Mens man venter på et suss i furukrona...

[Tornerosa]

Næmmen heisann, alle mine kjære!

Forfriskende. Her er ingen vinnere eller tapere, alle har momenter som stemmer bra med virkeligheten (min).

Men her er altså greia:

Tornerosa kommer inn i lokalet, speider litt rundt, ser DD (takk, Mor) sitte på enden av bordet, og setter seg ved siden av henne. DD aner ikke hvem Tornerosa er, men hun har hørt om en dame som FM (takk, Mor) har snakket om som han var litt sammen med tidligere. Maten serveres, praten går livlig blant de elleve damene rundt bordet, og Tornerosa kommer i snakk med DD. Tornerosa vet selvfølgelig hva hun skal si (og selvfølgelig ser Tornerosa ut som a million dollar), dette er en drømmesituasjon. Det viser seg at både Tornerosa og DD er alenemødre til to jenter, så de har mye å snakke om. Så kommer de inn på nye partnere, eventuelt. Og Tornerosa fyrer løs (kommer DD i forkjøpet før hun eventuelt begynner å fortelle om egen situasjon):

------------------

"Jeg ble 'angrepet' av en mann i fjor sommer, en jeg kjente fra før men aldri hadde kjent godt. Han var svært pågående, ikke på en ubehagelig måte, men jeg ble skeptisk fordi jeg visste at han ganske nylig hadde kommet seg ut av et veldig destrutivt forhold. Det ante meg rett og slett at han ikke var klar for noe nytt enda, og prøvde å snakke med ham om slike ting. Men han var klar i sin sak, han skulle ha meg, det var oss, det var ingen tvil. Han hadde alltid syntes at jeg var en så flott dame. Jeg ga litt etter, vi møttes med jevne mellomrom, det var veldig, veldig bra. Etter tre måneder ble det tydelig at han slet med en del ting, livet hans var kaotisk, han forsvant bare plutselig, uten å si stort sluttet han å ta kontakt og ble umulig å komme i kontakt med. Men så, etter en uke, kom han på banen igjen, han greide ikke la være, sa han. Han var bare nødt til å se meg. Så gikk nye tre måneder, og i løpet av den tiden ble jeg overbevist. Han overbeviste meg rett og slett om at han var dønn seriøs og visste hva han gjorde og ville. Og alle visste; barna våre, eksene våre, han søsken og mor, familie, slekt, kolleger, venner. Han overnattet her, jeg overnattet der, overnattet til og med med barna mine, mens hans barn også var der. Alle seks. Jeg turte omsider å slippe ham helt inntil, og begynte til slutt å kjenne at jeg også ville dette, jeg ville det virkelig, det var så veldig bra. En helg i februar var jeg hos ham i tre døgn, hans mor og søsken kom, vi spiste alle middag, barna hans var der. Da jeg skulle dra søndag, sa han at det var den beste helgen han hadde hatt så langt tilbake han kunne huske. Han var så glad han hadde møtt meg, så glad for at jeg ikke var reservert lenger - som han "ertet" meg med i begynnelsen. Onsdag er han hos meg, etter å ha passet min yngste på ettermiddagen.

Så kommer helgen, han har annonsert at han kommer til oss lørdag kveld, så lager vi pizza. Men i stedet ringer han og sier at han ikke kan mer, han greier ikke å ha noe forhold. Livet hans er for kaotisk, det er for mye for ham, han trenger ro, han må konsentrere seg om barn og jobb. Det var for tidlig likevel. Han beklager, jeg var riktig kvinne, men til feil tid. Han dumper meg altså pr. telefon. Dette var altså midt i februar i år. Han trakk meg helt inntil, for så å skyve meg bort igjen - to ganger. Det var ille, veldig vondt. Men nå, noen måneder senere, ser jeg det helt klart: Jeg er ikke tjent med en så ustabil mann, som så tydelig ikke er helt i kontakt med seg selv. Eller omgivelsene, relasjonene sine. Han er ustabil. Han er utrolig dyktig med relasjoner - andres, men så snart han selv er involvert, blir det så tydelig at han er skadet og ikke har bakkekontakt.

Xxxxxx, het han, og jobber som xxxxx på xxxxxx.

Håper du har hatt mer hell med deg?

