Han drikker mye

[AnonymBruker]

Trenger å lufte tankene litt her. Jeg og typen har vært sammen i litt over ett år nå. Vi er begge i slutten av 30-årene og ingen av oss har barn.

Han er en flott person på mange måter, og vi har det veldig fint når vi er sammen. Vi er sammen stort sett kun i helgene pga jobb og at vi bor hver for oss.

I begynnelsen når vi datet så koste vi oss med god mat og vin/øl, men etter hvert erfarte jeg at han er av den typen som ikke kan åpne en flaske uten å drikke hele. Noe som resulterer i at han kan bli ganske så full.

Vi har snakket om dette ordentlig et par ganger. Det er sånn at vi er ganske ulike med tanke på toleranse for hvor mye alkohol som er greit. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ligger i ganske ene ytterpunktet når det gjelder toleranse. Det vil si at jeg alltid har mislikt overstadig fulle folk og jeg drikker veldig lite alkohol selv. Jeg kan drikke et par glass vi i ny og ne, men jeg kan ikke huske sist gang jeg ble full. Var jo ute å festet når jeg var student - men ble heller aldri da særlig full. Jeg har rett og slett ikke så veldig sansen for mye drikking og fulle folk, og dette er jeg klar over og har fortalt han.

Han på den andre siden er vokst opp i et miljø (og familie) hvor det drikkes ganske mye alkohol. Han har også noen familiemedlemmer som jeg ville kvalifisert som alkoholikere - ihvertfall på grensen (type jobbe på oljeplatform og kun drikke 1 uke i strekk når de har fri osv).

Han har alltid vært en festglad person og mener at en god fest = bli dritings. Han sier også at han drikker mye mindre nå enn før (skulle bare mangle egentlig), og at hans ungdomsår og helt opp i midten av 30-årene bestod i å gå på by'n og drikke seg dritings med venner.

Jeg vil gjerne presisere at han på ingen måte blir ekkel eller ubehagelig når han drikker! Han blir bare mye mer snakksalig, glad og noe amorøs hehe. Det viser seg å ikke være et vondt bein i kroppen hans, og når han merker han blir litt vel overstadig rusler han rolig (eller mer sjangler) i seng. Han er overhode ikke kranglete eller "vanskelig". Han spiller høyere musikk, koser seg og er glad.

Det er viktig for meg å få med at alkoholen altså ikke skaper noe problemer i den forstand.

Problemet er at JEG har så inni granskauen lav toleranse for fulle folk! Jeg har vokst opp i et hjem hvor det var endel alkohol og fester hos begge skilte foreldre. Ikke noe alkoholisme, men nok til at jeg fra liten av virkelig får vondt i magen og hele meg når jeg kommer bort i fulle folk. Jeg føler et fysisk ubehag av å snakke med folk som er skikkelig dritings og dette har fulgt meg hele livet. Selvom folk er hyggelige når de er fulle, så vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til de. Jeg synes det er ekkelt med fulle, snøvlende folk og holder meg som best jeg kan unna. Det var en grunn til at jeg sjeldent var på fester i tenårene.

Jeg mener overhode ikke at jeg er bedre enn han, eller at det er noe som helst galt i å ta seg en "skikkelig fest" en gang i blant. Det må folk gjerne gjøre, så lenge jeg slipper å være del av det. Nettopp på grunn av det jeg nettopp har fortalt. Jeg er veldig klar over at dette er kun MIN personlige oppfatning og at det er JEG som føler det sånn.

Så til saken.

Etter et halvt års tid tok vi vår første diskusjon om dette med drikking i helgene. Han var dønn ærlig og fortalte at han har alltid hatt litt problemer med å stoppe men leken er god, fordi han synes det er en deilig og avslappenede følelse å være litt full. Men hvis han blir FOR full så liker han det ikke og går heller å legger seg. han har selv vært i et forhold hvor hun var på grensen til å være alkoholiker, og det mislikte han sterkt.

Han sa han gjerne ville skjerpe seg og drikke litt mindre.

Jeg foreslo (og mener enda) at det er mye bedre om han tar noen øl på fredag og lørdag, isteden for å drikke seg dritings på fredag og ligge fyllesyk halve lørdagen. Lørdagen orker han ikke å drikke fordi det ble for mye dagen før, og han er ganske uopplagt om kvelden.

Vi ble enige om at vi sammen skulle hjelpe han å bryte denne onde sirkelen. Selv kan det være uker og månder mellom hver gang jeg i det hele tatt drikker alkohol, men i vinter jobbet vi med å bryte sirkelen, og istedenfor å sitte foran tv'n å se gullrekka så begynte vi å sitte på kjøkkenet og spille kort og kose oss med litt vin begge to. Jeg drakk fremdeles mye mindre enn han, men han begrenset seg ganske mye og ble ikke overstadig full.

