Manisk depressiv og uføretrygd

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en ung person, ferdig med videregående i fjor, som antageligvis lider av manisk depressiv. Har gått hos psykolog for å behandle alvorlig depresjon (med innslag av maniske perioder) og psykologen som har hørt om mine svingninger frem til nå mener at jeg er manisk depressiv.

Det tror jeg også selv. Alle mulige symptomer (har lest mye om sykdommen) stemmer og både testen hos psykologen og diverse andre tester på internett viser alvorlige utslag i denne retningen. Jeg er høyt oppe, livet er fantastisk, jeg spiser masse god mat og skeier ut med penger. Når jeg er i dette humøret trenger jeg ingen impulser fra omverdnen, alt er bare morsomt og komisk uansett.

Så plutselig er jeg bekmørk og livet er håpløst. Da kunne jeg ha vunnet i lotto og blir kåret til verdens mest attraktive og likevel ville jeg sett al som nitrist.

Dette fører til store problemer med konsentrasjon og arbeid (begge periodene på hver sin måte) samt samarbeid og relasjoner. Jeg fungerer ikke vanlig. Har inntrykket av at mange med denne lidelsen er uføretrygdede.

Hvordan går jeg frem for å kunne eventuelt bli det selv? Klarer ikke å prestere noe som helst og uføretrygd kan være eneste måten å klare meg på økonomisk.

Jeg må vel i utgangspunktet få diagnosen (kanskje psykologen har satt den, aner ikke, han har ihvertfall ikke sagt det) og deretter kontakter jeg NAV? Blir jeg tvunget til å prøve ut diverse medisiner i store og små doser først? Håper virkelig ikke det, for jeg har angst for all form for medikamenter i kroppen som kan gi bivirkninger og slitasje, blir gal av tanken. Men jeg får vel muligens ikke trygd før jeg har forsøkt alt?

Noen som vet hvordan jeg rent praktisk går frem? Dette handler naturligvis ikke om latskap og at det er mest behagelig (for det er ensomt og magert økonomisk), men om å klare å takle livet.

Takker veldig mye for svar og kunnskap.

[Gjest Bjørn82]

Hei. Jeg er en ung person, ferdig med videregående i fjor, som antageligvis lider av manisk depressiv. Har gått hos psykolog for å behandle alvorlig depresjon (med innslag av maniske perioder) og psykologen som har hørt om mine svingninger frem til nå mener at jeg er manisk depressiv.

Det tror jeg også selv. Alle mulige symptomer (har lest mye om sykdommen) stemmer og både testen hos psykologen og diverse andre tester på internett viser alvorlige utslag i denne retningen. Jeg er høyt oppe, livet er fantastisk, jeg spiser masse god mat og skeier ut med penger. Når jeg er i dette humøret trenger jeg ingen impulser fra omverdnen, alt er bare morsomt og komisk uansett.

Så plutselig er jeg bekmørk og livet er håpløst. Da kunne jeg ha vunnet i lotto og blir kåret til verdens mest attraktive og likevel ville jeg sett al som nitrist.

Dette fører til store problemer med konsentrasjon og arbeid (begge periodene på hver sin måte) samt samarbeid og relasjoner. Jeg fungerer ikke vanlig. Har inntrykket av at mange med denne lidelsen er uføretrygdede.

Hvordan går jeg frem for å kunne eventuelt bli det selv? Klarer ikke å prestere noe som helst og uføretrygd kan være eneste måten å klare meg på økonomisk.

Jeg må vel i utgangspunktet få diagnosen (kanskje psykologen har satt den, aner ikke, han har ihvertfall ikke sagt det) og deretter kontakter jeg NAV? Blir jeg tvunget til å prøve ut diverse medisiner i store og små doser først? Håper virkelig ikke det, for jeg har angst for all form for medikamenter i kroppen som kan gi bivirkninger og slitasje, blir gal av tanken. Men jeg får vel muligens ikke trygd før jeg har forsøkt alt?

Noen som vet hvordan jeg rent praktisk går frem? Dette handler naturligvis ikke om latskap og at det er mest behagelig (for det er ensomt og magert økonomisk), men om å klare å takle livet.

Takker veldig mye for svar og kunnskap.

Forhåpentlig vis så vil det være en lang vei igjen til du blir erklært uføretrygdet. Det skal mange vurderinger og papirer frem og tilbake før du har den biten i boks.

