Behandling for spiseforstyrrelser

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva slags behandling dere som har spiseforstyrrelser har fått?

Skriv gjerne litt om det er behandling som har skjedd på institusjon eller poliklinisk, og om hva slags lidelse® dere har.

[AnonymBruker]

Hei, jeg var lagt inn på døgnposten på rasp (regionalt senter for spiseforstyrrelse) for

to år siden. Var vel der i rundt 5-6 mnd. Et kjempebra tilbud. De har også

poliklinisk behandling der.

Går du til en psykolog som du kan diskutere spiseforstyrrelse din med? Eller lege?

Disse kan jo sikkert foreslå noen tilbud for deg

[AnonymBruker]

Ja jeg har snakket med min behandler om spiseforstyrrelsene, men jeg stusser litt på tilbakemeldingene/"behandlingen" jeg får. Derfor lurer jeg litt på hvordan andre i samme situasjon har det.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva slags tilbakemeldinger/behandling du får?

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hva slags tilbakemeldinger/behandling du får?

Kort fortalt så føler jeg meg ikke tatt helt på alvor.. Det har ikke vært et problem så lenge, men fra sommeren og fram til nå har det utviklet seg til en spiseforstyrrelse. Jeg har prøvd å gi beskjed før, men ikke helt klart å formidle hvor vanskelig dette er for meg.

De to tingene jeg synes gjør det vanskelig er for det første vekta mi. Jeg har en normal bmi, sånn midt på treet, men jeg vil gjerne ned i vekt fordi jeg rett og slett ikke kan fordra kroppen min. Jeg føler jeg ville blitt tatt mer på alvor om jeg var tydelig undervektig. Det andre er at jeg har symptomer fra flere forskjellige lidelser; det varierer mellom at jeg sulter meg, overspiser og kaster jeg opp mat/tar avføringspiller. Jeg tror det hadde vært lettere hvis jeg oppfylte alle krav til for eksempel anoreksi eller bulimi.

Min behandler synes det er en god idé at jeg går ned i vekt (og at jeg får høre det hjelper ikke akkurat på), og vil hjelpe meg til å gå ned i vekt på en sunnere måte. Det har blitt foreslått at jeg skal ha en kostliste å gå ut i fra, men jeg fikk beskjed om at jeg kunne sette den opp selv. Men jeg kjenner at jeg ikke klarer å begynne å spise normalt ”på kommando”. Jeg får høre at jeg må ville bli bedre selv, og det vil jeg jo, men det er liksom ikke bare å trykke på en knapp og så begynner jeg å tenke/handle fornuftig rundt mat.

[AnonymBruker]

Uff, skjønner deg så utrolig godt. Det er skikkelig frustrende med slike

tilbakemeldinger... Jeg tror det er en stor grunn til at mange med ¨

spiseforstyrrelser ikke blir innlagt før de er helt på bånn, hvis du skjønner hva jeg

mener. Jo, dårligere mann er, både psykisk og fysisk, jo lengre tid tar behandlingen.

Hvorfor klarer ikke behandlere å se dette problemet før man er helt dødelig, ja - det

har jeg spurt meg selv mange ganger.

Hva med å skrive et brev til behandleren din? Skriv det du har skrevet her og gjerne mer?

Alt det du har på hjertet?

[AnonymBruker]

Det var en ting jeg glemte å skrive. Jeg føler at behandleren min "skylder på" en av diagnosene mine når jeg får problemer. At feks spiseforstyrrelsen min er en reaksjon på noe annet. Jeg er forsåvidt enig i den teorien, men betyr det at man må behandle hovedproblemet, og ikke kan behandle spiseforstyrrelsen som en spiseforstyrrelse?

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si, spesielt fordi jeg ikke har den fjerneste anelse om hva som vil hjelpe meg til å bli bedre. Jeg kan liksom ikke komme med forslag til hva som vil hjelpe, fordi jeg aner ikke. Dette er relativt nytt for meg, jeg "kjenner" ikke denne delen av sykdommen min ennå.

Jeg er bare redd for at det skal bli enda verre enn nå, jeg har gått en del ned i vekt, jeg bruker hele dagen på å planlegge måltid, tenke på mat, og ha dårlig samvittighet for det jeg har spist. Jeg vil ikke ha det sånn lenger.

[The Kitten]

Har du mulighet til å bytte behandler?

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å bytte behandler?

Jeg har ingen ønske om å bytte behandler, da jeg har veldig god kjemi med vedkommende.

[pantora]

Skjønner hva du mener, man må dessverre ofte være svært spiseforstyrret for å bli tatt på alvor. Og det er ufattelig dumt, at "helsevesenet" er villig til å la det gå så lang med så mange i stede for å bryte inn tidligere.

