Han vil ikke bli sammen igjen

[Gjest PiriPiri]

My God! Rister på hodet....

Du nekter å innse fakta. Hva vil du med denne tråden egentlig?

[I Grosny]

Vet du hva TS, jeg tror du egentlig sliter med dårlig selvbilde, selvtillit og usikkerhet. Det du trenger er vel kanskje å pynte deg og dra på byen og kjenne på at gutta begjærer deg.

Men mest av alt, så trenger du selv å forstå at du er veldig bra. Den forståelsen kommer ikke av seg selv. Den må du jobbe for.

[AnonymBruker]

Vet du hva TS, jeg tror du egentlig sliter med dårlig selvbilde, selvtillit og usikkerhet. Det du trenger er vel kanskje å pynte deg og dra på byen og kjenne på at gutta begjærer deg.

Men mest av alt, så trenger du selv å forstå at du er veldig bra. Den forståelsen kommer ikke av seg selv. Den må du jobbe for.

TS her;

Til litt forskjellige brukere:

Jeg spurte "Okei, så da skal vi være single og fri og kunne date andre da?" Han svarte "nei, vi trenger ikke date andre. Vi trenger ikke gjøre det mer komplisert nå som vi driver og finner ut av ting".

Ja han er over 30, jeg er 28.

Hva jeg vil med denne tråden? Som jeg skreiv i starten så ønska jeg innspill på hvordan jeg kunne få han til å forstå at det å bo med meg ikke er noe pes. Hvis han er redd for at de problemene vi hadde før skal oppstå igjen, så gjør de faktisk ikke det. Det er faktisk umulig at de samme problemene skal oppstå igjen, for de eksisterer ikke mer. Men jeg ser jo nå at de fleste her mener jeg verken kan fortelle han eller vise han at det er okei å bo med meg en gang i framtida, at det er hans problem.

Til I Grosny: Jeg sliter ikke med dårlig selvtillit. I frykt for å høres kvalm ut, har jeg ikke gidda nevnt det men jeg sliter med for mye oppmerksomhet på byen. jeg tror ikke jeg er uten videre superpen eller oppfatter meg selv som ekstremt høy på pæra, men jeg har jo oppdaget at menn gjerne vil bli kjent med meg. Men jeg avviser dem jo på en høflig måte, for jeg anser meg selv som opptatt og ønsker ikke å lure noen andre til å tro noe annet. Jeg oppfører meg rett og slett som ei dame på byen som har kjæreste; jeg avviser høflig tilnærmelser..... Du må tro meg når jeg sier at jeg sliter ikke med selvtilliten. Det er ikke derfor jeg ønsker at jeg og NN skal fortsette. Jeg ønsker det fordi han er det kjæreste jeg har og fordi vi har kommet så langt nå i ettertid.

[Gjest Jeanett]

TS her;

Jeg føler vel kanskje at han er mer på gli nå enn før.

Herregud.. jeg ville aldri hatt en man som er "på gli" til å ville ha et forholdt til meg. Kan han ikke vise omverden hva jeg betyr så til helvette med han.

Hva så at foreldrene hans, ifølge deg, VET om dere.. det spiller vel ingen rolle det.

VET du egentlig hva han har sagt om "forholdet" deres til dem?

Kanskje han faktisk har sagt den sannhet som du ikke får med deg. At du klenger deg etter han og ikke innser at det er slutt..

Denne såkalte typen din er feig. Han vil ikke ha deg, men sier ikke noe. Er sikkert utrolig bekvemt å ha deg diltene etter, ivrig etter å behage han.

Han vil ikke bo sammen med deg, ikke ha sex med deg, han vil ikke si dere har et forhold. Dere har stadig "pauser" fordi han ikke vil ha noen kommunikasjon med deg....

Når skal du egentlig få øynene opp?

Tror du vil ha oss her i forumet til å støtte deg, si at ting sikkert ordner seg, og at han snart ser hva du betyr for han.. oh my god!

Har du ikke noe selvrespekt jente?!

Vel.. fatter ikke hvorfor jeg i det hele tatt skrev noe svar her, for etter å ha lest gjennom hva både du og andre skriver, så nytter det lite å fortelle deg det du tydeligvis ikke ser, samt at du har lullet deg inn i en fantasi om hvordan du vil ting skal være.

Hvis du virkelig vil se hva han føler for deg, så GÅ.. finn deg en annen. Elsker han deg , vil han da se hva han evt har mistet.

[AnonymBruker]

Kanskje han faktisk har sagt den sannhet som du ikke får med deg. At du klenger deg etter han og ikke innser at det er slutt..