Derimot så vil jeg jo si at det er jo de som har denne sykdommen som faktisk har kommet seg langt i livet.. Se på Jim Carey?

[Gjest Jimmi]

Du kan fint jobbe med bipolar lidelse. Du trenger nok tilrettelegging av arb. oppgaver og tidspunkt. Men dette kan du få hjelp av NAV til.

Psykisk lidelse er ikke synonymt med å ikke kunne jobbe- det er heller en faktor som øker livskvaliteten hos den som sliter. Kontakt NAV og be de hjelpe deg!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

De aller fleste med bipolar lidelse jobber og har et bra liv med oppfølging og medisinering. Det er ingen grunn til å ikke prøve og blant annet forsøke tilrettelagt arbeidsplass og annet før man begynner å tenke uføretrygd. Man har et ansvar for å forsørge seg selv så lang man greier, også med en bipolar diagnose.

[Marionette]

Du bør absolutt ikke ha som et mål å bli uføretrygdet. Derosm du har/får diagnosen bipolar lidelse vil du få oppfølging av psykolog/psykriater og evetuelt medikamenter. Dette vil hjelpe deg godt på vei til å takle sykdommen din. Jeg kjenner flere peroner som har diagnosen bipolar lidelse og alle sammen jobber eller studerer. Det vil kanskje ta litt tid å finne riktig dose medikamenter som gjør deg stemningsstabil, men når du har kommet dit har du kommet langt

[AnonymBruker]

Du bør absolutt ikke ha som et mål å bli uføretrygdet. Derosm du har/får diagnosen bipolar lidelse vil du få oppfølging av psykolog/psykriater og evetuelt medikamenter. Dette vil hjelpe deg godt på vei til å takle sykdommen din. Jeg kjenner flere peroner som har diagnosen bipolar lidelse og alle sammen jobber eller studerer. Det vil kanskje ta litt tid å finne riktig dose medikamenter som gjør deg stemningsstabil, men når du har kommet dit har du kommet langt

Men bipolar kan jo utarte seg forskjellig fra person til person. Du har de som klarer seg greit i hverdagen med medisinering og oppfølgning, og til de som er svingdørspasienter med psykoser pga sin lidelse.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er utrolig trist at du som er så ung nærmest ser det som en selvfølge å bli uføretrygdet nå. Jeg skjønner at du ser mørkt på ting men det virker på meg som om du har gitt opp før du har prøvd.

Tenk at du er på veien mot å bli en friskere person som tar små skritt fremover av gangen.

Arbeid med tilrettelegging vil nok være ditt svar. Å bli uføretrygdet i ung alder tror jeg forverrer livsituasjonen til mange.

Masse lykke til!

[AnonymBruker]

Livet som uføretrygdet er ikke akkurat lett! Det er ikke veien å gå, du kommer ikke til å bli bedre av det.

[AnonymBruker]

Jeg jobber sammen med en bipolar som er jurist, han fungerer fint i jobben, og vi støtter han gjennom de vanskelige periodene. Det er ingen grunn til at du ikke skal kunne skaffe deg en utdannelse og jobb, men du må være forberedt på å ta de medisinene som legen foreskriver til deg.

Det gjør min kollega, og det gjør at han kan fungere så godt som han gjør. Medisinene var også med på å gjøre han i stand til å gjennomføre studiene.

[Gjest Apis]

Som flere har skrevet før meg. Så har jeg også jobbet sammen med personer som er manisk depressive og de har fungert like godt som noen andre på jobben.

Så diagnosen fører ikke automatisk til uføretrygd heldigvis.

[Marionette]

Men bipolar kan jo utarte seg forskjellig fra person til person. Du har de som klarer seg greit i hverdagen med medisinering og oppfølgning, og til de som er svingdørspasienter med psykoser pga sin lidelse.

Takk for info jeg har bare vært borti førstnevnte.

[I Grosny]

Jeg kjenner en som ikke kvalifiserte til denne diagnosen. Legen mente at det svingte altfor fort.

Jeg gjetter at han har bipolar lidelse allikevel.

Jeg forstår at han kan utføre fantastisk arbeid av høyeste kvalitet, men har en helt uberegnelig framdrift. Leveringstider og slikt blir håpløst.

Han passer til å jobbe selvstendig i sitt eget tempo, men det er vanskelig å få til det i ett tidspresset næringsliv, så for mange arbeidsgivere er han ikke brukelig.

Jeg aner ikke hva en Navkonsulent kan få til. Det sitter en del bipolare rundt omkring med enorme ressurser, som er krevende å ta ut.

