Ikke verdsatt av mine venner..

[AnonymBruker]

Jeg føler at mine venner ikke respekterer meg noen ganger, jeg vet de setter pris på meg og er glad i meg. Men føler ikke at de respekterer meg, at de tar meg for gitt...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette bedre, bare spør hvis dere lurer på noe så skal jeg prøve å forklare så godt jeg kan.

Om dere har erfaring og råd rundt dette hadde jeg satt pris på det.

[AnonymBruker]

Det er en så vond følelse!

Hva er det som gjør at du føler det sånn?

Da jeg følte det som du gjør nå, hadde jeg et større behov enn hva vennene mine kunne dekke. Dét, og en hel haug med venner som ikke gjorde meg noe godt.

Jeg valgte å gå noen runder med meg selv, og har funnet en måte å dekke behovene mine på, samtidig som jeg har silt bort de vennene mine som åpenbart ikke ser meg for den jeg er, og ikke respekterer meg for den de tror jeg er. Trenger ikke sånne folk i livet mitt.

[AnonymBruker]

Er du deprimert? Mye ensom? Veldig dårlig selvtillit? Kan du komme med noen eksempel?

:klemmer:

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du føler det på samme måte som meg, men jeg har problem med å sette grenser og si nei, og at andre lett tråkker over mine grenser og det gjør vondt og sårer.

Selv om venner og andre er snille og greie, så lar jeg på en måte de gå for langt med meg. At de tøyer grensene altfor langt og jeg klarer ikke stoppe det.

Så endre det opp med at jeg finner meg i mye og har det vondt med meg selv...

Da føler jeg at de ikke respekterer meg og at de tar meg fo gitt...

Vet ikke om det er sånn du har det? Er du kanskje en altfor snill person som finner deg i mye?

[Mystique X]

Jeg tror jeg har dårlig selvtillit, ble mobbet som barn og det sitter i meg, sliter med øyekontakt (med nylig kjente og fremmede, ikke venner). Det som er rart for meg er at alle mine venner tror jeg har bra selvtillit, de jeg snakker med skjønner ikke hva jeg snakker om engang når jeg går inn på temaet.

Vet ikke, er så inviklet dette...

De måtene jeg føler at jeg ikke blir satt pris på er fx: jeg har ei vennninne som jeg har gått på skole med i to år, vi er ganske gode venner (tror jeg). Jeg og ei annen felles bekjent av oss var invitert hjemme hos henne, jeg ser hun er veldig optatt av å "imponere" henne og enser meg nesten ikke. Og på slutten av dagen så sier hun at hun satte pris på å få væt med henne den dagen...som om jeg ikke har vært der i det hele tatt. Jeg aner ikke hvorfor hun er sånn, orker ikke å snakke med henne om noe så teit heller.

Har ei annen venninne, som skal liksom være min beste venninne, hun tar seg ikke tid til å treffe meg nesten, for hun er såå opptatt...og hun er arbeidsledig. Jeg forstår hun har trening, familie ++ å gjøre, men jeg vet ikke altså. Jeg har ikke truffet henne på over en mnd pga eksamen, og har snakket lite over mob i mellomtiden. Når jeg nevnte til henne at vi kan treffes nå og framover så sier hun at hun skal på trening og diverse framover, men hun sier ifra..... treningen var viktigere enn meg.

jeg vet ærlig talt ikke... har flere slike eksempler.

[Mystique X]

Det er en så vond følelse!

Hva er det som gjør at du føler det sånn?

Da jeg følte det som du gjør nå, hadde jeg et større behov enn hva vennene mine kunne dekke. Dét, og en hel haug med venner som ikke gjorde meg noe godt.

Jeg valgte å gå noen runder med meg selv, og har funnet en måte å dekke behovene mine på, samtidig som jeg har silt bort de vennene mine som åpenbart ikke ser meg for den jeg er, og ikke respekterer meg for den de tror jeg er. Trenger ikke sånne folk i livet mitt.

Takk for klemmer

Hva slags behov dekket du på andre måter og hvordan??

[Mystique X]

Glemmte å trykke anonym knappen, yeye samme det

[AnonymBruker]

Huff stakkars, det føles ikke noe greit. Jeg har det litt på samme måte som deg. Men husk at dersom du har veldig dårlig selvtillit og/eller er deprimert, føles ofte "avvisning" mye verre enn det er. Altså om en venninne må takke nei til en koppp kaffe en dag så føles det som om hun har trampet på hjertet ditt og knust det. Det er en vanskelig spiral å komme utav. Kanskje du kan snakke med iallfall bestevennina di og si at du savner henne og ønsker å se til henne mer? Husk: Ikke kjeft, eller beskyld de for noe, da dytter du de bare mer unna, men si at du er glad i de og vil være med de. Har du andre ting du driver med? Trening eller hobbyer? Er du mye alene?

