MIstet faren min for 7 timer sida...

[sjakalen321]

Det er leit å høre at du mistet din far så tidlig, men for å komme over det kan du tenke på de som har det verre enn deg. Jeg var 14 da jeg mistet min far, som da var 66år. Lillebroren min var 9 år, og min mor ble sittende igjen med 6 barn...

Du skal være glad du har hatt 29 fine år med din far, og det er lov å være lei seg/sørge. Men ikke la sorgen ta overhånd. Skaff deg en hund(hvis du har mulighet til det), det gjorde vi og gikk veldig bra. Du får liksom noe annet å tenke på, gå turer med bikkja, morgen og kveld, da har du noe å leve for!

Det er i motbakke det går oppover!

[Sofie1]

Klem til deg.

Jeg vet så godt hva du går gjennom. Jeg mistet faren min veldig brått da jeg var 26. Moren min døde for snart to år siden, da var jeg 39. Jeg har hatt det så utrolig tøft disse to årene. Føler meg veldig alene, til tross for at jeg har 3 eldre søsken. Vi har liten/nesten ingen kontakt.

Har kommet meg gjennom dette ved hjelp av noen få gode venner, tatt tiden til hjelp. Men jeg har fortsatt tunge dager hvor jeg nesten ikke har lyst til å stå opp.

Jeg har også gått til samtaler på Sorgstøttesenteret, det gav meg mye hjelp. Har også gått i en sorggruppe samt en gruppe for "veien videre". Dette kan jeg absolutt anbefale.

Start med å ta kontakt med sorgstøttesenteret på Ahus, de er helt utrolige de som jobber der. Her får du enkelt timer så lenge du har behov for det.

Videre så anbefales en sorggruppe og man blir delt inn i gruppe etter bakgrunnen for at man går i gruppen.

http://www.ahus.no/omoss/avdelinger/sorgstotte/Sider/enhet.aspx

Nok en god klem til deg..

[Focklop]

Synes det er så flott at du har så mye fint å si om faren din! Å miste noen man er så glad i, er vondt. Men da må man tenke på hva denne personen har lært deg. Han har lært deg å være sterk, og det er akkurat det du må være nå. Og selv om du ikke kan se ham, snakke med ham, eller ta ham i hånden - han vil alltid være der. Uansett. Jeg opplevde i 2009 at ei venninne jeg gikk i klasse med ble brutalt drept. Det er ufattelig vondt. Men man lærer av det, man gir denne personen et løfte om at det eneste riktige er å tenke fremover, men å holde på de gode minnene.

Du møter en tøff tid fremover, men faren din er så stolt av deg. Husk det!

Ønsker deg lykke til i fremtiden, klemmer sendes herfra

[jabx]

Dette er livet. Og det å miste foreldrene er en del av livet. Det er tungt, men man kommer gjennom det på en eller annen måte. Husk at også dine foreldre mistet sine foreldre en gang, osv.

[AnonymBruker]

Ja takk for dere som svarer her, jeg leser hva dere skriver og lagrer det i hardisken i hodet mitt..

Igår stod jeg på toppen av ett parkeringshus og så ned, jeg var to sekunder unna og klatre opp på rekkverket og hoppe. Men jeg kan bare ikke gjøre det, moren og broren min hadde blitt knust. Hjertet mitt er knust men jeg vil ikke knuse deres hjerter mer enn det er, det er eneste grunnen til at jeg ikke har gjort slutt på alt.

Smerten er uutholdelig, jeg våkner midt på natta i full panikk over hva som har skjedd, sjokket treffer meg i ansiktet hele tiden og jeg bor alene så ingen holde meg i hånda som faren min gjorde når jeg hadde det vondt.

En gang for ett år siden så krangla jeg med han og jeg dyttet han hardt i bystet da jeg blir desverre fysisk når jeg blir sint (har lenge tenkt å gå i sinnemestringsgruppe og vet jeg har et problem), han tok seg til hjertet og så veldig bekymret ut for det dyttet. Hva hvis det er det som gjorde skade på hjertet hans??

Jeg drepte han? Jeg punkterte noe eller gjorde skade på hjertet hans? Jeg drepte min pappa?? Hvordan kan jeg leve med meg selv? Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Skyldfølelsen er enorm og tanken på å gå gjennom livet med dette gnagende i bakhodet er uutholdelig..

Jeg lever i mitt verste mareritt nå og livet har brått blitt snudd. Hva venter meg i fremtiden?

Jeg var så klar for å ta tak i livet mitt, men dette gjorde at jeg har falt så langt ned. SÅ langt ned.

