Kampen om det nye livet

[Usikker23]

Det er ikke mer en dag siden jeg skrev livet er herlig, noe som er sant. Livet er herlig til tider.

I dag har vært en tung dag, jeg fikk ikke sove i natt, sov max 2-3 timer, og rett på jobb. Jeg kjenner kroppen min er sliten, og jeg er psykisk sliten.

Det skulle ingenting til for å få tårene til å trille. Bestekompisen til min far tagget seg selv i ett bilde av min far på facebook, som jeg hadde glemt jeg hadde der. Jeg hadde ikke sett bilde av min far på over en måned, og det bare knuste meg. Jeg savner han så inderlig, og det går mer og mer opp for meg at jeg aldri skal se han igjen. Og det plager meg virkelig at jeg og han brukte så mye tid på å krangle, diskutere og være uenige. Vi var helt make, og gikk derfor ofte i tottene på hverandre. Jeg burde vel ta det som en positiv ting at jeg har arvet noe fra han, selv om det er staheten, påståligheten, og selvsagt de brede hoftene

Han kunne være verden beste mann, hjalp alle rundt seg, ville alle alt godt. Han var veldig handy av seg, så alle ville at han skulle hjelpe. Dessverre så hadde han jo sider med familien som ikke var bra, som gjorde at ting ble vanskelig hjemme. Han kunne være verden beste men samtidig verdens verste. Han tok ikke vare på helse sin selv om vi gang på gang ba han gå til legen. "nei han var frisk som en fisk" ja ser det nå. Hvorfor måtte han være så sta og dum?!

Han stilte alltids opp økonomisk, men var aldri til stede. Det er vel derfor jeg tar dødsfallet så tungt, jeg sliter mellom det at jeg har vært så sint på han, og at jeg var så glad i han. Hvordan skal jeg klare å komme over dette? Det sinnet som jeg har for han? Jeg savner han jo massse, tenker på han masse, gråter masse pga dette. Men jeg klarer bare ikke å komme over sinnet helt. jaja nok om dette for nå... jeg har jo startet ett nytt kapittel i livet mitt.

Han jeg er "sammen" med prøver å forstå meg, når jeg er lei meg, men han er så ung, og har aldri opplevd noe vondt, så han vet liksom ikke helt hva han skal si når vi snakker sammen. Merker at det var tungt i dag når jeg var så lei meg. Og ikke nok med det så klarer han å gjøre meg mer lei meg på facebook, ved å si teite ting som han ikke mener, bare spøk, men jeg tolket det feil. Men han lovet å skjerpe seg, så håper det skjer Men han skal nå ha det, han prøver, og for det elsker jeg han. Vi hadde en flott valentines date "sammen", han er jo borte på jobb, så ble webcam og telefon date, men det var deilig å bare se han, snakke med han og føle at han var nær meg, selv om han er langt borte. Jeg gleder meg til han kommer hjem, jeg savner han så utrolig masse

[Gjest SemperFi]

Huff Det er ikke lett å trøste noen som har mistet noen de er veldig glad i. Det er forskjell fra person til person. Som oftest opplever jeg at man trenger kun å være der, stillheten snakker mye for seg selv også. Eller bare være der for å høre på

Det virker som at han du har møtt er en kjempeflott fyr, han prøver ihvertfall. Bare gi han litt tid, så lærer han å kjenne deg bedre.

[Usikker23]

Livet mitt her nede på sørlandet går faktisk mye bedre enn forventet

Jeg hadde faktisk aldri trodd når jeg fikk den jobben, at alt skulle bli bedre til en forandring. Selv om jeg ikke trives i jobben pga lite kunder og lite å gjøre, så hjalp den meg tross alt til å ta steget til å gjøre noe for meg selv

Jeg hadde heller aldri trodd jeg skulle skaffe nye venner/bekjentskaper så fort Men jeg har fått en virkelig god venn her nede, som jeg faktisk ble kjent med via KG, hun er strålende, støttende og morsom. Glad jeg møtte henne, hun har hjulpet meg å bli mer utadvent, ikke så innesluttet

Jeg har begynt å trene, og spiser "sunnere" og oftere

Begynt på spinning, har bare gått to ganger til nå denne uken da, men har meldt meg på lørdag og søndag også, pluss har begynt på 30 days shred, hadde første dagen i går, men måtte ta pause i dag, men skal prøve å ta den annen hver dag, selv om det er best hver dag, men jeg klarer det ikke viktigste er vel at jeg har begynt å trene igjen?