[AnonymBruker]

Glemmte å trykke anonym knappen, yeye samme det

Gjør ikke noe det

[Mystique X]

Jeg vet ikke om du føler det på samme måte som meg, men jeg har problem med å sette grenser og si nei, og at andre lett tråkker over mine grenser og det gjør vondt og sårer.

Selv om venner og andre er snille og greie, så lar jeg på en måte de gå for langt med meg. At de tøyer grensene altfor langt og jeg klarer ikke stoppe det.

Så endre det opp med at jeg finner meg i mye og har det vondt med meg selv...

Da føler jeg at de ikke respekterer meg og at de tar meg fo gitt...

Vet ikke om det er sånn du har det? Er du kanskje en altfor snill person som finner deg i mye?

Jeg vet ikke, jeg går langt for å hjelpe mine venner, men ikke på bekostning av meg selv. Ser eller føler jeg at jeg blir brukt på noen måte sier jeg ifra, eller trekker meg unna.

Jeg tenker noen ganger at det er ingen nytte å virkelig "være der" for noen 100%, har ofte opplevd at de setter enormt pris på meg først, så når de har kommet over problemet eller what not, så oppfører de seg som om de kunne klart seg uten meg, og mine råd kom fra dem selv... vet ikke.

[AnonymBruker]

Jeg hadde noen kompiser som egentlig var bestevennene mine (dette var på vgs), og det jeg opplevde var at vi var venner, men de hadde null respekt for meg. De kunne finne på å tråkke på meg, og noe av dette var kanskje fordi jeg var litt klassens klovn av og til.

Det jeg mener med å tråkke på meg, er at de kunne finne på å gjøre masse små ting mot meg for deres egen underholdning (f. eks. ta lunsj jeg har kjøpt og kaste den i søpla for morro skyld, eller få andre til å le på min bekostning).

Det jeg gjorde var først å anerkjenne hva vennskapet egentlig var (det tok litt tid å finne ut av det egentlig), og så begynte jeg å si i fra hver gang de gikk over streken. Begynte rett og slett å kreve litt respekt. Jeg slutta i hvert fall å smile og late som ingenting hver gang de gjorde noe respektløst. Jeg gadd ikke akseptere mer drit fra dem. De tok beskjeden etter hvert, og vi er fortsatt venner.

[AnonymBruker]

Takk for klemmer

Hva slags behov dekket du på andre måter og hvordan??

Jeg tror jeg hadde behov for at noen skulle være der for meg på samme måten som jeg stilte opp for andre. Ikke fordi jeg forventer å få noe tilbake når jeg stiller opp for andre, men fordi jeg faktisk trengte hjelp og støtte jeg også, men det var liksom ikke noe å hente. Hvis jeg viste at jeg trengte folk, så trakk de seg unna. Kjempetøft.

Vel, jeg brøt sammen, og dro hjem til mamma. Og det hjalp! Mamma stilte opp og var skikkelig mamma for meg. Hun gjorde akkurat det jeg trengte. Så tomrommet i meg ble fylt opp. Og da kunne jeg se at det var en del av vennene mine jeg ikke ønsket å ha i min innerste sirkel lenger.

Føler meg mye tryggere på meg selv etter dette. Godt å vite med meg selv at jeg foretrekker mitt eget selskap fremfor dårlig selskap. Og nå er det lettere å skjelne mellom de opplevelsene som faktisk gir meg noe, som ikke gir meg noe, og som tapper meg. Jeg har valgt vekk de to siste.

Glemmte å trykke anonym knappen, yeye samme det

Jeg vet ikke, jeg går langt for å hjelpe mine venner, men ikke på bekostning av meg selv. Ser eller føler jeg at jeg blir brukt på noen måte sier jeg ifra, eller trekker meg unna.

Jeg tenker noen ganger at det er ingen nytte å virkelig "være der" for noen 100%, har ofte opplevd at de setter enormt pris på meg først, så når de har kommet over problemet eller what not, så oppfører de seg som om de kunne klart seg uten meg, og mine råd kom fra dem selv... vet ikke.

Høres ut som venninnene dine ikke har så lett for å vise at du betyr noe for dem, samtidig som du trenger å bety noe. Det blir liksom dobbelt opp.

Men jeg vet at du er en flott person jeg, du er en av personene her inne jeg liker best! Så bare søk ut de menneskene som får deg til å føle deg bra!