Det beste er vel å overtale ett større firma som Statoil til å utvinne disse ressursene. Når de klarer å få olje ut av tjæresand, så burde de klare å utnytte kompetanse fra bipolare.

Jeg tenker at du bør tenke ut hvilket felt du kan bli god i , og deretter gå til en navkonsulent og klekke ut en plan sammen med konsulenten. Jeg ser for meg at ett traineeopplegg hos f.eks Statoil burde være noe. Kanskje du bør satse på forskning. Prøve å få til en tilrettelagt utdannelse på NTNU. Jeg aner ikke om det er mulig, men jeg liker tanken. Jeg gjetter at det ikke går, men det som går er å ta en prat med en god navkonsulent.

Hvis jeg hadde vært Stoltenberg, så hadde jeg pålagt mine bedrifter å ta i bruk slike krevende, men gode ressurspersoner.

Endret 28. juni 2011 av I Grosny

[Gjest Gjest]

Håper virkelig ikke det, for jeg har angst for all form for medikamenter i kroppen som kan gi bivirkninger og slitasje, blir gal av tanken. Men jeg får vel muligens ikke trygd før jeg har forsøkt alt?

Med medisiner er det mange manisk depresive som får et langt mer stabilt liv, uten de voldsomme oppturene eller nedturene. Et liv hvor man kan fungere som menneske, venn og partner.

Jeg ville, sammen med psykologen din, fokusert på hva som kan gjøres for at du skal bli bedre. Duhar en kjemisk ubalanse i hjernen din, det naturlge er da å bruke medisiner for å rette opp akkurat denne ubalansen og gjøre det mulig for deg at din hjerne kan fungere tilsvarende likt alle andres.

Et liv på uføretrygd med de stadige oppturene og voldsomme nedturene, hvor du gjerne bruker opp all trygden din på første dagen i oppturen og kanskje må leve med skammen over alt det uansvarlige du har gjort når nedturen kommer er ikke et liv. Det er bare en måte å komme seg gjennom livet på... ofte alene... Med medisiner kan du få lov til å få et faktisk liv, et liv med venner, kanskje en partner, med en form for økonomisk stabilitet, kanskje et liv hvor du kan få lov til å utføre et arbeid du kan være stolt av og like og klare å konsentrere deg om.

Å få uføretrygd er vanskelig, da skal du vise at du ikke har en annen utvei. Kanskje er dette det beste alternativet for deg, men jeg ville nå fokusert mer på hva du kan gjøre for å få et mer normalt liv hvor du kan slippe å ha det på den måten du har det i dag. Å være manisk depressiv er ike ensbetydende med å ikke kunne være et mer eller mindre normalfungerende voksent menneske, og kunne leve et annet liv enn det du har hatt til nå. Så hvorfor ikke heller fokusere på den biten, hvordan du kan få det bedre? Hjelp av NAV vil du få når den tid kommer, men du bør heller fokusere på hvordan du kan forsøke i det lengtste å bli et normalfungerende menneske. Mange med din diagnose har klart dette før deg. Men medisiner er et viktig hjelpemiddel for å rette opp i en ubalanse i hjernen.

Bivirkningene er heller ikke så ille som du tror. Det finnes flere typer medisiner man kan prøve ut, før man finner det som virker best for akkurat din hjerne. Dersom medisinene var så skadleige at de førte til en indre slitasje ville ikke medisinene være i slag og bruk i den store graden som de er. Dersom jeg hadde underskudd av jern eller b-vitamin skulle ikke jeg da ta medisiner for å rette opp dette? Dersom jeg hadde underskudd av hormoner for humør og menstrasjonssyklus feks skulle jeg da ikke rette opp i dette via medisiner? Det er akkurat likt for din tilstand, du har en ubalanse i et stoff i hjernen som i stor grad kan la seg rette opp...

[Anya Mishelle]

ikke gi opp da!

Det er bedre å tenke at "detta klarer jeg"!! ta deg en jobb og kom deg ut blant folk så skal du se det blir mye bedre :D

Det er veldig få som egentlig sliter med psykiske problemer, og de fleste tror bare de er syke men så trenger de bare å trene litt og gå litt på cafe med venner feks.

Lykke til vennen

[AnonymBruker]

Jeg ser det kryr av moralprekner g oppfordringer om at "ta deg sammen, studer i 7 år og jobb med noe du kan klare med dårlig årslønn" men få som faktisk svarer på det jeg spør om.

