de siste ti minuttene før jeg fikk presse, tør ikke tenke på hvordan det må ha vært for deg!), men samtidig er det liksom ikke egentlig en mulighet heller. "Nei, glem det! Jeg vil ikke ha'n allikevel! Jeg angrer!" selv om det nok er flere fødende som har prøvd seg på den

Du vet du er en litt overcocky førstegangsmor når du ler litt av andres stellebordshistorier og smiler over å ha en baby som ikke gjør sånt, for så å stå der selv med en hånd som plutselig er grønn fem minutter etterpå!

Jeg tror det er noe eget med pappaer og døtre. Jeg var veldig pappejente selv og det var visst flere ganger jeg ble plassert på kulen (min far er en... stor mann ) og lå der og sov i flere timer, og mannen som egentlig burde fått en diagnose alla ADHD bare lå der og kikket forhekset på meg

Smula høres ut som en drøm! Er hun klar for å være med på 17. mai, da?

[Ciara]

Eller som jeg sa midtveis i første fødsel: "Det her klarer jeg ikke. Dere må bare fikse det."

Så nydelig hun høres ut Du får si fra når jeg kan få sneket meg til en titt, Mafalda!

[Gjest Nikki09]

Nå leste jeg noe om å slutte med dagbok og må nesten spørre deg om du ble klin hakke gal under fødselen?! Hva skal vi andre finne på da liksom?!

Endret 13. mai 2013 av nikki09

[Ciara]

I dag har jeg nok en gang fått bevist at humor er en fin ting å ha.

I dag var jeg stressa fra øyeblikket jeg slo opp øynene. Jeg skulle på jobbintervju hvor jeg skulle holde foredrag og hadde en god del nerver. Mannen skulle levere eldstemann i barnehage så det ikke ble stress, så komme tilbake og vi skulle kjøre sammen til intervjuet. Vi vet jo alle at selv om babyer er riktig så søte, så er det ikke så lett å holde en profesjonell presentasjon samtidig som man passer på baby. Synes jeg ser det: "Bla bla jobbprat, bla bla - NEI, IKKE RØSK I PROSJEKTORLEDNINGEN! - bla bla jobbprat, bla bla, beklager øh... odøren...".

Men, ja, stressa. Tenkte jeg skulle lese over presentasjon hjemme alene med minstemann, det gikk dårlig. Minstemann var survete, trøtt og sulten, og den repetisjonen ble aldri noe av. Så gikk jeg i dusjen for å kunne se litt presentabel ut for en gangs skyld. Nå begynte jeg å få litt dårlig tid. Babyen lå på stellematten på gulvet og hylte og hadde såvisst ikke tenkt at mor skulle få samlet tankene. Jeg går ut av dusjen, tørker meg og i et stille øyeblikk mellom to hyl synes jeg at jeg hører lyder nede fra stua.

Jeg liker aldri lyder fra stua når jeg alene, og i hvert fall ikke når jeg ikke har klær på.

Så jeg kler på meg i rekordfart, stapper mobilen i lomma, tar babyen på armen og er klar for et stormløp ut av huset hvis det er noen i stua. For lyden er der kontinuerlig, som en lav tromming, det er DEFINITIVT noen som holder på med noe.

Og så ser jeg da det sørgelige synet. Vi har vannlekkasje. Nøyaktig under sluket på badet drypper det ned fra stuetaket. Gulvet er vått. Lenestolen er våt. Så da er det fram med bøtte, tørke, ommøblere. Alt mens baby hyler, jeg har jo fortsatt ikke satt meg ned for å kose.

Er det ikke typisk? Den ene gangen jeg skal holde en presentasjon må sånt skje? Riktignok ingen krise, for badet der skal røskes ut om få uker, og i stuetaket er det ingen permanente skader. Men det blir så mye styr.

Og jeg følte meg verken forberedt eller fjong da vi fikk kjørt avgårde, bare veldig, veldig lattermild (og stressa). Litt sånn småhysterisk latter, en latter mannen min ikke liker, for da er jeg visst ganske uberegnelig.

Men derfra og ut har det gått fint! Presentasjonen gikk fint, babyen ble blid etter kjøretur og soving, eldstemann hadde hatt en super dag i barnehagen igjen etter fire dager fri.

Jeg har vasket huset, kommet til bunns i skittentøyskurven, kost meg med gutta boys.

Hvordan går det med skjønne babyen, Mafalda? Får du kost det litt med henne mellom diverse ærend? Nå er ikke babyen min mer enn 7,5 måned, men jeg er nesten litt misunnelig likevel. Nyfødte!

[Surriball]

Jeg elsker at dagboka til Mafalda er dagboka til Ciara også!

[Gjest Nikki09]

Jeg elsker at dagboka til Mafalda er dagboka til Ciara også!

Jeg også!

Kan man ikke bare starte en "familie-kaos" dagbok sånn at alle kan fortelle om galskapen som foregår? Jeg ler meg skakk av dere innimellom og trenger dere i hverdagen

[Gjest Tekola]

Mafalda og Ciara er en uslåelig kombo!

Det er innmari typisk at alt sånt skjer samtidig!