sørge over det som skulle ha vært...

[Krissyj]

Må bare lufte tankene på en eller annen måte… jeg orker ikke mer… livet mitt er invadert av trengende personer som setter kjepper i hjulene. Når skal jeg kunne ta avgjørelser ut i fra hva jeg selv ønsker?

Hvilken del av livet kan være bare mitt? Jeg vet ikke hva som er mitt, bare mitt, lengre. Jeg har alltid vært et menneske som bryr meg om andre og nesten utslettet meg selv for å gjøre godt for andre. Nå er det blitt en vond sirkel som jeg ikke klarer å bryte. Jeg klarer ikke åpne kjeften og si nei! Kjenner hele kroppen verker av bekymringer og stress.

Det er ikke akseptert å ønske et annet menneske bort fra denne verden. Selv om det faktisk er det jeg gjør. Hvem sier du? Mamma. Min mor som er et stakkarslig menneske som ruller seg i sin egen selvmedlidenhet.. offeret i en verden som har vært så stygg med henne. Hun som plukker opp telefonen, ringer meg og forteller hvor vondt hun har det hele tiden. Hun som har vært tvangsinnlagt 7 ganger.. hun som anmeldte meg for tyveri av hunden hennes da jeg reddet han fra å miste livet på et hittehundsmottak. Hun som har beskyldt meg for å stjele, lyve og være den verste datteren som går på denne jorden. Jeg er hennes eiendel som kan tapps for all energi. Den som selvsagt skal stille opp i nødssituasjoner. Jeg som skal ordne opp med alle husvertene som kaster henne ut, den som skal ta alle flytte lassene, den som skal vaske ut, den som skal sitte i møter med lege etter lege, den som skal kjempe hennes kamper om behandling, den som går på med utrettelig styrke for rettferdighet..

Den som nå er gått tom. Som ønsker å skifte navn, flytte, legge alt bak meg og begynne på nytt som en ny person…

Den som ikke har krefter til å kjempe mer. Som heller ikke klarer å endre livet sitt. De sier jeg er sterk og klarer det. De aner ikke hva som er på innsiden av meg. De ser ikke de frynsete nervene mine, sinnet, sårheten og sorgen som herjer på en gang.

De skakke blikkene som kikker på meg når jeg er krass i stemmen fordi noe av det kaoset på innsiden slapp ut i et ørlite sekund… Jeg fatter ikke hvor jeg skal begynne å ta tak i tingene. Jeg kjenner at jeg bare må få gjort noe. De sier jeg skal kutte alle bånd til mamma og tenke på meg selv. Hun er min mor, jeg er hennes eneste barn, hun bor 5 minutter unna meg og jeg har massiv skyldfølelse bare ved tanken. Allikevel hadde hennes bortgang vært min frelse. Jeg tror det er eneste måten jeg kan slippe fri på.. Måtte den komme snart. Enten hos meg eller hos henne.

Eneste jeg ønsker er frihet…

Tenk om jeg kunne kjenne glede over de tingene som er gode i livet.

Da jeg fortalte henne at jeg skulle gifte meg så jeg ikke en antydning til glede… ingen smil, ingen gratulasjoner… bare et tomt blikk og spørsmålet: ja vel, det blir vel mye stress.

Ja tenk om noe stjal litt av meg fra henne.

Jeg skulle ønske jeg hadde en mor som hadde omsorg og kjærlighet for meg slik mange andre har. Jeg kjenner en stor sorg over å mangle dette her i livet…

Dette er bare et lite utdrag fra det jeg har opplevd med henne i de siste årene. Det er mange andre opprivende opplevelser som da hun gikk fysisk til angrep på samboeren min… alle beskyldninger som er for grove å gjengi…

Er det noen der ute som kjenner seg igjen? Noen som kan si at de vet hvordan jeg har det og faktisk vite? Og hva har dere gjort? Hva funker?

[AnonymBruker]

DET ER INGENG MENNESKER SOM HAR MER MAKT OVER DEG ENN DU GIR DE SELV.

Dette mantratet sier jeg til meg selv om og om igjen. I likhet med deg har jeg et trøblete forhold til min mor som ubevisst var i ferd med å kvele livsgleden min. Lyset i enden av tunellen begynte å vise seg da jeg begynte å gå til psykolog pga depresjon og angst, noe psykologen min nesten umiddelbart linket til forholdet mitt til min mor. Som han sa så led jeg ikke av "tradisjonell" depresjon og angst, men siden jeg over lang tid har holdt så mye sinne og frustrasojn inne, har latt moren min behandle meg som dritt gang etter gang, har latt henne forpeste tilværelsen sin med sitt sytete, negative, forlangende og manipulative vesen måtte alt det jeg bar på inne i meg på et eller annet tidspunkt "tyte" ut et sted. For meg slo det ut i depresjon og angst.

Medisinen ble å ta innover meg at:

- jeg ikke kan hjelpe dama, hun må faktisk ha profesjonell hjelp og det kan ikke jeg gi.

- at hennes psykiske helse ikke er MITT ansvar, hun må faktisk ta ansvar for sin psykiske helse selv og søke hjelp selv slik at hun blir bedre.

- Jeg måtte lære meg å konfrontere kjærringa når hun tråkket over mine grenser. Jeg måtte også lære meg at jeg har rett til å bli sint når hun gjør dette og at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for å si nei.

- Jeg måtte konfrontere henne om alt det vonde hun har gjort mot meg og som faktisk IKKE er ok for å få lettet litt av alt det sinne jeg har inne i meg mot henne.

- Jeg måtte lære meg at jeg ikke skylder henne noen ting. Jeg er et fritt menneske som kan gjøre hva jeg vil, jeg er faktisk ikke forpliktet til å hjelpe/være skyllebøtte/etc. Hun har faktisk ikke rett til å kreve noen ting fra deg, og du har ikke plikt til å stille opp. Når hun ikke er noe allright mot deg trenger du faktisk ikke å være allright tilbake. Det er her mantraet fra overskriften kommer inn: ingen mennesker har mer makt over deg enn du gir de selv.

- Jeg måtte også redefinere mitt forhold til skyldfølelser. Dette var kanskje noe av det viktigste som kom ut av terapien.

Jeg er ikke helt ute av min mors skyldbetingede jerngrep selv, men jeg er på god vei. Jeg kuttet henne helt ut av livet mitt en periode(fordi hun gjorde noe helt horribelt som hun nektet å si unnskyld for, vel, hun nektet faktisk for at det hadde skjedd i det hele tatt en periode og etterpå bagtelliserte hun hele greia) og nå har vi kun marginal kontakt. Selv om det er en stor sorg for meg at vi ikke kan ha et vanlig mor-datter forhold så har jeg det mange mange ganger bedre nå enn før jeg tok dette oppgjøret.

Basert på egne erfaringer anbefaler jeg deg å gå til psykolog, for det er tøffe runder du skal gjennom og jeg tror det blir veldig vanskelig, om ikke umulig, å ta et slikt oppgjør på egen hånd. Det er tøft, men definitivt verdt det!

Det kommer ikke noe godt ut av at ditt liv også går til grunne fordi moren din er syk!