Du må nok bare si det rett ut, hvordan du har det. Veldig bra at du har god kjemi med psykologen din, det kommer man langt med!

Selv har jeg vært innlagt på capio anoreksisenter i Fredrikstad for noen år siden, da led jeg av alvorlig anoreksi. Nå har jeg diagnosen atypisk anoreksi, og går til psykolog 2 ganger i uka + i dagbehandling fire dager i uka.

[AnonymBruker]

Ja av og til tenker jeg at det hadde vært mye enklere hvis jeg var 40 kg, men jeg vet jo at jeg aldri kommer dit siden jeg har andre problemer enn at jeg bare ikke spiser i perioder..

Synes også det er vanskelig å vite hva mer jeg skal si, for jeg har fortalt hvordan jeg har det og hvor vanskelig dette er for meg.

[AnonymBruker]

Jeg snakket først med fastlegen min ang min bulimi -og vi hadde samtaler hver måned en lang periode. Vi diskuterte om det var lurt å snakke med psykiatrisk sykepleier på hjemstedet mitt (liten plass), men bestemte oss for å vente. Imidlertid ble jeg stadig verre, og tilslutt mente legen, i samråd med meg, at jeg burde få mer profesjonell hjelp i form av psykolog med spesialiserting på spiseforstyrrelser.

Dermed begynte jeg i ukentlige samtaler, samtidig som jeg fikk resept på Fluoxidine (?) -ett antidepressivt middel som hindrer overspising, anbefales for bulimikere.

Sakte men sikkert sluttet jeg å spy -og har fått kontroll over problemet mitt. Men er klar over at jeg alltid kommer til å ha et anstrengt forhold til kropp og mat -så jeg stoler ikke helt på meg selv dersom jeg evt legger på meg noen kilo.

Lykke til!!

[Viljaa]

Jeg fikk "behandling" på mitt lokale sykehus. Og med behandling mener jeg egentlig at jeg lå på medisinsk sammen med eldre mennesker, uten særlig oppsyn fra andre enn sykepleiere som kun var der for å pleie det fysiske (i mitt tilfelle var det egentlig bare observering (pga problemer med hjerte og fordøyelsen) , samt litt oppfølging på matveien, og ikke sondeforing.

Har også gått til psykolog, men det var via BUP, så jeg "mistet" henne da jeg var 18, og på grunn av trass så nektet jeg konsekvent å ta i mot andre tilbud jeg fikk om oppfølging. Veldig dumt, for jeg hadde jo ikke noe å tape, for man blir vel sjeldent SYKERE av å gå i behandling?

Men samtidig var oppholdet på sykehuset veldig trassig og avgjørende for meg da jeg valgte å fortsette på egenhånd for å bli frisk. Jeg møtte flotte mennesker på sykehuset også, men de reglene og forutsetningene de som hadde ansvaret for meg var veldig nedlatende og rigide. Hver gang jeg prøvde å argumentere mot noe (en av reglene jeg fikk var bla. at jeg MÅTTE drikke energidrikker, jeg fikk ikke lov til å bytte ut disse med noe, ja jeg kunne spise alternativt, men da kom energidrikkene "oppå" osv), så ble jeg møtt med "du er her fordi du er syk, hvis du ikke vil ha vår hjelp kan du bare dra"-holdningen. Utrolig frustrerende. JA, jeg var syk, og anoreksien bestemte på mange måter tankegangen min, men det hjalp ikke å ha GODE argumenter og meninger som selv et friskt menneske ville ha hatt, sååå.

Ja, nei da. Heldigvis og uheldigvis har jeg jernvilje. Så det var nok viljen som fikk meg frisk igjen også. Men vil anbefalle ALLE å få en psykolog/annen fagperson å prate med. Eller i alle fall å prøve noen ut. Jeg klikket utrolig godt med min, og hun ville hjelpe meg ut i fra mine egne forutsetninger og tok litt hensyn til tvangstankene mine. Jeg skrev også dagbok i den tiden jeg hadde med henne, og den fant jeg frem igjen noen år senere da jeg virkelig var kommet på vei.

Så nei, jeg har egentlig ikke såå mange erfaringer å dele. Bortsett fra at det av og til ikke hjelper å være veldig tynn heller, i alle fall ikke på sykehuset. Der så de veldig klinisk på det, og selv om jeg prøvde å forklare dem at jeg virkelig ønsket å gå opp i vekt på det tidspunktet, så tror jeg de dømte meg "for syk til å snakke sant" fordi det eneste de så var at jeg var alt for tynn. Håper du får hjelp.