Jump to content
Sign in to follow this  
Tabris

- Lev på 70 kroner dagen eller jobb!

Recommended Posts

Mr.Omg

Lurer på vilke stakkars arbeidsgivere som må ansette alle disse ubrukelige ungdommene som går og naver?

Tror at noe av problemet er at i dag så må en være 100% oppegående for å stå i jobb. Før så hadde en jobber som ryddegutt på mek verksted, hjelpegutt på lastebil etc... Disse type jobber er borte i dag.

Her sier du noe, ja.

Det er få arbeidsgivere som vil ansette ungdom/unge folk idag. Selv de enkleste jobbene idag krever utdannelse og/eller erfaring.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Apis

Kanskje er det en type strøjobber som kan brukes i disse tilfellene ? Bare for rett å slett å lære å møte opp på jobb å gjøre det som trengs å gjøres . Det burde jo gi mening.

30 tallet hadde de vel noe som het nødsarbeid? En måtte møte opp for å motta trygdeytelser. Det nyttet ikke å passivt motta trygda. Nå var vel dette for å få bukt med arbeidsløsheten men kansje det ikke var så dumt?

Veiarbeid var vel noe de drev med

Share this post


Link to post
Share on other sites
marta i farta

Det er jo så utrolig mange ulike jobber der ute, det må jo være noe for enhver smak og helse. Kusinen til min mormor har fått penger fra NAV nesten hele livet. Hun er nå i pensjonistalderen, men har hele livet hatt huset fult av dyr. Hun bor på landet og kunne fint startet et pensjonat for hunder og katter. Hvorfor kan ikke folk gjøre det de trives med til daglig om til en jobb. Lurer av og til på hva de gjør på hele dagen...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Apis

Hvordan i alle dager gir det mening å lære opp folk til å møte på jobb? Folk møter da på jobb når de har en jobb å gå til (med mindre de er syke etc)!

Utsagn som dette vitner om et skummelt og ganske trist menneskesyn, synes jeg.

Jeg har jobbet med ungdom og arbeidsforberedene trening i over 20 år.

Eksemplet til Sebastianen er høyst relevant

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ryvre

Enig i at noe må endres for disse menneskene som evt kommer i slike rutiner, men straff og tvang er ikke løsningen!

Men det er jo verken straff eller tvang, det er høyst frivillig.

Vil man ikke jobbe slik og få penger fra nav, så kan man gå å finne seg en annen jobb eller gi faen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Jytte

Hvordan i alle dager gir det mening å lære opp folk til å møte på jobb? Folk møter da på jobb når de har en jobb å gå til (med mindre de er syke etc)!

Utsagn som dette vitner om et skummelt og ganske trist menneskesyn, synes jeg.

Men det er jo sånn samfunnet vårt er blitt - følger du ikke med?

Det er gir vel de fleste større mening å møte opp på jobb - hvilken som helst jobb enn å sløve hjemme på sofaen?

Har alltid lært ungene mine at de må stå på og skaffe seg jobb fra tidlig alder. Søke overalt, selvom de ikke har lyst ut stillinger, print ut søknad og CV og gå rundt og tilby dine tjenester. Det har funket som bare det i min familie. Ungene mine har hatt jobber hele tiden, gjennom skolegang, læretid og etter endt utdanning. Men det er kun fordi de selv har stått på for å få jobb. Skulle de gått hjemme og ventet på NAV eller svar på søknader på jobber man finner på FINN eller i avisen så hadde de garantert gått ledige ennå.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg lurer på; burde rutiner rundt jobbsøking etc legges inn som en del av samfunnsfaget på skolen...?

Share this post


Link to post
Share on other sites
marta i farta

Enig med Jytte,hvis man vil ha jobb så kan man få det. problemet er at det ikke er alle som ønsker seg jobb, eller?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Apis

Men det er jo sånn samfunnet vårt er blitt - følger du ikke med?

Det er gir vel de fleste større mening å møte opp på jobb - hvilken som helst jobb enn å sløve hjemme på sofaen?

Har alltid lært ungene mine at de må stå på og skaffe seg jobb fra tidlig alder. Søke overalt, selvom de ikke har lyst ut stillinger, print ut søknad og CV og gå rundt og tilby dine tjenester. Det har funket som bare det i min familie. Ungene mine har hatt jobber hele tiden, gjennom skolegang, læretid og etter endt utdanning. Men det er kun fordi de selv har stått på for å få jobb. Skulle de gått hjemme og ventet på NAV eller svar på søknader på jobber man finner på FINN eller i avisen så hadde de garantert gått ledige ennå.

Det er veldig bra. Tror de fleste skaffer seg jobb utenom Nav systemet.

