Øynekontakt

[sssshh18]

Jeg hater øynekontakt!! Det går fint med folk jeg er venner med, eller som jeg kjenner godt, men ellers syns jeg det er skikkelig ubehagelig.. Føler de ser rett igjennom meg nesten, det sies jo at øynene er sjelens speil Redd for at folk skal tro jeg er arrogant når jeg ikke vil ha øynekontakt med dem, noe jeg faktisk ikke er... Men jeg ser heller ned i bakken enn å oppleve klein øynekontakt

Er det flere enn meg som har det sånn..? Noen som veit noen tips om åssen jeg skal slippe å føle så ubehag? Det hemmer meg skikkelig sosialt føler jeg :/ ..

[AnonymBruker]

Men hva er du redd for at de "ser da", hvis du føler de ser igjennom deg? Skjuler du ingen insane stor hemmlighet som den andre burde ha visst, så trenger du jo egentlig ike å føle noe ubehag? Jeg har aldri følt det slik før, så klarer ikke helt å sette meg inn i situasjonen din...

[Gjest Gjest]

øvelse, øvelse, øvelse. Jeg hadde det også slik men begynte å se folk i øya. Ikke alt for lenge av gangen. Nå har jeg ikke noe problem med det overhodet men ser det er mange andre som blir litt satt ut ja :gjeiper:

[sssshh18]

men føler at hvis jeg ser folk i øyna så STIRRER jeg istedetfor å se Det blir sånn at jeg tenker; Hold blikket, hold blikket, hold blikket... Og da tenker jeg jo bare på å holde blikket enn å faktisk høre hva personen har å si kompliserte saker! :/

[kissmequick]

se på øyebrynene istedenfor

[Gjest Gjest]

men føler at hvis jeg ser folk i øyna så STIRRER jeg istedetfor å se Det blir sånn at jeg tenker; Hold blikket, hold blikket, hold blikket... Og da tenker jeg jo bare på å holde blikket enn å faktisk høre hva personen har å si kompliserte saker! :/

Med øvelse så føles det normalt etter hvert. Tar tid før du blir komfortabel. Eventuelt øv deg på folk på gata som du ikke snakker med. Bare vær litt forsiktig med menn du ikke vil ha oppmerksomhet fra

[Husplante]

Slet veeeeeldig med dette da jeg var yngre. Lærte meg skikkelig blikkontakt først da jeg begynte på videregående. Hadde spesielt én lærer på ungdomsskolen som jeg hadde privatundervisning med, som stirret så intenst inn i øynene mine at jeg ikke fikk med meg hva hun sa, og jeg greide ikke å konsentrere meg.

Tror det også hadde veldig med at jeg hadde veldig dårlig selvtillit på den tiden, noe som forbedret seg på vg. Vet ikke om selvtilliten har noe å si for dere andre.

[AnonymBruker]

Jeg hater øynekontakt!!

Mange synes det er ubehagelig å omgås folk som hater øyekontakt. Det blir så tydelig at de avviser verden utenfor seg selv, og det er bare usjarmerende.

[AnonymBruker]

Mange synes det er ubehagelig å omgås folk som hater øyekontakt. Det blir så tydelig at de avviser verden utenfor seg selv, og det er bare usjarmerende.

Og svaret ditt viser at du er fordomsfull!

[Ziegel]

God trening for øyekontakt er å se folk på gaten i øynene mens du går bortover, målet er å ikke slippe kontakten før de gjør det.

Det er også viktig at du smiler med en gang du får øyekontakt med noen. Da viser du at du er ufarlig, bare en glad person. Enn hvis du stirrer på noen med et helt kaldt ansiktsutrykk, det er creepy.

Etterhvert som du blir mer og mer vandt med det, så kan du begynne gjøre det samme i samtaler med folk. Er også litt viktig at du også ser bort en gang i blandt også, ikke bare nistirrer.

[Gjest Gjest]

Det er ulike årsaker til hvorfor dette oppstår. Men de har noe til felles, og det er at det har oppstått ubalanser mellom kroppen og det mentale. Ikke noe farlig. Du er overfokusert på å kontrollere situasjonen. Der du mener at folk synes du er selvopptatt fordi du ser ned, og ikke i øynene. Meningen din er sann for deg, men bunner ut i en illusjon som du har laget selv. Du har skapt din egen virkelighet. Du sender ut signaler til de du snakker med om at du faktisk er narssisistisk selvopptatt, mens realiteten er at du bare er redd for å miste kontroll over situasjonen.

Jeg sliter med det samme, og har et problem med at jeg ofte føler meg 2 delt. Ja, jeg sliter med ubalanse i kroppen og det mentale. Har strevd med mye angst og panikkangst i flere år. Det er utrolig vanskelig å finne tilbake til gleden i livet, når man får seg en bøtte over hode gang på gang hele tiden.

[sssshh18]

Men hvorfor skjer dette MEG? Føler alle andre rundt meg tar dette med øynekontakt helt naturlig, og de virker så avslappa... Urettferdig... Jeg kan ha perioder hvor jeg syns øynekontakt er greit, mens andre ganger faller jeg tilbake i det samme negative sporet og virkelig hater det... Æsj altså. Hvorfor kan jeg ikke bare holde meg på toppen, hvorfor må jeg alltid falle ned igjen... Håper noen skjønner hva jeg mener.. :/

Endret 25. mai 2011 av sssshh18

[Gjest Gjest]

Ville gjette du faller tilbake igjen fordi du har blitt bevisst dette og når du først begynner å tenke på at dette kanskje fortsatt plager deg så virker det selvforsterkende på en måte. Er ikke annet å gjøre enn å prøve å riste det av seg og fortsette å ha øyekontakt både med folk på gata og med de du snakker med. Er jo bare noe som kun foregår oppi hodet ditt.

[sssshh18]

Er alltid en stemme inni hodet mitt som minner meg på det hver gang jeg skal ha øynekontakt. Prøver å ignonere den, men den vil ikke forsvunne, uansett hvor mye jeg prøver. Faen altså.

[AnonymBruker]

jeg hater øyenkontakt - noe som er veldig viktig i jobben min, jeg avskyr det.