Jeg tviler på at han ønsker å sette seg selv i et så dårlig lys og få slengt i fjeset "Ja men hvorfor gidder du fortsatt å ha noe med henne å gjøre da?" Da blir han svar skyldig og kjenner jeg han rett, blir dette utrolig ukomfortabelt for han. Så jeg tror ikke han har fremstilt meg som "klengete". Det vil bare slå tilbake på han selv.

Vel.. fatter ikke hvorfor jeg i det hele tatt skrev noe svar her, for etter å ha lest gjennom hva både du og andre skriver, så nytter det lite å fortelle deg det du tydeligvis ikke ser, samt at du har lullet deg inn i en fantasi om hvordan du vil ting skal være.

Hvis du virkelig vil se hva han føler for deg, så GÅ.. finn deg en annen. Elsker han deg , vil han da se hva han evt har mistet.

TS her;

joda for all del... Jeg setter pris på alle typer svar, det betyr ikke at jeg ignorerer alt som blir skrevet her. Og tro meg på at jeg har vært innom alle typer scenario; at han finner seg dame, at han sier han aldri vil se meg mer, at han dør, at han blir gift, jeg har vært innom alle de der. Så jeg er ikke helt naiv og blind; jeg vet jo at ting ikke trenger gå som jeg håper, og er forberedt på dette. Det er ikke sånn at jeg ikke greier leve uten han, trenger han, og vil ha han fordi hvis ikke så kapitulerer jeg. Jeg greier meg fint aleine. Men det hadde vært innmari fint om vi kunne levd det livet vi hadde tenkt sammen.

Men å bare gå nå? Mener du/dere virkelig at jeg bare skal gå nå? Det greier ikke jeg å gjøre nå som vi har kommet såpass langt. Som sagt burde jeg kanskje sette meg selv en tidsgrense her, og fortelle han om dette, for å få en endelig avklaring her. Men inntil da ønsker jeg ikke å dytte han ut av livet mitt. beklager hvis det høres naivt ut, men jeg greier ikke kicke han ut av livet mitt nå som det faktisk holder på å skje noe her (enten bra eller dårlig). Jeg burde kanskje si for meg selv (og han) at om dette ikke har noen fremdrift innen august, så er det ikke noe mer å satse på. Eller en eller annen dato, for å presse han litt og for å ha et mål, og om vi ikke når det målet så kan det være det samme....

[I Grosny]

Ts, hvis du ønsker at han skal få LYST til å bli mannen din så må du faktisk dumpe han.

Du er en selvfølge som tøfler etter han uansett hva, på hans premisser, det er hverken tennende eller utfordrende.

Men jeg forstår ikke at du tør å satse på han. Han har jo bevist at han dumper deg hvis du blir syk. Hva med det? Hvis det er din drømmemann, så tenker jeg litt på mareritt.

Hvis du dumper han skikkelig, og kanskje tar deg en elsker, så vil du iallfall røre litt borti det han har av følelser for deg, hvis det er nok igjen.

Din eneste sjansen er å dumpe han, slik at han får muligheten til å komme løpende med blomster.

Men ærlig talt, du er fortsatt ung og vakker, du har sjans. Hvorfor ikke bytte ut hele gubben med en som faktisk har lyst på DEG?

Jeg vet hvorfor. Fordi du er forelsket. Du trenger tid for å komme over det. Derfor er det viktig at du bryter med gubben fort.

[Gjest Jeanett]

Ut fra det jeg leser av hva du skriver, så hadde hvertfall JEG gått.

Men har absolutt sansen for å stille et ultimatum hvis du ikke føler du bare kan gå.

Enten får han velge deg fullt og helt, eller så får han "gjøre det slutt".

Sikkert mulig å være venner etterpå, såfremst begge skjønner at man kun er venner.

Her virker det som om dere har ulik oppfattning av hva dere er for hverandre.

En skikkelig prat med karen og kreve at han tar et standpunkt er ikke for mye forlangt etter alle årene dere hatt sammen.

Du har fått veldig mange sammenfallende svar fra ulike brukere, som alle leser det samme i det du skriver, ingen av oss kan tvinge deg til å gå, like lite som vi kan tvinge deg til å forstå og SE.

Men nå skal de sies, at det er sikkert mye mer til historien enn det du har klart å formidle her, men ut fra det vi leser, ser vi en mann som holder deg på gress, og at du av ulike årsaker ikke vil innse dette.