Ettervært får en nettverk også og får henvendelser om en ikke har lyst til å jobbe med det eller det. Enten andre arbeidsoppgaver innan i bedriften eller fra kjente og venner

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Men det er jo sånn samfunnet vårt er blitt - følger du ikke med?

Det er gir vel de fleste større mening å møte opp på jobb - hvilken som helst jobb enn å sløve hjemme på sofaen?

Har alltid lært ungene mine at de må stå på og skaffe seg jobb fra tidlig alder. Søke overalt, selvom de ikke har lyst ut stillinger, print ut søknad og CV og gå rundt og tilby dine tjenester. Det har funket som bare det i min familie. Ungene mine har hatt jobber hele tiden, gjennom skolegang, læretid og etter endt utdanning. Men det er kun fordi de selv har stått på for å få jobb. Skulle de gått hjemme og ventet på NAV eller svar på søknader på jobber man finner på FINN eller i avisen så hadde de garantert gått ledige ennå.

Ja, det er flott at man lærer barna sine å stå på og man skal selvsagt gjøre sitt beste for å finne jobb selv, ikke noe å si på det. Men du må også innse at arbeidslivet har forandret seg en god del de siste årene, og det blir stadig vanskeligere å bare "trappe opp" på døra til potensielle arbeidsgivere, blant annet fordi de bruker vikarbyråer. Husker selv for en 10 år tilbake og jeg sto på som bare det med gode referanser for å skaffe jobb: spurte mange bedrifter, men svaret fra alle var at "vi skulle gjerne tatt deg inn, men vi tar bare inn fra vikarbyrå xxx". Dermed måtte jeg gå via dette vikarbyrået. Denne trenden har blitt ennå mer tydelig i dag, så det er en sannhet med modifikasjoner at alle bare kan møte opp uavhengig av kvalifikasjoner.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hvis de er så friske at de kan gå en tur er de også så friske at de kan plukke opp litt søppel for kommunen. Da jobber de for pengene sine og har gjort seg fortjent til de. Er de for syke til å jobbe for pengene har de heller ikke noen glede av pengene. Konsekvenstenking handler om å se at hvis vi fortsetter å kaste penger etter folk som ikke gidder å jobbe så vil vi gå konkurs før eller siden. Vi har ikke råd til å betale for at en masse arbeidsføre mennesker skal få sitte hjemme og se film på sin splitter nye 50 toms lcd tv som er kjøpt inn for penger andre har jobbet for. Vil man ha råd må man jobbe for det.

Du lever nok ikke i virkeligheten, og det kan være lurt å se på hvordan verden fungerer. Nei, det er ikke slik at alle sykdommer hindrer en i å gå en tur eller ta en tur utendørs overhodet. Det er flere sykdommer som ikke gjør en slike sykdommer, hva mener du egentlig man skal gjøre med denne brukergruppen? Ta fra de pengene og kaste dem ut på gata? Slik at de heller må livnære seg på kriminalitet som igjen koster samfunnet mye mer å ordne opp i en en anstendig stønad? Eller som jeg påpekte, og som du hoppet bukk over i svaret ditt: Presse syke til å jobbe mer slik at de må gjennom behandling som blir ennå dyrere enn sosialstønad? Der har du "konsekvenstankegangen" din, ja...

Så nei, du har overhodet ikke evne til konsekvenstankegang. Din virkelighetsoppfatning og tilnærming til problemstillingen er så søkt som den kan få blitt, for det er ikke de arbeidsføre menneskene jeg adresserer, men de som faktisk har behov for det.

Til slutt er det nok ikke så mange syke som har råd til en ny 50" LCD, hvor tar du det fra? Slukt litt for mange nyheter om sosialstønad uten kildekritikk kanskje?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Antlers

Hvis de er så friske at de kan gå en tur er de også så friske at de kan plukke opp litt søppel for kommunen. Da jobber de for pengene sine og har gjort seg fortjent til de. Er de for syke til å jobbe for pengene har de heller ikke noen glede av pengene. Konsekvenstenking handler om å se at hvis vi fortsetter å kaste penger etter folk som ikke gidder å jobbe så vil vi gå konkurs før eller siden. Vi har ikke råd til å betale for at en masse arbeidsføre mennesker skal få sitte hjemme og se film på sin splitter nye 50 toms lcd tv som er kjøpt inn for penger andre har jobbet for. Vil man ha råd må man jobbe for det.

Bullshit!

For noen år siden ble jeg rammet av en kraftig depresjon. Alt jeg tidligere fant stor glede i ble plutselig meningsløst. Jeg orket ikke se på TV, jeg orket ikke lese (jeg pleide å lese sånn ca. én bok pr dag), orket ikke tegne, orket ikke trene og orket ikke finne på ting med venner, eller å ha besøk som varte mer enn 10 minutter. I starten lå jeg bare på sofaen - livredd for å dø, samtidig som jeg ønsket å dø for å slippe å ha det så jævlig. Jeg var i jobb, men måtte naturligvis slutte, siden jeg sov 2-3 timer pr natt, nesten ikke fikk i meg mat, og hadde panikkanfall/gråtetokter flere ganger om dagen.

