Mafalda peiser på

[Mafalda]

Det er sant, smilo. Man må bare senke kravene til det som er overkommelig, og en minirazzia er ofte nok til å få det sånn ca levelig...

Men jeg blir bare så oppgitt over å aldri være fornøyd med huset likevel. Vi sliter liksom nok med å få gjort det nødvendigste, så alle litt større prosjekter blir satt på evig vent. Og jeg klarer ikke helt å være fornøyd med den generelle standarden, det irriterer meg at det ikke er litt mer orden og skinnende flater. Vi har jo i grunnen et veldig bra sonesystem, der hver person har ansvaret for sitt område, men når for eksempel Susain har øvelse på fredag, orkester og ballett på lørdag, og stevne på søndag, klarer jeg ikke være streng mamma og si at hun må vaske skikkelig grundig i krokene når hun kommer dødssliten hjem i åttetiden på kvelden. En støvsuging eller kjapp mopping får holde- og sånn blir det litt for ofte

Men. De fleste jeg kjenner med flere unger har det sånn. Jeg har ofte hentet i bursdag og tenkt at "Oi, her var det minst like rotete som hos oss!" og det er en like stor lettelse hver gang! Felles skjebne, felles trøst, 20 par vintersko i gangen!

Merker også at helgene blir litt i meste laget nå. Uten muligheten til å legge seg flat ut en time eller to, blir formen skikkelig dårlig. I går mistenkte jeg fyllesyke. Alle symptomene var på plass: svimmel, slapp, høy puls, vondt i hodet, kvalm... det er helt klart lørdagens Munkholm som må ta skylda. Riktignok inneholder vel Munkholm sånn ca null-komma-nesten-ingenting prosent alkohol, men etter et halvt års totalavhold er det kanskje nok?!

Det gode med det er at det blir veldig tydelig at det tross alt er en grunn til at jeg er sykemeldt. Så lenge jeg får noen timer fred og ro går hverdagene greit, selv med mye "jobb" på ettermiddag og kveld, men energireservene er ikke hva de pleier å være. Jeg hadde gjort en veldig dårlig jobb på jobben i alle fall, så mye er sikkert.

Ellers har vi hatt et utviklingssprang i heimen denne helgen! Husets yngste har gjennomgått en liten revolusjon- hun skjønner nå at andre danner seg et bilde av henne, og reagerer på hva hun oppfatter at andre tenker. Det tror jeg ikke hun har vært bevisst på før- hun har bare vært happy for oppmerksomheten. Nå derimot, kan hun bli veldig snurt og sår hvis hun skjønner at andre synes hun er morsom eller rar. Faktisk så snurt at hun kledde på seg med lue, jakke og sko i går kveld, etter en ubetenksom kommentar fra mor. Nå skulle hun dra sin vei, for tenk, så kunne vi bare ha det så godt! Haha, gleder meg til hun blir tenåring...

Og jeg kan krysse av to ting på Smule-lista!

Lokaliserte noen esker babytøy i går, så nå ligger første ladning bittesmå bodyer og sparkebukser klar i trommelen. Ungene syntes det var kjempegøy, og sorterte strikketøy, jentetøy osv. villig vekk. NaniRonaldo var helt i hundre over bittemå sokker og bodyer. Som han sa: "Det skal bli så kult å bli storebror nå, for nå kommer jeg til å huske alt sammen!" Han var jo ganske stor da HK-jenta kom også, men har nok glemt mye likevel. Det har forsåvidt jeg også, hehe, så hele huset gleder seg til å få et lite knøtt her igjen...

Og så har jeg begynt på en veldig viktig fødselsforberedelse. Nei, ikke pusting eller samtaler eller noe riktig så konkret og skummelt, men jeg har begynt på spillelista!

Den blir nøye kategorisert og sammensatt, og jeg lover dyrt og hellig: absolutt Enya-fri.

[Gjest Tekola]

Jeg tør ikke tenke på hvordan ryddigheten blir for oss med flere barn i hus (du vet du er optimist når du alt har begynt å tenke på barn nummer to alt før førstemann er ute...?). Vi bor i en 54 kvadratmeters leilighet og det eneste som er ryddig er gangen, do (der er det ikke plass til rot) og tidvis kjøkkenet

Så gøy at de er engasjerte! Det er jo litt stas med småsøsken, i hvert fall når det ikke er første. (Lillebror var jo bare en pest og en plage, jeg hadde jo klart meg så fint med ALL oppmerksomhet de fire første årene! Kunne ikke skjønne hvorfor den plutselig måtte deles på).

