er det virkleig så fantastisk å få barn?

[AnonymBruker]

Og jeg fatter ikke hva som er så provoserende for de med barn at vi uten barn ikke har noen interesse for å få noen. Vi vet jo selv hvordan vi er som personer og har hvertfall en viss peiling på hvordan vi ville taklet forelderrollen.

Men Foreldre vet visst best hvordan vi ville likt det, okke som.

Om folk får barn eller ikke bryr jeg meg midt i ryggen om. Jeg har selv barn, men driver ikke med forkynnelser.

De som ikke klarer å forstå frivillige barnløse har et problem mener når jeg. Man må kunne klare å se utenfor sin egen boks.

[makkapakka]

Hvis hver familie slutter å stresse seg opp med å skulle ha det tipp topp hele tiden, ang. mange barn, full jobb, og hus, bil og båt i øverste klasse, samt høre på alt de må være med på hele tiden fordi det er sånn å ha familie, så hadde flere syns det var fantastisk.

[AnonymBruker]

Det er jo deres mening. Vi som har barn, og er fornøyd med det, syns livet hadde vært meningløst uten. folk er forskjellige heldigvis så vi kommer jo aldri til å bli enige uansett. Jeg har aldri sagt at jeg syns det er noe galt med de som velger å ikke få barn, syns det er bra dere innser at det ikke er noe for dere så "sparer" dere et barn for det.

Jeg vil ha meg frabedt at slike som deg mener at du vet hva alle andre tenker og føler! Jeg har barn og er fornøyd med det, men jeg hadde faktisk et lykkelig og meningsfullt liv UTEN barn også! At du ikke hadde det er din sak, men ikke sitt der og tro at du har fasiten uansett. Jeg synes faktisk synd i sånne som deg som legger ansvar for din lykke og mening over på uskyldige barn. Klarer du ikke å finne sånt i livet ditt uten barn, burde du kanskje ikke hatt barn for det er neppe sunt for barnet med en slik belastning. Kjenner mange som har hatt slike foreldre som lever gjenom barna og det er ingen av de som har vært glade for det i ettertid...

Forøvrig synes jeg endel mødre her inne er utrolig selvsentrerte og lite empatiske. Klarer dere virkelig ikke å forestille dere hvilken smerte og belastning det er å ikke føle det man burde føle i foreldrerollen? Tror dere ikke livet til de som sliter hadde vært MYE enklere om de hadde hatt de "riktige" følelsene? Og følelser sier ingenting om foreldreevne. Nok og riktige følelser gjør ikke folk automatisk til gode foreldre!

[Gjest Nuppa_]

Jeg vil ha meg frabedt at slike som deg mener at du vet hva alle andre tenker og føler! Jeg har barn og er fornøyd med det, men jeg hadde faktisk et lykkelig og meningsfullt liv UTEN barn også! At du ikke hadde det er din sak, men ikke sitt der og tro at du har fasiten uansett. Jeg synes faktisk synd i sånne som deg som legger ansvar for din lykke og mening over på uskyldige barn. Klarer du ikke å finne sånt i livet ditt uten barn, burde du kanskje ikke hatt barn for det er neppe sunt for barnet med en slik belastning. Kjenner mange som har hatt slike foreldre som lever gjenom barna og det er ingen av de som har vært glade for det i ettertid...

Forøvrig synes jeg endel mødre her inne er utrolig selvsentrerte og lite empatiske. Klarer dere virkelig ikke å forestille dere hvilken smerte og belastning det er å ikke føle det man burde føle i foreldrerollen? Tror dere ikke livet til de som sliter hadde vært MYE enklere om de hadde hatt de "riktige" følelsene? Og følelser sier ingenting om foreldreevne. Nok og riktige følelser gjør ikke folk automatisk til gode foreldre!

Det er greit det. Men da vil jeg ha meg frabedt at du hinter til at mine barn ikke har det bra og at jeg ikke er en god mamma. For du har ingen anelse hva du snakker om.

[AnonymBruker]

Det er greit det. Men da vil jeg ha meg frabedt at du hinter til at mine barn ikke har det bra og at jeg ikke er en god mamma. For du har ingen anelse hva du snakker om.

Fei for din egen dør før du begynner å beskylde andre for å hinte og anklage de for å være dårlige mødre! Du har nemlig heller ingen anelse om hva du snakker om.

[Gjest Nuppa_]

Fei for din egen dør før du begynner å beskylde andre for å hinte og anklage de for å være dårlige mødre! Du har nemlig heller ingen anelse om hva du snakker om.

Hvem har jeg anklaget for å være dårlig mor?

