Gå til innhold

hvorfor i alle fager skal jeg lære meg nynorsk?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Gjest Eurodice

Dette skrev jeg faktisk til otilie i en PM, for å unngå avsporinger, men siden vi nå uansett har tatt det opp, så vil jeg slenge på en ting til: Det at man f.eks. krysser en park på tvers, istedenfor å gå lenge+lengde, er jo et direkte resultat av at hyp2=kat2+kat2 er innlært og forstått, så selv om man ikke "regner ut pytagoras", så er det jo en form for innlært logikk.

Og angående prosent og brøk: Hvilken dame synes ikke det er viktig å kunne beregne avslag på salgsvarer når man er på shopping? :P

Dette var et glimrende eksempel. Det er utrolig mange, bare titt i tråder her, som ikke aner noe om dette. "Hvis en vare er nedsatt med 30 prosent, hvor mye skal jeg betale da?" Til og med mange som går på BI, kan ikke grunnleggende, elementær matematikk. Da lurer jeg jo på hva de har der å gjøre.

PS. Ikke alle menn har prosentforståelse, heller :fnise: .

Endret av Arabella
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 måneder senere...

Fortsetter under...

For å kunne forstå bæret av hva de synger... :rolleyes:

Anonym poster: 83da86ba7c01252edd8148e4c3acb4e0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt 1 og 1/2 år med nynorsk i mitt liv. Fikk 2 i ren empati for å ikke få stryk av lærerene mine (tror jeg). Jeg har aldri vært særlig motstander av nynorsk, men heller ikke brydd meg særlig om faget.

Jeg har lest nynorske bøker, leser nynorske blogger, bøker og dikt, samt kjenner mange som bruker nynorsk som skriftmål.

Men selv med 2 i nynorsk, har jeg klart meg veldig bra her i livet og aldri havnet i en situasjon hvor nynorskskillsa (eller mangler på sådan) har vært avgjørende/livsviktig/viktig.

Så lenge du står i faget - så tror jeg du skal klare deg fin-fint ellers i livet.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En litt morsom historie: En venninne av meg hadde praksis på en skole der de har nynorsk som hovedmål. Min venninne har jo ikke hatt nynorsk på mange år, ikke var hun noe særlig flink heller. Praksisrapporten skulle inn på nynorsk, noe som venninnen min sleit med. Hvorpå da praksislæreren hennes mener at min venninne sliter med dysleksi!

Haha!

I tillegg klarte hun jo ikke å jobbe godt nok med stoffet i rapporten da hun måtte konsentrere seg så mye om nynorsken.

Håper ikke jeg får en nynorsk skole i praksis i år. DA sliter jeg! Det kommer til å gå utover arbeidet som er viktigere, og det er jo synd! Syns nå folk skal få bruke den skriftformen de vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på ungdomsskole og videregående i utlandet. På vgs hadde vi italiensk, engelsk, tysk og latin. Samtidig. I tillegg til matte, historie, geografi, samfunnsfag etc. Og skole på lørdager.

De siste tre årene (av fem) ville latin blitt erstattet med russisk eller fransk. Riktignok språkskole, men at man ikke kan lære seg flere språk samtidig er bare tull.

Det kan hende tegnsettingen min bærer litt preg av andre språk innimellom, men det får vi tåle.

Jeg er likevel imot tvungen nynorsk i skolen. I mitt tilfelle er nynorsk direkte årsak til at jeg aldri fullførte vgs. Jeg kom til Norge igjen, meldte meg på voksenopplæringen for å ta artium (ja, det er lenge siden), og fikk beskjed om at hvis jeg ikke tok nynorskeksamen ville jeg heller ikke få lov til å ta norskeksamen. Som 17-åring så jeg det som uaktuelt å skulle ta eksamen i et fag jeg knapt hadde hørt om, langt mindre kunne noe om.

Og siden jeg, på lik linje med mange andre 17-åringer, hadde mine egne ideer om hvordan verden burde vært skrudd sammen droppet jeg hele greia og begynte å jobbe i stedet.

Jeg hadde tilbragt de siste fire årene med nesen i en bok 4 timer daglig, etter skolen, 6 dager i uken. De andre fagene hadde jeg antakelig tatt lett - nynorsk var ikke-tema.

Jeg lærte meg flytende italiensk på mindre enn ett år, skrev plettfritt grammatikalsk og bedre enn de fleste innfødte, snakket som en nord-italiener og ingen hørte at jeg var utlending. Jeg kunne skrive lange stiler og føre en samtale på tysk, oversette latin begge veier, skrive flytende engelsk. Jeg pugget og øvde mye, og la ned stor innsats i skolen. Ikke med stor lyst, men alternativet var å gå skoleår omigjen, for man ble glatt dumpet hvis innsats og resultat ikke levde opp til kravene.

Jeg gikk ut med nestbeste karakter fra ungdomsskolen, og da hadde jeg bodd i landet i nøyaktig to år.

Nynorsk? Ikke aktuelt. Man kan tillegge meg meninger som gjør at valget ble som det ble, og det får så være.