Dette har funket kjempefint i ca 1/2 år nå inntil forrige helg.

Både forrige helg og denne helgen har han drukket seg dritings BÅDE fredag og lørdag. Jeg ble veldig skuffet og den ekle følelsen inni meg kom tilbake når det gjelder å omgås fulle folk. I natt valgte jeg å sove på sofaen fordi jeg rett og slett synes det er ekkelt å sove ved siden av en full, snorkende mann som svetter ut alkoholen.

Jeg har gjort det veldig klart hva jeg føler om dette og hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vil ikke bestemme hva folk skal gjøre med livet sitt. Jeg har selv mine laster (røyker) og liker heller ikke at noen kommenterer det for mye. Men siden vi alltid er hjemme hos meg i helgene, og dette er den tiden vi har sammen i ukene så mener jeg at jeg tross alt har lov å si litt i fra.

Han fortalte i natt (da han var full) at han de siste 7 -8 ukene i tillegg har begynt å ta seg noen øl hjemme på hverdagene - rett og slett fordi han kjeder seg og bare venter på at vi skal møtes til helgen. Han "forsvarer" seg med at han har kontroll på dette og ikke drikker mye når han skal på jobb dagen etter. Det i mine øyne er et tegn på at ting er litt ute av kontroll...

Stemningen i huset har vært litt dyster i dag. Han hater konflikter (som jeg også gjøre), så han har vært opptatt med å jobbe ute i hagen og har vært blid mot meg i hele dag og laget god middag til oss. Problemet er at jeg er litt småsur merker jeg...

Vi snakket litt om dette i ettermiddag, men jeg føler at det egentlig ikke er så mye mer å si om saken. Han vet hva jeg mener og føler, og han sa i dag at han skal slutte med denne drikkingen i helgene.

På meg virker det som han skjønner alvoret. Jeg sa i går at han nesten må velge; bli dritings i helgene eller være her hos meg. Jeg kan ikke lenger ha det sånn.

Spørsmålet er hvor mange sjanser man skal gi noen? Jeg har selv vært igjennom mye dritt i livet mitt, og har kjempet meg gjennom å miste nær familie, vært akutt veldig syk osv. Jeg ønsker ikke å være i et forhold med noen som må jobbe med alkoholproblemene sine, og lurer på om jeg skal "kvele" dette i starten å gjøre slutt - eller om jeg skal gi han en sjanse til. Egentlig har det ikke vært et KJEMPEproblem, men dette er da 2. gangen vi tar det opp veldig seriøst. Og det er kun fordi jeg selv har hatt ganske stor tålmodighet.

Vi er veldig glad i hverandre og snakker om å flytte sammen. Vi er voksne og har ok faste jobber begge to. Dette er et forhold både han og jeg har lyst å bygge videre på.

Hva mener dere? Overreagerer jeg? Hvor går grensen?

Sorry - ble et langt innlegg dette, så takk for dere som har holdt ut å lese helt hit... Tusen takk for innspill og råd.

[Birgitta]

Mulig jeg går litt sterkt ut, men jeg syns det høres ut som om dere er litt for forskjellige. Hvis dere fortsetter forholdet videre tror jeg du må ta denne diskusjonen igjen og igjen. Han kan selvfølgelig endre seg, men jeg tror det vil være i negativ retning. Men jeg vet ikke om jeg er den rette til å si noe om dette, da det har vært mye rusmisbruk i min familie, og jeg har dessverre ikke alltid et sunt forhold til alkohol selv heller.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Glemte å si at når han drikker så drikker jeg ofte ikke i det hele tatt. Dvs. at jeg sitter å drikker Farris og juice og han drikker "alene". Hvis dette har noe å si for saken da :-)

[Genesis]

Du må få han til å SELV innse at drikkingen fort kan komme ut av kontroll. Hvis han kjeder seg utenom jobb, oppfordre ham til å skaffe seg noen hobbier, få noen nye interesser, og ta litt tak. Hva med trening? Trente han i ungdomsårene kan dette være et godt tidspunkt å ta opp tråden igjen. 40-årene nærmer seg med stormskritt, og da er det på tide å begynne og fokusere litt på god helse. Det beste du kan gjøre tror jeg er å komme med gode forslag til livsstilsendring.

I bunn og grunn er det opp til han å velge hvordan han vil leve livet sitt. Og hvis forandringen uteblir må du rett og slett vurdere om dette er noe du kan leve med, eller ikke.