[AnonymBruker]

Hvem har jeg anklaget for å være dårlig mor?

Ja, du har utrolig tungt for det skjønner jeg... Du har vel mer eller mindre anklaget alle som ikke føler som deg for å være dårlige foreldre og at barna burde vært "spart" for foreldre som sliter med sine følelser rundt foreldrerollen.

[Gjest Nuppa_]

Ja, du har utrolig tungt for det skjønner jeg... Du har vel mer eller mindre anklaget alle som ikke føler som deg for å være dårlige foreldre og at barna burde vært "spart" for foreldre som sliter med sine følelser rundt foreldrerollen.

Da tror jeg du har lagt litt for mye i det jeg sier. Jeg sa at de som ikke ville ha barn var smarte som innså det før de fikk barn, slik at de sparte barna for det. Og med det mener jeg at det finnes for mange foreldre som har funnet ut etterpå at de ikke ville ha barn likevell og gitt barna en dårlig oppvekst.

Endret 5. desember 2011 av Nuppa_

[Gjest 3 barns far.]

Mtp alle statusoppdateringer fra mødre på facebook, som sliter med barn som ikke sover, ikke oppfører seg, ikke spiser, er syke, +++ - gjerne flere om dagen fra samme personer, så virker det absolutt ikke som det er så fantastisk som historiene tilsier

Bildet blir skjeivt om man skal kun ta hensyn til det som sies.

kvinner som samles vil ALLTID sitte og klage på ett eller annet. Kropp, hus, klær, barn, mann, vær you name it.

Å ha fullt opp men jobb, barn, ferie og fritid som man blir "utslitt av" det blir prestige på en måte. Se hvor fullt og meningsfullt liv Jeg lever lizzom.

Samtidig er det unorsk og fortelle hvor bra man har det, det er skryt.

Har selv 3 barn og ble nok mest lykkelig for den første.

Vellskapt og jeg at kunne. Tror faktisk lettelsen var like stor som gleden.

Men savner ikke fyllesyke søndager og festing, sjekking osv. Føler jeg er der jeg bør være i livet. Og veldig glad for det.

[AnonymBruker]

Signerer denne! Livet mitt ble så totalt snudd på hodet av å få barn. Det er ingen som på forhånd vet hvordan de vil takle å f.eks. aldri få sove mer enn 4 timer sammenhengende på 3 år, men bli vekket HVER ENESTE FORBANNA NATT av en høylydt grinete unge som vil ha noe å drikke på grunn av munntørrhet fordi h*n sover med åpen munn, og ungen i en alder av 3 år ennå ikke klarer å strekke ut armen for å ta koppen som står på nattbordet, men insisterer på at mamma må komme og servere den. Når ungen endelig begynner å ta koppen selv begynner den å komme opp i senga di midt på natta og sover så urolig at du selv ikke har sjans til å sove. Du bærer ungen tilbake i egen seng hver natt men den kommer bare tilbake igjen noen timer senere, fordi den insisterer på å sove OPPÅ DEG. En unge som etter 3 år i barnehage stadig får hysteriske anfall og lager de utriveligste scenene med grining, hyling, klamring og riving i mammas klær ved levering om morgenen, enda h*n faktisk trives godt der. En unge som for faen aldri gjør som h*n får beskjed om, men yter motstand i alt som skal gjøres, fra spising til børsting av tenner, til rydding og påkledning. Selv etter utallige samtaler (barnet er fire nå) om hvorfor h*n må høre etter og at mamma blir veldig sint om h*n ikke hører etter, gir ungen stadig fullstendig faen i alt jeg sier med mindre jeg brøler. Jeg kan gjenta den samme tydelige beskjeden med hyggelig stemme 5 ganger uten reaksjon fra ungens side. ..og jeg VET at h*n har hørt meg, fordi h*n møter blikket mitt, men gidder altså ikke bry seg, ALDRI. ..og jeg er så jævlig lei av å ha det tyngende ansvaret for den lille trollungen. Gid jeg hadde tid til å løpe av meg frustrasjonene!

Dere som har lettvindte unger, og deler "byrden" av disse med en mann, dere aner bare ikke! Når folk som uttrykker glede over å ha barn sier at barna har medfødte, og svært forskjellige personligheter, da er dere sikkert enige, men når jeg klager over at ungen min er et troll, da er det sikkert jeg som har skapt personligheten dens, i all min udugelighet. Ikke sant? For hver gang jeg ser en av dere rakke ned på folk som angrer på å ha fått barn, håper jeg litt mer på at livene deres også går til helvete en dag. Mannen kan når som helst dø av sykdom eller ulykke, eller han kan flytte til elskerinna og gi faen i ungene. Du selv kan også når som helst bli kronisk syk eller invalidiserende skadd og havne på uføretrygd. Evt ungen kan knekke nakken i en sykkel- eller alpinulykke. Alle dere "vellykkede" fjols vil takle alt sånt med et smil?! Sånne ting skjer jo ikke om man bare er flink til å planlegge livet sitt...

