Gå til innhold

De er så jævlig glade


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg orker det ikke lengre. Akkurat nå gjør det faktisk fysisk vondt å fake smilet.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg orker det ikke lengre. Akkurat nå gjør det faktisk fysisk vondt å fake smilet.

:klemmer:

Vi er dessverre ikke flinke nok til å huske at det faktisk også er lov å ikke smile... Jeg tror nok det er mange av oss som går rundt med et påklistret smil mot verden, mens på innsiden er vi helt knekt. Men jeg har lært den siste tiden at folk faktisk setter pris på at man legger vekk det fake smilet, og heller viser de ekte følelsene. De såre, vonde, vanskelige følelsene. Tårene, tungsinnet, sorgen. Folk takler det langt bedre enn man frykter. Og de setter pris på at man tør være ærlig om hvordan man har det.

Så jeg syns du skal legge vekk det fake smilet jeg, la omverdenen få se dine ekte følelser (om det er sorg, tristhet, sinne, likegyldighet - det er dine følelser). Du skal se at omgivelsene takler det bedre enn du tror :)

:dagens-rose:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Gjest Nuppdupp

Jeg orker det ikke lengre. Akkurat nå gjør det faktisk fysisk vondt å fake smilet.

familie og venner? alle sørger på forskjellige måter. jeg f.eks måtte noen ganger ha en pause fra sorgen.. da dro spøk som endte i et latterbrøl fra meg og noen andre. så det var folk som prøvde har å ikke le også. dessuten er det ikke alle som liker å vise at de sørger offentlig. det betyr ikke at de ikke sørger

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det gikk en uke eller to etter begravelsen da jeg en morgen plutselig tenkte, litt sjokkert: "Åja, folk drar faktisk på jobb nå! Folk har spist middag, henta unga i barnehagen, vært på jobb, laga middag... De har eksistert akkurat som før... Hele tiden!" Min verden hadde jo stoppet opp i noen uker, og jeg hadde levd i min egen lille boble. Hadde ikke vært utenfor, ute, i det virkelige livet på flere uker.

Det var hardt å komme ut der i gatene, i virkeligheten, og se andre, som ikke var i sorgen. Folk lo, smilte, hadde det helt fint, handlet, gikk på kafe, og på fest! Jeg hadde bare lyst å skrike til dem: "Hva faen er dere så jævla glade for? Vet dere ikke at verdens beste bror er DØD! Hvordan kan dere være så jævla glade?" Men jeg skjønte jo at de kjente han jo ikke, og ikke kjente de meg. Det var fremmede mennesker.

Dessuten er det også lov å smile og le, selv om en av våre nærmeste dør. Man kan le av et morsomt minne man har av dem, eller av dårlige vitser... Man MÅ ikke, men man MÅ godta at andre gjør det. Alle har sin egen måte å sørge på, og sin egen måte å overleve tapet og den bunnløse fortvilelsen på.

:klem: til deg, TS!

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvordan kan de være så jævlig glade.. skal vi bare fortsette? Hvordan? Hvordan gjør de det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kanskje fordi det er den eneste måten de føler de kan overleve tapet, sorgen og fortvilelsen, og klare å holde hodet over vannet mens sorgens bølger skyller over hodene deres...?

Kanskje fordi de vil/ føler de må være sterke for noen av de andre sørgende rundt seg?

Man kan ikke spekulere, egentlig. Man må bare godta at alle sørger forskjellig og at de sannsynligvis har en grunn for at de smiler, selv om det kan svi i hjertet at andre ler og er glade.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner følelsen du beskriver, jeg gjør virkelig det. Men plutselig en dag så var jeg en av "dem". Jeg smiler, jeg ler, jeg har det bra. Så klart ikke hele tiden, men framgangen er tydelig. Det gir meg dårlig samvittighet noen ganger, ja, men jeg vil ikke tvinge meg selv til å sørge. Jeg vil ikke tvinge meg selv til å ha det så ufattelig vondt som jeg har det de gangene jeg bryter sammen.

Jeg tror det er viktig å kjenne på sine egne følelser og være i det humøret som føles riktig for deg, men samtidig respektere at andre gjør det samme. Dersom du slutter å fake smilet er det helt sikkert en del mennesker som forstår deg og er der for deg, for de har sannsynligvis vært der selv.

Sender deg en stor klem forresten :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Når min bror døde syntes jeg også tanter, min mor, onkler og de som var litt eldre var så glade. De lagde mat etter begravelsen og gaflet nedpå. De delte minner mens jeg og søskenbarna mine dro oss inn på gutterommet til min avdøde bror og ikke sa et ord. Vi delte bare tause blikk.

Min mor mente jeg var ufølsom som holdt meg unna etterpå, men hun hadde sin mor og sin søster hjemme hos seg og hun gråt og gråt. Selv klarte jeg bare å gråte når det bare passet meg, og helst alene eller når jeg knakk sammen, sammen med kjæresten min eller venner.

Det var en stille gråt.

Når min far døde, bodde jeg i nærheten av par tanter og de var så bekymret og ville at jeg skulle sove over hos en av dem. Jeg sa nei, Takk, men ingenting kan forandre noe nå. Han er jo død.

