Hun eller henne?

[AnonymBruker]

Dere som bruker "henne", bruker dere "ham" like flittig?

Ja, der det er riktig, så bruker jeg ham, men så sier jeg også De til eldre fremmede mennesker også.

Bæring.

[Frøken Smilla]

Som nevnt av andre tidligere i tråden, dette handler om alder også - det er nok mest oss mellom 15-30 år kanskje, som dropper "henne"?

Jeg er selv fortsatt noen år under 30, kanskje du er litt eldre? Jeg skrev nok "henne" noe ganger når jeg måtte det på VGS (som nevnt, jeg kunne reglene), men jeg syns at det så/ser så uvant ut at stort sett styrte/styrer jeg unna å bruke "henne", både av nevnte årsaker, vane, samt at det i stiler og historier ofte er mer logisk å bruke vedkommendes navn? "Henne"/"ham" virker så uvant... (min subjektive mening).

Dere som bruker "henne", bruker dere "ham" like flittig?

Tja, jeg kan vel ikke si at de som er et par-tre år yngre enn meg har utpreget seg i så måte heller, men kanskje jeg ikke har vært observant eller "hipp og kul" nok til å få det med meg ..? (for ja, jeg er rett over 30, så jeg er sannsynligvis litt eldre enn deg).

Som norsklærer må jeg si at jeg ville stusset dersom jeg fikk en tekst der alle personlige pronomen i tredjeperson entall var erstattet med navn hele veien; det gir lite flyt og virker kunstig og oppkonstruert. Jeg tror man skal være ekstremt god for å få det til å virke naturlig, i alle fall. Men det er _min_ subjektive mening, da

Og ja. Jeg bruker "ham" like flittig, både muntlig og ikke minst skriftlig.

[Gjest Ludovie]

Det går helt strålende,takk skal du ha. Jeg har påpekt at du har et språk som tilsier at du kommer fra et annet sosialt lag enn det du selv hevder å komme fra. Om dette stemmer, så tyder det på at hverken du eller foreldrene dine har noe særlig kulturell kapital. Når det gjelder min bakgrunn, så kunne du ikke tatt mer feil. Ha en strålende jul! (Har du ikke kjøpt alle julegavene ennå, kan jeg anbefale en ordbok til din mor og en skikk og bruk-bok til din far.)

Hva i all verden er dette for slags ondsinnet vås?

[AnonymBruker]

en del som snakker bred østlandsdialekt/sosiolekt har et overforbruk av henne. Men vi må vel godta at henne og dem er på vei ut.

Hva mener du? Jeg prater bred østlandsdialekt, og jeg har ikke overforbruk av henne. Jeg sier "hu" når det skal være "hun", og "a" når det skal være "henne". "Hu sa det tel a", for eksempel. Men jeg bruker ikke henne/a mer enn normalt.

Dem (eller dom på min dialekt) har jeg derimot overforbruk av. "Dom sa det i går".

En annen ting er at vi har to forskjellige former av "dere". Di og døkk. "Har di kjøpt døkk bil?", for eksempel.

[AnonymBruker]

Utstrakt bruk av henne er det vel mest av i de sørlige deler av østlandet. Det er gjerne de samme som bruker hvem istedet for hvilken.

[Gjest *Røyskatt*]

Språkdiskusjoner bringer tydeligvis det verste ut i folk.. Dette var ganske ekstrem lesing.

Jeg har en dialekt hvor vi ikke bruke henne. Her går det bare i ho, eller hon, og dermed ser jeg at jeg sliter litt med bruken av henne. Jeg reagerer langt sterkere når noen bruker det omvendt, som "henne er grei". "Henne og jeg skal på kino" etc..

[Gjest PseudonymBruker]

Unnskyld, men tror ikke det var meg som hadde et problem, her...

Det går an å ta sak, og ikke person.

Og ikke tro man er i Aktuelle Saker og skal hogge ned de andre..

Dessuten har sikkert reglene de lærer vekk i norsk skole andre navn andre steder/fått nye definisjoner i norske læreverk med tida, men det dreier seg om samme fenomen.

Jeg både sier og skriver det rett, og da er hele poenget oppnådd. Regel ditt/regel datt har svært lite betydning, når man ikke greier å vite hva man skal si.Noe jeg får til helt fint.

Det kalles bokmål.

Takk for meg.

[Vera Vinge]

Et typisk eksempel på dette er jo feil bruk av "i forhold til".

"Jeg er trøtt i dag, i forhold til at jeg la meg sent i går."

Det høres liksom mer formelt ut.