[Øydis]

Bare måtte klikke på One Direction-videoen og flire litt. Har faktisk aldri hørt om dem jeg heller... Same shit, new wrapping tenker jeg, men sånn skal det liksom være også, så lenge hysteriet ikke tar fullstendig overhånd. Og det virker jo som om jenta di klarer seg greit i så måte.

Så koselig med litt forberedelser, da! Når hele huset blir med på moroa er det jo kjempestas, lille Smule er så heldig med så mange mennesker som venter.

Får du spille musikk der du skal føde altså, eller tenker du hodetelefoner? Tanken på spilleliste har ikke streifet meg engang, men det var jo absolutt en tanke om man skulle føle behov for det underveis. Her må det tenkes litt, ja.

[Ciara]

Hus, ja... Vil tro de fleste har det slik.

Selv har jeg aldri gjort mer husarbeid enn nå, og likevel så det alltid bedre ut før. Men før så var vi to voksne på 70 kvm, og det var alltid temmelig plettfritt. Nå har vi to unger, 170 kvm, og det pusses opp (altså byggestøv og rusk overalt). Så jeg støvsuger nesten daglig, vasker gulvet regelmessig, tørker støv... og likevel er det OFTE jeg kommer over en flate og tenker: "Shit, her er det jo helt jævlig!"

Og du vet du har unger når du finner yoghurt-flekker på kjøkkenveggen om kvelden, en potet i sofaen, og små sølespor innover i stua (artig hvordan eldstemann bare setter opp farten når jeg sier: "Ikke gå inn med sko!"

Men det er vel sånn det skal være, er det ikke

Eldstemann har en morsom fase nå hvor han blir superfurten når han blir irettesatt (ja, irettesatt, tenk det, KG-mødre!). Da sier han: "Du er en SLEM MAMMABÆSJ, mamma!", snur seg og går ut av rommet med superfurteleppe, bøyd nakke og slepende skritt. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet da.

Men spilleliste? Der overrasket du meg. Hva skal være med?

[SmallTalk]

Jeg lurer også på hva som skal være med på en slik spilleliste... Dersom jeg skulle lagd noe sånn, så hadde det blitt en solid miks av punk, techo og Rammstein. Sikkert rart, men det er musikk som får meg til å yte det lille ekstra. At en spilleliste for en fødestue er Enya-fri trodde jeg var en selvfølge, men jeg er sikkert litt rar. Man trenger da energi på et sånt sted, ikke musikk som egner seg bedre på et spa!

Ellers så kan jeg rapportere om at det tidvis ser ut som en krigssone her hjemme også, og vi har kun en baby i hus og ingen pågående oppussingsprosjekter. Vi prøver å ta en kjapp opprydning hver kveld, men som oftest blir det til at den eneste vaskingen blir foretatt raskt i helgene.

Tredje uke på jobb er snart halvveis, og fytti grisen som tiden flyr! Jeg synes den gikk raskt når jeg var i permisjon, men nå aner jeg ikke hvor den blir av. Jeg synes jeg står opp mandags morgen og legger meg natt til lørdag, og alt i mellom går liksom i ett. Men, det er egentlig en veldig godt tegn. Det er tegn på at jeg stortrives på jobb og synes det er topp å komme hjem til mann og barn. Og ikke minst så er de to stk som er veldig glade for å se meg når jeg kommer hjem, og den gleden er gjensidig.

Nå har vi funnet ut at vi må komme oss på shopping snart også. Vi må få kjøpt kommode til knerten slik at rommet hans blir ferdig. Han sover så urolig at han vekker oss flere ganger iløpet av natten, og uroen begynner når vi legger oss, så det er tydelig at han blir forstyrret av at vi kommer inn på rommet utpå kvelden. Jeg må si at jeg har begynt å leke med tanken på å legge han på eget rom nå for å se om det hjelper på nattesøvnen hans, og håper egentlig å få gjennomslag for å prøve dette i påsken. Samboeren synes nemlig det er veldig fælt å ikke skulle ha han på rommet vårt lenger.

[Ciara]

Jeg ville hatt én bekymring for spillelisten: At jeg ville komme til å ødelegge sangene ved å ha dem med på fødestua. Hvem vet, kanskje jeg ville få traumer hver gang sangene ble spilt senere?

Vi kom også dit, SmallTalk, at vi måtte flytte eldstemann. Litt før vi egentlig hadde planlagt (han var riktignok 10 mnd), men da forstyrret vi hverandre alle sammen. Eller rettere sagt, mannen våknet av babyen, og babyen våknet av mannen. Og jeg sov godt og irriterte meg over at de våknet begge to. Og strittet igjen litt mot å flytte ham på eget rom. Men da han var flyttet over og jeg hadde vent meg til det var det jo kjempedeilig!