-----------------

Jeg er overhodet ikke redd for å gå på denne middagen. Den skjer på en café/utested. Hun som har invitert meg, har jeg kun truffet to ganger, dvs. vi har drukket kaffe/spist lunsj, pluss et par ganger veldig flyktig. Jeg kjenner henne overhodet ikke. Men hun er involvert i en del ting som jeg også er/har interesse av, så det er absolutt aktuelt å bli bedre kjent med henne. Og jeg regner med at en del av de andre hun har invitert, er av samme type. En kjærkommen anledning til å utvide kontaktnettet, jobbmessig, men i første rekke privat.

Om DD skulle være der, bryr det meg minimalt. Eller - faktisk håper jeg hun skal dit. Jeg kommer ikke til å gi inntrykk av at jeg vet hvem hun er. Jeg vet det jo egentlig ikke - jeg rakk såvidt å finne ut hvem hun var før FM skvisa meg på FB. Jeg føler meg 95% sikker på at hun ikke vet hvem jeg er. Faktisk tviler jeg på at hun vet at FM var sammen med noen i vinter overhodet. Men, det kan jo hende hun vet. Dersom hun skal på middagen, tviler jeg på at hun viser FM lista over inviterte. Sjansen for at FM får vite at vi skal på samme middag, hvis hun da skal, er minimal. Sjansen for at han i ettertid finner det ut, er også minimal. Med mindre hun da, mot formodning, vet/skjønner hvem jeg er, og forteller ham. Hvilket jeg anser for tvilsomt.

Jeg kjenner absolutt ingen av de andre damene på invitasjonslista. Hvor privat det dermed blir naturlig å være, vet jeg ikke. Hvis jeg føler en god connection med noen, har jeg ikke noe problem med å være privat. Hun som inviterer hadde jeg god kjemi med, vi snakket om litt av hvert.

Forresten, hun ene har jeg fire felles venner med. Personer som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre - men de har ett fellestrekk: Jeg har blitt kjent med tre av dem på nett, og den fjerde vet jeg har vært/er på datingside, men jeg har gått på skole med ham og kjenner ham på den måten. Én av dem er han jeg reiste på blinddate til Madrid med, i 2007. Den andre er Maleren, som nå nettopp er blitt pappa og flyttet til annen kant av landet. Den tredje er skribenten her i byen, som etter eget sigende er "over snittet interessert i sex" - og i et forhold.

Maleren nevnte denne personen for meg en gang, jeg husker navnet, og brukte da ordet nymfoman... Kan jo bli et interessant bekjentskap!

Jaddajadda.

Det blir ikke kleint, uansett. For jeg kommer ikke til å gi uttrykk for at jeg vet hvem hun er, uansett hva som skjer. Full kontroll. Ja, jeg håper hun kommer.

Endret 12. august 2011 av Tornerosa

[Gjest MorAase]

Mmmmmmm... *gruble* Tror sjakktrekket ligger i å vente til DD spør "Hva med deg da?". Så fortelle om historien men UTEN å nevne hvem eller hvor vedkommende jobber. Guds kvern maler langsomt men rettferdig. Såpass "tett" som dere omgås med såpass mange felles kjente så vil det ett eller annet sted bli lekket at det er FM du har fortalt om. Det lyset han står i da er betraktelig mer grelt enn det lyset han ellers vil stå i. På tross av at det lyset er grelt nok.

Er skribenten kapra?

[Tornerosa]

Mmmmmmm... *gruble* Tror sjakktrekket ligger i å vente til DD spør "Hva med deg da?". Så fortelle om historien men UTEN å nevne hvem eller hvor vedkommende jobber. Guds kvern maler langsomt men rettferdig. Såpass "tett" som dere omgås med såpass mange felles kjente så vil det ett eller annet sted bli lekket at det er FM du har fortalt om. Det lyset han står i da er betraktelig mer grelt enn det lyset han ellers vil stå i. På tross av at det lyset er grelt nok.

Er skribenten kapra?

Skribenten var visst kapra allerede idet han gjorde den aller første lunsjavtalen med meg... Av en person som tar relasjonen langt mer alvorlig enn hva han selv gjør, etter hva han selv sa. Men bryr meg ikke. Han er uansett ikke interessant, ikke sånn.