Jeg godtar at språket er i forandring og alt det der (vel, hvertfall delvis), men forholdismen har jo tatt helt av. Og for meg gir det et fattigere språk - når man bytter ut en hel rekke av brukbare uttrykk med i forhold til. I tillegg til at det, hvertfall for meg, skaper forvirring. Min teori er at det var politikere som startet det hele, fordi de mener uttrykket gir et inntrykk av seriøsitet. I tillegg tror de som bruker det feil at det er universaluttrykk, slik at man slipper å tenke. Kan man mistenke.

Dere som bruker "henne", bruker dere "ham" like flittig?

Nå vil jeg først si at det er en vesenforskjell på disse to formene, siden han og ham er sidestilte. Jeg blir litt i tvil om hva jeg sier muntlig, men tror jeg bruker ham, uten at jeg skal si det helt sikkert at jeg alltid gjør det. Det er hvertfall er ord som ligger naturlig i munnen på meg. Og jeg mener jeg også bruker det skriftlig. Om jeg bruker det når jeg skriver på KG eller lignende, uformelle sammenhenger, ble jeg også litt usikker på plutselig, men jeg gjør det hvertfall når jeg skriver noe mer formelt.

[Dragonfly84]

Jeg godtar at språket er i forandring og alt det der (vel, hvertfall delvis), men forholdismen har jo tatt helt av. Og for meg gir det et fattigere språk - når man bytter ut en hel rekke av brukbare uttrykk med i forhold til. I tillegg til at det, hvertfall for meg, skaper forvirring. Min teori er at det var politikere som startet det hele, fordi de mener uttrykket gir et inntrykk av seriøsitet. I tillegg tror de som bruker det feil at det er universaluttrykk, slik at man slipper å tenke. Kan man mistenke.

Jah!! Det er grusomt. Og skaper forvirring. I en annen tråd så jeg "LP er skadelig i forhold til ME". Det betyr jo at lightning process er mer skadelig enn ME er, og selv om det sikkert kan diskuteres, var det nok ikke det personen mente å si.

Det hjelper ikke at så mange politikere sier det, nei. Folk hører det på tv hele tida, vet ikke at det er feil, og syns det er greit å bare bruke i forhold til i stedet for å lage en ordentlig setning. Ofte er det jo bare å si "når det gjelder" i stedet, men det virker som folk er for late til det. Eller de tror de ser smartere ut når de skriver "ift", noe som virker mot sin hensikt.

De som sliter med å bruke uttrykket riktig burde prøve å bytte det ut med "sammenlignet med". Hvis det høres feil ut, så er det feil å si i forhold til også. "Hun er flink i forhold til å bruke liten tid på prosjektene", hun er flink sammenlignet med liten tid, hun er flinkere enn det liten tid er??

Endret 20. desember 2011 av Dragonfly84

[Frøken Smilla]

Dessuten har sikkert reglene de lærer vekk i norsk skole andre navn andre steder/fått nye definisjoner i norske læreverk med tida, men det dreier seg om samme fenomen.

Jeg både sier og skriver det rett, og da er hele poenget oppnådd. Regel ditt/regel datt har svært lite betydning, når man ikke greier å vite hva man skal si.Noe jeg får til helt fint.

Det kalles bokmål.

Takk for meg.

Det er nok mulig jeg svarer deg litt på siden av det du opprinnelig svarte på, men jeg fikk bare lyst til å kommentere det du skriver om regler og bokmål

Jeg tror dessverre ikke at norske læreverk i skolen skal få så mye skyld i at det er forvirring om skriftregler i norsk (bokmål spesielt?), all den tid de bare følger de gjeldende rettskrivingsnormene. Språkrådet derimot, som kan synes å ha en "ja til alt"-knapp som de flittig bruker, kan få noe skyld (hvis du spør meg). Samnorsken var første skritt mot et inkonsekvent skriftspråk, og resultatet er at vi i dag har to utvannede skriftspråk der "alt er tillatt". Å lære seg norsk rettskriving, da særlig bokmål, er for voksne utlendinger etter sigende omtrent komplett umulig, for "alt" er lov. Dette skaper (forståelig nok) frustrasjon, og det gjelder også for barn i skolealder som skal forsøke å lære seg norsk rettskriving.

