Hvordan leve med en som er biopolar.

[Gjest only me]

Har levd med en person som har biopolar lidelse, og det virker som uansett hva jeg sier eller gjør ikke spiller noen rolle for innvirkningen på hvordan denne personen oppfatter meg.

Er det noen andre som har opplevd eller har gode råd om emnet?

Endret 6. august 2011 av only me

[Gjest nupp]

gå fra personen. det er for ditt eget beste

[Gjest only me]

gå fra personen. det er for ditt eget beste

Har gjort nettopp det, men har barn med vedkommende og må forholde meg til han.

[AnonymBruker]

Har levd med en person som har biopolar lidelse, og det virker som uansett hva jeg sier eller gjør ikke spiller noen rolle for innvirkningen på hvordan denne personen oppfatter meg.

Er det noen andre som har opplevd eller har gode råd om emnet?

Har han både bipolar lidelse og psykopatiske trekk?

Bare spør siden det vanligvis ikke pleier å være en sammenheng mellom dette.

En med bipolar lidelse kan vel fungere normalt så lenge de tar medisiner, så vidt jeg vet?

Ellers vil jeg anta at psykopatiske trekk er vanskeligere å gjøre noe med, ihvertfall om dette dreier seg om en person med antiosial personlighetsforstyrrelse, (psykopat), og ikke bare en generell drittsekk med flere negative egenskaper

[Gjest only me]

Merker ingen særlig forandring fordet om medisinen blir tatt.

Endret 9. august 2011 av only me

[Gjest Gjest]

å være bipolar er langt ifra det samme som å ha psykopatiske trekk. og det er ingen sammenheng mellom disse to.

i følge kvinneguiden så er jo annenhver mann psykopat..

[Gjest only me]

å være bipolar er langt ifra det samme som å ha psykopatiske trekk. og det er ingen sammenheng mellom disse to.

i følge kvinneguiden så er jo annenhver mann psykopat..

Javel;) Takk for infoen. Var bare i tvil om det var noen sammenheng.

Endret 9. august 2011 av only me

[AnonymBruker]

Javel;) Takk for infoen. Var bare i tvil om det var noen sammenheng.

Ser vel helst at han ikke er psykopat, synes det har lett for at det er stort sett menn som blir stigmatisert med det. Min intensjon er ikke å henge ut noen for å være psykopat, men synes det er et vanskelig og sårbart tema for meg personlig. Det er første gangen jeg i det hele tatt søker hjelp for jeg er litt fortvilet.

Hei igjen! (Jeg som skrev innlegget kl. 17.03)

En drittsekk er en drittsekk, uavhengig om han har noen diagnose eller ikke,

dermed tror jeg det vil være greiere å ikke omtale eks'en din som "psykopat/

en med psykopatiske trekk", såfremt han ikke er blitt diagnostisert som en.

En med bipolar lidelse som ikke tar/har medisin som gjør at det maniske/depressive

blir dempet, vil nok være vanskelig å forholde seg til, men det er likevel ingen

unnskyldning for å behandle deg eller barnet/barna dårlig, det skal du ikke godta evt

Er det samarbeidet om barna som ikke fungerer eller andre ting?

[Gjest only me]

Mitt problem er egentlig at jeg vil helst glemme min fortid, og ha et bedre liv, men føler jeg har fått for store psykiske men av å leve med dette. Ønsker å kunne forholde meg til han på en ok måte, sitter som oftest igjen med dårlig samvittighet fordi jeg ikke forstår sykdommen og han godt nok,og kanskje er det meg det er noe galt med. Ønsker også å hjelpe mine barn sånn at de kan få et bedre liv.

[Gjest grønnfi]

gå fra personen. det er for ditt eget beste

Nupp, det var ikke pent sagt.

Diagnosen bipolar er ganske vid, og kategorisk si at noen skal forlate vedkommende er ufint.

TS, om du er glad i vedkommende så bør du søke mer viten om lidelsen, få partneren din med på familierådgivning. Om du etter det syntes det er vanskelig da vurderer du å gå ifra din partner. IKKE bli i forholdet fordi h#n har fått diagnose, men finn ut om du orker det

[Gjest Abb]

Har levd med en person som har biopolar lidelse, og det virker som uansett hva jeg sier eller gjør ikke spiller noen rolle for innvirkningen på hvordan denne personen oppfatter meg.

Er det noen andre som har opplevd eller har gode råd om emnet?

Dessverre er personen syk-og ikke i stand til å se så mye annet enn egen smerte( i depresjonen) eller egen fortreffelighet (i manien).