Det gjør vondt å puste, tyngden på brystet mitt er så tungt å bære, hjertet gjør fysisk vondt. Jeg ser ikke noe lys lenger i livet.

[Piper]

Du er inne på en farlig sti, og bør oppsøke hjelp. Du kan ikke klandre deg selv for dette, for ting skjer. Din far ville blitt forferdelig lei seg, om han visste hvordan du tenker. Han ønsker at du skal ha det godt, og leve livet og være glad. Du må snu tankegangen din, og starte på bearbeidelsen av sorgen din. Skriv ned følelsene dine, for det å skrive av seg har vært til stor hjelp for meg. Jeg har skrevet dagbok siden min mann fikk diagnosen, og nå ca et år etter hans død skriver jeg fortsatt i den når jeg har ting jeg må få ut. Ellers bør du også oppsøke hjelp, for det høres ut som du har stort behov for å snakke med noen som kan hjelpe deg til å komme videre.

Stå på, for tro det eller ei, men du vil føle glede igjen. Det bare tar litt tid, og i løpet av den tiden må du kjempe mot de tunge tankene. Oppsøk mennesker når du har det som verst, om det er det som kan hjelpe deg. Kanskje du kan bruke din bror og mor i denne stunden, der dere sammen kan hjelpe hverandre igjennom dette. Du får ikke lov til å tenke at du ikke skal være til bry, for det er du ikke.

En stor klem til deg

[Fanta Exotic]

Jeg vet hvordan det er å miste faren sin brått og uventet. Du vil nok aldri komme over det, men du vil komme videre. Kondolerer masse til deg og dine

[jabx]

En gang for ett år siden så krangla jeg med han og jeg dyttet han hardt i bystet da jeg blir desverre fysisk når jeg blir sint (har lenge tenkt å gå i sinnemestringsgruppe og vet jeg har et problem), han tok seg til hjertet og så veldig bekymret ut for det dyttet. Hva hvis det er det som gjorde skade på hjertet hans??

Da hadde det nok skjedd noe verre der og da, så det skal du ikke tenke på.

[Miah]

Huff, kjære deg, det kommer til å gå bra! Pappaen fikk mange fine år her på jorden, med både oppturer og nedturer. Det kommer du også til å få, og akkurat nå er du langt nede. Det er helt for jævlig, men bare forsøk å ta en dag om gangen. Finn deg noe du kan glede deg til. Har du sett på gamle bilder? Gamle filmer? Det hjelper alltid for meg. Det er så godt å sitte og både gråte og le samtidig. Ikke tenk på alt du ikke fikk oppleve sammen med pappaen din, tenk på alt du fikk oppleve! Fra han holdt deg i armene sine første gangen, til du begynte på skolen. Trøblete ungdomssår og plutselig hadde han en voksen datter.

Pappaen din fikk kanskje ikke leve alle årene som han burde fått, men det skal ikke stoppe deg fra å leve dine. Tenk på mammaen din og broren din. Du er en sterk jente, og du er flink som skriver ned tankene dine her! Fortsett med det! Finn på noe kjekt med den familien du har, skap minner. Jeg likte tipset med å skaffe seg en hund. For en hund er man hele verden, hele sin familie. Jeg tror du kunne hatt godt av å få et par nye impulser og folk inn i livet ditt. Stå på, og ikke gi deg! Bare ta en dag om gangen. Du kommer aldri til å glemme pappaen din, og heller ikke sorgen, men det blir lettere og leve med. Til slutt blir det bare en følelse av "den gangen pappa fortsatt levde", og det kommer til å føles så langt unna. Det er bra!

Husk at du ikke bare skal overleve, men leve. Lykke til, det går nok fint.

[Lillah]

Huff, dette var trist å lese.

Kondolerer og ta godt vare på deg selv! Håper du har folk rundt deg i denne tunge tiden.

Klem

[AnonymBruker]

Jeg leser det dere skriver.. Overrasket over at dere bryr dere og gidder ta dere tid til å skrive til meg.

Jeg kjenner meg ikke lei meg lenger, jeg er vanlig. Jeg kjenner meg vanlig.. Faren min ligger død på ullevåll nå og jeg kjenner meg vanlig. Ikke trist. JEg kunne dratt ut og shoppet med venner, snakket om alt mulig. Og jeg kjenner ikke sorg når jeg snakker om faren min eller noe som helst.

Hva er galt med meg? Er dette unormalt? Jeg kjenner meg nesten lettet noen ganger for at nå slipper jeg bekymre meg for å få den tlf om han en gang til, for nå er han jo død. En mindre å bekymre seg for...

Hva f*** feiler det meg? Føler meg som Breivik som bare ikke føler noe som helst..