Vi ta Finn Erik Vinjes eksempel for å illustrere poenget: Setningen "Skogbunnen ble dekket av dugg" kan skrives på 48 (!!) forskjellige måter på bokmål, som alle er tillatt og like riktige. Skog kan skrives skog og skaug. Bunnen kan skrives bunnen, bonn eller botn. Ble kan skrives ble eller blei. Dekket, dekt og dekka er alle tillatt. Av er heldigvis fremdeles bare av, men vi kan skrive både dugg og dogg. Med litt enkel kombinatorikk vil man se at man har 48 ulike måter som alle er like riktige, for det er ikke lenger slik at man må være konsekvent mot den formen man velger. I dag står du fritt til å bøye hunkjønnsord med -en-endinger i bestemt form entall dersom du vil det: ei bok, den boken. Eller enda verre(?): du kan mer enn gjerne skrive en bro, den brua.

Jeg er i grunn ikke forundret over at folk skriver "som de snakker" i dag. Tidligere var det tydeligere skiller mellom skrift- og talespråk, men nå kan man skrive så mye muntlig at det nesten er like greit å gjøre det konsekvent. Jeg håper pendelen snur snart, slik at vi får tilbake en del av de "gamle" rettskrivingsnormene.

[Gjest Herr Drue]

Unnskyld, men tror ikke det var meg som hadde et problem, her...

Det går an å ta sak, og ikke person.

Og ikke tro man er i Aktuelle Saker og skal hogge ned de andre..

Dessuten har sikkert reglene de lærer vekk i norsk skole andre navn andre steder/fått nye definisjoner i norske læreverk med tida, men det dreier seg om samme fenomen.

Jeg både sier og skriver det rett, og da er hele poenget oppnådd. Regel ditt/regel datt har svært lite betydning, når man ikke greier å vite hva man skal si.Noe jeg får til helt fint.

Det kalles bokmål.

Takk for meg.

Dette er litt lite typisk meg. Jeg pleier ikke å rette på folks rettskriving på denne måten, men for å understreke noe av det jeg har sagt om dine tidligere kommentarer (om at du uttaler deg som en proff uten å være det): du bruker objektform feil i første setningen din her. Det skulle stått: «Unnskyld, men tror ikke det var jeg som hadde et problem, her...».

Dette sier jeg fordi vi snakker om forskjellen på objekt- og subjektsform, og at du er så forbanna fordi reglene stadig forsvinner fra språket.

Nå bryter det sikkert helvete løs her, om at jeg er uhyggelig og usaklig, men det får så bare være. Kom med det

[AnonymBruker]

Herr Drue: og + 1!

[Gjest Ludovie]

Jeg godtar at språket er i forandring og alt det der (vel, hvertfall delvis), men forholdismen har jo tatt helt av. Og for meg gir det et fattigere språk - når man bytter ut en hel rekke av brukbare uttrykk med i forhold til. I tillegg til at det, hvertfall for meg, skaper forvirring. Min teori er at det var politikere som startet det hele, fordi de mener uttrykket gir et inntrykk av seriøsitet. I tillegg tror de som bruker det feil at det er universaluttrykk, slik at man slipper å tenke. Kan man mistenke.

Dette dreier seg om noe litt annet enn det at språksystemet endrer seg, tenker jeg. For problemet med overforbruk av dette uttrykket, er at det rett og slett ikke er god språkbruk, ettersom språket da gjerne blir lite presist, nyansert, forståelig og effektivt.

Og bare sånn for å illustrere hva jeg mener med forskjellen mellom systemendringer på den ene siden, og retningslinjer for god språkbruk på den andre siden: Dersom det en gang i tiden blir tillatt å skrive "når jeg var barn", så representerer dette en endring i det grammatiske systemet for skriftspråket. Det er imidlertid ingen nyanseforskjeller som går tapt her - det at man skiller mellom "den gang da" og "hver gang når", er rett og slett bare en konvensjon som ikke har noen betydning for god språkbruk og effektiv kommunikasjon. (Og for øvrig er det så å si ingen nordmenn som har dette som en del av det grammatiske systemet for talespråket, så det er ikke akkurat så veldig rart at mange bommer her. Fransk og engelsk har for øvrig heller ikke denne distinksjonen, uten at det akkurat gjør disse språkene mindre nyanserte.)

God språkbruk og språkskikk derimot, er noe litt annet. Det handler, blant veldig mange andre ting, å uttrykke seg presist, forståelig, nyansert, tydelig, effektivt, tilpasset målgruppe, medium og situasjon, pluss en veldig masse andre ting. Og det å bruke sånne generelle "tåkeuttrykk" er i strid med dette.