Men til det du sier om at du ønsker å gå videre fordi dere "har kommet så langt"

Jeg var 16 år i lag m samme fyren og 5 av de som gift. Hadde ingen problem m å gå videre når jeg så at forholdet var dødt.

Ønsker deg uansett lykke til.

[Gjest Plutus]

Her er det bare å komme seg vekk! Jeg er mann, og er så drittlei jenter som innfinner seg med slikt. Hvor naiv går det an å bli? Skjønner at det med følelser kan være vanskelig, men et sted må da grensen gå..

[AnonymBruker]

Hva jeg vil med denne tråden? Som jeg skreiv i starten så ønska jeg innspill på hvordan jeg kunne få han til å forstå at det å bo med meg ikke er noe pes. Hvis han er redd for at de problemene vi hadde før skal oppstå igjen, så gjør de faktisk ikke det. Det er faktisk umulig at de samme problemene skal oppstå igjen, for de eksisterer ikke mer. Men jeg ser jo nå at de fleste her mener jeg verken kan fortelle han eller vise han at det er okei å bo med meg en gang i framtida, at det er hans problem.

Dert virker som du totalt har oversett innlegget mitt lenger oppe om oss som ikke ønsker å bo sammen med andre. Du kan ikke "få han til å innse at det å bo med deg ikke er noe pes" fordi at for noen av oss så er det pes å bo sammen med noen uansett! Han vil ikke bli samboer, hvorfor skjønner du ikke det? Han syns det er slitsomt å bo sammen med deg. Og det er ikke "hans problem" han har sagt ærlig fra om at han ikke ønsker samboeskap, så det er mer ditt problem at du absolutt ikke vil akseptere dette.

[AnonymBruker]

Dert virker som du totalt har oversett innlegget mitt lenger oppe om oss som ikke ønsker å bo sammen med andre. Du kan ikke "få han til å innse at det å bo med deg ikke er noe pes" fordi at for noen av oss så er det pes å bo sammen med noen uansett! Han vil ikke bli samboer, hvorfor skjønner du ikke det? Han syns det er slitsomt å bo sammen med deg. Og det er ikke "hans problem" han har sagt ærlig fra om at han ikke ønsker samboeskap, så det er mer ditt problem at du absolutt ikke vil akseptere dette.

TS her;

det var faktisk han som ønsket å flytte sammen den gangen vi flytta sammen....

[AnonymBruker]

TS her;

det var faktisk han som ønsket å flytte sammen den gangen vi flytta sammen....

Ja, og nå har han prøvd å bo sammen med deg, og funnet ut at det ikke passer for han..

[AnonymBruker]

Ja, og nå har han prøvd å bo sammen med deg, og funnet ut at det ikke passer for han..

TS her;

han bodde med meg for 2 år siden ja. Den gangen var jeg en person som var ganske dyster, som ikke forlot huset og som gråt mye. Klart han mistrivdes med å bo med meg da. Alle ville vel gjort det.

Men nå som han ser forandringen, den må jo være overveldende drastisk? Han har jo sett nå i ettertid at jeg selv ønsker å finne på ting med venner og med han, at jeg smiler og ler mye og generelt er en morsom person å være sammen med.

Så han må jo skjønne at jeg ikke vil være en kjip person å bo sammen med som den gangen for 2 år siden?

[Gjest Gjest]

Dette er ikke et problem du skal løse, men et problem han må løse. Du kan aldri gjøre deg selv mer "ålreit" å bo sammen med enn du allerede er, for problemet ligger ikke hos deg - men hos ham!

Du må la ham få kjenne det han påstår seg å ville ha: ensomhet. Så får han avgjøre om det er noe han trives med, eller om han savner deg og finner ut at han vil dele HELE livet med deg.

Du må våge å være ærlig med deg selv. Det virker ikke som om denne situasjonen er ønskelig for deg. Da må du ta en sjanse og la ham finne ut av det.

Jeg henger meg på dette svaret. Hvorfor lage et problem ut av dette? Gi han litt tid til å finne ut hva han liker. Hvis han mot formodning ikke liker å bo sammen med deg, så aksepterer du det, eller du setter foten ned og stiller ultimatum. Det å leve i likegyldighet er ikke bra, så her må du vite hvor dine egne grenser går. Kjenne deg selv med andre ord

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest hele tråden, og jeg blir helt matt.. Jeg skjønner at du mener dere ville hatt det bra sammen om dere flyttet sammen igjen nå. Du har kjempet mye for denne karen og det er tungt å gi opp noe en har lagt så mye innsats i. Det blir som når man kjøper et gammelt hus og begynner å pusse opp. Jo mer man pusser opp, jo mer knyttet blir man til huset og jo vanskeligere er det den dagen en innser at uansett hvor mye man pusser opp så blir det ikke beboelig, så man må selge. Det er der du er nå. Du føler du har lagt så mye innsats i dette forholdet, at du nekter å slippe fordi da oppleves det som om all innsatsen er bortkastet.

