Hvordan fortelle barn at vi skal skille oss osv?

[alice]

Hei.

Så er det endelig avgjort, min mann og jeg har bestemt oss for skilsmisse. Vi har "kjempet" lenge for å holde sammen, men det går bare ikke og mannen min ønsker ikke å gå til familierådgivning. Dette er saken, men det vanskelige er når og hvordan skal jeg få sagt dette til sønnen min på 11 år?

Litt "bakgrunnsstoff":

Min mann er ikke hans biologiske far, men vi har aldri hatt kontakt med hans biologiske far. Og jeg og min mann ble sammen da min sønn (Jonas) var 10 mnd gammel, og han kaller han for pappa. Så for Jonas er min mann hans ordentlige far, han hvet at han også har en annen far, men spør aldri noe om dette.

Mitt "skrekkscenario" for fremtiden er at min mann ikke vil treffe Jonas evnt etter hvert ta avstand fra han...

Er det noen der ute som har erfaringer og kunnskap som kan være til hjelp blir jeg veldig glad. Ønsker å gjennomføre skilsmissen og ta vare på vennskapet, slik at Jonas skal slippe krangel og få problemer av dette.

[Cassandra]

Hei du!!

Det er alltid trist med samlivsbrudd, særlig når det er barn innvolvert, men noen ganger er det ingen annen utvei.

Jeg har også vært i din situasjon.. nesten... Min eldste sønn er fra et tidligere forhold, og jeg traff han som skulle bli far til resten av gjengen min da gutten min var ett år. Sønnen min har riktig nok hatt kontat med sin biologiske pappa, men han jeg traff tok likevel sønnen min til seg som sin egen. Vi fikk jo fire felles barn etter hvert, og så videre og så videre... Da min sønn var ni år bestemte vi oss for skilsmisse. Min eks mann VIL ha kontakt med sønnen min, for han ser jo på ham som delvis sin... han vet også at gutten min ikke har et nært forhold til pappan sin, så det gjør han mer ivrig i forhold til min sønn. Tror du virkelig at din mann kan tenke seg et liv uten sønnen din i det?? Han som kaller ham pappa og alt...??

Du lurer videre på hvordan du skal si det til sønnen din...

Det finnes ingen enkelt måte å si det på... Jeg valgte å si det rett ut....: X og jeg skal skilles... og så forklare etter hvert som spørsmålene kom. Det er fryktelig vanskelig for barna å forstå... Det er en prosess de skal gjennom, og jeg tror det er viktig at du forteller det så fort som mulig. På den måten får han tid til å snakke masse med både deg og din mann.

Lykke til, jeg håper det går greit med sønnen din!!12

[Gjest Anonymous]

Hei,

fortell sønnen din at mamma og "pappa" ikke er glade i hverandre lenger, men at de selvfølgelig er veldig glade i guttungen. Og at de ALLTID vil være foreldrene hans.

Hvis din ex ønsker å fremdeles være "pappa'n" da - dette må du få avklart fortere enn svint.

Du vil oppleve at sønnen din kommer til å tro at dette er hans feil - og denne følelsen må du sørge for at han ikke får!!

Lykke til - husk vær alltid åpen og fortell sannheten til sønnen din. Dette er ikke hans feil - og det må du innprente han.....

[Cassandra]

Jeg er ikke enig i at man skal fortelle barna at foreldre ikke er glad i hverandre lenger. Jeg tror det beste er å forklare at det finnes forskjellige typer kjærlighet. Den vi har for barna er unik. Ingen kjærlighet kan måle seg med den følelsen. Videre kan vi forklare barna at vi ikke lenger har "kjæreste følelser" for hverandre lenger, men at vi er glad i hverandre som venner, og for å kunne forbli gode venner så er det best å bo hver for seg.

Barn forholder seg til bildedlige forklaringer eller forklaringer DE selv kan forstå ut i fra seg selv. Og for barn er det utenkelig at de kan slutte å være glad i en av foreldrene. Og hvis foreldrene kan slutte å være glad i hverandre, så kan de sikkert slutte å være glad i barnet også..?? Jeg tror barn tenker slik...

Vi tenker også ut i fra oss selv.. Ikke sant??12

[Leni]

Du må ikke finne på å si at mamma og pappa ikke er glade i hverandre lenger !!

Da kan barnet fort begynne å lure på om mamma og pappa kan slutte å bli glad i han/henne også.

Det beste er vel å si det rett ut, at mamma og pappa skal flytte fra hverandre, men at de fortsatt er fryktelig glade i barna sine, og at mamma og pappa fortsatt skal være venner, men bo i forskjellig hus.

Også viktig å få med at barna skal bo litt hos den ene og litt hos den andre, og at det kansklje er barna som får velge hvor de vil bo?