Jeg burde grått MYYYYYE mer og hatt MYYYE mer panikk og utagering, men det har jeg ikke. Jeg er bare vanlig.

Er dette takka han får for å ha vært en så god far for meg i alle år? En datter som ikke bryr seg om at han har dødd engang, kjenner ingenting. Han var en så stor del av livet mitt, stilte opp uansett og jeg visste alltid at jeg hadde han. Nå har jeg han ikke lenger.

Han fortjener en mye bedre reaksjon enn det jeg gir han nå. Alle sørger forskjellig sier man, men det får være måte på hvor "don't care" jeg plutselig ble for noen timer siden..

Hvis du behandlet din far paa en god maate naar han levde har du ingenting aa soerge over. Alle kommer til aa doe og bli til jord. Thats life. Det hjelper ikke aa graate. Hvis du innser dette blir sorgen mindre og du kan heller tenke tilbake paa alle de gode stundene dere hadde sammen!

[AnonymBruker]

Hvordan går det, TS? Tenker på deg : ) Du er ikke alene!

[AnonymBruker]

Ts her..

Jeg er innom her og leser noen ganger.. Jeg er i en veldig rar fase og vet ikke om denne fasen kommer til å gi seg noen gang men jeg er nesten ikke i sørgemodus i det hele tatt, bare dårlig samvittighet for ikke å gråte eller være lei meg.

Men jeg kan få plutselige "sjokk øyeblikk" og tenke "Fattern er død!" om dere skjønner. Men det varer bare noen sekunder så er jeg rett tilbake til den blide selv igjen.

Det er det første jeg tenker på når jeg våkner og slår opp øya og. Men så går jeg videre med dagen min liksom.

Vi har ikke senket urna enda, vet ikke når det kommer å skje. Gleder meg ikke akkurat. Den skal senkes i broren min sin grav.

Jeg elsket dem begge så høyt, de var livet mitt, de er livet mitt. Jeg har en bror og mor igjen som også er livet mitt. Jeg elsker familien min så høyt.. Vi var en familie en gang, det var vakre dager. Nå er to av dem borte for alltid, jeg har to igjen. Å skrive dette og innse at vi ikke var uovervinnelige, får meg til å gråte og kjenne på smerten.

Jeg er ingen god datter eller søster til de to som er igjen, jeg faller alltid tilbake til gamle mønstre.

Jeg bærer dem begge med meg hver dag, jeg hadde byttet med dem uten å blunke. De er meg, jeg er dem. Min fars hvilested skal være sammen med sin sønn han begravde der for 12 år siden. Ikke visste vi at han selv skulle graves ned der selv.

Jeg kunne trengt min fars støttende hånd rundt meg når vi skal senke urna, men det får jeg ikke. Aldri mer får jeg det. Det er over for alltid. Jeg skal lukke øynene og late som istedet.

Jeg kan kjenne enda følelsen av faren min sin panne/tinning mot min munn da jeg ga han mitt siste kyss før han tok sitt siste åndedrag.

Han var i England med min bror noen uker før han døde. Der kjøpte de en dress som han skulle bruke på evt. fester og slike ting der menn bruker dress. Han visste ikke at den dressen han prøvde der og fikk målt og sånn skulle være den dressen han skulle bisettes i.

Det er veldig vondt å tenke på at han kjøpte den dressen selv bare noen uker før.. Om dere skjønner. Stakkars

[ANONYM1987]

Han døde brått av hjerteinfarkt inatt, etter leger på ullevåll prøvde gjenopplive han.. Men det gikk ikke..

Jeg sitter her hjemme og bare noen timer siden kysset jeg han på panna og sa farvel... Jeg er helt tom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette videre. Jeg har mistet min viktigste støttespiller her i livet. Uten han er jeg ingenting.. Alle planer jeg hadde er knust.

Jeg vil ikke møte livet uten han ved min side.

Jeg er 29, han ble 65.

Hvordan kan jeg noen gang få fred i meg... Jeg har tatt to beroligende, men jeg vet hva som venter meg, begravelse og opprydning av saker. Takler ikke.

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det jeg er 24 og han ble 73 det hendte meg den 2 februar i år akkuratt samme

jeg kysset pannen hans også og timene etter døde han brått av hjerteinfarkt, det er forferdelig vondt og det er veldig veldig viktig at du kan få snakket med noen rundt deg ikke steng det inne , jeg kondolerer kjempe masse og måtte du få god hjelp<3

[AnonymBruker]

Har gått igjennom det samme jeg også, men der var det langvarig sykdom. Mange forrvirrende faser man må gjennom, både med sorg, panikk, likegyldighet og glede. Selv får jeg plutselige panikkanfall når jeg kommer på at han er borte. Da er savnet enormt! Skjønner at du gruer deg til nedsetting av urnen. Jeg syntes begravelsen av pappa var veldig vond, da jeg også gikk alene og ikke engang satt foran sammen med de andre... Men etterpå følte jeg meg mye lettere.