[Mystique X]

Huff stakkars, det føles ikke noe greit. Jeg har det litt på samme måte som deg. Men husk at dersom du har veldig dårlig selvtillit og/eller er deprimert, føles ofte "avvisning" mye verre enn det er. Altså om en venninne må takke nei til en koppp kaffe en dag så føles det som om hun har trampet på hjertet ditt og knust det. Det er en vanskelig spiral å komme utav. Kanskje du kan snakke med iallfall bestevennina di og si at du savner henne og ønsker å se til henne mer? Husk: Ikke kjeft, eller beskyld de for noe, da dytter du de bare mer unna, men si at du er glad i de og vil være med de. Har du andre ting du driver med? Trening eller hobbyer? Er du mye alene?

Ja jeg har sagt det til henne, jeg sa at jeg savnet henne masse og gledet meg til å se henne igjen og at jeg var glad i henne. Nei, jeg er så lei av å fikse "problemer", har lyst til å sette meg på stumpen og se om andre gjør noe eller ikke for en gang skyld. Jeg sluttet på treningssenteret, men trener alene, og lager fine kaker som hobby. Ingen av delene er sosiale, har ikke så mange venner siden jeg ikke er av den typen som har tusen bekjente, men heller mange gode venner. Men de gode vennene har forsvunnet og jeg føler meg så ensom.

[AnonymBruker]

Ja jeg har sagt det til henne, jeg sa at jeg savnet henne masse og gledet meg til å se henne igjen og at jeg var glad i henne. Nei, jeg er så lei av å fikse "problemer", har lyst til å sette meg på stumpen og se om andre gjør noe eller ikke for en gang skyld. Jeg sluttet på treningssenteret, men trener alene, og lager fine kaker som hobby. Ingen av delene er sosiale, har ikke så mange venner siden jeg ikke er av den typen som har tusen bekjente, men heller mange gode venner. Men de gode vennene har forsvunnet og jeg føler meg så ensom.

Hvor/hvorfor har de forsvunnet, tror du? Er det mange som har flyttet, eller tror du at noen av dere har vokst fra hverandre?

[Mystique X]

Føler meg mye tryggere på meg selv etter dette. Godt å vite med meg selv at jeg foretrekker mitt eget selskap fremfor dårlig selskap. Og nå er det lettere å skjelne mellom de opplevelsene som faktisk gir meg noe, som ikke gir meg noe, og som tapper meg. Jeg har valgt vekk de to siste.

Høres ut som venninnene dine ikke har så lett for å vise at du betyr noe for dem, samtidig som du trenger å bety noe. Det blir liksom dobbelt opp.

Men jeg vet at du er en flott person jeg, du er en av personene her inne jeg liker best! Så bare søk ut de menneskene som får deg til å føle deg bra!

Ja det var jo bra at du fikk støtte fra din mor, og klarte å velge bort de dårlige vennene dine.

Aww så søt du er! Jeg trodde ikke noen hadde lagt merke til meg her engang.

Takk for klemmer, setter pris på det!

Ja det er nettopp det at jeg ikke blir satt pris på og blir tatt for gitt. Vet det finnes andre måter å få respekt på, men det er å være små frekk og bitchy iblant, men det er ikke noe jeg vil vurdere en gang. Det er ikke meg, og ikke vil jeg at det skal være meg heller.

[Gjest Tirkes]

Jeg tror jeg har dårlig selvtillit, ble mobbet som barn og det sitter i meg, sliter med øyekontakt (med nylig kjente og fremmede, ikke venner). Det som er rart for meg er at alle mine venner tror jeg har bra selvtillit, de jeg snakker med skjønner ikke hva jeg snakker om engang når jeg går inn på temaet.

Vet ikke, er så inviklet dette...

De måtene jeg føler at jeg ikke blir satt pris på er fx: jeg har ei vennninne som jeg har gått på skole med i to år, vi er ganske gode venner (tror jeg). Jeg og ei annen felles bekjent av oss var invitert hjemme hos henne, jeg ser hun er veldig optatt av å "imponere" henne og enser meg nesten ikke. Og på slutten av dagen så sier hun at hun satte pris på å få væt med henne den dagen...som om jeg ikke har vært der i det hele tatt. Jeg aner ikke hvorfor hun er sånn, orker ikke å snakke med henne om noe så teit heller.

Har ei annen venninne, som skal liksom være min beste venninne, hun tar seg ikke tid til å treffe meg nesten, for hun er såå opptatt...og hun er arbeidsledig. Jeg forstår hun har trening, familie ++ å gjøre, men jeg vet ikke altså. Jeg har ikke truffet henne på over en mnd pga eksamen, og har snakket lite over mob i mellomtiden. Når jeg nevnte til henne at vi kan treffes nå og framover så sier hun at hun skal på trening og diverse framover, men hun sier ifra..... treningen var viktigere enn meg.

jeg vet ærlig talt ikke... har flere slike eksempler.