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei meg når jeg leser dette. Det er forferdelig trist når fullt oppegående og flotte mennesker har et problem med alkohol. Beklager, men det synes jeg virkelig at han har.

Har dere snakket om å få barn sammen? Jeg tror det store spørsmålet her er: Vil du at barna dine skal gjenoppleve din oppvekst? Det er jo også noe i det at man ofte finner seg partnere som minner om sine foreldre...

Jeg har en venninne som sliter med en mann som har alkoholproblemer. Det hele er ganske "uskyldig", da han ikke slår eller er slem. Men de har fått 2 barn sammen, som selvfølgelig ikke har godt av å se pappaen sin beruset hver fredag og lørdag. Denne venninnens far hadde et alkoholproblem da hun var liten, så du ser kanskje et mønster her?

Det er for lettvint å si "dump han". Om han helt oppriktig er en god mann på alle andre måter ville jeg vurdert å gi han en sjanse til. Men be han oppsøke hjelp. Det er ikke din jobb å få han ut av dette. Dersom han nekter å be om hjelp tror jeg du bør revurdere forholdet. Man kan ikke tenke bare 2 måneder frem i tid. Hvor er han om 10 år? 20? Dette problemet vil aldri avta - det vil eskalere. Så realistisk tror jeg du må se det.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for innspill alle sammen :-).

Det er nettopp det. Jeg vet ikke helt hvor mange sjanser man skal gi. Jeg har selv aldri vært utfor dette problemet i mine tidligere forhold.

Jeg har oppfordret til å finne på noe å gjøre - da særlig trening (øl er ikke flatterende for figuren...), men han er nok av den litt tiltaksløse typen...

Når det gjelder barn skal vi ikke ha noen. Rett og slett fordi jeg ikke kan få barn, så det er ikke noe tema.

Huff, dette er vanskelig. Jeg føler ikke det er rett og avslutte forholdet nå tvert, men heller jo til å se det litt an fremover. Men jeg har en veldig kort lunte mht til alkonolen akkurat nå. Egentlig lurer jeg på om det er best han tar en liten tenkepause, noe jeg også har foreslått. Jeg sa i går at han de neste helgene skulle tenke over om han heller ønsker å være hjemme hos seg selv for da kan han drikke.

Når vi snakket om det i går - noe jeg ikke helt anser som en "ordenlig prat" siden han jo var full, så sa jeg at hvis han følte han hadde problemer med alkohol så var det eneste riktige å bli helt avholds. Hva mener dere? Er det den eneste måten å gjøre det på hvis man ikke kan kontrollere seg? Selvom det ikke gjelder hver gang han drikker?

Jeg er som sagt på ukjent territorie her så trenger innspill.

[Aldrisur]

Kjære Ts!

Personlig så har jeg veldig dårlig erfaring med menn som er litt for glad i alkohol. Man tenker ofte (snakker for meg selv) "dette er noe jeg kan klare å få ham bort fra". Men, dessverre, det er er en lang og tornefull vei å gå. Mitt råd til deg: Ikke begi deg ut på denne veien, det er en uforutsigbar og fryktelig vanskelig vei å gå.

[AnonymBruker]

Kjære Ts!

Personlig så har jeg veldig dårlig erfaring med menn som er litt for glad i alkohol. Man tenker ofte (snakker for meg selv) "dette er noe jeg kan klare å få ham bort fra". Men, dessverre, det er er en lang og tornefull vei å gå. Mitt råd til deg: Ikke begi deg ut på denne veien, det er en uforutsigbar og fryktelig vanskelig vei å gå.

Skjønner hva du mener. "Heldigvis" er jeg på en så egotripp at jeg mener at det ikke er min jobb å få han til å slutte med det. Jeg tilbød med at vi kunne endre litt vaner for å se om sirkelen kan brytes (og fordi jeg synes Gullrekka er ganske kjedelig hehe). Men nå er jeg veldig bestemt på at det er HAN som må velge. Jeg er ikke i posisjon til å kunne hjelpe særlig tror jeg. Og så er jeg vel kanskje ikke så villig heller... Jeg vil være kjæresten og ikke psykologen...

Jeg blir litt trist nå når jeg leser tilbakemeldingene deres, for det er vel egentlig det at jeg får bekreftet mine mistanker om at han faktisk har et alkoholproblem - og da er dette ikke et forhold jeg vil være i :-(

TS

[eva-80]

Hvorfor må dere treffes hver helg? jeg er i et veldig likt forhold, treffes bare i helgene pga jobb.

Hvorfor ikke si at ok, en helg i måneden er bare din, vil du feste er opp til deg, men når du er hos meg, så stopper inntaket etter 2 øl.

er det for mye å be om, så finn deg ei anna ei.