Jeg tror dessverre ikke at norske læreverk i skolen skal få så mye skyld i at det er forvirring om skriftregler i norsk (bokmål spesielt?), all den tid de bare følger de gjeldende rettskrivingsnormene. Språkrådet derimot, som kan synes å ha en "ja til alt"-knapp som de flittig bruker, kan få noe skyld (hvis du spør meg). Samnorsken var første skritt mot et inkonsekvent skriftspråk, og resultatet er at vi i dag har to utvannede skriftspråk der "alt er tillatt". Å lære seg norsk rettskriving, da særlig bokmål, er for voksne utlendinger etter sigende omtrent komplett umulig, for "alt" er lov. Dette skaper (forståelig nok) frustrasjon, og det gjelder også for barn i skolealder som skal forsøke å lære seg norsk rettskriving.

Vi ta Finn Erik Vinjes eksempel for å illustrere poenget: Setningen "Skogbunnen ble dekket av dugg" kan skrives på 48 (!!) forskjellige måter på bokmål, som alle er tillatt og like riktige. Skog kan skrives skog og skaug. Bunnen kan skrives bunnen, bonn eller botn. Ble kan skrives ble eller blei. Dekket, dekt og dekka er alle tillatt. Av er heldigvis fremdeles bare av, men vi kan skrive både dugg og dogg. Med litt enkel kombinatorikk vil man se at man har 48 ulike måter som alle er like riktige, for det er ikke lenger slik at man må være konsekvent mot den formen man velger. I dag står du fritt til å bøye hunkjønnsord med -en-endinger i bestemt form entall dersom du vil det: ei bok, den boken. Eller enda verre(?): du kan mer enn gjerne skrive en bro, den brua.

Jeg er i grunn ikke forundret over at folk skriver "som de snakker" i dag. Tidligere var det tydeligere skiller mellom skrift- og talespråk, men nå kan man skrive så mye muntlig at det nesten er like greit å gjøre det konsekvent. Jeg håper pendelen snur snart, slik at vi får tilbake en del av de "gamle" rettskrivingsnormene.

Jeg er enig med deg i at det ville vært en fordel om bokmål, og dessuten, i enda større grad nynorsk, hadde fått en oppstramming, slik at man fikk mange færre valgmuligheter. Jeg synes dessuten også at holdningen om at man skal kunne skrive slik man snakker, burde forsvinne. Talespråk og skriftspråk er to helt ulike ting. Samtidig er jeg uenig med deg i at skriftspråket ikke skal ta opp i seg grammatiske endringer som skjer i talespråket. I mine øyne blir det helt meningsløst dersom skriftspråket skal "holde på" grammatiske regler som for lengst har forsvunnet fra talespråket.

[Porcelain]

i enda større grad nynorsk? Fått med deg endringene som kom nå i høst eller?

[Gjest Ludovie]

Nei?

[Porcelain]

http://www.sprakradet.no/nb-NO/Toppmeny/Aktuelt/-Ein-liten-flaggdag-for-viljen-til-a-bli-samde/ Skal sies at endringene i størst grad er tilnærming til bokmål, men i tillegg forsvinner en del nynorskformer. (t.d fjelli)

[Gjest Ludovie]

Takk! (Og bra.)

[Porcelain]

Jeg er til dels uenig, synes nynorskfolket er litt for veike og tilpasser seg i for stor grad. Dersom det hadde skjedd en revisjon av bokmålet på samme tid hadde jeg vært mer tilfreds. (Tilfreds er et grusomt ord, forresten. Kommer bare ikke på noe annet akkurat nå. )

[Gjest Ludovie]

Joda, jeg hadde heller ikke hatt noe mot det dersom nynorsk hadde blitt holdt mer forskjellig fra bokmål (jeg hadde foretrukket det, forresten, når jeg tenker meg om).

Men, norsk skriftspråk er jo notorisk vanskelig, både på grunn av historien (det med at dansk var det første offisielle skriftspråket (norsk skriftspråk var ennå ikke normert da unionen inntraff), at man forsøkte å lage en fornorsket versjon av dansk (bokmål), og også en skriftlig form av talespråket slik det var i enkelte deler av landet.) Ikke rart at det er kaos. Og dessuten, om man legger til det faktum at veldig mange nordmenn føler at de "eier" språket, og har "rett" til å skrive slik de vil - noe Språkrådet jo også forsøker å akkomodere, så sier det seg jo selv at det blir vanskelig å skulle definere og normere skriftspråket.

Jeg er som tidligere nevnt tilhenger av en mer diktatorisk tilnærmingsmåte fra Språkrådets side. Men allikevel, hehe, jeg skjønner også veldig godt at de ikke gidder. De har jo også andre ting å drive med enn å svare på illsinte henvendelser fra befolkningen.

[Gjest PseudonymBruker]

Jeg tror bare dere trengte en skurk i denne tråden, så dere kan framstå i et godt lys.

Utrivelig var det iallefall å delta her.Uten tvil.