Etter noen måneder utviklet jeg en frykt for å være alene hjemme mens samboer var på jobb. Jeg begynte å gå tur, fordi jeg følte meg tryggere når jeg gikk langs veien hvor det stadig kjørte biler. Jeg gikk og gikk og gikk - noen ganger flere mil om dagen. Det høres jo sikkert sprekt ut - som om jeg hadde masse energi - men jeg gikk kun fordi jeg var for redd til å la være. Kroppen var uansett nummen, så om jeg var sliten kunne jeg ikke kjenne det. Jeg gikk med hjertet fullt av angst, mens jeg skalv som et aspeløv, med tårer sildrende nedover kinnene. Tro du meg - jeg var for syk til å kunne stoppe opp for å plukke søppel, rett og slett fordi jeg ikke engang kunne samlet tankene om noe så enkelt.

Selv om jeg var syk så måtte jeg merkelig nok betale for både regninger, mat og husleie. Jeg sparte riktignok noe penger grunnet svært dårlig matlyst, men så kostet det jo samtidig litt å måtte kjøpe ferdiglaget mat, siden jeg ikke klare å tilberede noe selv. Alt i alt gikk utgiftene faktisk opp, siden jeg måtte ha timer hos psykolog, transport dit og medisiner i tillegg. I starten hadde jeg nok med å forsøke å overleve, men etterhvert som jeg så smått ble bedre, hadde jeg stor glede av ting som kostet penger.

Gåturene var ikke lenger tvangspreget, men noe jeg hadde glede av. Det er selvsagt 100% gratis å gå, men det ble langt bedre da jeg kjøpte meg gode joggesko og treningsklær. Jeg kjøpte klippekort som jeg kunne bruke i svømmehallen, og et par nye bøker jeg kunne ha liggende i tilfelle jeg skulle få lyst til å lese litt igjen (man kan selvsagt låne gratis på biblioteket, men de må leveres etter 4 uker). Samboeren min kjøpte The Sims til meg, og ja, det ga meg faktisk litt glede å kunne slappe av med det et par timer per dag. Du oppfatter det kanskje som sløsing, men for meg var det hjelpemidler jeg hadde god bruk for mens jeg jobbet for å bli frisk igjen. Det å kunne gjøre normale ting fikk meg til å føle meg mer normal.

Man kan - merkelig nok - ha svært mye glede av penger (eller ting man kan kjøpe for dem), selv om man er for syk til å jobbe. Med penger kan man kjøpe en god madrass til en vond rygg, fotbad til såre føtter, fysioterapi for en rekke plager, akupunktur, sykkel, kryssordblad, abonnement på TV-kanaler, skolebrød, kinotur med en venn, oppkvikkende kaffe, playstation, Jo Nesbøs nye bok, en hårklipp, eller en jakke som gjør at du føler deg fin. Med andre ord: mer eller mindre nyttige saker, små eller store ting, som bidrar til å øke livskvaliteten for nettopp den det gjelder.

Du har delvis rett i en ting. De fleste kan gjøre noe. Problemet er bare de færreste vil ansette en som ikke kan gjøre "alt". Mangler man et ben så er det ganske lett for en evt. arbeidsgiver å forholde seg til det, og ikke minst kan han uten benet enkelt velge seg et yrke hvor handicapet ikke har noe å si. Men hva med han som har tilbakevennende depresjon, og aldri vet på forhånd når han er frisk nok til å kunne jobbe? Et manglende bein (selv om det kan medføre en rekke problemer) setter ingen stopper for å kunne bruke en datamaskin like effektivt som alle andre på arbeidsplassen. Men hvordan skal man tilrettelegge for han med ME som noen dager orker mye, andre dager ingenting? Det er i utgangspunktet ingen umulig oppgave, men det er dessverre svært få som er interessert i å ansette vedkommende.

Om en deprimert person kjøper seg en 50 tommers LCD-TV, og det kan gi ham bare litt glede og livsgnist, så unner jeg ham faktisk det av hele mitt hjerte. Hvordan han disponerer de pengene han får har jeg faktisk ingenting med, og jeg finner det lite interessant å tenke på om han spiser sunn husmannskost hver dag og har en 22" TV, eller om han har spist kun brødmat i tre måneder for å kunne få råd til en 50". Om han faktisk har restarbeidsevne, håper jeg han kan få hjelp til å utnytte denne i en jobb han kan klare, fremfor å få den redusert til 0, gjennom diverse feilslåtte "opp om morran"-tiltak.