[Mafalda]

Bare måtte klikke på One Direction-videoen og flire litt. Har faktisk aldri hørt om dem jeg heller... Same shit, new wrapping tenker jeg, men sånn skal det liksom være også, så lenge hysteriet ikke tar fullstendig overhånd. Og det virker jo som om jenta di klarer seg greit i så måte.

Same hit, new wrapping- definitivt! Men boyband er og blir et fjortisfenomen... til alle tider og i alle verdenshjørner. Min mor får fremdeles skinnende øyne når det blir snakk om The Monkees, og da jeg var utvekslingsstudent på andre siden av kloden hadde de jammen sine lokale varianter der også. Smellvakre unggutter uten kroppshår, som sang banale sanger ikledd satengshorts og med rulleskøyter på beina! Og jentene hyyyylte...

Så det kunne vært verre enn One Direction. Og så lenge Susain balanserer på den riktige siden av galskapen, så skal mor klokelig holde munn, hehe.

Får du spille musikk der du skal føde altså, eller tenker du hodetelefoner? Tanken på spilleliste har ikke streifet meg engang, men det var jo absolutt en tanke om man skulle føle behov for det underveis. Her må det tenkes litt, ja.

Hadde de ikke en iPod-dock der, da? Var på fødestua på første kontroll, og ble litt satt ut over alt de hadde der. Gyngestol, saccosekk og dobbeltseng, og et digert badekar i hjørnet. Mener da de hadde en dock også, men jeg får sjekke neste gang. Hvis ikke kan vi bare ta med vår egen. Og pod'en sitter uansett limt fast i øret, må bare passe på at ikke SnillVimsen har spilt den tom for strøm! Du kan jo sjekke hvordan det er der du skal føde- det varierer sikkert om de har muligheter til musikk. Tror ikke det er helt uvanlig, da

Så koselig med litt forberedelser, da! Når hele huset blir med på moroa er det jo kjempestas, lille Smule er så heldig med så mange mennesker som venter.

Så gøy at de er engasjerte! Det er jo litt stas med småsøsken, i hvert fall når det ikke er første. (Lillebror var jo bare en pest og en plage, jeg hadde jo klart meg så fint med ALL oppmerksomhet de fire første årene! Kunne ikke skjønne hvorfor den plutselig måtte deles på).

Ja, Smule er definitivt heldig sånn sett. Entusiasmen er skyhøy hos alle, så jeg tror at den viktigste fella vi må unngå er at den blir fullstendig bortskjemt av alle som vil degge, hjelpe til, bære og styre.

Den store sjalusien regner jeg med at vi unngår, rett og slett fordi de er så vant til å dele på oppmerksomheten fra før. De er jo allerede en "gjeng", og har god trening i å måtte tilpasse seg og ta hensyn. Men vi skal holde et øye med HK-jenta. Hun er jo mest gira av alle, og superstolt over at hun også endelig får en baby (det er det så mange i barnehagen som har, nemlig. Og HK-jenta vil hilse på alle babyene, hver dag). Men det blir nok en overgang for henne at Smule kommer og er hos oss hele tiden. Akkurat det konseptet har hun ikke vært borti før, så vi får se hvordan det går. I tillegg mister hun jo posisjonen som husets lille søte, så det er ikke umulig at det ikke blir fullt så rosenrødt som hun ser for seg, stakkars...

Jeg tør ikke tenke på hvordan ryddigheten blir for oss med flere barn i hus (du vet du er optimist når du alt har begynt å tenke på barn nummer to alt før førstemann er ute...?). Vi bor i en 54 kvadratmeters leilighet og det eneste som er ryddig er gangen, do (der er det ikke plass til rot) og tidvis kjøkkenet

Hus, ja... Vil tro de fleste har det slik.

Selv har jeg aldri gjort mer husarbeid enn nå, og likevel så det alltid bedre ut før. Men før så var vi to voksne på 70 kvm, og det var alltid temmelig plettfritt. Nå har vi to unger, 170 kvm, og det pusses opp (altså byggestøv og rusk overalt). Så jeg støvsuger nesten daglig, vasker gulvet regelmessig, tørker støv... og likevel er det OFTE jeg kommer over en flate og tenker: "Shit, her er det jo helt jævlig!"

Og du vet du har unger når du finner yoghurt-flekker på kjøkkenveggen om kvelden, en potet i sofaen, og små sølespor innover i stua (artig hvordan eldstemann bare setter opp farten når jeg sier: "Ikke gå inn med sko!"

Men det er vel sånn det skal være, er det ikke

Ellers så kan jeg rapportere om at det tidvis ser ut som en krigssone her hjemme også, og vi har kun en baby i hus og ingen pågående oppussingsprosjekter. Vi prøver å ta en kjapp opprydning hver kveld, men som oftest blir det til at den eneste vaskingen blir foretatt raskt i helgene.