Næh, hvis jeg kommer i en situasjon hvor det blir naturlig å snakke med DD på tomanshånd, OG det blir naturlig å snakke om "sånne ting", så kommer det nok slik ut. Fortelle, fortelle, fortelle, og så til slutt nevne hvor fyren jobber, og hva han jobber som. Kanskje hun først da legger sammen to og to.

Men egentlig mente jeg dette litt på spøk. Veldig sannsynlig kommer hun ikke. Og hvis hun kommer, det skal litt til at jeg blir sittende ved siden av henne. Og om jeg gjør det, er det ikke veldig sannsynlig at vi kommer inn i et slikt klima at det blir naturlig å snakke om sånt. Og om det blir naturlig, er det likevel ikke sikkert at jeg ville nevnt noe. Kommer an på hvilket mood jeg er i...

[Gjest MorAase]

Da får vi håpe for byens herrer at du er i mood :gjeiper:

[Tornerosa]

Da får vi håpe for byens herrer at du er i mood :gjeiper:

Du har virkelig trua på meg, du... :gjeiper:

Hos venninne fra ett til åtte, mannen hennes var der siste tre timer. Liker meg så godt der. Hun og jeg har felles historie, barndomsgreier, og mannen er ultrasympatisk. For noen måneder siden drømte jeg at ungne og jeg flyttet inn hos dem...

Og nå er jeg på gli mot lavkarbo. De er frelst, jeg er nysgjerrig.

Og trening, jøje meg, trening. Dro på meg et dongeriskjørt før jeg skulle dit, dvs. jeg prøvde å dra på meg et dongeriskjørt. Det kom ikke over rumpa engang. Et skjørt jeg brukte for få måneder siden. Jeg har blitt...omfangsrik. I hvertfall omfangsrikere. Min snille psykomotoriker sa "du er så fin, at", da jeg kommenterte han jæver'n som har sneket seg inn og oppjustert baderomsvekta mi i sommer. Takk. Men jeg ser det selv, kinn og kjake, mage, rumpe, lår. Jeg vil anslå sju pluss på fire måneder, det er MYE. Så jeg skal begynne, jeg skal virkelig begynne. Jeg skal begynne på mandag, det er hva jeg skal. Lover. Lover meg selv, lover alle. Ikke noe alternativ, ellers går dette åt skogen.

I morgen skal jeg sove altfor lenge, de siste nettene har jeg sittet oppe og skrevet, skrevet og skrevet, og nå er jeg ferdig. Jeg elsker det. Har levert det (barneteatermanus, musikal) til min partner in crime, håper han synes det holder mål. Og kanskje, kanskje har jeg fått tak i vedkommende som skal berge meg på tirsdagene. Gjenstår å se om han er barnevennlig. Det må han være. Har koreograf på banen, har sangpedagog på banen, dette årner seg. Meg som produsent, alle andre gjør skitarbeidet. Strålende!

Endret 12. august 2011 av Tornerosa

[Gjest MorAase]

Ha i bakhodet at "sukkertablettene" nok er større syndere en det balanserte kostholdet. Dog, det er nok en kombinasjon som gjør at justervesenets hemmelige agenter har sneket seg inn hos deg mens du var på ferie.

Klart en har troen på dem! Ser ingen grunn til å ikke ha det

[Tornerosa]

Ha i bakhodet at "sukkertablettene" nok er større syndere en det balanserte kostholdet. Dog, det er nok en kombinasjon som gjør at justervesenets hemmelige agenter har sneket seg inn hos deg mens du var på ferie.

Klart en har troen på dem! Ser ingen grunn til å ikke ha det

Ja, jeg tror også at de ovale har stor skyld. Jeg tror rett og slett at de øker matlysten. Jeg skal slutte snart, tror jeg. Får trøblete ansiktshud av dem, også. September/oktober.

Men lavkarbo. De to borti svingen er altså frelst. Og han er lege, en lege som har vært plaget av en rekke infeksjoner. Borte nå, etter en tid på lavkarbo. Har gått ned i vekt, også, selv om han ikke hadde stort overflødig i utgangspunktet. Jeg er bare så sørgelig lite inne i de greiene der. Sukker og stivelse, det er liksom alt jeg vet. Og det er så kjeeeedelig å lese om sånne ting... Fikk en veldig god oppskrift på frø-briks, det var bare egg (eggehvite?), linfrø, sesamfrø, solsikkefrø og valnøtter, alt stekt i langpanne. Veldig gode, vi spiste med brie på. Jeg får se. I morgon. Eller mandag, alle endringer på skje fra mandager av. Egentlig helst fra mandager som faller på den 1. i måneden, men dem er det jo ikke så mange av. Blir lite endring av sånt.