En ting skal du ha. Holdningen din har definitivt potensiale til å effektivt redusere antall Nav-klienter. Hvorfor leve i det hele tatt, dersom man ikke får lov til å ha noe som helst å glede seg over her i livet? Er du syk så skal du ha det jævlig! Det er jo ingenting som hjelper dersom du virkelig er syk, spesielt ikke penger. Vel... Hvorfor ta seg bryet med å leve, da? Kanskje vi kan strekke oss til å sponse disse menneskene med cyanid-piller. Det koster jo litt å produsere, men det er sikkert lønnsomt på lang sikt, ikke sant?

Til slutt vil jeg bare minne deg på at vi snakker om mennesker her. Ikke visne blomster, gamle aviser, eller sur melk. Jeg unner egentlig ingen å havne i en slik situasjon, men skulle du en dag bli så syk at du må leve på "andres skattepenger", vil du nok få et annet perspektiv på ting, og jeg tviler sterkt på at du vil ønske at nettopp du ikke skal få mer enn at det akkurat rekker til å bo i en liten, muggsoppbefengt leilighet, hvor du kan kose deg med 4 brødskiver om dagen + en hel pakke nudler til middag, dersom du er flink til å prioritere pengene dine (dvs. ikke kjøper noe av det andre mennesker anser som nødvendigheter).

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest imli

30 tallet hadde de vel noe som het nødsarbeid? En måtte møte opp for å motta trygdeytelser. Det nyttet ikke å passivt motta trygda. Nå var vel dette for å få bukt med arbeidsløsheten men kansje det ikke var så dumt?

Veiarbeid var vel noe de drev med

På 20-30-talet då det var stor arbeidsløyse her i landet, ville ein helst ikkje bruke pengar på dei arbeidsledige, og folk fekk "matlappar" framfor pengar, noko som vart opplevd som audmjukande for mange. Må innrømme eg får litt assosiasjonar til slik tankegong når eg les artikkelen om Solberg si løysing.

Eg lurar og på kor alle desse "strøjobbane" er? Veldig mange uføretrygda ynskjer eit liten, enkel jobb, for å føle at dei yter noko, sjølv om dei ikkje greier å ha ein "vanleg" jobb. Men det finnest jo knapt slik jobbar lenger. Som fleire påpeiker - nesten alle jobbar krev utdanning og erfaring.

Eg lurar og på korleis alt dette skal administrerast? Kven skal finne ut kor desse "strøjobbane" er tilgjengelege og kva som trengs av utstyr? Kven skal finne ut at fru Hansen i Storgata 10 treng hjelp til å handle liksom?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

cornflake_girl

Bullshit!

For noen år siden ble jeg rammet av en kraftig depresjon. Alt jeg tidligere fant stor glede i ble plutselig meningsløst. Jeg orket ikke se på TV, jeg orket ikke lese (jeg pleide å lese sånn ca. én bok pr dag), orket ikke tegne, orket ikke trene og orket ikke finne på ting med venner, eller å ha besøk som varte mer enn 10 minutter. I starten lå jeg bare på sofaen - livredd for å dø, samtidig som jeg ønsket å dø for å slippe å ha det så jævlig. Jeg var i jobb, men måtte naturligvis slutte, siden jeg sov 2-3 timer pr natt, nesten ikke fikk i meg mat, og hadde panikkanfall/gråtetokter flere ganger om dagen.

Etter noen måneder utviklet jeg en frykt for å være alene hjemme mens samboer var på jobb. Jeg begynte å gå tur, fordi jeg følte meg tryggere når jeg gikk langs veien hvor det stadig kjørte biler. Jeg gikk og gikk og gikk - noen ganger flere mil om dagen. Det høres jo sikkert sprekt ut - som om jeg hadde masse energi - men jeg gikk kun fordi jeg var for redd til å la være. Kroppen var uansett nummen, så om jeg var sliten kunne jeg ikke kjenne det. Jeg gikk med hjertet fullt av angst, mens jeg skalv som et aspeløv, med tårer sildrende nedover kinnene. Tro du meg - jeg var for syk til å kunne stoppe opp for å plukke søppel, rett og slett fordi jeg ikke engang kunne samlet tankene om noe så enkelt.

Selv om jeg var syk så måtte jeg merkelig nok betale for både regninger, mat og husleie. Jeg sparte riktignok noe penger grunnet svært dårlig matlyst, men så kostet det jo samtidig litt å måtte kjøpe ferdiglaget mat, siden jeg ikke klare å tilberede noe selv. Alt i alt gikk utgiftene faktisk opp, siden jeg måtte ha timer hos psykolog, transport dit og medisiner i tillegg. I starten hadde jeg nok med å forsøke å overleve, men etterhvert som jeg så smått ble bedre, hadde jeg stor glede av ting som kostet penger.