[alice]

[alice]

Heisan

Takk for gode råd, og jeg må nok si meg enig i at det lureste er å si at vi ikke har kjæreste-følelser for hverandre lenger men likevel liker og er glade i hverandre. For det er vi jo faktisk - i alle fall foreløpig... Nå er jo ikke det praktiske i boks enda, og mannen min som skulle skaffe separasjonspapirene har ikke gjort dette enda, men jeg har uansett avfunnet meg med at vi skal skille oss. Og vi skal sammen med Jonas til syden på sensommeren, det blir vel vår siste ferie sammen tenker jeg.

Har ikke klart å si noe om skilsmissen til Jonas enda, vi blir jo uansett boende her en stund til (til jeg finner noe annet) så jeg føler jeg har litt tid på meg. Og jeg tror ikke han merker noe på oss heller, vi prater og tøyser oss i mellom som vi bruker.

Fint å få dele tankene og bekymringene med noen, og enda en gang TAKK!

Mvh Alice

[Maggie74]

Jeg må bare få lov til å si at når barna er så pass store som det er snakk om her, så må det være lov å si at mamma og pappa ikke er glad i hverandre.

Min x-mann gikk fra meg da jentungen var 3 år. Jeg sa til henne at vi ikke var glad i hverandre. I samme vending fortalte jeg også at hun fikk lov til å være glad i noen som jeg ikke var glad i på samme måte som jeg kunne være glad i noen som hun ikke var glad i (jeg fikk etterhvert en kjæreste som hun overhodet ikke likte. Forholdet fungerte ikke, så det ble ikke noe mer ut av det, men hun forstod fremdeles).

Hun har ikke en dag vært i tvil om at mamma og pappa er glad i henne, for hun hadde jo ikke noe med at vi sluttet å være glad i hverandre. Hun er 7,5 år gammel nå. Hele livet hennes har jeg alltid vært veldig bevisst på at hun skal lære alle følelser mennesker har, både latter, gråt, tristhet osv. Jeg har aldri klart å si noe annet enn at vi ikke var glad i hverandre, fordi faren hennes kjørte meg langt ned i møkka. Jeg sliter fremdeles med 'bivirkninger' av hans måte å behandle meg på. Jeg har ikke bare ikke-kjæreste følelser for han. Jeg er ikke glad i han på noe som helst vis. For meg er han pappan hennes ikke noe mer eller noe mindre. Hun vet akkurat hvor jeg står, og hvor han står og hun er veldig komfortabel med det.

Jeg synes det er synd at man undervurderer hva barn forstår. De er mye smartere enn det fler av dere har skissert.

Maggie!

(sorry at det ble litt rotete.. blir bare opprørt av hva man tror om barna sine)1212[ Dette Innlegg er endret av: Maggie74 den 2002-05-30 23:25 ]

[alice]

Vi som skiller oss har alle forskjellig bakgrunn for dette, noen kommer ut av det med store "sår" som tar tid å lege, mens andre "bare" vokser fra hverandre og takler ikke hverdagen sammen lenger. Må jo innrømme at min mann ikke alltid har vært hyggelig og grei mot meg, han har presset meg ganske hardt psykisk, men det er noen år siden det opphørte. Han sluttet da jeg ikke brydde meg lenger, men det som skjedde var vel at kjærligheta døde sånn etter hvert. Vi er idag bare venner, så vi omgåes helt greit.

Når det gjelder ungen min, så tror jeg så absolutt IKKE at han er dum, jeg snakker åpent med ham om følelser og reaksjoner/årsaker til at mennesker er forskjellige. Han har selv en bestekamerat som har skilte foreldre, og hvet gjennom bl.a. skoleklassen at dette ikke er uvanlig.

Jeg ønsker bare ikke at han skal få det slik jeg hadde det da mine foreldre prøvde å skille seg, de prøvde 6 ganger og det var et hælvete hver gang... og de er utrolig nok gift med hverandre fremdeles..

Som barn ble vi "glemt", mor hylte til oss at vi egentlig aldri skulle vært født osv..

SLIK vil ikke jeg gjøre det, Jonas skal vite med 120% sikkerhet at vi begge er glade i ham uansett hva som skjer. Ikke at jeg har tenkt å henge over han som ei verpesjuk høne med kyssesyke, men jeg har tro på den gode samtalen, hvor vi kan snakke ut om følelsene man bærer på.

Veldig synd at man egentlig venter for lenge med å bryte ut av fruktesløse forhold....

Håper det går bra med deg - på innlegget over, at du etterhvert finner en partner det er verdt å satse på. For egen del har jeg mest lyst til å forbli alene, men det er vel kanskje lett å være "tøff" nå..