Ah, det er vidunderlig lesning for en oppgitt mamma

Felles skjebne er definitivt felles trøst! Og en vakker dag- som ligger veldig langt fram i tid- skal jeg også etablere rutiner for vask på oversiden av bokhyllene, slik min bestemor gjør annenhver torsdag. Men i overskuelig fremtid består nok konseptet "husarbeid" i å kjempe mot bananskall i sofaen, smuler på kjøkkengulvet og skittentøy som sprenger seg ut av skittentøysdunkene. Og sånn får det bare være...

Tredje uke på jobb er snart halvveis, og fytti grisen som tiden flyr! Jeg synes den gikk raskt når jeg var i permisjon, men nå aner jeg ikke hvor den blir av. Jeg synes jeg står opp mandags morgen og legger meg natt til lørdag, og alt i mellom går liksom i ett. Men, det er egentlig en veldig godt tegn. Det er tegn på at jeg stortrives på jobb og synes det er topp å komme hjem til mann og barn. Og ikke minst så er de to stk som er veldig glade for å se meg når jeg kommer hjem, og den gleden er gjensidig.

Så bra! Ingenting er bedre enn at mor trives, og gutta trives, og hverdagene flyr av gårde. Selv om det nesten kan bli for mye av det gode, når uka er over nesten før den har begynt... Barn + jobb er en fryktelig travel kombo, men så lenge man trives med hverdagen og det ikke bikker over i bare stress og mas (noe vi har hatt tendenser til her hjemme...) er det som det skal være!

Men jeg skjønner godt de som plutselig blir 40 og ikke forstår hvor årene ble av. Grøss!

Eldstemann har en morsom fase nå hvor han blir superfurten når han blir irettesatt (ja, irettesatt, tenk det, KG-mødre!). Da sier han: "Du er en SLEM MAMMABÆSJ, mamma!", snur seg og går ut av rommet med superfurteleppe, bøyd nakke og slepende skritt. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet da.

Jasså, driver du og irettesetter sønnen din, du da?! Tenk om du lager evigvarende traumer?

SLEM MAMMABÆSJ, faktisk. Håper du skriver disse gullkornene ned, de kommer til å bli superpopulære i konfirmasjonstalen...

Men spilleliste? Der overrasket du meg. Hva skal være med?

Jeg lurer også på hva som skal være med på en slik spilleliste... Dersom jeg skulle lagd noe sånn, så hadde det blitt en solid miks av punk, techo og Rammstein. Sikkert rart, men det er musikk som får meg til å yte det lille ekstra. At en spilleliste for en fødestue er Enya-fri trodde jeg var en selvfølge, men jeg er sikkert litt rar. Man trenger da energi på et sånt sted, ikke musikk som egner seg bedre på et spa!

Jepp, spilleliste, Ciara. Neste punkt på lista er å finjustere samlingen av duftlys og bestille delfinunge på Amazon, mens jeg mediterer over positiv smerte...

Neida, jeg har ikke tenkt meg på tur til la-la-land. Og når ting drar seg skikkelig til kan musikken ryke og reise, da bryr jeg meg nok filla om hva som måtte spilles i bakgrunnen. Men dere må huske på at jeg antagelig har minst et døgn på meg før ting setter skikkelig i gang. Og jeg er jo musikkgal i utgangspunktet, og mener at Gud gjorde en diger tabbe da han designet livet til å være uten soundtrack. Jeg var vel ikke mer enn 11-12 år da det gikk opp for meg at jeg måtte begynne å jobbe skikkelig med CD-samlingen min- som nå står i digre kasser og støver ned ved siden av min fars 3500 vinylplater. Så akkurat musikk kunne jeg tenkt meg å ha tilgang til. Tenk så fælt hvis jeg ble tvunget til å høre på Radio 1 gjennom hele åpningstiden...

Det blir nok flere spillelister- en klassisk (Purcell, Händel, Thomas Tallis, Arensky, Bach- og jeg lurer på om jeg skal slenge med hele Pathetique også?), en med god gammeldags rock, noen gamle åttitallsslagere til glede for far. Robert Plant, Morrissey, Babyshambles... House of Pain, selvsagt! Det nærmeste jeg kommer Enya (jeg innbiller meg faktisk at det er mye Enya ute og går på fødestuene, Small Talk, selv om jeg er enig i at det passer best på spa) er at jeg slenger med noe filmmusikk- Surf's up, Heaven and Earth, Schindler's liste. Og selvsagt en dose fotballsanger- som denne perlen, temasangen til Premier League:

Endret 13. mars 2013 av Mafalda

[Mafalda]

For øvrig fikk jeg nesten store skjelven i natt...