Gåturene var ikke lenger tvangspreget, men noe jeg hadde glede av. Det er selvsagt 100% gratis å gå, men det ble langt bedre da jeg kjøpte meg gode joggesko og treningsklær. Jeg kjøpte klippekort som jeg kunne bruke i svømmehallen, og et par nye bøker jeg kunne ha liggende i tilfelle jeg skulle få lyst til å lese litt igjen (man kan selvsagt låne gratis på biblioteket, men de må leveres etter 4 uker). Samboeren min kjøpte The Sims til meg, og ja, det ga meg faktisk litt glede å kunne slappe av med det et par timer per dag. Du oppfatter det kanskje som sløsing, men for meg var det hjelpemidler jeg hadde god bruk for mens jeg jobbet for å bli frisk igjen. Det å kunne gjøre normale ting fikk meg til å føle meg mer normal.

Man kan - merkelig nok - ha svært mye glede av penger (eller ting man kan kjøpe for dem), selv om man er for syk til å jobbe. Med penger kan man kjøpe en god madrass til en vond rygg, fotbad til såre føtter, fysioterapi for en rekke plager, akupunktur, sykkel, kryssordblad, abonnement på TV-kanaler, skolebrød, kinotur med en venn, oppkvikkende kaffe, playstation, Jo Nesbøs nye bok, en hårklipp, eller en jakke som gjør at du føler deg fin. Med andre ord: mer eller mindre nyttige saker, små eller store ting, som bidrar til å øke livskvaliteten for nettopp den det gjelder.

Du har delvis rett i en ting. De fleste kan gjøre noe. Problemet er bare de færreste vil ansette en som ikke kan gjøre "alt". Mangler man et ben så er det ganske lett for en evt. arbeidsgiver å forholde seg til det, og ikke minst kan han uten benet enkelt velge seg et yrke hvor handicapet ikke har noe å si. Men hva med han som har tilbakevennende depresjon, og aldri vet på forhånd når han er frisk nok til å kunne jobbe? Et manglende bein (selv om det kan medføre en rekke problemer) setter ingen stopper for å kunne bruke en datamaskin like effektivt som alle andre på arbeidsplassen. Men hvordan skal man tilrettelegge for han med ME som noen dager orker mye, andre dager ingenting? Det er i utgangspunktet ingen umulig oppgave, men det er dessverre svært få som er interessert i å ansette vedkommende.

Om en deprimert person kjøper seg en 50 tommers LCD-TV, og det kan gi ham bare litt glede og livsgnist, så unner jeg ham faktisk det av hele mitt hjerte. Hvordan han disponerer de pengene han får har jeg faktisk ingenting med, og jeg finner det lite interessant å tenke på om han spiser sunn husmannskost hver dag og har en 22" TV, eller om han har spist kun brødmat i tre måneder for å kunne få råd til en 50". Om han faktisk har restarbeidsevne, håper jeg han kan få hjelp til å utnytte denne i en jobb han kan klare, fremfor å få den redusert til 0, gjennom diverse feilslåtte "opp om morran"-tiltak.

En ting skal du ha. Holdningen din har definitivt potensiale til å effektivt redusere antall Nav-klienter. Hvorfor leve i det hele tatt, dersom man ikke får lov til å ha noe som helst å glede seg over her i livet? Er du syk så skal du ha det jævlig! Det er jo ingenting som hjelper dersom du virkelig er syk, spesielt ikke penger. Vel... Hvorfor ta seg bryet med å leve, da? Kanskje vi kan strekke oss til å sponse disse menneskene med cyanid-piller. Det koster jo litt å produsere, men det er sikkert lønnsomt på lang sikt, ikke sant?

Til slutt vil jeg bare minne deg på at vi snakker om mennesker her. Ikke visne blomster, gamle aviser, eller sur melk. Jeg unner egentlig ingen å havne i en slik situasjon, men skulle du en dag bli så syk at du må leve på "andres skattepenger", vil du nok få et annet perspektiv på ting, og jeg tviler sterkt på at du vil ønske at nettopp du ikke skal få mer enn at det akkurat rekker til å bo i en liten, muggsoppbefengt leilighet, hvor du kan kose deg med 4 brødskiver om dagen + en hel pakke nudler til middag, dersom du er flink til å prioritere pengene dine (dvs. ikke kjøper noe av det andre mennesker anser som nødvendigheter).

Takk for at du skrev dette :klemmer:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Jytte

Bullshit!