Poenget er at at jo lengre du drøyer dette, jo mer taper du. For jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at så lenge du er tilstede og tilgjengelig for denne karen, så kommer han aldri til å ta noe valg. Hvorfor skal han gjøre det? Han trenger det jo ikke, for du er jo der på hans premisser!

Vi er ikke grønne i livet, alle vi som sitter her og leser og svarer heller. Mange av oss er mye eldre enn deg, og har tonnevis av erfaring. Det er ikke noen unik situasjon du er i skjønner du. Selv om detaljene er forskjellige, er hovedessensen den samme. Han er ikke glad nok i deg. Punktum.

Du trenger rett og slett å våkne opp! En dag skjer det jo, men det er trist å tenke på at en ung dame som deg skal bruke enda mer verdifull tid av livet før det skjer...

Merethe

[Gjest Fikira]

TS her;

Så han må jo skjønne at jeg ikke vil være en kjip person å bo sammen med som den gangen for 2 år siden?

Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen...hva vet vi.

Vet du hva....bare ignorer alle svar du får her, for du vil ikke ha de svarene uansett.

Fortsett som du gjør, lat som ingenting, fortsett å bli brukt som en fille, for du ser ut til å like å ha offer statusen din.

Istedet for å faktisk gjøre noe med det.

[I Grosny]

Kanskje han er redd for at det samme skal skje igjen...hva vet vi.

Hvis jeg har forstått det rett så rømte typen din når du ble tungsindig og depressiv. Han tenker at det kan skje igjen, og tør ikke å lage familie og barn med deg.

Du trenger rett og slett en tøffere kar. En som tør å være din fullt ut, også i vonde dager.

Jeg tror at han ikke er din, fordi han ikke tør.

Jeg tenker på psykolog, samlivskurs og fsmilieterapi.

Jeg tenker også, hvordan skal han komme seg "i sikkerhet" hvis dere sitter der med tre barn og du blir så depressiv at han får angst av det? At han får en følelse av at han må vekk? Kanskje dere bør ha to leiligheter, for å ha ett tilfluktssted? Hytte?

[AnonymBruker]

Hvis jeg har forstått det rett så rømte typen din når du ble tungsindig og depressiv. Han tenker at det kan skje igjen, og tør ikke å lage familie og barn med deg.

Du trenger rett og slett en tøffere kar. En som tør å være din fullt ut, også i vonde dager.

Jeg tror at han ikke er din, fordi han ikke tør.

Jeg tenker på psykolog, samlivskurs og fsmilieterapi.

Jeg tenker også, hvordan skal han komme seg "i sikkerhet" hvis dere sitter der med tre barn og du blir så depressiv at han får angst av det? At han får en følelse av at han må vekk? Kanskje dere bør ha to leiligheter, for å ha ett tilfluktssted? Hytte?

TS her;

ja du har nok forstått riktig. Han takla det ikke, så i stedet for å støtte meg, ble han mer og mer avvisende og til slutt orka han ikke mer og avslutta det. Ja jeg er enig i at han ikke er så veldig tøff...

Grunnen til at jeg var deprimert, eksisterer ikke mer, og det vet han også. Dermed er det ingen sjans for at jeg havner tilbake dit jeg var da. Jeg tror dette er ganske klart for han. Jeg antar det ikke er dette som egentlig plager han. Det er noe annet.

[I Grosny]

TS her;

ja du har nok forstått riktig. Han takla det ikke, så i stedet for å støtte meg, ble han mer og mer avvisende og til slutt orka han ikke mer og avslutta det. Ja jeg er enig i at han ikke er så veldig tøff...

Grunnen til at jeg var deprimert, eksisterer ikke mer, og det vet han også. Dermed er det ingen sjans for at jeg havner tilbake dit jeg var da. Jeg tror dette er ganske klart for han. Jeg antar det ikke er dette som egentlig plager han. Det er noe annet.

Noe annet. I nesten alle sammenhenger så innebærer dette "noe annet" ei alternativ dame. At han hadde sexnekt ett par måneder er et klassiske symptom på dette. De fleste damer som blir bedradd aner ingen verdens ting.

Hva som plager han må du bare intervjue han om.