Våknet av regelmessige, beinharde kynnere, og det ble ikke bedre av at jeg hadde skikkelig vondt i magen samtidig. Etter en time i halvsøvne med disse greiene var det nesten så jeg begynte å lure på om noe hadde begynt å skje og om jeg skulle stå opp, men det var nok bare en unormalt kraftig kynner-serie kombinert med vanlig magevondt. Men det var ekkelt, altså. Lille Smule er jo snart på vei til å bli klekkeklar, men den har å holde seg inne noen uker til og bli skikkelig stor og sterk!

[Frøken Vims]

For øvrig fikk jeg nesten store skjelven i natt...

Våknet av regelmessige, beinharde kynnere, og det ble ikke bedre av at jeg hadde skikkelig vondt i magen samtidig. Etter en time i halvsøvne med disse greiene var det nesten så jeg begynte å lure på om noe hadde begynt å skje og om jeg skulle stå opp, men det var nok bare en unormalt kraftig kynner-serie kombinert med vanlig magevondt. Men det var ekkelt, altså. Lille Smule er jo snart på vei til å bli klekkeklar, men den har å holde seg inne noen uker til og bli skikkelig stor og sterk!

Du også? Forskjellen på oss er vel at jeg er relativt klar for å møte lille tassen nå

Men etter at jeg våknet i dag tidlig blir jeg bare mer og mer usikker på hva som egentlig skjedde i natt, for jeg husker at jeg var ganske sikker på at noe var i ferd med å skje, faktisk så sikker at jeg vurderte å vekke kjære, og da burde det jo vært noe action på gang fortsatt? Så jeg lurer rett og slett på om minnene av takvise smertene i magen og ryggen fra i natt er en salig blanding av drøm og virkelighet. *SKUFFA*

[Ciara]

Jasså, driver du og irettesetter sønnen din, du da?! Tenk om du lager evigvarende traumer?

Fra spøk til alvor, jeg er ganske matt av barneforumet for tiden.

Altså, vi er vel alle enige om at det er komplisert å være forelder. Jeg som har små barn har vel ennå ikke vært i nærheten av de mest kompliserte fasene ennå heller. Men JESUS KRISTUS.

Det er jammen meg ikke enkelt å skulle oppdra (unnskyld, veilede) barna sine til å bli fornuftige og harmoniske voksne når man ikke skal kjefte, ikke irettesette, ikke oppdra, ikke miste tålmodigheten, ikke komme med for lange forklaringer, og min favoritt: Ikke si nei (det er jo så negativt!). I stedet skal man altså "velge en samarbeidende form". Hvis ikke blir ungene krenket. Dessuten er det bare å vente med alle disse fæle oppdragelsesforsøkene, for om noen år har ungene blitt så store at de umiddelbart forstår hva du vil fram til, og da slipper man masse frustrasjon i mellomtiden.

Dette er altså så langt fra min egen oppdragerfilosofi som man kan komme. Og det begynner å demre for meg hvorfor det finnes unger totalt uten bakkekontakt.

I tillegg blir det så vanskelig hvis man skal følge alt dette - det er bare å slutte med spontane korrigeringer, her er det best å sette seg ned en halvtime og veie fram og tilbake hva man vil si og hvordan det skal formuleres, skjønner jeg.

Nei, takke meg til. Toåringen her i huset må visst tåle mye. Han får "nei" både titt og ofte. I blant formulerer jeg sikkert ikke forklaringene mine perfekt. Går han bananas tar jeg til og med tak i ham for å forhindre ulykker. Som regel er jeg rolig, i blant mister jeg tålmodigheten og kjefter litt. Men dårlig samvittighet får jeg ikke med mindre jeg har vært helt urimelig, noe jeg må innrømme at hender en gang i blant, men heldigvis langt fra ofte, og aldri - tror jeg - komplett uforståelig for toåringen tross alt.

Det er visst bare å begynne å spare til podens kommende psykologutgifter

[Gjest Tekola]

Jeg har allerede funnet ut at om jeg lurer på noe om oppdragelse, så skal jeg holde det langt unna internett!

For det er jo helt tydelig at vesla kommer til å få enorme traumer av at jeg planlegger en helgetur med bestevenninna mi når vesla er rundt seks måneder. At mor kan få traumer av det kan jeg skjønne, men det ble da folk av meg selv om mamma gjorde lignende! Koste meg med pappa og besteforeldre jeg, har jeg blitt fortalt. Mamma derimot, var det verre med

[Citrus]

Det er jammen meg ikke enkelt å skulle oppdra (unnskyld, veilede) barna sine til å bli fornuftige og harmoniske voksne når man ikke skal kjefte, ikke irettesette, ikke oppdra, ikke miste tålmodigheten, ikke komme med for lange forklaringer, og min favoritt: Ikke si nei (det er jo så negativt!). I stedet skal man altså "velge en samarbeidende form". Hvis ikke blir ungene krenket.