I dag. Lørdag. 10-åring har ringt to ganger siden torsdag, og insisterer på at jeg skal komme i dag. Men jeg akter å komme i morgen. I ettermiddag skal jeg på kino, deretter drar jeg ut til venninne. Det er hva jeg gjør. Og i morgen slektsmiddag i huset hvor mormor bodde, hvor fetter nå bor.

[Tornerosa]

I dag er jeg forresten døv på det høyre øret. Interessant.

[Tornerosa]

"Glad og nysjerrig, fornøyd med utseende.

Stresser sjeldent, er alikevel presis."

Og det var alt den mannen hadde å si om seg selv.

Jeg må slutte med disse greiene. Ikke for det, jeg er innom et par ganger i måneden. Og nå har baker'n foreslått en kaffe. Til tross for at han tror at vi er "forskjellige som personer".

[Gjest MorAase]

Det var ikke mange ord på denne herren, men jeg må si det var ord med innhold og mening. Er mye å lese og mye å hente. For en ordholiker som deg selv burde dette strengt tatt pirre din nysgjerrighet. En mann med få, men megetsigende ord.

[Tornerosa]

Det var ikke mange ord på denne herren, men jeg må si det var ord med innhold og mening. Er mye å lese og mye å hente. For en ordholiker som deg selv burde dette strengt tatt pirre din nysgjerrighet. En mann med få, men megetsigende ord.

Pirret ikke helt min nysgjerrighet, må jeg innrømme. Særlig ikke da jeg fant

..ute og danser (House/Electronica) en helg iblandt.

Om vinteren går det sort sett i å stå på ski, finner meningen med livet i bakkene..

House og Electronica? En mann på førti? Hm. Meningen med livet finnes i skibakkene? Hm.

Nuvel. Jada, forutinntatt. Men det gir jeg balla i.

Sa en dame på førti. Over, til og med.

Vært på kino, tysk film, bra. Vært hos venninne, bra. Ganske, i hvertfall. Blir litt intetsigende, men det er mest fordi vi kjenner hverandre så godt. Vi har liksom snakket om alt, og det er bare dager siden vi møttes sist. Men greit sånn. Kjører nordover i morgen, litt tidligere enn hva som er behagelig for meg. Jeg gruer meg dypt og inderlig til jeg må begynne å stå opp 6.45 igjen. Det er fysisk vondt.

Har sittet i halvannen time og bestilt flybilletter, kommende fire uker byr på åtte flyreiser. Altså enveisdistanser. Og i går kom jeg hjem fra Oslo. Jeg kjenner det strammer seg til...

Og mandag, det er altså startskuddet mitt. For sukkerkutt, for trening. Jeg gir meg selv 11 uker, da skal jeg være der jeg vil være. Hva angår klær jeg får trukket over rumpa, og ikke minst form og overskudd. Og jeg kan ikke ha en vag idé om at jeg skal bli "flinkere", for på den måten skjer det ingenting. Det trengs planer, det trengs konkrete planer som det ikke skal vikes fra.

Nemlig.

[Gjest MorAase]

Det strammer seg til sier du. Da sier jeg, feil jobb og for tidlig ut i jobb.

Synes minst én av de flyturene burde havne i min region!

Skal det være mellomrom mellom "for" og "tidlig" mon tro?

[Gjest MorAase]

Ok... Dette er nok hverken tid eller sted, men jeg bare må...

Som sikkert den eneste leseren av denne dagboken følger jeg med på fotball. En idrett som utvikler språket i retninger den mest ordblinde til tider kan bli noe oppgitt av. Som for eksempel at det er in å hele tiden bruke ordet "klinisk". Kliniske skudd og kliniske taklinger er visst nok noe som eksisterer Men i dag kom sesongens høydepunkt. Her sakset fra Dagbladet:

Men det skulle ikke ta mer enn ti minutter før Aalesund opplevde total markeringssvikt i egen 16-meter og Mikael Dorsin klinket ballen konsekvent inn til 0-1.

Jeg mangler ord... La meg komme med ett tips Tornerosa. Om ord er så himla viktig for deg, styr unna journalister i det minste! Jeg sier jøje meg og møter resten av dagen med himlende øyne...