Det er klart du ikke har skadet hjertet hans. Det skal mye mye mer til enn det. Så slike skyld-tanker må du ikke tenke!

Stor klem til deg

Anonym poster: 5b7903c6e5345737c7f77ead8b0cd4bb

[medisin]

Jeg gråter og gråter....

Hvordan har du det nå?

[AnonymBruker]

Veldig trist å lese! Du trenger nok hjelp til å komme gjennom dette. Ta vare på de gode minnene!

Anonym poster: eefec46c63522826d3f2e50982435387

[AnonymBruker]

Jeg håper jeg ikke vil bli misoppfattet nå, for jeg vil ikke på noen måte bagatellisere andres sorg. Her er det mange sympatierklæringer, og det er bra.

I TS' tilfelle var hun 29 år og faren 65 da han døde. Hun var ikke barn da dette skjedde.

Jeg hadde også et innlegg for noen uker siden hvor jeg fortalte om min mann at han omkom i en ulykke i et land langt borte. Han var 47 år, jeg var 36. Vi hadde flere barn. Jeg var alene om å takle min egen sorg og barnas sorg. Jeg har tenkt mange ganger at jeg nesten skulle ønske han hadde omkommet i en masseulykke, for da kommer krisepsykiatere og annen hjelp strømmemde til. Men jeg måtte altså klare dette alene, vi bodde dessuten på et nytt og ukjent sted.

Det jeg ville frem til med dette innlegget, er at det ikke kom noen kommentarer i det hele tatt, når jeg forteller om noe av det tyngste som har skjedd meg. Jeg leter nå for å finne igjen innlegget for å slette det.

Anonym poster: e27c7373290ce711ee21c2e19b61e8b4

[Rumle]

Jeg håper jeg ikke vil bli misoppfattet nå, for jeg vil ikke på noen måte bagatellisere andres sorg. Her er det mange sympatierklæringer, og det er bra.

I TS' tilfelle var hun 29 år og faren 65 da han døde. Hun var ikke barn da dette skjedde.

Jeg hadde også et innlegg for noen uker siden hvor jeg fortalte om min mann at han omkom i en ulykke i et land langt borte. Han var 47 år, jeg var 36. Vi hadde flere barn. Jeg var alene om å takle min egen sorg og barnas sorg. Jeg har tenkt mange ganger at jeg nesten skulle ønske han hadde omkommet i en masseulykke, for da kommer krisepsykiatere og annen hjelp strømmemde til. Men jeg måtte altså klare dette alene, vi bodde dessuten på et nytt og ukjent sted.

Det jeg ville frem til med dette innlegget, er at det ikke kom noen kommentarer i det hele tatt, når jeg forteller om noe av det tyngste som har skjedd meg. Jeg leter nå for å finne igjen innlegget for å slette det.

Anonym poster: e27c7373290ce711ee21c2e19b61e8b4

Kjære deg, dette må ha vært veldig vanskelig for deg

Jeg tror det kun er tilfeldigheter som gjør at du ikke har fått svar på tråden du la ut, kanskje et tidspunkt hvor få leste, jeg vet ikke.

Forstår godt at det ikke føles greit å ikke få noen respons når man er i en så vanskelig situasjon, men tror som sagt det bare er tilfeldigheter at den ikke ble lest og kommentert.

Har du link til tråden, eller slettet du den? Jeg vil gjerne lese den i alle fall, og høre hvordan det går med deg

[AnonymBruker]

Hva f*** feiler det meg? Føler meg som Breivik som bare ikke føler noe som helst..

Jeg burde grått MYYYYYE mer og hatt MYYYE mer panikk og utagering, men det har jeg ikke. Jeg er bare vanlig.

Kjære du.

Jeg mistet min far brått lille julaften. Vet du hva jeg gjorde? Jeg dro ut og kjøpte julegaver. Ikke en reaksjon man forventer. Det du opplever er helt greit - hvem bestemmer hvordan man sørger "riktig"?

Jeg syns Kristoffer Schau sier det pent: "Mennesket klarer ikke være i det mørkeste rommet for lenge". Vi går inn og ut av det, og jeg er veldig takknemlig for tiden jeg slipper å tilbringe i dette rommet

Sender deg varme klemmer

Anonym poster: ffd5e11b8cab06c9f6b2142837650966