Det er ikke nødvendigvis til det bedre for forholdet at dere flytter sammen.

Hvis han ikke søker hjelp for dette...

eller om dere bor sammen, så kan han heller sove hos en kompis de helgene han tar seg en fest, så slipper du synet av han.

[AnonymBruker]

Hvorfor må dere treffes hver helg? jeg er i et veldig likt forhold, treffes bare i helgene pga jobb.

Hvorfor ikke si at ok, en helg i måneden er bare din, vil du feste er opp til deg, men når du er hos meg, så stopper inntaket etter 2 øl.

er det for mye å be om, så finn deg ei anna ei.

Det er ikke nødvendigvis til det bedre for forholdet at dere flytter sammen.

Hvis han ikke søker hjelp for dette...

eller om dere bor sammen, så kan han heller sove hos en kompis de helgene han tar seg en fest, så slipper du synet av han.

Vi MÅ ikke treffes hver helg, men det er jo naturlig at vi ønsker det :-). Hvis det skulle være sånn at han måtte ha en helg i md hvor han uansett måtte ut å feste - eller sitte hjemme alene å drikke som heller ville vært tilfellet nå, siden hans kamerater har familie og barn og de sjeldent/aldri er på byen mer, så vil jo dette for meg være en dårlig start på et kanskje livslangt forhold.

Jeg tror og mener at alkoholproblemet ville være enda mer synlig om man kan si det sånn, hvis en mann på snart 40 MÅTTE ha en helg i md for å drikke seg dritings. Vi er liksom ikke 18 lenger...

Det er ikke så lett å bare si "finn deg en annen" en heller når man er veldig glad i en person.

Nå ser jeg imidlertid at det høres ut som om jeg vil kunne bli i et forhold som jeg ikke ønsker, men jeg ville bare lufte mine tanker og høre andres erfaringer om dette.

Nå ser det ut som hans alkoholproblemer faktisk er ganske store mht hva dere andre skriver i tråden, så jeg får ta meg en tur i tenkeboksen her.

TS

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei meg når jeg leser dette. Det er forferdelig trist når fullt oppegående og flotte mennesker har et problem med alkohol. Beklager, men det synes jeg virkelig at han har.

Har dere snakket om å få barn sammen? Jeg tror det store spørsmålet her er: Vil du at barna dine skal gjenoppleve din oppvekst? Det er jo også noe i det at man ofte finner seg partnere som minner om sine foreldre...

Jeg har en venninne som sliter med en mann som har alkoholproblemer. Det hele er ganske "uskyldig", da han ikke slår eller er slem. Men de har fått 2 barn sammen, som selvfølgelig ikke har godt av å se pappaen sin beruset hver fredag og lørdag. Denne venninnens far hadde et alkoholproblem da hun var liten, så du ser kanskje et mønster her?

Det er for lettvint å si "dump han". Om han helt oppriktig er en god mann på alle andre måter ville jeg vurdert å gi han en sjanse til. Men be han oppsøke hjelp. Det er ikke din jobb å få han ut av dette. Dersom han nekter å be om hjelp tror jeg du bør revurdere forholdet. Man kan ikke tenke bare 2 måneder frem i tid. Hvor er han om 10 år? 20? Dette problemet vil aldri avta - det vil eskalere. Så realistisk tror jeg du må se det.

Takk for konstruktivt innspill. Og du har antagelig helt rett :-).

TS

[irmelin_]

Jeg synes det høres ut som du har tenkt nøye igjennom dette, og funnet at det er et for stort problem for deg til at du er villig til å akseptere det. Som en annen sa, dere virker rett og slett veldig ulike i holdninger. Det virker som at han nyter å drikke, og det i seg selv er ikke nødvendigvis problematisk, det som er problematisk er, som du sier, at du opplever det slik. Noen ting er bare ikke overkommelige om den andre ikke fullt ut ser behovet for, eller ønsker/klarer, endring. På samme måte er jo røyking en deal-breaker for mange. Så om du ser for deg at problemet hadde vert andre veien, at han hadde hatt like store problemer med røykingen din og ba deg slutte - hva hadde du gjort?

Du sier også at dere er hos deg i helgene - tar han da med seg alkohol til seg selv til deg, kjøper dere sammen, eller har du det stående?

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du har tenkt nøye igjennom dette, og funnet at det er et for stort problem for deg til at du er villig til å akseptere det. Som en annen sa, dere virker rett og slett veldig ulike i holdninger. Det virker som at han nyter å drikke, og det i seg selv er ikke nødvendigvis problematisk, det som er problematisk er, som du sier, at du opplever det slik. Noen ting er bare ikke overkommelige om den andre ikke fullt ut ser behovet for, eller ønsker/klarer, endring. På samme måte er jo røyking en deal-breaker for mange. Så om du ser for deg at problemet hadde vert andre veien, at han hadde hatt like store problemer med røykingen din og ba deg slutte - hva hadde du gjort?