For noen år siden ble jeg rammet av en kraftig depresjon. Alt jeg tidligere fant stor glede i ble plutselig meningsløst. Jeg orket ikke se på TV, jeg orket ikke lese (jeg pleide å lese sånn ca. én bok pr dag), orket ikke tegne, orket ikke trene og orket ikke finne på ting med venner, eller å ha besøk som varte mer enn 10 minutter. I starten lå jeg bare på sofaen - livredd for å dø, samtidig som jeg ønsket å dø for å slippe å ha det så jævlig. Jeg var i jobb, men måtte naturligvis slutte, siden jeg sov 2-3 timer pr natt, nesten ikke fikk i meg mat, og hadde panikkanfall/gråtetokter flere ganger om dagen.

Etter noen måneder utviklet jeg en frykt for å være alene hjemme mens samboer var på jobb. Jeg begynte å gå tur, fordi jeg følte meg tryggere når jeg gikk langs veien hvor det stadig kjørte biler. Jeg gikk og gikk og gikk - noen ganger flere mil om dagen. Det høres jo sikkert sprekt ut - som om jeg hadde masse energi - men jeg gikk kun fordi jeg var for redd til å la være. Kroppen var uansett nummen, så om jeg var sliten kunne jeg ikke kjenne det. Jeg gikk med hjertet fullt av angst, mens jeg skalv som et aspeløv, med tårer sildrende nedover kinnene. Tro du meg - jeg var for syk til å kunne stoppe opp for å plukke søppel, rett og slett fordi jeg ikke engang kunne samlet tankene om noe så enkelt.

Selv om jeg var syk så måtte jeg merkelig nok betale for både regninger, mat og husleie. Jeg sparte riktignok noe penger grunnet svært dårlig matlyst, men så kostet det jo samtidig litt å måtte kjøpe ferdiglaget mat, siden jeg ikke klare å tilberede noe selv. Alt i alt gikk utgiftene faktisk opp, siden jeg måtte ha timer hos psykolog, transport dit og medisiner i tillegg. I starten hadde jeg nok med å forsøke å overleve, men etterhvert som jeg så smått ble bedre, hadde jeg stor glede av ting som kostet penger.

Gåturene var ikke lenger tvangspreget, men noe jeg hadde glede av. Det er selvsagt 100% gratis å gå, men det ble langt bedre da jeg kjøpte meg gode joggesko og treningsklær. Jeg kjøpte klippekort som jeg kunne bruke i svømmehallen, og et par nye bøker jeg kunne ha liggende i tilfelle jeg skulle få lyst til å lese litt igjen (man kan selvsagt låne gratis på biblioteket, men de må leveres etter 4 uker). Samboeren min kjøpte The Sims til meg, og ja, det ga meg faktisk litt glede å kunne slappe av med det et par timer per dag. Du oppfatter det kanskje som sløsing, men for meg var det hjelpemidler jeg hadde god bruk for mens jeg jobbet for å bli frisk igjen. Det å kunne gjøre normale ting fikk meg til å føle meg mer normal.

Man kan - merkelig nok - ha svært mye glede av penger (eller ting man kan kjøpe for dem), selv om man er for syk til å jobbe. Med penger kan man kjøpe en god madrass til en vond rygg, fotbad til såre føtter, fysioterapi for en rekke plager, akupunktur, sykkel, kryssordblad, abonnement på TV-kanaler, skolebrød, kinotur med en venn, oppkvikkende kaffe, playstation, Jo Nesbøs nye bok, en hårklipp, eller en jakke som gjør at du føler deg fin. Med andre ord: mer eller mindre nyttige saker, små eller store ting, som bidrar til å øke livskvaliteten for nettopp den det gjelder.

Du har delvis rett i en ting. De fleste kan gjøre noe. Problemet er bare de færreste vil ansette en som ikke kan gjøre "alt". Mangler man et ben så er det ganske lett for en evt. arbeidsgiver å forholde seg til det, og ikke minst kan han uten benet enkelt velge seg et yrke hvor handicapet ikke har noe å si. Men hva med han som har tilbakevennende depresjon, og aldri vet på forhånd når han er frisk nok til å kunne jobbe? Et manglende bein (selv om det kan medføre en rekke problemer) setter ingen stopper for å kunne bruke en datamaskin like effektivt som alle andre på arbeidsplassen. Men hvordan skal man tilrettelegge for han med ME som noen dager orker mye, andre dager ingenting? Det er i utgangspunktet ingen umulig oppgave, men det er dessverre svært få som er interessert i å ansette vedkommende.

Om en deprimert person kjøper seg en 50 tommers LCD-TV, og det kan gi ham bare litt glede og livsgnist, så unner jeg ham faktisk det av hele mitt hjerte. Hvordan han disponerer de pengene han får har jeg faktisk ingenting med, og jeg finner det lite interessant å tenke på om han spiser sunn husmannskost hver dag og har en 22" TV, eller om han har spist kun brødmat i tre måneder for å kunne få råd til en 50". Om han faktisk har restarbeidsevne, håper jeg han kan få hjelp til å utnytte denne i en jobb han kan klare, fremfor å få den redusert til 0, gjennom diverse feilslåtte "opp om morran"-tiltak.