Oi! For meg virker det som om du ikke liker barnet ditt. Man kan ikke like alle det forstår jeg også, men det kan da ikke være hyggelig for deg eller barnet ditt. Barnet ditt merker nok veldig at du ikke liker H*n. Har du tenkt på å kanskje gi bort barnet ditt? Mange mener dette er uansvarlig, men det må jo bli bedre for deg og barnet ditt. Du slipper å forholde deg til noen du ikke liker, å barnet ditt får være hos noen som liker og kan akseptere barnet som det er. Helt sant at du ikke viste hvordan livet ville bli, ingen som vet, men du har fortsatt mulighet til å gjøre noe med det. Jeg synes at når noen angrer så mye på at en fikk barn, så burde man gjøre noe med det, for det jo barnet som får lide. Nå vet jeg ikke hvor far er inne i bildet, men hvis han gir faen i hele ungen forstår jeg ikke hvorfor dere har beholdt barnet. For da er det jo ingen som bryr seg om barnet, å da snakker jeg om ikke kunne klare å leve uten barnet sitt følelser. Det finnes mange ufrivillige barneløse par(som noen her inne mener er fantasiløse) der ute som kunne tenke seg et barn, å er nok villige til å adoptere ditt. Ja det lov å angre på å få barn, men man må også ta konskvensene for handlingen man har gjort. Å for barnet skyld så synes jeg det beste er å gi barnet bort hvis man ikke er i den situasjonen der man ikke ville vært foruten sitt barn selv om det er slitsomt. Så svarer du ja på at du klarer å leve uten barnet ditt, så gi det til noen som ikke klarer det. For det vil så tydlig vises til barnet ditt at du ikke kan fordra det. Jeg synes ikke mennersker som angrer eller ikke liker barnet sitt er slemme, men jeg synes du er slemme hvis de beholder det bare for syns skyld.

[AnonymBruker]

Oi! For meg virker det som om du ikke liker barnet ditt. Man kan ikke like alle det forstår jeg også, men det kan da ikke være hyggelig for deg eller barnet ditt. Barnet ditt merker nok veldig at du ikke liker H*n. Har du tenkt på å kanskje gi bort barnet ditt? Mange mener dette er uansvarlig, men det må jo bli bedre for deg og barnet ditt. Du slipper å forholde deg til noen du ikke liker, å barnet ditt får være hos noen som liker og kan akseptere barnet som det er. Helt sant at du ikke viste hvordan livet ville bli, ingen som vet, men du har fortsatt mulighet til å gjøre noe med det. Jeg synes at når noen angrer så mye på at en fikk barn, så burde man gjøre noe med det, for det jo barnet som får lide. Nå vet jeg ikke hvor far er inne i bildet, men hvis han gir faen i hele ungen forstår jeg ikke hvorfor dere har beholdt barnet. For da er det jo ingen som bryr seg om barnet, å da snakker jeg om ikke kunne klare å leve uten barnet sitt følelser. Det finnes mange ufrivillige barneløse par(som noen her inne mener er fantasiløse) der ute som kunne tenke seg et barn, å er nok villige til å adoptere ditt. Ja det lov å angre på å få barn, men man må også ta konskvensene for handlingen man har gjort. Å for barnet skyld så synes jeg det beste er å gi barnet bort hvis man ikke er i den situasjonen der man ikke ville vært foruten sitt barn selv om det er slitsomt. Så svarer du ja på at du klarer å leve uten barnet ditt, så gi det til noen som ikke klarer det. For det vil så tydlig vises til barnet ditt at du ikke kan fordra det. Jeg synes ikke mennersker som angrer eller ikke liker barnet sitt er slemme, men jeg synes du er slemme hvis de beholder det bare for syns skyld.

Nå er det ikke jeg som har skrevet det innlegget, men jeg har det ganske så likt.

Det er jo ikke det at jeg ikke liker barna mine, jeg elsker dem! Men de kan være så ufattelig slitsomme og har ører som ikke virker og sammen med trass så er dette utrolig utmattende.

Dessverre så ender man fort i en dårlig sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Vi jobber med det, men det er tungt og gleden over å ha barn er derfor mindre enn jeg føler den burde være. Og det er ikke lette tanker å ha, det kan jeg love deg.