Jeg tror det er viktig at pårørende også får info og god kjennskap til sykdommen slik at du forstår at det ikke er du som gjør noe galt.

Det er også viktig at den m lidelsen får oppfølging av helsevesen og tar foreskrevet medisiner. Det er de avhengig av for å kunne fungere best mulig i hverdagen.

Husk at det ikke er galt å be om samtale med Dps/lege- det er viktig for å kunne være en best mulig pårørende-da den bipolar alltid ser sin versjon av virkeligheten.

Klem til deg

[AnonymBruker]

Mitt problem er egentlig at jeg vil helst glemme min fortid, og ha et bedre liv, men føler jeg har fått for store psykiske men av å leve med dette. Ønsker å kunne forholde meg til han på en ok måte, sitter som oftest igjen med dårlig samvittighet fordi jeg ikke forstår sykdommen og han godt nok,og kanskje er det meg det er noe galt med. Ønsker også å hjelpe mine barn sånn at de kan få et bedre liv.

Jeg synes det er vanskelig å få tak i hva du mener, at det ikke kommer tydelig frem hva du lurer på og hva du ønsker, men det kan godt hende det er jeg som ikke er flink nok til å tolke

Slik jeg forstår situasjonen etter å ha lest innleggene dine så langt er:

Du har en eks med bipolar lidelse som du må forholde deg til fordi dere må samarbeide pga felles barn. Dette er vanskelig fordi du ikke forstår hva sykdommen hans innebærer, og dette har du dårlig samvittighet for. I tillegg sier du at du vil hjelpe barna dine med å få et bedre liv. (Dette siste skjønte jeg ikke helt, synes du barna dine har et "dårlig" liv nå? Sånn generelt vil vel de fleste foreldre at barna deres skal ha et godt liv, men hadde den setningen noen relevanse til forholdet mellom deg og barnefar, eller sykdommen hans?)

Samarbeid om barna kan være vanskelig for mange fraskilte foreldre, men gjør sykdommen hans dette verre på noen måte?

Jeg synes ikke du bør ha dårlig samvittighet for at du ikke klarer å forstå sykdommen hans fullt ut, det er vanskelig for både pårørende og også helsepersonell, og forstå en sykdom man ikke opplever selv, det er ikke alltid pasienten selv forstår seg helt på sin egen lidelse, heller

Om det er slik at han "bruker" sin lidelse mot deg/til sitt forsvar i konflikter mellom dere, kan du prøve å sette grenser slik at du slipper å føle skyld fordi han er syk, hvis du føler det slik, da.

Det er jo fint om du får innsikt i sykdommen hans, men siden dere ikke er et par, vil det jo være begrenset hvor mye du må forholde deg til dette, så lenge barna har det fint når de er hos pappa'n sin

[Gjest only me]

Jeg synes det er vanskelig å få tak i hva du mener, at det ikke kommer tydelig frem hva du lurer på og hva du ønsker, men det kan godt hende det er jeg som ikke er flink nok til å tolke

Slik jeg forstår situasjonen etter å ha lest innleggene dine så langt er:

Du har en eks med bipolar lidelse som du må forholde deg til fordi dere må samarbeide pga felles barn. Dette er vanskelig fordi du ikke forstår hva sykdommen hans innebærer, og dette har du dårlig samvittighet for. I tillegg sier du at du vil hjelpe barna dine med å få et bedre liv. (Dette siste skjønte jeg ikke helt, synes du barna dine har et "dårlig" liv nå? Sånn generelt vil vel de fleste foreldre at barna deres skal ha et godt liv, men hadde den setningen noen relevanse til forholdet mellom deg og barnefar, eller sykdommen hans?)

Samarbeid om barna kan være vanskelig for mange fraskilte foreldre, men gjør sykdommen hans dette verre på noen måte?

Jeg synes ikke du bør ha dårlig samvittighet for at du ikke klarer å forstå sykdommen hans fullt ut, det er vanskelig for både pårørende og også helsepersonell, og forstå en sykdom man ikke opplever selv, det er ikke alltid pasienten selv forstår seg helt på sin egen lidelse, heller

Om det er slik at han "bruker" sin lidelse mot deg/til sitt forsvar i konflikter mellom dere, kan du prøve å sette grenser slik at du slipper å føle skyld fordi han er syk, hvis du føler det slik, da.