Nå er jeg riktignok litt preget av familie med lange tradisjoner innenfor riksmålsbevegelsen, men på det tidspunktet visste jeg ikke annet om riksmål enn at farmor fikk masse teaterbilletter gjennom sitt arbeide i Riksmålsforeningen og som hun delte med meg.

Men:

Jeg ser at min sønn, som er mindre språksterk og mindre av en bokorm enn jeg er, hadde store problemer med nynorsken. Han slet nok som det var med skrift generelt og nynorsk i tillegg ble uoverkommelig. Jeg var ikke istand til å hjelpe ham med det heller. Hans far, som har gjennomført vanlig, norsk utdanning med godt resultat, var det heller ikke. Dessuten brukte vi så mye tid og krefter på å hjelpe ham med å klare seg igjennom de andre fagene at vi lot nynorsken seile sin egen sjø.

I min sønns tilfelle var ikke nynorsken problemet; det var at måten å lære på som ikke fungerte for ham. Han lærte ikke å lære, han fikk servert at sånn skal du gjøre det, også ble det forventet at han klarte det. Når han da ikke gjorde det ble det heller ikke tatt tak i, og jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, samtaler, lange kvelder og frustrasjonsutbrudd vi har hatt oppigjennom. Jeg snakket med lærer, med rektor, med PPT, med lege etc.

Det er ikke noe galt med hodet til gutten, tvert i mot er han blitt en intelligent, reflektert og samfunnsorientert ung mann. På tross av - ikke på grunn av. Og med iherdig innsats i lang tid fra oss foreldre. Den norske skolen og han krasjet totalt på mange måter, og en lang periode vurderte jeg seriøst å emigrere bare for å la ham få gleden av å lære på annen måte.

Jeg tror kanskje diskusjonen heller burde dreie seg om metodikk innen norsk utdanning generelt. Får man på plass læringsmetoder som faktisk virker kan det hende det er plass også til nynorsk.

I Italia lærte vi å lære. Studieteknikk var ikke eget fag, men det var en selvfølge at det å lære seg hvordan studere, huske, koble etc ble flettet inn overalt. Hvordan ta notater, hvordan klare å plukke ut essensen ved å markere tekst etc.

Ett eksempel når du skal lære f.eks historie: Skumles en gang. Les sakte og nøye en gang til. Skriv samtidig opp alle ord du ikke forstår. Slå opp ordene og noter. Les en gang til med ordlisten ved siden av deg. Les en gang til og markér eller notér de viktigste punktene og skriv opp årstall du må huske, sammen med stikkord for hvorfor. Les de viktigste punktene omigjen, hopp over resten av teksten som på dette tidspunktet antakelig bare er fyllmasse for resten.

Dette høres omfattende ut, men fungerer ekstremt godt. Og slik lærte vi å lære.

Som en konsekvens har jeg etterhvert skjønt at uten helt konkrete teknikker sliter man unødvendig mye, og jeg ser at vi ble flasket opp med dette. I mitt tilfelle skjønte jeg først i voksen alder og da jeg startet på skole igjen at jeg faktisk hadde lært å studere - metoder og lure triks kom til overflaten igjen, og jeg ble rent ut begeistret da jeg skjønte hva de egentlig hadde lært oss. For oss bare "var det sånn". Men det var nok litt mer bevisst jobbing bak det fra skolenes side enn vi forsto.

Og da blir det kanskje helt logisk at leger og vitenskapsmenn utdannet i Italia stiller i verdensklasse - det er et problem for Italia at de er så flinke at de blir hentet til utlandet, og i f.eks. USA finnes mange, mange italienske leger og forskere.

Jeg har etterlyst studieteknikki den norske skolen, jeg ser hvordan barna sliter med mindre læreren har gudegitte pedagaogiske evner og vet hvordan man lærer fra seg. Det gjør ikke de fleste. En lærer jeg snakket med fortalte at slikt lærer man vanligvis ikke før man kommer opp på universitetsnivå.

I Italia ble man heller ikke vurdert kun etter resultat, men også på innsats og interesse. Hvis det ble sett at man oppriktig forsøkte og jobbet hardt kunne det hende man fikk bestått på svakt faglig grunnlag. Hvis man jobbet OG presterte ble karakteren høyere enn for enn som "bare" presterte uten å legge noe videre arbeid i det.

På den måten ble også interesse oppmuntret, og de som slet med bestemte fag kunne likevel klare seg bra.

Der har norsk skole noe å lære.

Anonym poster: ec961bfb0949199e4c667f41a960ba0b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg lærte i Tyskland bokmål og fikk min ansettelse i en nynorsk-talende område.

Det var veldig vanskelig for meg fordi jeg måtte spørre hva er dette, eller at ord på bokmål.

Jeg bestemte meg her på ungdomsskole satte meg igjen på skolen og lært bokmål igjen. Men i det daglige arbeidet lærte jeg nynorsk.

I dag snakke jeg (for meg veldig syk) en blanding av bokmål, nynorsk og dialekt. Jeg vil gjerne snakke en svært anstendig norsk. Det irriterer meg, fordi det ikke fungerer 100%.

Dette påvirker også skriftlig. Men jeg skal være på ballen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...