Du sier også at dere er hos deg i helgene - tar han da med seg alkohol til seg selv til deg, kjøper dere sammen, eller har du det stående?

TS her.

Vi har snakket om dette med røyking også. Han sier han ikke har noe imot at jeg røyker, men jeg vet jo at dette er en ordentli uting - så derfor ønsket jeg (halvhjertet dessverre) å slutte; ihvertfall begynne å røyke kun ute og ikke inne i huset. Det veldig positivt overraskende var at han da ville prøve å slutte å snuse også. Dette fordi han mente vi kunne hjelpe hverandre med å slutte. Det endte faktisk med at han har nesten klart å slutte å snuse, mens jeg dessverre ikke har redusert røyking eller begynt å røyke ute.

Nettopp derfor er jeg forsiktig med å klandre andre for sine laster - jeg er nemlig ikke noen heltinne selv :-)

Jeg tenker at egentlig går det på noe av det samme; jeg skader han faktisk fysisk ved å røyke inne... hans drikking skader ikke meg fysisk, så i teorien er det jeg gjør værre enn at han drikker for mye i helgene.

I begynnelsen hadde jeg vin i huset når han kom i helgene og jeg kjøpte en gang i blant også øl når han skulle komme. Men etterhvert så jeg jo hvor mye det ble, og vi snakket også om hvor irriterende jeg synes det begynte å bli at hvis jeg kjøpte en kartong vin så ville denne være tom på søndag. Jeg har alltid hatt litt vin i huset, og jeg er vant med at en kartong kan stå i flere md uåpnet, eller åpnet så lenge at den ikke er god lengre. Når han hadde vært på besøk var jeg liksom alltid tom for vin. Han kjøpte ny vin til meg, men det ble jo til at han drakk den selv da...

Så etter de første månedene så sluttet jeg å ha vin i huset. Nå fungerer det sånn at han handler øl til seg selv og tar med vin til oss. Jeg kan selvfølgelig drikke av det han kjøper. Jeg drikker jo uansett ikke mye av det.

[irmelin_]

Jeg synes du skriver mye fornuftig, TS. Og jeg oppfatter det ikke som du forsøker å klandre han så altfor mye, men at det er et dilemma som går like mye på deg og din opplevelse av at han drikker. Hva jeg prøvde å stille spørsmål rundt var hvor mye du mener at han bør endre seg på grunn av dette - for det virker som han prøver å se saken fra din side og gjøre deg glad, men at han ikke helt har lyst, rett og slett, og at det derfor er nødt til å bli halvhjertet. På samme måte som du ikke helt har lyst å slutte å røyke.

Om du vil forsøke, så tror jeg at du må 'handle preventivt'. Med det mener jeg at du ikke kan sitte og se på at han drikker seg god og full for så å klandre han for det etterpå. Be han slutte å ta med seg alkohol til deg, og slutt å drikke selv når dere er sammen i helgene. På den måten kan du vise at han dere (han) ikke trenger alkoholen for å kose dere. Om han ikke godtar dette, så har nok både han og dere et problem.

Masse lykke til forøvrig

[AnonymBruker]

Jeg synes du skriver mye fornuftig, TS. Og jeg oppfatter det ikke som du forsøker å klandre han så altfor mye, men at det er et dilemma som går like mye på deg og din opplevelse av at han drikker. Hva jeg prøvde å stille spørsmål rundt var hvor mye du mener at han bør endre seg på grunn av dette - for det virker som han prøver å se saken fra din side og gjøre deg glad, men at han ikke helt har lyst, rett og slett, og at det derfor er nødt til å bli halvhjertet. På samme måte som du ikke helt har lyst å slutte å røyke.

Om du vil forsøke, så tror jeg at du må 'handle preventivt'. Med det mener jeg at du ikke kan sitte og se på at han drikker seg god og full for så å klandre han for det etterpå. Be han slutte å ta med seg alkohol til deg, og slutt å drikke selv når dere er sammen i helgene. På den måten kan du vise at han dere (han) ikke trenger alkoholen for å kose dere. Om han ikke godtar dette, så har nok både han og dere et problem.

Masse lykke til forøvrig

Takk, takk :-). Det virker som du har forstått essensen i det jeg prøver å formidle. Nettopp hvor vanskelig det er å pålegge andre å endre seg når man ikke er spesielt god på det selv...