En venninne på besøk sa til meg at man må IKKE si nei til et barn, man skal alltid bare avlede med noe mer positivt. Altså, om barnet er på vei til å rote i blomsterpotten skal man f.eks sette seg ned på gulvet i andre retning med en morsom bamse eller lignende og få barnets oppmerksomhet over på denne. Og dette skal man da gjøre hver gang barnet gjør noe det ikke skal : !

For det første tenker jeg ikke alltid å belønne barnet mitt med å leke/gjøre noe morsomt ved hvert eneste forsøk på å gjøre noe han ikke skal. For det andre driver jeg ikke noe sirkus, jeg er mamma, ingen klovn som skal hoppe rundt og underholde for at alt skal være så "positivt" hele tiden. Så ja, jeg er fullstendig enig med deg - er ganske så lei det forumet selv, ut i fra det er jeg en grusom mamma

[smilo]

En venninne på besøk sa til meg at man må IKKE si nei til et barn, man skal alltid bare avlede med noe mer positivt. Altså, om barnet er på vei til å rote i blomsterpotten skal man f.eks sette seg ned på gulvet i andre retning med en morsom bamse eller lignende og få barnets oppmerksomhet over på denne. Og dette skal man da gjøre hver gang barnet gjør noe det ikke skal : !

For det første tenker jeg ikke alltid å belønne barnet mitt med å leke/gjøre noe morsomt ved hvert eneste forsøk på å gjøre noe han ikke skal. For det andre driver jeg ikke noe sirkus, jeg er mamma, ingen klovn som skal hoppe rundt og underholde for at alt skal være så "positivt" hele tiden. Så ja, jeg er fullstendig enig med deg - er ganske så lei det forumet selv, ut i fra det er jeg en grusom mamma

Dette vil nok fungere når man har ett barn og GOD tid, men når nr 2 kommer, og man sitter og ammer, hvordan løser man da at eldstemann oppdager at mamma er opptatt, og ser sitt snitt til å rote i blomsterpotten, eller klatre på kjøkkenbenken

Tror nok mange mødre vil oppdage etterhvert at avledning ikke er løsninger i alle tilfeller. Enkelte ganger må man bare si nei, og begrunne det med at slik er det bare.

[Citrus]

Dette vil nok fungere når man har ett barn og GOD tid, men når nr 2 kommer, og man sitter og ammer, hvordan løser man da at eldstemann oppdager at mamma er opptatt, og ser sitt snitt til å rote i blomsterpotten, eller klatre på kjøkkenbenken

Tror nok mange mødre vil oppdage etterhvert at avledning ikke er løsninger i alle tilfeller. Enkelte ganger må man bare si nei, og begrunne det med at slik er det bare.

Nei, da er det vel ikke annet å gjøre enn å sette i gang å synge en innmari fengende sang eller sette i gang med noen klovnete grimaser eller noe sånt da Alt går, bare ikke si nei!! Det skaper så dårlig stemning ser du.

[Mafalda]

Hmmm.

Joda, barn er forskjellige og voksne er forskjellige og familier er forskjellige und so weiter und so weiter.

Men hallo i luken! Sist jeg sjekket var ikke primæroppgaven til foreldre å lage god stemning i heimen til enhver tid, selv om det selvsagt er hyggelig. Det aller viktigste vi gjør, er å sørge for at ungene våre blir utstyrt med en god porsjon life skills. At de er utstyrt til å takle livet, med alle kjipe svinger og utfordringer det fører med seg.

Det er de færreste som klarer å være konsekvente bestandig, og de fleste av oss har falt i "Nei. Nei! Ok, da..." -fella en gang eller to (og noen har nærmest flyttet inn der, men det er en annen historie ). Men å være bevisst på at man på den måten lager ris til egen bak, fordi barnet ser at det nytter å mase, er viktig. Og det er latmanns-/sløvhets-/slitenhetsvarianten. At et barn med viten og vilje ikke er opplært til å høre ordet "Nei", synes jeg er direkte skremmende. Samme hvis man konsekvent går for en "samarbeidende stil", med barn som er altfor små til å skjønne sitt eget beste. Som gammel vikarlærer tenker jeg at det jammen blir en fest å få disse småprinsene og småprinsessene på skolen. "Kunne du være så snill og tenke deg å slå opp på side 48 i matteboka, Peter? Har du ikke lyst, sier du? Nei, da så...". Repeter 25 ganger

Uten å skli over i det autoritære, har jeg personlig stor tro på å være direkte og tydelig. Tydligere jo mindre de er, egentlig Jeg kan for eksempel ikke med min beste vilje se at det skal være bedre for barnet å forhandle om leggetiden hver eneste kveld. Hva vinner barnet på det? Hva vinner mor og far på det (bortsett fra mange grå hår og tynnslitt tålmodighet?) Enkelte ting må man bare etablere som sannheter- sånn er det og sånn gjør vi det, ferdig snakka- så kan man faktisk bruke tid på hyggelige ting istedet, heller enn å drive med stadig forhandling og småkrangling. Det må da være bedre for alle parter?