En ting skal du ha. Holdningen din har definitivt potensiale til å effektivt redusere antall Nav-klienter. Hvorfor leve i det hele tatt, dersom man ikke får lov til å ha noe som helst å glede seg over her i livet? Er du syk så skal du ha det jævlig! Det er jo ingenting som hjelper dersom du virkelig er syk, spesielt ikke penger. Vel... Hvorfor ta seg bryet med å leve, da? Kanskje vi kan strekke oss til å sponse disse menneskene med cyanid-piller. Det koster jo litt å produsere, men det er sikkert lønnsomt på lang sikt, ikke sant?

Til slutt vil jeg bare minne deg på at vi snakker om mennesker her. Ikke visne blomster, gamle aviser, eller sur melk. Jeg unner egentlig ingen å havne i en slik situasjon, men skulle du en dag bli så syk at du må leve på "andres skattepenger", vil du nok få et annet perspektiv på ting, og jeg tviler sterkt på at du vil ønske at nettopp du ikke skal få mer enn at det akkurat rekker til å bo i en liten, muggsoppbefengt leilighet, hvor du kan kose deg med 4 brødskiver om dagen + en hel pakke nudler til middag, dersom du er flink til å prioritere pengene dine (dvs. ikke kjøper noe av det andre mennesker anser som nødvendigheter).

Når man er syk, så får man sykepenger. Hvis du leser hva Erna Solberg snakker om så er det ikke syke mennesker. Det er snakk om friske mennesker som passivt mottar støtte fra det offentlige når det faktisk finner jobber de kan ha.

Vi er heldige i Norge som har dette sikkerhetsnettet om vi skulle bli syke - men jo flere som mottar støtte istedet for å jobbe gjør at dette sikkerhetsnettet står i fare for framtiden.

Statskassen er ikke en bunnløs pengebinge hvor det kan øses ut penger uten at det får konsekvenser.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Når man er syk, så får man sykepenger. Hvis du leser hva Erna Solberg snakker om så er det ikke syke mennesker. Det er snakk om friske mennesker som passivt mottar støtte fra det offentlige når det faktisk finner jobber de kan ha.

Vi er heldige i Norge som har dette sikkerhetsnettet om vi skulle bli syke - men jo flere som mottar støtte istedet for å jobbe gjør at dette sikkerhetsnettet står i fare for framtiden.

Statskassen er ikke en bunnløs pengebinge hvor det kan øses ut penger uten at det får konsekvenser.

Vi er veldig mange syke som ikke får sykepenger per i dag, men må leve på f.eks. sosialstønad.

Da er kanskje heller dette stedet å starte? Å sørge for at de som faktisk ER syke får noe man kaller sykepenger. Dersom dette hadde blitt satt i et system som fungerte, ville diskusjonen om å presse stønadsmottakere vært litt mer saklig.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Jytte

Vi er veldig mange syke som ikke får sykepenger per i dag, men må leve på f.eks. sosialstønad.

Da er kanskje heller dette stedet å starte? Å sørge for at de som faktisk ER syke får noe man kaller sykepenger. Dersom dette hadde blitt satt i et system som fungerte, ville diskusjonen om å presse stønadsmottakere vært litt mer saklig.

Det er legen som skal vurdere om du er arbeidsufør, og eventuelt graden av uførhet. Han skal dokumentere arbeidsuførheten med en sykmelding. Retten til sykepenger er fastslått i Folketrygdloven.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anglofil

Erna Solberg kan ikke være riktig klok. Litt over 2000 kr å leve for pr måned? Lever hun egentlig i en virkelig verden?

For jeg synes det er helt forjævlig at folk kan snylte seg til goder, men ikke la det går utover de menneskene som faktisk har rett og trenger f.eks aap eller annen hjelp. Min mann får endelig aap pga sykdom, men han har faktisk en leie han skal betale, og mat som skal spises. Inntil nå har jeg forsørget oss begge. Tror egentlig Erna Solberg at min mann synes det er kult å få aap? Han synes faktisk det er helt jævlig, mye fordi sykdommen gjør det vanskelig å kjempe for sine rettigheter, det å komme inn døra på nav har vært en kamp i seg selv. Det eneste dette rammer vil være de som faktisk ikke kan jobbe, eller som enda ikke har fått de riktige verktøyene slik at de kan jobbe. Min mann vil veldig gjerne jobbe, men han trenger mye hjelp og oppfølging. Det er synd hvis dette skal gå utover slike som han, som egentlig ikke har vondt i viljen, men som sliter med ting som gjør at hverdagen i seg selv er vanskelig.