Det er jo fint om du får innsikt i sykdommen hans, men siden dere ikke er et par, vil det jo være begrenset hvor mye du må forholde deg til dette, så lenge barna har det fint når de er hos pappa'n sin

Vet at jeg kan være litt vanskelig å tolke.Har problemer med å forstå meg selv også innimellom, men synes du tolker meg veldig bra da;) Joda du har helt rett i at de har det fint sammen med han, det jeg mener når jeg sier hjelpe dem er hvis de også blir påvirket av hannes lidelse og kanskje dette er arvelig.

Sykdommen hans har vel gått mest innpå meg. Tenker at jo mere jeg vet om Biopolar jo mer kan jeg gjøre for et bedre samarbeid med han/barna. Synes at han bruker sykdommen for å prøve å styre meg dit han vil. Har prøvd å snakke med han, men det virker som han også ikke forstår den helt selv. Vet jo at det ikke er alle tanker som er like lette å tolke og sette ord på.

[Gjest only me]

Dessverre er personen syk-og ikke i stand til å se så mye annet enn egen smerte( i depresjonen) eller egen fortreffelighet (i manien).

Jeg tror det er viktig at pårørende også får info og god kjennskap til sykdommen slik at du forstår at det ikke er du som gjør noe galt.

Det er også viktig at den m lidelsen får oppfølging av helsevesen og tar foreskrevet medisiner. Det er de avhengig av for å kunne fungere best mulig i hverdagen.

Husk at det ikke er galt å be om samtale med Dps/lege- det er viktig for å kunne være en best mulig pårørende-da den bipolar alltid ser sin versjon av virkeligheten.

Klem til deg

Takk for fin melding.

Skal ta kontakt med helsepersonell.

Endret 6. august 2011 av only me

[AnonymBruker]

Hvorfor gadd du å gå barn med en bipolar mann egentlig?

[Gjest only me]

Hvorfor gadd du å gå barn med en bipolar mann egentlig?

[/quote

Endret 9. august 2011 av only me

[Gjest bipolar gjest]

Hei!

Jeg er bipolar og reagerer på dere som skriver "gå fra ham". Jeg er dame og har vært i flere forhold som har vært velfungerende. I begynnelsen, før jeg ble diagnostisert og ikke hadde medisiner var det nok til dels vanskelig å leve med meg. Jeg får ikke de enorme oppturene men sliter med depresjoner som kommer og går - til dels dype depresjoner. Jeg har alltid hatt veldig støttende partnere og det har ikke blitt gjort noe ut av depresjonene mine.

Det er klart at lidelsen min påvirker forholdet innimellom men ikke i den grad at partneren noen gang har gitt utrykk for at han vurderer å gå fra meg pga det - eller at det er et problem. De fleste har jo en eller annen situasjon der de trenger trøst og støtte om de er bipolar eller ikke. Jeg er velfungerende, jobber 100%, tror ikke noen som helst aner at jeg er bipolar bortsett fra de aller nærmeste.

Skjønner ikke helt det med bipolar og avslutte forholdet, altså.

[Gjest only me]

Vi er forskjellig alle sammen,heldigvis. Akkurat som alle andre sykdommer er det vel individuelt hvordan vi blir i sykdomsperioden.

Endret 9. august 2011 av only me

[Gjest only me]

Hei!

Jeg er bipolar og reagerer på dere som skriver "gå fra ham". Jeg er dame og har vært i flere forhold som har vært velfungerende. I begynnelsen, før jeg ble diagnostisert og ikke hadde medisiner var det nok til dels vanskelig å leve med meg. Jeg får ikke de enorme oppturene men sliter med depresjoner som kommer og går - til dels dype depresjoner. Jeg har alltid hatt veldig støttende partnere og det har ikke blitt gjort noe ut av depresjonene mine.

Det er klart at lidelsen min påvirker forholdet innimellom men ikke i den grad at partneren noen gang har gitt utrykk for at han vurderer å gå fra meg pga det - eller at det er et problem. De fleste har jo en eller annen situasjon der de trenger trøst og støtte om de er bipolar eller ikke. Jeg er velfungerende, jobber 100%, tror ikke noen som helst aner at jeg er bipolar bortsett fra de aller nærmeste.

Skjønner ikke helt det med bipolar og avslutte forholdet, altså.

Kanskje du kan forklare litt bedre hvordan det er å leve med sykdommen? På forhånd Takk.

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan forklare litt bedre hvordan det er å leve med sykdommen? På forhånd Takk.

En ting som er viktig å huske er at det finnes mange ulike grader av denne sykdommen. Noen er hardt rammet, noen er mildt rammet, noen funker i jobb, andre gjør ikke det i det heletatt.