En følelse av å bli tatt for gitt?

En følelse av at de tenker du er der, uten at de skal måtte jobbe for å beholde deg der?

Ingen som er direkte slem med deg, men ingen som går den ekstra mila for din del?

Jeg kjenner følelsen. Er noen år siden jeg var der, hadde endel sånne vennskap i 15-20 årsalderen. (Hør på meg da, bestemora. Jeg er bare 28).

For min del forbedret alt seg når jeg gikk videre på universitet og traff likesinnede, folk jeg hadde mer til felles med. Barneskolevenner/VGSvenner var ofte venner fordi de VAR der. Var praktisk å være venner når man bor i samme gate, går i samme klasse osv. Mens venner når jeg flyttet til et større sted og gikk på et smalt studie, var venner fordi vi ønsket det. Teit forklart.

Er alle vennskapene dine sånn og er det alltid denne typen "stille ignorering" og mangel på bekreftelser og aksept - eller er det noen utfrysing og mobbing også?

[Mystique X]

Hvor/hvorfor har de forsvunnet, tror du? Er det mange som har flyttet, eller tror du at noen av dere har vokst fra hverandre?

Jeg opplever at folk tror at fordi jeg er snill og hjelpsom, at etterhvert som tiden går så tenker de at jeg er en dørmatte også. Og det er da problemene oppstår, de ypper seg, og de vet ikke hva de går til. Jeg tar aldri dritt fra noen som helst, og minst av alle fra mine nærmeste. Så da oppstår det en krangel, og jeg klarer ikke å se på min venninne på samme måte igjen. Så enten blir vennskapet brutt da, eller så glir vi fra hverandre med tiden.

Vet ikke om feilen er fra min side eller deres, om det er hva/ hvilken/ hvem som bør forandres på..

[Mystique X]

En følelse av å bli tatt for gitt?

En følelse av at de tenker du er der, uten at de skal måtte jobbe for å beholde deg der?

Ingen som er direkte slem med deg, men ingen som går den ekstra mila for din del?

Jeg kjenner følelsen. Er noen år siden jeg var der, hadde endel sånne vennskap i 15-20 årsalderen. (Hør på meg da, bestemora. Jeg er bare 28).

For min del forbedret alt seg når jeg gikk videre på universitet og traff likesinnede, folk jeg hadde mer til felles med. Barneskolevenner/VGSvenner var ofte venner fordi de VAR der. Var praktisk å være venner når man bor i samme gate, går i samme klasse osv. Mens venner når jeg flyttet til et større sted og gikk på et smalt studie, var venner fordi vi ønsket det. Teit forklart.

Er alle vennskapene dine sånn og er det alltid denne typen "stille ignorering" og mangel på bekreftelser og aksept - eller er det noen utfrysing og mobbing også?

Nei det er ikke utfrysning og mobbing, det hadde jeg ikke akseptert, kun "stille ignorering" fra dem.

Ja jeg fullfører noen fag fra vgs nå, men strøk på et fag så må vente et år til jeg kan begynne på universitetet, det var veldig tungt for meg

Gledet meg så mye til å begynne på et nytt sted og få meg et nytt liv, og nye venner.

[Gjest Tirkes]

Sommeren er her, du er ferdig med ekstrarunden nå da? :-)

Jeg har ikke noen løsning på sånne venner. De er gjerne litt egoistiske, kanskje litt barnslige. Kanskje de ikke ser helt hva de har i deg, om du er litt stille, sjenert og hyggelig type som alltid er der.

Jeg er enig i det du skriver. Du bør ikke endre deg for å passe til dem. Vær degselv.

[Mystique X]

Sommeren er her, du er ferdig med ekstrarunden nå da? :-)

Jeg har ikke noen løsning på sånne venner. De er gjerne litt egoistiske, kanskje litt barnslige. Kanskje de ikke ser helt hva de har i deg, om du er litt stille, sjenert og hyggelig type som alltid er der.

Jeg er enig i det du skriver. Du bør ikke endre deg for å passe til dem. Vær degselv.

Nei ekstrarunden begynner nå til høst, dessverre, vet ikke hva jeg ggjør i år, bortsett fra å ta det siste faget om igjen.

Selv om jeg er hyggelig og snill og en god stabil venn, er jeg ikke stille og sjenert, er ganske livlig og pratsom av meg egentlig Jeg føler ofte meg som "moren til mine ulydige barn"....åhh slitsomt, ja jeg tror universitet kommer til å bli løsningen med likesinnede mennesker. Da får jeg sitte og ruge i et år til da.

Ja tenker også at å være seg selv er det som er best, men en forandring må det bli, vet bare ikke hvor den må endres fra.