Å unngå ord som nei, å være sirkusmamma som alltid er positiv (synes jeg ser det, Citrus. Klovnemamma som lokker med godbiter og avleder i hytt og pine for å få sønnen til å kle på seg om morgenen...), gir ikke minst en falsk forventning til verden der ute. Igjen, jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være positivt. Verden er jo ikke sånn! Jeg blir litt nysgjerrig på hvilken tilværelse disse foreldrene lever i, siden de tydeligvis mener at barna ikke trenger å læres opp til å bli både robuste, og bevisst på andre behov enn sine egne. Jeg går utifra at Klovnemamma også har en sjef som ikke klapper når hun kommer på jobb om morgenen, eller en strømleverandør som frafaller kravet fordi det ikke passer henne å betale akkurat da... Så hvorfor oppdra ungen til å ha falske forventninger?

Vi har faktisk et vennepar vi unngår på grunn av deres fireåring. Synd, men sant. Vi orker ikke, og det gjør ingen andre heller. Og vi har rimelig høy tålegrense for ungeståk og barneskrik, altså! Men for å ta et lettere omskrevet eksempel: vi er i barnedåp, og lenge før maten er servert står Prinsen og hyyyyyler etter å få plukke pynten av kakene. Tramper i bakken og skriker vilt. Mor sitter på en stol og småler, han er jo så søt og viljesterk, den lille prinsen. Far kjenner tydelig et visst ubehag, og prøver å henvende seg til mor, spør om de "kanskje" skal si noe eller "kanskje" skal ta ham ut en tur. Men mor ser ikke nødvendigheten. Dette pågår i fem, ti, femten minutter. Jeg sitter på det tidspunktet og tviholder på Gubbens lår, siden jeg ser at han er akkurat tre centimeter fra å ta smådjevelen under armen og bære ham ut. Enden på visa blir at de faktisk gir gutten lov til å plukke av pynten, som han selvsagt ikke var spesielt interessert i etter den første biten- resten ble bare liggende, og kaken sto ribbet igjen før gjestene fikk forsyne seg.

Og da er jo titusenkroners-spørsmålet: er det til barnets beste at han får holde på sånn? Mor er strålende fornøyd med sin egen tålmodighet og forståelse, men gagner det gutten?

For å si det sånn, Ciara, så tror jeg du kan nøye deg med å spare et langt mindre beløp til kommende psykolog-utgifter enn de som lar barna bo i eventyrslott av sukkerspinn, forteller dem at de er verdens beste og verdens dyktigste, ikke lærer dem til å ta et nei for et nei, og ikke lærer dem å ta hensyn til andres behov En treåring kan kanskje være søt når han er sint, men det er ikke like sjarmerende når han er 13. Og det er såvisst ikke like sjarmerende for de som ikke er i direkte, nær familie. Sannsynligheten for at Prinsen Som Aldri Får Nei får seg en real tøkk i trynet når han skal ut av familiens lune skjød, er rimelig stor.

Men for å ha sagt det: jeg er ingen verdensmester selv Synes jeg tabber meg ut både titt og ofte, og har stort forbedringspotensiale på de fleste felter. Men akkurat det med å oppføre seg og forholde seg til grenser, synes jeg at vi har ganske god kontroll på. Og som flere er inne på: det nytter ikke dulle så mye når det er flere barn å ta hensyn til. Så for mange vil vel Klovnetilværelsen falle naturlig bort hvis det kommer søsken til!

Du også? Forskjellen på oss er vel at jeg er relativt klar for å møte lille tassen nå

Men etter at jeg våknet i dag tidlig blir jeg bare mer og mer usikker på hva som egentlig skjedde i natt, for jeg husker at jeg var ganske sikker på at noe var i ferd med å skje, faktisk så sikker at jeg vurderte å vekke kjære, og da burde det jo vært noe action på gang fortsatt? Så jeg lurer rett og slett på om minnene av takvise smertene i magen og ryggen fra i natt er en salig blanding av drøm og virkelighet. *SKUFFA*

Hehe, skjønner godt at du ble skuffa!

