Svak!

[AnonymBruker]

Min mor har kreft og jeg klarer ikke å ha håp. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å være sterk for henne, kjempe med henne, men jeg bare knekker sammen. "hellet" i dette er ironisk nok at hun bor på andre siden av landet slik at hun ikke ser meg knekker. men nå skal jeg snart reise å besøke henne for ting er blitt veldig alvorlig... Og jeg bare gruer meg fordi jeg nettopp ikke har håp, og jeg klarer ikke å vedkjenne meg at hun er syk. Det kan bare ikke være sant, og det kan bare ikke være så ille! Samtidig som jeg ikke ser håp, så vil jeg ikke innse hvor alvorlig dette er. Jeg kjenner kroppen stritter og nekter. Jeg blir sint. På meg selv. Og FAENS kreft!

[vinterspeil]

Det er vanskelig når noen som står en nær blir alvorlig syk. Er det lenge siden du fikk vite om kreften til moren din?

Min erfaring er at det er en prosess man går igjennom og at man gradvis erkjenner alvoret i situasjonen. Følelsene kan svinge fort mellom glede og fortvilelse. Det er vondt, men man må prøve å ta vare på hver enkelt dag og hver gode stund.

Håper at det går bra og at du og moren din får fine stunder sammen

[Gjest Adriane]