[AnonymBruker]

Kort konklusjon basert på denne og andre tråder:

1. Dersom du ikke ønsker barn er du:

a. Egoist

b. Et mislykket eksemplar av en kvinne

c. Såpass ung at du 'ikke vet bedre'

2. De som ikke ønsker barn burde få likevel, fordi:

a. Et liv uten barn er et liv uten mening

b. Å få barn er det mest fantastiske noen kan oppleve

c. Ingen angrer på at de fikk barn, bare at de ikke fikk

3. Om du tar abort fordi du ikke ønsker barn er du:

a. Egoist

b. Ansvarsløs og burde være mer nøye med prevensjon

c. Feig/umoden/egoist som burde skjønne at det ikke finnes noe

'perfekt' tidspunkt for å få barn og dermed bare kaste seg

ut i det

4. Om du så får barn - og angrer - da er du:

a. Et grusomt menneske

b. Uskikket som forelder og burde aldri fått barn (!!)

c. Håpløs/umoden/egoist etc.

Har jeg glemt noe?

Beste oppsummering ever!

[AnonymBruker]

Da tror jeg du har lagt litt for mye i det jeg sier. Jeg sa at de som ikke ville ha barn var smarte som innså det før de fikk barn, slik at de sparte barna for det. Og med det mener jeg at det finnes for mange foreldre som har funnet ut etterpå at de ikke ville ha barn likevell og gitt barna en dårlig oppvekst.

Ser poenget ditt, er jo absolutt ikke bra at man får barn og angrer, verken for seg selv eller for barna sin del.

Når det er sagt, er det jo samfunnets holdninger til det å få barn som skaper sånne situasjoner. Det er nærmest en selvfølge at man har lyst på barn og skal få barn, man regnes som unormal, egoistisk og følelseskald dersom man åpent går ut og sier at man ikke vil ha barn. Selv får jeg stadig spørsmål om når jeg skal ha barn (omtrent hver gang jeg omgås med venninner som selv har barn), og kommentarer om at den biologiske klokken tikker og går.

Når man til stadig opplever slikt press (og ikke minst solskinnshistorier om hvor "utrolig fantastisk" det er å bli foreldre) fra venner, familie og omgivelser ellers, er det ikke rart at mange får barn, uten å nødvendigvis ha tenkt så mye over om man selv ønsker å få barn, det blir nærmest en automatikk i det. Og da skjer det nok også at noen opplever at dette ikke var riktig. Da syns jeg det er trist at de i tillegg til å føle seg utilstrekkelige som foreldre skal få slengt i trynet at de er dårlige foreldre, som burde ha tenkt seg om på forhånd!

[Gjest Nuppa_]

Det hender jeg spør om folk har tenkt på det å få barn, men hvis de sier de ikke skal ha lar jeg det alltid ligge med det. Har ingenting med å spørre hvorfor osv.

Men jeg syns det er litt greit å vite hvor folk jeg omgås med står i forhold til det å få barn, for da kan man sortere mer hva man skal snakke om og ikke. Men jeg har full respekt for de som ikke velger å få barn, så jeg spør bare for å bli kjent med/vite hvor jeg har personen henn.

Endret 5. desember 2011 av Nuppa_

[AnonymBruker]

De fleste av oss som har barn har levd liv uten barn før. Det synes å gå enkelte barnløse hus forbi.

Ehh, ok? Så siden du har levd et barnløst liv vet du akkurat hvordan jeg har det? Og vet derfor at det vil være bedre for meg å få barn?

Det er helt klart forskjell på livet før/etter barn dersom man er av typen som drømmer om å få barn. Det vil jo være naturlig at de som tilhører denne gruppen sannsynligvis vil synes livet er mer meningsfullt med barn i bildet, nettopp fordi de har oppnådd ønsket om å stifte en familie.

Det er som det med det meste annet her i livet, noen får det slik de forventet/håpet på, og er derfor veldig fornøyd med valget, mens andre opplever at ting ikke ble som håpet, og angrer derfor på valgene sine.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for krenkelse.

Kråkesaks.

[AnonymBruker]

Jeg er todelt. Jeg fikk barn, gikk gjennom samlivsbrudd, og satt igjen alene. Når jeg tenker på et liv uten barn, så er jeg glad jeg har fått det, glad for den opplevelsen og erfaringen, men veldig, veldig ofte kjenner jeg på at det er tungt, at det er en "utakknemlig" oppgave i form av evig logistikk og plikt, og ikke minst fører med seg evige forvetninger fra familien også vedrørende ferier og høytider - alltid noen andre å please. Du mister rett og slett råderetten av over deg selv, og det er tungt. Legg til alle ukebladoverskrifter og andre kvinners meninger om hvordan man bør være mor og kvinne

Nei, jeg ville ikke vært uten, jeg har verdens fineste barn, men rosenrødt og fullkomment er det absolutt ikke

[juni]

Jeg synes også så mange flerbarnsforeldre er slitne.