Det er jo ikke så mange ukene som skiller oss, i en annen sammenheng er det en fjert og ingenting, men akkurat i graviditeten spiller antallet uker plutselig en stor rolle... Så jeg ble jo bare kjempelettet over at det bare var kynnere kombinert med "vanlig" magevondt, men hadde jeg vært like langt som deg hadde det vært en nedtur, gitt!

Men nå er det spennende dager for deg, da... Fra den ene dagen til den andre kan du plutselig ha blitt mamma. Nå er det vel slik at alle skvetter til hvis du ringer eller sender en sms- eller poster på KG!

Ønsker deg lykke til i hvert fall, og håper å plukke opp noen koselig nyheter snart!

Har fått vasket og brettet alt av det ganske kjønnsnøytrale babytøyet. Resten venter jeg med til vi ser om det er en Smule eller en Smuline Men jeg ble nesten litt skuffet over at vi hadde slike mengder, jeg får jo ikke gleden av å kjøpe noe som helst! Men for all del- det kommer så mange utgifter at det er like greit. Ble bare overrasket over at det var såpass mye brukbart.

Og nå er det bare 50 dager igjen! Det går fremover!

Ha en strålende torsdag, damer! Synd det er så bitende kaldt, men det ser i alle fall pent ut innendørs-fra!

[Mafalda]

Og forresten...

Hva gjelder lille Smule og grensesetting, så er det ikke mamma og pappa den bør passe seg aller mest for. Det er Susain! Storesøsken kan være ganske så brutale i sine forventninger, det er helt vittig å se hvordan jenta med største selvfølgelighet tar sine småsøsken i lekse dersom de gjør ting som ikke lever opp til hennes standard. Jeg har flere ganger kunnet lene meg tilbake bak avisen og humret i det stille, mens storesøster ordner opp med late småbrødre eller en fireåring som sluntrer unna.

Lurer på hvor hun tar det fra...

[Gjest pysepusen]

Hahaha, selvfølgelig må Prinsen få plukke av pynten

Minner meg litt om svigerinnen min. Syvåringen deres er VERDENSMESTER i å diskutere med foreldrene. Foreldrene synes det er så bra at han har de evnene. Jeg holder på å få fnatt hver gang vi er sammen. For ikke å snakke om Prinsessa deres på fire år. Hun gråter og sutrer konstant. Men begge to får jo viljen sin da Svigerinne sier ofte "jaja, man kan ikke alltid være konsekvent". Rart at vi klarer å legge barnet vårt til samme tid hver kveld, at han kler seg nok ute, at han ikke får dessert uten å ha spist middag osv Men så mener jeg også at det er viktig å være tydelig.

[Gjest pysepusen]

Og forresten...

Hva gjelder lille Smule og grensesetting, så er det ikke mamma og pappa den bør passe seg aller mest for. Det er Susain! Storesøsken kan være ganske så brutale i sine forventninger, det er helt vittig å se hvordan jenta med største selvfølgelighet tar sine småsøsken i lekse dersom de gjør ting som ikke lever opp til hennes standard. Jeg har flere ganger kunnet lene meg tilbake bak avisen og humret i det stille, mens storesøster ordner opp med late småbrødre eller en fireåring som sluntrer unna.

Lurer på hvor hun tar det fra...

Jeg var også en sånn storesøster. Min er elleve år yngre. Jeg er visst mye strengere enn mamma og pappa

[Pyntestøv]

Min fetter har stålkustus på ungene sine og jeg må si at jeg er imponert over hvor hyggelig, søte og høflige barna hans er. Når jeg sier stålkustus så er det lett overdrevet, for de er jo tross alt barn og de skal både forhandle og være uenige, trassige og sinte, men stort sett så forstår de hva et "nei" betyr og at det egentlig ikke nytter å prøve å gjøre om nei til et ja. Må si jeg liker bedre denne type barn fremfor barn som er i evig "kanskje"-land, hvor foreldrene har bestemt seg for å legge seg på samme nivå og flate ut alt av autoritære strukturer (herregud, at folk virkelig orker).

Alle disse programmene ala SuperNanny som går om dagen viser jo hvor fatalt galt det kan gå om man tillater den lille å være diktator i heimen.

[Gjest Tekola]

Jeg tror ikke barn tar skade av "Nei", men så ble det jo folk av meg selv om jeg fikk time-outs som var innelåsing på badet for at jeg ikke skulle skade meg selv eller andre. Temperament? Neeeeida!

Tante satt som oftest igjen og var rimelig sjokkert, men skjønte hvorfor da

Men for all del, hvis det funker for folk, så la dem holde på. Her i huset kommer barn og fremtidige hunder til å oppdras på rimelig samme måte. Masse ros og noen irretesettelser når det trengs. Jeg har massevis av erfaring, vokste tross alt opp med både hunder og lillebror!