Jeg har angst for bruk av medisiner. Dette er psykisk. Jeg styrer det ikke. Forsøk å tvinge noen med høydeskrekk til å leve et liv i fallskjerm.

Mange manisk depressive er unge og 100 prosent uføre. Det er fordi sykdommen påvirker arbeidsevnen dramatisk. Jada, jeg tar poenget at dere alle har en kollega i den offentlige etaten dere jobber som er bipolar og fungerer supert men dette er bare en kategori. Mange er så ustabile at de ikke klarer noe som helst og alt er en kamp.

[AnonymBruker]

Siste innlegg er da bare tull. De fleste med diagnosen bipolar er i jobb helt eller delvis. Det er de færreste som er så syke som sistnevnte beskriver.

[sequin]

Siste innlegg er da bare tull. De fleste med diagnosen bipolar er i jobb helt eller delvis. Det er de færreste som er så syke som sistnevnte beskriver.

De fleste? hvem er de fleste og færreste?

[hina]

Jeg har bipolar lidelse 2 og mottar avklaringspenger fra NAV i tiden jeg studerer. Grunnen til dette er at jeg skal slippe å håndtere jobb og fulltidsstudier på en gang, da dette har vist seg å ødelegge både min psykiske helse og karakterer (samt risiko for å utvikle bipolar 1). Jeg vil definitivt ut i jobb ved endt studier og vil følge mange tiltak for å unngå å bli ung ufør.

1 år etter at jeg fikk diagnosen gikk jeg med på å prøve stemningstabiliserende medisiner (Lamictal), til tross for at jeg først hadde mye i mot medikamenter. Det angrer jeg overhodet ikke på. Ble mye mer stabil i humøret og det ble bedre både for meg og ikke minst for de rundt meg. Var litt søvnig helt i starten, senere ingen bivirkninger. Du kan ikke tvinges til å prøve medisiner, men jeg vil anbefale deg det på det sterkeste å gi det et forsøk om du skulle få diagnosen. Det er ikke verre enn å slutte.

Jeg fikk støtte av NAV med hjelp fra SMS (Studier med støtte) som har et samarbeid med NAV. Ble da kalt inn til møte og fikk vurdert min situasjon. Papirer fra psykolog som bekrefter at du har diagnosen er nødvendig. Senere har jeg fått hjelp fra min psykolog når det gjelder kontakt med NAV for videre støtte osv, da NAV gir (økonomisk)støtte bare 1 år om gangen. Får du innvilget støtte får du en egen tiltaksplan med "mål" som til slutt skal hjelpe deg ut i arbeid.

Jeg vet godt at du har det tøft. Bipolar lidelse kan være et hinder i hverdagen, men absolutt mulig å lære seg å leve med. Jeg er bare 20 år og fikk diagnosen for tre-fire år siden, og i dag har jeg en mye bedre livskvalitet. Oppfølging fra psykolog kombinert med medisin var løsningen, samt støtte fra venner og familie. Lykke til!

[hina]

ikke gi opp da!

Det er bedre å tenke at "detta klarer jeg"!! ta deg en jobb og kom deg ut blant folk så skal du se det blir mye bedre :D

Det er veldig få som egentlig sliter med psykiske problemer, og de fleste tror bare de er syke men så trenger de bare å trene litt og gå litt på cafe med venner feks.

Lykke til vennen

De med en psykisk lidelse kan ikke bare brette opp ermene og "ta seg sammen". Man kan lære å håndtere situasjoner bedre ved hjelp av teknikker som kan læres inn, men man blir ikke frisk av en tur på café eller ved å si "dette klarer jeg!". Hadde det vært så enkelt...

Bipolar lidelse er en alvorlig lidelse man ikke kan bli frisk fra. Noen har kanskje posttraumatisk stresslidelse som kan ligne på bipolar lidelse 2, men det kan ikke bare "snakkes" vekk. Bipolar lidelse betyr at man har en overproduksjon/underproduksjon på nervesentralene i hjernen som styrer nivået på seretoni.

Det at "veldig få sliter med psykiske problemer" er helt feil. Det er dessverre ganske vanlig. Jeg har selv bipolar lidelse, hypomani, og har vært lenge nok innenfor systemet til å se hvor mange som faktisk sliter.

[AnonymBruker]

Hmmm... Til og med politiet har gått ut og advart mot personer som har psykiske lidelser.