Vi har vært veldig lure, synes vi selv, for vi har bare ett barn og det er så fantastisk!

Ikke noe krangling, mye kos og huset fullt av nabounger til tider, eller huset helt tomt når han er hos naboene. Hos mine venner med flere barn er det mye bråk og megling. En av oss kan være med han og en kan være alene, når det trengs. Vi elsker å være alle tre, da.

En er lett å "bortplassere" når vi trenger det.

Vi har tid til å ta vare på ekteskapet!

Vi har i pose og sekk!

Jeg skjønner at noen vil ha flere barn, men det er altså IKKE riktig for oss!

Jeg ELSKER å være mamma, men ikke BARE mamma!

[AnonymBruker]

Nå er det ikke jeg som har skrevet det innlegget, men jeg har det ganske så likt.

Det er jo ikke det at jeg ikke liker barna mine, jeg elsker dem! Men de kan være så ufattelig slitsomme og har ører som ikke virker og sammen med trass så er dette utrolig utmattende.

Dessverre så ender man fort i en dårlig sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Vi jobber med det, men det er tungt og gleden over å ha barn er derfor mindre enn jeg føler den burde være. Og det er ikke lette tanker å ha, det kan jeg love deg.

Det var jeg som skrev innlegget som ble sitert. Helt enig i det du sier her. Sett bort fra de nattlige forstyrrelsene var de første to årene alt fra fantastiske til helt ok. Sjelden noen irritasjon, og aldri noen anger. På den tiden vekslet jeg mellom å si at barn er det beste som har hendt meg og at det er slitsomt med verdt det. Situasjonen forandret seg da toårstrassen slo inn. Så var det en fin periode mellom 3 og 4, før ungen ble et troll. Å adoptere bort et barn på nærmere 5 år er neppe en god løsning. Alle som har litt kjennskap til unger, enten egne eller gjennom yrke/utdanning forstår det. ..men kom gjerne med flere forslag til løsninger, eller en saklig konsekvensutredning i forbindelse med adopsjon, så skal jeg virkelig vurdere det om begrunnelsene er gode.

[Gjest Gjest frøken A]

Hei igjen!

Jeg skrev et innlegg her tidligere som mange ble provosert av. Jeg forstår det, men jeg var bare så sjokkert over at det finnes mødre som faktisk ønsker at de tok abort, og ikke fikk barnet sitt. Det høres så ille og vondt ut...

Innlegget ble skrevet mens jeg var sint, og det ble litt lite nyansert. Jeg ser selvsagt at det å være alene med barn er noe helt annet enn å dele på ansvaret. Jeg har en fantastisk mann som tar en stor del av foreldresansvaret. Han sto opp hver natt med vår datter da hun helt frem til hun var tre aldri sov en hel natt. Hun var våken flere ganger HVER natt. HAN sto opp, fordi jeg sliter så veldig med å få sove igjen når jeg først våkner og får migreneanfall av lite søvn. Slik kan jeg fortsette lenge... Jeg har en LANG liste over hva han ofte gjør for ungene og meg. Det sier seg selv at hadde jeg vært alene med ungene, hadde det vært utrolig mye tyngre og en helt annen hverdag. Jeg har stor respekt for mødre og fedre som er helt alene med barna sine. Her hjemme kan vi alltid avlaste hverandre hvis det blir behov.

I tillegg har jeg lyst til å si at jeg vet at man ikke alltid kontrollerer det som skjer i livet. Selvsagt kan livet endre seg på en slik måte at situasjonen plutselig blir en helt annen enn man hadde tenkt. Slike endringer kan man ikke styre. Det jeg reagerer på er mangelen på respekt hos enkelte for det å få barn. Noen får jo faktisk barn uten å tenke på konsekvensene. Jeg snakker ikke om dere som faktisk har planlagt og lagt til rette, og så skjer det noe som snur alt på hodet. Det må være supertøft!

Til slutt: Jeg gikk veldig lenge uten å ønske meg barn. Ingenting lå til rette, og min daværende kjæreste var langt fra noe pappa-emne. Jeg visste ikke om jeg ville ha barn. At noen velger å ikke få barn synes jeg er helt i orden. Det er også en måte å ta ansvar på, å ta et bevisst valg. Det å få barn passer ikke for alle. Men jeg er ufattelig lykkelig for at jeg har mine to.