Det var en liten tankevekker det du skrev om at jeg ikke kan klandre han for å drikke seg full når jeg sitter å ser på. Det har du helt rett i. Mitt problem er at jeg synes det er vanskelig og har ikke veldig lyst å prøve å styre andre sine liv, til det mener jeg vi har blitt voksne nok til å ta egne valg, og derfor ender jeg vel opp som en litt sur kjerring dagen etter... Men det er jo helt klart bedre hvis jeg sier stopp der og da. Selvom jeg er litt i mot det også... Han har jo som jeg - mulighet for å ta egne valg når han vet hva jeg føler om det.

Som sagt så vil jeg på ingen måte ta fra han gleden av å kose seg men noen øl en fredag og/eller lørdagskveld. Og dette har jeg sagt til han. Det er det at han ikke klarer å slutte når han først har begynt som vel er hovedproblemet.

Det har fungert helt fint i et halvt års tid nå inntil forrige helg, for da kjøpte han bare med seg en 6-pack isteden for to. Han begrenset seg selv på en måte. Og jeg vet han gjorde det for min skyld. Nettopp derfor tror jeg at min reaksjon når han nå drakk seg så full igjen, var at jeg tror/trodde han ikke har helt kontroll allikevel.

Helt ærlig så er dette en helt vanlig, snill, oppegående mann uten andre "issues" enn dette, så for meg er det verdt å prøve litt til for å se hva utfallet kan bli.

Takk for at du tok deg tid til å svare :-)

TS

[Portvinpiken]

Jeg synes det høres ut som du TS har et reflektert syn på dette. Personlig har jeg ikke så mye erfaring med alkoholproblemer i nærmeste omkrets,men utifra det du skriver så ville jeg muligens gitt det en liten sjanse til. Det er som det skrives over vanskelig å bare si "nå er det slutt" før man har prøvd litt til. Hva da med senere i livet når man også møter motgang og utfordringer i samlivet.

Han høres ut som en grei fyr, og jeg ville prøvd å satt fokus på endring av livsstil. Det kan umulig være sunt å sitte hjemme å drikke øl etter arbeidstid. Kanskje dere kan møtes et par dager i uken å gjøre noe aktivt sammen? Spille tennis, gå turer eller hva det nå kan være.

Samtidig er jeg enig at du ikke skal burde akseptere at han kommer til deg i helgene og "ødelegger" disse. Jeg synes du har en utrolig tålmodighet; egentlig var det vel han som skulle lagt seg på sofaen og ikke du. Han burde ta det litt på sin egen kappe og legge seg litt flat der hvis du virkelig har sagt til han hvordan du reagerer på fulle folk.

[Gjest imli]

Diverre er det sånn at det berre er han som kan finne ut om han kan, og vil, slutte med dette. Veldig mange vil rett og slett ikkje, tross fagre ord. Då må du nesten berre bestemme deg for om dette er noko du kan leva med.

[Gjest Gjest]

Det virker som dere har to vidt forskjellige grunnsyn på alkohol og drikkemønstre. Å tilpasse dette i en retning begge er tilfreds med, kan være svært utfordrende over tid. Det at han heller drikker i hverdagene pga dine restriksjoner kan tyde på at han ikke får til å endre sine vaner. Jeg kaller det en vane, fordi jeg ikke vil si at dette er problem for han, men for dere. Grunnen til at jeg orker å kommentere innlegget ditt er min egen erfaring rundt dette. Det blir kanskje for enkelt å droppe han og forholdet, men samtidig må du huske på at han også har valgt å ikke endre seg og sitt drikkemønster. Det er lettere sagt enn gjort, og du må se fremover hva du egentlig vil ut av livet ditt. Vil du ha unger blir dette fort et større problem, for da går det ikke bare utover deg som er voksen og bevisst, men også ungene som ikke har noe valg. Så på mange måter står du ved en korsvei der du må velge tryggheten eller risikoen. Lykke til.

[AnonymBruker]

Det virker som dere har to vidt forskjellige grunnsyn på alkohol og drikkemønstre. Å tilpasse dette i en retning begge er tilfreds med, kan være svært utfordrende over tid. Det at han heller drikker i hverdagene pga dine restriksjoner kan tyde på at han ikke får til å endre sine vaner. Jeg kaller det en vane, fordi jeg ikke vil si at dette er problem for han, men for dere. Grunnen til at jeg orker å kommentere innlegget ditt er min egen erfaring rundt dette. Det blir kanskje for enkelt å droppe han og forholdet, men samtidig må du huske på at han også har valgt å ikke endre seg og sitt drikkemønster. Det er lettere sagt enn gjort, og du må se fremover hva du egentlig vil ut av livet ditt. Vil du ha unger blir dette fort et større problem, for da går det ikke bare utover deg som er voksen og bevisst, men også ungene som ikke har noe valg. Så på mange måter står du ved en korsvei der du må velge tryggheten eller risikoen. Lykke til.