Jeg er ikke uenig i at noe må gjøres, men man skal ikke se seg blind på alle de som står fram som trygdesnyltere. Problemet med et velferdssysstem er jo også at det også beror på at man er ærlig, og uærlighet bør straffes strengere og mer alvorlig enn det kanskje gjør i dag. Det finnes ingen lette løsninger, men man må ikke stemple alle som får penger fra NAV som snyltere.

Forøvrig må jeg si det at det å få aap har vært vanskelig for min mann, derfor er det overraskende å lese at man kan få det så lett som det blir gitt uttrykk for. Min mann har faktisk vært nødt til å vise til diagnose og haugevis av papirer måtte bli sendt inn for at han skulle få hjelp. Så jeg føler at selv om noen har vært "heldige", så tror jeg at de som er oppriktig syke faktisk kan oppleve NAV som både strenge og vanskelige å ha med å gjøre. Vet ikke hvor mange måneder vi nå har kjempet slik at han kan få hjelp, og jeg faktisk kan få avlastning.

Så vil jeg ogsp minne på at aap faktisk hjelper veldig mange ut i jobb. Uten den hjelpen ville kanskje disse menneskene endt opp som nettopp sosialklienter livet ut, mens de nå kanskje kan få de redskapene og tilpasningene de trenger slik at de kan jobbe. Min mann drømmer om en jobb, virkelig, og jeg blir så oppriktig glad nå som livsgnisten gradvis kommer tilbake ettersom han opplever å få hjelp. Drømmen er å være uavhengig av nav, men inntil da trenger han hjelp. Alternativet hadde vært at han kanskje ble uføretrygdet fordi ingen egentlig vil tilpasse seg etter ham, og ingen gidder å gi ham den hjelpen han trenger gratis. Nå får han det, og ja, det koster kanskje samfunnet litt der og da, men jeg er helt sikker på at han kan betale tilbake det med renter når han er i stand til å jobbe.

Det er lett å sitte der på sin høye hest når man ikke trenger hjelp selv.

Mvh Yvonne :heiajente:

Edited by Yvonne

Share this post


Link to post
Share on other sites
loffen

Kan tjene mer på trygd enn jobbFor lavtlønnede, enslige med barn er det mer lønnsomt å motta uføretrygd enn å jobbe.- Med dagens regelverk ser vi at personer som har flere barn og i utgangspunktet utsikter til lav inntekt, kan ha mer igjen ved å være på trygd enn i arbeid, sier Plathe til VG. Regjeringen forhandler nå frem en ny uføretrygd.http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011808Det må også gjøres noe med alle de latsabbene som sitter hjemme hele dagene og spiller tvspill mens de håver inn penger på uføretrygd og tjener mer enn folk i arbeid gjør.Helt klart ja fra min side, til å gi sosialklienter og trygdede så lite som mulig. Er de så syke at de ikke kan komme seg ut og i arbeid så har de ikke noen grunn til å få en masse penger heller. Hva skal de med pengene til hvis de bare sitter inne hele dagene? Ønsker de å tjene mer må de tvinges til å jobbe for pengene sine som vanlig folk.

Hvis de er så friske at de kan gå en tur er de også så friske at de kan plukke opp litt søppel for kommunen. Da jobber de for pengene sine og har gjort seg fortjent til de. Er de for syke til å jobbe for pengene har de heller ikke noen glede av pengene. Konsekvenstenking handler om å se at hvis vi fortsetter å kaste penger etter folk som ikke gidder å jobbe så vil vi gå konkurs før eller siden. Vi har ikke råd til å betale for at en masse arbeidsføre mennesker skal få sitte hjemme og se film på sin splitter nye 50 toms lcd tv som er kjøpt inn for penger andre har jobbet for. Vil man ha råd må man jobbe for det.

At ungdom får en masse penger uten å jobbe for de? Det er jo hele poenget her. At det er folk som lever fett på penger andre jobber hardt for? Avisartikkelen beviser jo at folk tjener mer på å trygde seg enn de gjør på å arbeide. Det blir helt galt, det skal være omvendt. Ingen skal tjene mer på å være trygdet enn på å arbeide. Hva skal ellers motivere en trygdet til å komme ut i arbeid?

Vet du, jeg hadde tenkt å skrive noe vettugt til disse utsagnene, men jeg er faktisk så sjokkert at jeg ikke greier det.

Det er bare så uendelig trist at noen i det hele tatt tenker slik som deg. (Og en atrikkel i VG beviser faktisk ingenting. )

:tristbla:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Ryvre

Yvonne:

Erna selv sier jo at dette er snakk om arbeidsføre mennesker, ikke de som går på AAP.

Ikke dra oss syke inn i denne diskusjonen, dette har ingenting med oss å gjøre

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...