Endret 14. august 2011 av MorAase

[Fresi]

Jeg har ennå (merk!) ikke kastet meg på nett og sier meg enig med Tornerosa når det gjelder mann av få ord. Det hadde ikke fenget meg heller.

Men Tornerosa! Jeg har vært på elektronikakonsert i kveld, jeg sto helt foran og jeg begynte helt ufrivillig å danse. Jeg elsker elektronika, og jeg er førti. Det var en smaskens god, liten intimkonsert. Sådetså.

[Gjest MorAase]

Det finnes mye bra elektronika Men jeg ville også vært skeptisk til en mann som drar ut med eneste formål og danse til dette og som finnr meningen med livet i skibakker. Sier en som kan lokaliseres på metallkonserter, lettere bananas, på første rad

Hva skulle vi gjort uten alle fordommene våre? Vi kunne jo rissikert å finne nye sider ved oss selv

[Ellevill]

Tro meg, jeg har vært i flere situasjoner der jeg virkelig ønsker å sverte en mann. Men å gjøre det ved å gå via intetanende, forelskede, nye partnere synes jeg er ganske sjofelt. Du kan ikke på alvor mene at du skal komme med en hjerte-smerte historie i et selskap, for så å avslutte med et fullstendig navn og arbeidsplass og deretter et sukkersøtt: "Håper du har vært heldigere enn meg?!"?

Hva oppnår du med det? Å latterliggjøre henne? Å latterliggjøre deg selv?

Hvis du føler det er riktig å gå i selskapet så gjør du det! Det er kjempeflott. Men gjør det fordi du ikke ønsker at han skal sette grenser for ditt sosiale liv. At du er nysgjerrig på henne skjønner jeg, men utover det synes jeg du skal gå med samme innstilling som du ville gjort hvis hun ikke var der.

Forresten skjønner jeg godt de som finner meningen med livet i skibakkene.

Eller skiløypene, for min del... Neida, ikke meningen med livet, men mye mening og glede, i alle fall. Har lyst til å gå skikurs i vinter. Har for dårlig teknikk. Håper på snø og silkeføre fra november! (Dagens vinteravsporing!)

[Tornerosa]

Det strammer seg til sier du. Da sier jeg, feil jobb og for tidlig ut i jobb.

Synes minst én av de flyturene burde havne i min region!

Skal det være mellomrom mellom "for" og "tidlig" mon tro?

Klart det strammer seg til, uavhengig av feil eller riktig... Det blir rett og slett mer av alt. Så klart, hverdagen kommer jo.

Kanskje blir det en flytur i din retning, men tvilsomt før jul. Kanskje etter jul.

Ok... Dette er nok hverken tid eller sted, men jeg bare må...

Som sikkert den eneste leseren av denne dagboken følger jeg med på fotball. En idrett som utvikler språket i retninger den mest ordblinde til tider kan bli noe oppgitt av. Som for eksempel at det er in å hele tiden bruke ordet "klinisk". Kliniske skudd og kliniske taklinger er visst nok noe som eksisterer Men i dag kom sesongens høydepunkt. Her sakset fra Dagbladet:

Men det skulle ikke ta mer enn ti minutter før Aalesund opplevde total markeringssvikt i egen 16-meter og Mikael Dorsin klinket ballen konsekvent inn til 0-1.

Jeg mangler ord... La meg komme med ett tips Tornerosa. Om ord er så himla viktig for deg, styr unna journalister i det minste! Jeg sier jøje meg og møter resten av dagen med himlende øyne...

Duh, det er stor forskjell på journalister og sportsjournalister...

Jeg har ennå (merk!) ikke kastet meg på nett og sier meg enig med Tornerosa når det gjelder mann av få ord. Det hadde ikke fenget meg heller.

Men Tornerosa! Jeg har vært på elektronikakonsert i kveld, jeg sto helt foran og jeg begynte helt ufrivillig å danse. Jeg elsker elektronika, og jeg er førti. Det var en smaskens god, liten intimkonsert. Sådetså.

Hm. Elektronika er ikke musikk, det er lyd. Og lyd kan være greit, det, men kall det ikke musikk! :gjeiper: Og som oftest er elektronika en type lyd som bare stresser meg. Utført av maskiner, eller mennesker som trykker på knapper så maskinene lager lyd. Musikk, liksom. Hrmpf.