Takk for innspill og deling av egne erfaringer. Høres veldig logisk og rett ut det du skriver. Jeg må bruke litt tid på å se det an. Egentlig det jeg innerst inne vet også.

TS

[Elibo]

Trenger å lufte tankene litt her. Jeg og typen har vært sammen i litt over ett år nå. Vi er begge i slutten av 30-årene og ingen av oss har barn.

Han er en flott person på mange måter, og vi har det veldig fint når vi er sammen. Vi er sammen stort sett kun i helgene pga jobb og at vi bor hver for oss.

I begynnelsen når vi datet så koste vi oss med god mat og vin/øl, men etter hvert erfarte jeg at han er av den typen som ikke kan åpne en flaske uten å drikke hele. Noe som resulterer i at han kan bli ganske så full.

Vi har snakket om dette ordentlig et par ganger. Det er sånn at vi er ganske ulike med tanke på toleranse for hvor mye alkohol som er greit. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ligger i ganske ene ytterpunktet når det gjelder toleranse. Det vil si at jeg alltid har mislikt overstadig fulle folk og jeg drikker veldig lite alkohol selv. Jeg kan drikke et par glass vi i ny og ne, men jeg kan ikke huske sist gang jeg ble full. Var jo ute å festet når jeg var student - men ble heller aldri da særlig full. Jeg har rett og slett ikke så veldig sansen for mye drikking og fulle folk, og dette er jeg klar over og har fortalt han.

Han på den andre siden er vokst opp i et miljø (og familie) hvor det drikkes ganske mye alkohol. Han har også noen familiemedlemmer som jeg ville kvalifisert som alkoholikere - ihvertfall på grensen (type jobbe på oljeplatform og kun drikke 1 uke i strekk når de har fri osv).

Han har alltid vært en festglad person og mener at en god fest = bli dritings. Han sier også at han drikker mye mindre nå enn før (skulle bare mangle egentlig), og at hans ungdomsår og helt opp i midten av 30-årene bestod i å gå på by'n og drikke seg dritings med venner.

Jeg vil gjerne presisere at han på ingen måte blir ekkel eller ubehagelig når han drikker! Han blir bare mye mer snakksalig, glad og noe amorøs hehe. Det viser seg å ikke være et vondt bein i kroppen hans, og når han merker han blir litt vel overstadig rusler han rolig (eller mer sjangler) i seng. Han er overhode ikke kranglete eller "vanskelig". Han spiller høyere musikk, koser seg og er glad.

Det er viktig for meg å få med at alkoholen altså ikke skaper noe problemer i den forstand.

Problemet er at JEG har så inni granskauen lav toleranse for fulle folk! Jeg har vokst opp i et hjem hvor det var endel alkohol og fester hos begge skilte foreldre. Ikke noe alkoholisme, men nok til at jeg fra liten av virkelig får vondt i magen og hele meg når jeg kommer bort i fulle folk. Jeg føler et fysisk ubehag av å snakke med folk som er skikkelig dritings og dette har fulgt meg hele livet. Selvom folk er hyggelige når de er fulle, så vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til de. Jeg synes det er ekkelt med fulle, snøvlende folk og holder meg som best jeg kan unna. Det var en grunn til at jeg sjeldent var på fester i tenårene.

Jeg mener overhode ikke at jeg er bedre enn han, eller at det er noe som helst galt i å ta seg en "skikkelig fest" en gang i blant. Det må folk gjerne gjøre, så lenge jeg slipper å være del av det. Nettopp på grunn av det jeg nettopp har fortalt. Jeg er veldig klar over at dette er kun MIN personlige oppfatning og at det er JEG som føler det sånn.

Så til saken.

Etter et halvt års tid tok vi vår første diskusjon om dette med drikking i helgene. Han var dønn ærlig og fortalte at han har alltid hatt litt problemer med å stoppe men leken er god, fordi han synes det er en deilig og avslappenede følelse å være litt full. Men hvis han blir FOR full så liker han det ikke og går heller å legger seg. han har selv vært i et forhold hvor hun var på grensen til å være alkoholiker, og det mislikte han sterkt.

Han sa han gjerne ville skjerpe seg og drikke litt mindre.

Jeg foreslo (og mener enda) at det er mye bedre om han tar noen øl på fredag og lørdag, isteden for å drikke seg dritings på fredag og ligge fyllesyk halve lørdagen. Lørdagen orker han ikke å drikke fordi det ble for mye dagen før, og han er ganske uopplagt om kvelden.