Det er forresten vanlig at en del mennesker ikke fikser å bo sammen med andre. Jeg tror nok det med rømningsvei spiller inn. Behovet for å stikke av til et sted der man kan få være i ro. Du kan jo spørre om han ønsker at dere skal være kjærester som særboere.

Jeg tror han egentlig vil at du skal være hans trofaste kjæreste, siden han sier at du ikke trenger å date andre, samtidig som han selv ønsker å være fri, og samtidig som han vil kose seg med deg når det passer.

Dette opplegget ser litt skjeivt ut, men det ser ut som om det er det han vil. Take it or leave it.

Hvis du fortsetter som før, så fortsetter du som før. Så enkelt er det. Er dette noe du kan leve godt med på sikt?

Hvis svaret er nei, så må du dumpe gutten. Om ett halvt år så vil han enten komme løpende med blomster, eller han vil ha skiftet til annen dame, eller slått seg til ro med ett eneboerliv.

Hvis det dere har sammen er bra nok, så kommer han løpende med blomster. Hvis ikke, så er dere ikke ment for hverandre.

Jeg kan skimte 4 alternativer her.

1. Fortsette som nå.

2. Kjærester som særboere.

3. Brudd, etterfulgt av at han kommer tilbake på dine premisser.

4. Brudd, og ferdig med det.

Jeg føler at kommunikasjonen deres ikke er fullverdig, og at dere bør styrke den. Samlivskurs er det tiltaket jeg kjenner til som kan hjelpe.

[AnonymBruker]

Noe annet. I nesten alle sammenhenger så innebærer dette "noe annet" ei alternativ dame. At han hadde sexnekt ett par måneder er et klassiske symptom på dette. De fleste damer som blir bedradd aner ingen verdens ting.

TS her,

Jeg vet 100% sikkert at det ikke er noen annen dame inne i bildet. Jeg orker ikke forklare, jeg bare er 100% sikker. Denne tida hvor vi ikke har hatt sex, har vi fremdeles møttes etter jobb etc, så jeg vet jo at det ikke er noen andre inne i bildet. Dette er ikke så vanskelig å se, jeg kjenner han jo ut og inn.

Jeg tror han egentlig vil at du skal være hans trofaste kjæreste, siden han sier at du ikke trenger å date andre, samtidig som han selv ønsker å være fri, og samtidig som han vil kose seg med deg når det passer.

Nei han sa selv at han ikke ønsker å møte noen andre damer, orker ikke date eller prøve å finne noen ny. Han sa han ikke ønsket dette så lenge det fremdeles er "meg og han" på et vis, men heller ikke uansett om vi ikke hadde møttes mer. Han orker ikke forholde seg til noen ny nå (Kan nevnes at jeg er den første ordentlige kjæresten hans og da jeg møtte han hadde han ikke tatt i ei dame på 6 år en gang.)

Jeg kan skimte 4 alternativer her.

1. Fortsette som nå.

2. Kjærester som særboere.

3. Brudd, etterfulgt av at han kommer tilbake på dine premisser.

4. Brudd, og ferdig med det.

Ja det er disse alternativene vi har kommet frem til også.

Nytt fra de siste dagene:

Vi har snakket sammen og han sier at for at han skulle turt å prøve igjen, så måtte vi hatt en periode på f.eks 1 mnd hvor han hadde følt at det hadde vært fint mellom oss, altså ingen lange og tunge diskusjoner om hvor dette bærer hen, men at vi hadde gjort lystbetonte ting og at han hadde sett at dette hadde fungert. Nå får vi ikke møtt hverandre før slutten av juni/starten av juli pga ferie etc, så vi skal snakke sammen i morgen om hva vi skal gjøre da, og på hvilken måte. Jeg syns dette høres bra ut. Jeg er villig til å prøve dette, og håper han greier å møte meg uten å gjøre det med en negativ innstilling på forhånd. Jeg håper vi kan dra på tur, se film, finne på morsomme ting uten at han sitter der og tenker "Nei det er ingen vits, det er likevel bare trist".

[edderkoppdame]

Så du må være snill og grei i en måned, der alt må være lystbetont? Virker som han kun er interessert i å ha deg når du er frisk og glad og ikke snakker om noe som er vanskelig. Da må du vel være forberedt på at han stikker når du har en vanskelig periode. Alt later jo til å være på hans premisser, vil du ikke være sammen med en som støtter deg når du har det vanskelig og ikke bare når du lister deg rundt og går på nåler?

Endret 24. mai 2011 av edderkoppdame