Anyway, tror jeg og han jeg styrer på med, begynner å nærme oss ett forhold. Jeg kan ikke forklare det, men jeg er ikke forelsket, men heller mer mot at jeg elsker han. Jeg savner han nå som han er borte på jobb, og gleder meg til han kommer hjem, om en uke/to

Han har jo sagt at han ikke var klar for noe forhold, men han heller mer og mer mot at han vil det. Han trengte bare tid. Han gleder seg til å komme hjem til meg.

I dag sa han at han følte vi var kommet nærmere hverandre enn vi har vært før.

Han åpnet seg mer om hva han likte ved meg, hva han ville vi skulle gjøre sammen osv. Det var deilig å se at han ENDELIG åpnet seg

Gleder meg til å bare gi han ett saftig kyss når han kommer hjem

Og siden han er på reisejobb, så mange uker, så fiffer vi jo opp sexlivet med sexye bilder og sånn... Begge veier naturligvis. Og i dag sa han at han kunne tenke seg at jeg brukte slike korsetter og undertøy ofter når han var hjemme

Så jeg gleder meg til å overraske han med maiden kostymen jeg har bestilt, sammen med maiden undertøyet... håper han blir glad

[Usikker23]

Det nye livet føler jeg blir bare bedre og bedre, jeg fatter ikke at jeg ikke gjorde dette før, bare tok tingene mine og dro. Det ville jo gjort alt så mye lettere.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli meg igjen nesten, etter mange års kamp mot/med å være manisk-depresiv, være sammen med en som har psyket meg ned, og en far som var alkoholiker som lagde mye unødvendige konflikter. Jeg må innrømme at det er en deilig følelse.

For første gang på kanskje 10-15 år føler jeg meg lykkelig, jeg klarer faktisk å se lys i enden av tunnelen.

Mange trodde og forsatt tror jeg flyttet pga han jeg traff, men det kunne vært mer feil enn det, vet han selv tror det og, men jeg flyttet virkelig for min del, og det begynner jeg virkelig å kjenne på.

Men jeg er glad jeg har han, han skal ha mye av æren for å få meg opp igjen på beina, få meg vekk fra de tankene jeg har hatt, og det som har hendt. Han har vært en god støtte spiller, selv om han ikke forstår, eller ikke klarer å sette seg inn i det som har hendt og det som hender rundt meg viser han meg omsorg, prøver å hjelpe meg, og er det for meg når jeg trenger det, selv om han mener jeg kanskje av og til blir lei meg for ingenting.

Det er deilig å vite at man har en der uansett, jeg kan vel ærlig innrømme at han er den eneste jeg har nesten vært 100% ærlig med, og fortalt nesten alt til, han vet mer om meg enn noen andre. Eneste problemet vi har er at jeg ikke stoler på han, pga ting som har hendt tidligere i "forholdet" og tidligere i mitt liv, og det er noe vi må jobbe med.

Men jeg gjentar meg selv litt her når jeg skriver, men det er rett og slett fordi jeg føler det er viktig for meg å notere ned hvor viktig han er for meg, og hvor viktig dette valget var for meg, det var mellom liv og død, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde overlevd om jeg hadde blitt i hjembyen min.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan vise han min takknemlighet, og vise han at jeg skylder han hele livet mitt, han er en stor del av det at jeg sakte men sikkert begynner å komme ut av min maniske tilstand. Han er en fantastisk gutt, og jeg håper han ikke svikter meg, håper han klarer å se hva vi faktisk er, og hvor bra alt vil bli når jeg blir "frisk"

Jeg får gi en litt godt når han kommer hjem

Merker at treningen, bedre kosthold, og nye venner har god effekt på meg, jeg er glad jeg tok valget å ikke gå på "lykkepillen"

LIVET ER HERLIG :rodmer:

[Usikker23]

I dag er en dårlig dag

Jeg er sliten, trøtt, utmattet, og savnet etter min far er stor i dag... Sitter på jobb og tankene går bare dit hen...

Tårene er i øyekroken, jeg har ingen jeg kan snakke med, sitter alene på jobb, har lyst å ringe mamma men kan ikke bry henne med at jeg er lei meg... Jeg vil ikke plage de nye vennene mine her nede med det, og han jeg holder på med er på jobb og utenfor dekning..

Dette er er en trist dag

Jeg kjenner at kroppen min har lyst å slukne nå, jeg føler meg tom i dag, ingen energi ingenting....

Tror jeg bare må gå å legge meg etter jobb, og håpe at morgendagen blir bedre