Vi ble enige om at vi sammen skulle hjelpe han å bryte denne onde sirkelen. Selv kan det være uker og månder mellom hver gang jeg i det hele tatt drikker alkohol, men i vinter jobbet vi med å bryte sirkelen, og istedenfor å sitte foran tv'n å se gullrekka så begynte vi å sitte på kjøkkenet og spille kort og kose oss med litt vin begge to. Jeg drakk fremdeles mye mindre enn han, men han begrenset seg ganske mye og ble ikke overstadig full.

Dette har funket kjempefint i ca 1/2 år nå inntil forrige helg.

Både forrige helg og denne helgen har han drukket seg dritings BÅDE fredag og lørdag. Jeg ble veldig skuffet og den ekle følelsen inni meg kom tilbake når det gjelder å omgås fulle folk. I natt valgte jeg å sove på sofaen fordi jeg rett og slett synes det er ekkelt å sove ved siden av en full, snorkende mann som svetter ut alkoholen.

Jeg har gjort det veldig klart hva jeg føler om dette og hvorfor jeg er som jeg er. Jeg vil ikke bestemme hva folk skal gjøre med livet sitt. Jeg har selv mine laster (røyker) og liker heller ikke at noen kommenterer det for mye. Men siden vi alltid er hjemme hos meg i helgene, og dette er den tiden vi har sammen i ukene så mener jeg at jeg tross alt har lov å si litt i fra.

Han fortalte i natt (da han var full) at han de siste 7 -8 ukene i tillegg har begynt å ta seg noen øl hjemme på hverdagene - rett og slett fordi han kjeder seg og bare venter på at vi skal møtes til helgen. Han "forsvarer" seg med at han har kontroll på dette og ikke drikker mye når han skal på jobb dagen etter. Det i mine øyne er et tegn på at ting er litt ute av kontroll...

Stemningen i huset har vært litt dyster i dag. Han hater konflikter (som jeg også gjøre), så han har vært opptatt med å jobbe ute i hagen og har vært blid mot meg i hele dag og laget god middag til oss. Problemet er at jeg er litt småsur merker jeg...

Vi snakket litt om dette i ettermiddag, men jeg føler at det egentlig ikke er så mye mer å si om saken. Han vet hva jeg mener og føler, og han sa i dag at han skal slutte med denne drikkingen i helgene.

På meg virker det som han skjønner alvoret. Jeg sa i går at han nesten må velge; bli dritings i helgene eller være her hos meg. Jeg kan ikke lenger ha det sånn.

Spørsmålet er hvor mange sjanser man skal gi noen? Jeg har selv vært igjennom mye dritt i livet mitt, og har kjempet meg gjennom å miste nær familie, vært akutt veldig syk osv. Jeg ønsker ikke å være i et forhold med noen som må jobbe med alkoholproblemene sine, og lurer på om jeg skal "kvele" dette i starten å gjøre slutt - eller om jeg skal gi han en sjanse til. Egentlig har det ikke vært et KJEMPEproblem, men dette er da 2. gangen vi tar det opp veldig seriøst. Og det er kun fordi jeg selv har hatt ganske stor tålmodighet.

Vi er veldig glad i hverandre og snakker om å flytte sammen. Vi er voksne og har ok faste jobber begge to. Dette er et forhold både han og jeg har lyst å bygge videre på.

Hva mener dere? Overreagerer jeg? Hvor går grensen?

Sorry - ble et langt innlegg dette, så takk for dere som har holdt ut å lese helt hit... Tusen takk for innspill og råd.

For meg høres det ut som han har ett problem med alkohol.

Jeg er gift med en rusavhengig .(alkoholiker OG narkoman). Min kjære har vært rusfri i 10 år nå.Når han kjørte det som hardets på alko og stoff så hadde han god jobb, hus, bil osv. Han var ikke det vi kaller "rennesteins alkis" men hadde like fullt ett rusproblem.

Jeg traff han når han hadde vært rusfri i 5 år. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke ville hatt ett forhold til han i rusperioden. Jeg har (som du) ett anstrengt forhold til overstadig beruset personer grunnet dårlige erfaringer.

Han har fortalt meg og lært meg mye om rusavhengighet, jeg har deltatt på møte osv. Det som er viktig å vite er at DU kan ikke få han til å slutte med alkoholmisbruket dersom han ikke vil selv. Dersom han ikke innser at han har ett drikkeproblem så tror jeg du gjør det lurt i å trekke deg ut av forholdet. Det nytter ikke at han lover deg å roe ned med drikkingen, da vil han bare ta enda mer av når han først "får lov" å drikke. Han må selv innse at han har ett problem og selv ta tak i det.

Lykke til