Men jeg utfordres gjerne. Send meg gjerne en link til bra elektronika-"musikk", og jeg skal avgi min subjektive dom...

Det finnes mye bra elektronika Men jeg ville også vært skeptisk til en mann som drar ut med eneste formål og danse til dette og som finnr meningen med livet i skibakker. Sier en som kan lokaliseres på metallkonserter, lettere bananas, på første rad

Hva skulle vi gjort uten alle fordommene våre? Vi kunne jo rissikert å finne nye sider ved oss selv

Ikke sant... Jeg kan godt vurdere å forkaste et par fordommer (jeg skal ikke si forkastet, men jeg har faktisk modifisert en av mine mest elskelige fordommer, nemlig den om FrP-velgere... ), men noen livsløgner trenger jeg...

Psst, risikert med én s!

Tro meg, jeg har vært i flere situasjoner der jeg virkelig ønsker å sverte en mann. Men å gjøre det ved å gå via intetanende, forelskede, nye partnere synes jeg er ganske sjofelt. Du kan ikke på alvor mene at du skal komme med en hjerte-smerte historie i et selskap, for så å avslutte med et fullstendig navn og arbeidsplass og deretter et sukkersøtt: "Håper du har vært heldigere enn meg?!"?

Hva oppnår du med det? Å latterliggjøre henne? Å latterliggjøre deg selv?

Hvis du føler det er riktig å gå i selskapet så gjør du det! Det er kjempeflott. Men gjør det fordi du ikke ønsker at han skal sette grenser for ditt sosiale liv. At du er nysgjerrig på henne skjønner jeg, men utover det synes jeg du skal gå med samme innstilling som du ville gjort hvis hun ikke var der.

Forresten skjønner jeg godt de som finner meningen med livet i skibakkene.

Eller skiløypene, for min del... Neida, ikke meningen med livet, men mye mening og glede, i alle fall. Har lyst til å gå skikurs i vinter. Har for dårlig teknikk. Håper på snø og silkeføre fra november! (Dagens vinteravsporing!)

Neida, jeg mente det vel ikke helt seriøst. Jeg ser at jeg skrev

Næh, hvis jeg kommer i en situasjon hvor det blir naturlig å snakke med DD på tomanshånd, OG det blir naturlig å snakke om "sånne ting", så kommer det nok slik ut. Fortelle, fortelle, fortelle, og så til slutt nevne hvor fyren jobber, og hva han jobber som. Kanskje hun først da legger sammen to og to.

Men jeg vet jo at det ikke vil skje. Jeg er altfor...snill. Men jeg skal virkelig innrømme at jeg kunne brent etter å si noe, men jeg hadde nok ikke turt.

Men la oss si at jeg hadde sagt noe i den retning - det hadde selvfølgelig ikke vært med intensjon om å latterliggjøre henne, selvfølgelig ikke, og heller ikke meg. Latterliggjøring hadde ikke blitt resultatet av det, jeg kan ikke se for meg at noen av oss ville følt oss latterliggjort, ei heller at noen av oss ville ansett den andre som latterlig. I en slik situasjon, hvor jeg sa noe, ville min intensjon handlet om å gjøre henne klar over hvordan han har bedrevet like før de møttes, hvor ustabil han er. Og det sier ikke bare jeg, det sier slektningene hans. Og en relativt nær venn av ham, som er kollega med min venninne og som har skrevet bok med en personlig skildring av sin bipolare +++ lidelse - han har flere ganger antydet til min venninne at denne mannen har problemer. Så om jeg hadde sagt noe, ville det vært litt som et OBS!, vær forsiktig. Og i neste omgang - djevelen i bakhodet mitt ville nok håpet at hun konfronterte ham med det. Hvor han selvfølgelig ville gitt sin versjon av saken. Men du verden som han fortjener at drømmedama vet hvordan han har oppført seg.

Men altså, litt som et OBS, ikke noe æddabædda; "har du vært heldigere"? Det var en spøk, om jeg skrev noe sånt.

Så som sagt, jeg ville nok ikke sagt noe som helst. Jeg kommer ikke til å si noe som helst - om hun er der. Med mindre hun eller andre trekker noe ut av meg...