Men i hans begravelse opplevde jeg at kaffekosen og smørbrødene som jeg sammen med mamma hadde laget, det var flere timers jobb og mye planlegging, søstrene mine meldte seg ut og overlot alt til meg, da opplevde jeg at det ble hyggelig, fordi hans bror, min onkel, hans familie, kone og nevøer av pappa, mine barn og også min eksvigermor kom, venner og venninner og ekskona til pappa kom og vi delte delte gode minner. En nabo og venn av han leste opp et dikt hun hadde skrevet og det ble en god stemning og jeg tenkte, så rart, men pappa var liksom der og han ville ønsket at vi var glade, og hatet om vi satt der sorgtunge.

Men etterpå var det ikke lett. Jeg våknet hver morgen og det første som falt meg inn, var at han er død.

Det var uvirkelig og jeg savner han enda. Men jeg følte etterhvert på takknemligheten over å ha blitt elsket av en så snill pappa og ha fått lov å bli glad i han. For han var den snilleste på jord.

Men jeg tenker enda på han, det er snart to år siden. Og jeg savner han, men må la han få være. Men når jeg har det ekstra vanskelig, hender det at han dukker opp i drømmene mine og "gir meg råd". De første måndene følte jeg stadig hans nærvær, det gjorde også hans beste venninne, og samtidig følte vi at han ble borte etter noen måneder... vi pratet om det. Men i drømmene har han dukket opp og advart meg, men av og til har jeg ikke lyttet til hans stemme, men i det siste har han vært kraftig nær i drømmer, og jeg kan ikke overse det, føler at han prøver å nå frem til meg og hjelpe meg, på en måte.

Uvirkelig, ja, men det er ikke det.

Fordi den kjærligheten og den samhørigheten vi følte mens han levde, den kan aldri bli borte. Han finnes i hjertet mitt og jeg har lyst å møte han igjen en dag, hvis det finnes andre liv, andre planeter eller bare ro og fred i en himmel som bare har gode skyer fylt av fred og kjærlighet.

Jeg fikk mange klemmer, også av perifere venninner og venner og bekjente, når jeg møtte dem på gata. Og noen ble jeg litt venninne med etter det, og vi gir alltid hverandre klem når vi møtes. Men vi smiler ofte, og jeg har en humor som gjør at jeg ikke kan la være å smile litt noen ganger.

Det er vanskelig, det er tøft, det første året er verst sa en tante til meg. Jeg trodde hun var rapa gal, for jeg følte at det aldri ville gå over. Men det første året var verst. Hun hadde mistet sin far, hvis jeg tenker etter døde bestefar i 76 og han var bare litt over seksti,var så heldig at han døde mens han hogget ved utenfor hytta, uten sykehus og om og men.

Men jeg forstår deg ts, min mamma sa ett år at pappa døde, at tenker du enda på det, det er jo leeeenge siden. Det husker jeg enda, og det tilgir jeg henne ikke for, men hun har alltid vært utspekulert og upsykologisk.

Når en venninne mistet en av sine, sa jeg at du er den eneste som kan ringe meg når som helst på døgnet. Og jeg visste ofte ikke hva jeg skulle si når hun ringte midt på natten, dypt rammet av sorg fordi hun hadde mistet sin ektemann, en mann som hun elsket og som hun hadde sett livet sitt fremfor seg med. Men at jeg var der for henne, og lyttet, og jeg sa at jeg ikke vet hva jeg skal si, det finnes jo ikke ord... Det var en ulykke. Jeg kan ikke skrive om alt som skjedde, men hun overlevde men var døden nær i samme tragedie.

En tante av meg mistet sin datter i kreft når min kusine bare var 16 år, det var tragisk og hun opplevde at mange mente hvorfor sørger du enda, kan du ikke begynne å jobbe igjen... Det de ikke visste eller tenkte over, var at hun hadde fulgt sin datter gjennom utallige sykdomsopphold i over ett år, og at hun var utslitt av nattevåk ved sykesengen, og datteren døde...

Det har hun ene tanten min fortalt meg om, og jeg kan ikke tenke meg hvor tøft det var, men hun fikk kritikk fordi hun falt sammen etterpå og ikke fungerte før ni måneder etterpå. Så hardt var det, hun fortalte meg hvor fælt det var når kusina mi ble blind pga strålebehandling og cellegift, og at det verste, hadde min kusine sagt, er ikke døden, men å miste synet. Stakkar, men hun fikk synet tilbake etter noen uker.

Jeg var bare tenåring selv på den tida, og dette har ikke tante fortalt før jeg ble voksen.

I dag er tante blitt bestemor til åtte, men sorgen går aldri over, den kaples bare inn i hjertene våre, og vi har store hjerter, det er plass for de vi er glade i.

Men man opplever ofte at mennesker ler og har det morsomt, men hva med å fortelle at du sliter ts? En du kan prate med, det trenger ikke være familie, men si det til dine venner, at du enda sliter, jeg tror det er viktig å være ærlig, man trenger ikke smile. Men jeg kjenner jo ikke ditt miljø, så hvis du lever i et miljø der fasaden er viktig, kan du kanskje ringe presten og få en samtale, hvis det er en ok prest da. Man trenger ikke være kristen for å prate med en prest.

Men venninner og venner er kanskje de nærmeste å åpne seg for. Familie vet jeg av egen erfaring, ofte er tause og begraver sin egen sorg i en fasade med latter, men de sørger de også. Alle har hver sin måte.

Ta vare på alle de gode minnene med din bror, hvis det var din bror som døde, jeg kan ikke lese det, mem sorgen over min bror har mildnet etter tyve år, og bare når jeg tenker over det blir jeg trist og savner han. Jeg skulle gjerne gitt deg en klem irl, men du får en her :klemmer:

Endret av Alvina
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...