Ski og bakker - mening og glede, ja. Men meningen med livet? Og å skrive akkurat dét når man har noen få linjer til disposisjon for å skrive noe treffende om seg selv? Hm....skeptisk.

[Tornerosa]

Nå er det bare én time og tjue minutter til jeg begynner å slutte. Med å spise sukker og stivelse. Og dessuten med å ikke trene. I morgen skal jeg rett og slett begynne å slutte med å ikke trene. Synes det høres bra ut. Skal på biblioteket i morgen og låne bok om lavkarbo. Og så skal jeg trene. Vi skal i bassenget, og jeg skal svømme i én time. Det er hva jeg skal.

Jeg har spist fire megablingser av pappas supergode hjemmebakte brød, siste gang på lang tid. Jeg har trålet skapet for å se om mamma kan ha gjemt unna noe godis. Fangsten var dårlig, bare en lakrisgreie. Litt bekymret for den halve eska sjokoladehjerter som står hjemme i bokhylla, den jeg kjøpte i Sverige, jeg får be ungene om å telle dem, så gjemme den unna, og la dem spise dem på lørdag...

Men jeg gleder meg, jeg gleder meg til...ok, la meg strekke den i noen uker til, la meg si 1. desember, jeg gleder meg rått til 1. desember. Da passer alle klær igjen, og jeg skvetter ikke når jeg ser speilbildet mitt. Så lenge skal min lavkarboperiode vare i første omgang, da skal den opp til vurdering. Om jeg skal fortsette, moderere eller avslutte helt med denslags. Jeg er et brødmenneske, så i utgangspunktet skal denne perioden bare vare begrenset. Men vi får se. Kanskje jeg ikke savner brød, kanskje jeg føler meg overfyllt av energi og av jeg vet ikke hva. 3.5 måneder skal jeg uansett greie.

Vi har vært på familiemiddag i dag, det var helt ok. Veldig rart å være hjemme hos mormor, hvor alt nå ser helt annerledes ut. Romløsninger, hage, alt er forandret. Nesten så man ikke kjenner seg igjen, nesten så man ikke husker hvor det dystre bildet av tiuren hang, hvordan hellene ute i hagen gikk eller lukten av "fin-stua". Rart, litt trist. Samtidig veldig bra at huset er blitt i familien.

[Tornerosa]

På min aller første dag som sukker og stivelsemotstander, presterer min mor å bake de deiligste kanelsnurrer. Men har jeg spist? Jeg stod imot. Hadde jeg sprukket allerede i dag, hadde jeg aldri begynt på igjen... Selvfølgelig var det fiskekaker (med potetmel), poteter (nei) og gulrøtter (nei) til middag, jeg spiste bare én fiskekake. Og laget meg så eggepannekake som jeg fylte med ost, skinke, rømme og tomat. Det var faktisk supergodt! Og har mer røre igjen, så det blir samme sak til frokost i morgen. Ble et par rugsprø, også, har litt karbs men ikke så mye. Med feit baconsmøreost på, masse. Fett i stedet for karbohydrater! Blir spennende å se hva det gjør med kroppen, om noe. Føler meg litt hysterisk når jeg sitter der og skyr gulrøtter, men hvis jeg først skal gjøre dette, skal jeg gjøre det skikkelig. Og så, som sagt, vurderer jeg fortsettelsen den 1. desember.

Har dessuten svømt i én time, dvs. 20 + 15 + 25 minutter, rolig brystsvømming. Og i løpet av kvelden skal jeg kjøre gjennom noen styrkeøvelser, bare som forberedelse til i morgen og fredag. Som er styrketreningsdagene denne uka.

Dæsken. Jeg blir sprek. Føles som om jeg har gått ned én buksestørrelse allerede!

[Tornerosa]

Men å telle disse karbohydratene... Da må jeg jo veie ting, også. Har i hvertfall fått med meg at å leve på 20 karbohydrater pr. dag, er lite. Mens 50 er medium. Jeg satser på opp mot 50, tenker jeg. Finnes heldigvis ukesmenyner å finne, for jeg gidder ikke finne opp krutt hver dag.

I morgen tar jeg med 10-åringen på museum, i Norges nest største konsentrasjonsleir. Lyst til å piffe opp historieinteressen hennes litt. Håper bare det ikke fungerer motsatt, det er ganske tungt og dystert materie... En tur ut i skogen også, tenkte jeg. Retterstedet.