Opprette tråd for oss som sliter med sosial angst

[Gjest Serena]

Klarer aldri å helt slappe av sammen med andre mennesker med mindre alkohol er involvert.

Enkelte ganger når jeg er sammen med andre føler jeg trang til å bare komme meg laangt vekk.

Identifiserer meg med brukeren som skrev h*n opplevde stress hele tiden uten at noen konkret forgår.

[AnonymBruker]

Klarer aldri å helt slappe av sammen med andre mennesker med mindre alkohol er involvert.

Enkelte ganger når jeg er sammen med andre føler jeg trang til å bare komme meg laangt vekk.

Identifiserer meg med brukeren som skrev h*n opplevde stress hele tiden uten at noen konkret forgår.

Sånn føler jeg det også... alkoholen er min trøst, og eg sørger alltid for å drikke tre-fire øl ganske fort slik at jeg kommer på et normalt "angstnivå". Fælt å si det, men sånn er det

[Gjest kml]

Hyggelig at flere kjenner seg igjen i hva jeg går gjennom. Jeg slet mest i 16-17 årsalderen, hvor jeg ikke turte å gå ut av døra engang og min største frykt var å ta bussen.

Sånn sett er jeg heldig nå, som kan gå ut av døra Jeg gjør mesteparten "normale" mennesker gjør, eneste forskjellen er hvor mye jeg tenker på hvordan andre oppfatter meg. Jeg tenker hele tiden når jeg er ute at fremmede ser på meg og dømmer meg negativt på utseende, holdning, hvor jeg har henda mine osv. Jeg liker å være usynlig, men føles som jeg aldri er det.

Som sagt er jeg på bedringens vei. Men framføringer kan jeg bare drømme om. Og rekke opp handa i timen. Oog si noe høyt nok så flere hører meg. Jeg hever ikke stemmen i noen situasjoner.

Slik som mange sier her så hjelper alkohol. Men jeg drikker aldri utenom fester. Når det gjelder medisinering har jeg fått tilbudt det ofte, men jeg er kjemperedd for å bli avhengig. Så jeg har aldri brukt noe medisiner, og håper jeg slipper. Selv om det høres deilig ut med en hverdag uten stress og bekymringer. Det verste er at all stresset er egentlig bare i hodet mitt, ingen virkelige problemer.

min STØRSTE DRØØØØM er å slippe angsten. åååå så godt livet hadde vært. Mange som tar det for gitt. Min største frykt er at jeg ikke får drømmejobben min etter endt studier pga min frykt for å snakke foran folk. Min største drøm er å bli konsulent, men samtidig innebærer jobben at jeg prsenterer ideer og prosjekter. Synd.

[Envy]

Hyggelig at flere kjenner seg igjen i hva jeg går gjennom. Jeg slet mest i 16-17 årsalderen, hvor jeg ikke turte å gå ut av døra engang og min største frykt var å ta bussen.

Sånn sett er jeg heldig nå, som kan gå ut av døra Jeg gjør mesteparten "normale" mennesker gjør, eneste forskjellen er hvor mye jeg tenker på hvordan andre oppfatter meg. Jeg tenker hele tiden når jeg er ute at fremmede ser på meg og dømmer meg negativt på utseende, holdning, hvor jeg har henda mine osv. Jeg liker å være usynlig, men føles som jeg aldri er det.

Som sagt er jeg på bedringens vei. Men framføringer kan jeg bare drømme om. Og rekke opp handa i timen. Oog si noe høyt nok så flere hører meg. Jeg hever ikke stemmen i noen situasjoner.

Slik som mange sier her så hjelper alkohol. Men jeg drikker aldri utenom fester. Når det gjelder medisinering har jeg fått tilbudt det ofte, men jeg er kjemperedd for å bli avhengig. Så jeg har aldri brukt noe medisiner, og håper jeg slipper. Selv om det høres deilig ut med en hverdag uten stress og bekymringer. Det verste er at all stresset er egentlig bare i hodet mitt, ingen virkelige problemer.

min STØRSTE DRØØØØM er å slippe angsten. åååå så godt livet hadde vært. Mange som tar det for gitt. Min største frykt er at jeg ikke får drømmejobben min etter endt studier pga min frykt for å snakke foran folk. Min største drøm er å bli konsulent, men samtidig innebærer jobben at jeg prsenterer ideer og prosjekter. Synd.

Åh Min største frykt var også bussen, og toget, og egentlig all kollektivtransport, men av en eller annen grunn var bussen definitivt verst!

Til deg som lurte på hvordan det føles: Det er fryktelig, fryktelig vanskelig å forklare. For min del var enhver sosial setting vanskelig. KUN meg selv og en person til var greit, men så fort det var meg og 2 andre ble det vanskelig. Følte hele tiden at jeg mistet kontrollen med andre mennesker tilstede. Var ikke bare redd for å miste kontrollen over meg selv, men var også redd for alle andre, og at de skulle miste kontrollen.

Struktur, hygiene og forutsigbarhet var ekstreeemt viktig for meg, og det ble dermed logisk at andre mennesker ble vanskelig.

Panikk angsten kunne bli utløst bare av en liten tur på butikken. Jeg kjente at det begynte å bli riktig ille med tung pust, hjertebank, og kvalme. Som regel klarte jeg å holde meg på dette nivået til jeg kom meg ut av evt. situasjon, men DA brøt helvete løs. Full hyperventilering, tunnellsyn og null kontroll. Hadde også en stygg uvane å skrape meg selv på håndleddene. Folk forsøkte stadig å nekte meg å gjøre det, men var helt avhengig av det, ble helt rabiat om noen forsøkte å forhindre meg fra å gjøre de små "ritualene" mine. Og under anfallene var noe av det verste folk kunne gjøre mot meg generelt var å ta på meg. *grøss*

Det er så fælt! Huff, føler sånn med dere som står midt oppi det! Skulle vært flere behandlingssteder som spesialistene jeg tilslutt kom til på Gaustad!

[sequin]

Noen andre som føler at det er litt betryggende å lese om at andre sliter med det samme?

Hvordan jeg opplever min sosiale angst?

Har fått diagnosen generalisert sosial angstlidelse.

Det er faktisk bare en ting jeg kan gjøre utenfor huset og føle meg nogenlunde OK, det er å jogge i skogen og å dra til behandling ved DPS...

Alt annet kan jeg reagere heftig på, som regel ved så kraftige reaksjoner at det ender opp med panikk og kastopp.

[Envy]

Noen andre som føler at det er litt betryggende å lese om at andre sliter med det samme?

Hvordan jeg opplever min sosiale angst?

Har fått diagnosen generalisert sosial angstlidelse.

Det er faktisk bare en ting jeg kan gjøre utenfor huset og føle meg nogenlunde OK, det er å jogge i skogen og å dra til behandling ved DPS...

Alt annet kan jeg reagere heftig på, som regel ved så kraftige reaksjoner at det ender opp med panikk og kastopp.

*kjenner seg igjen*

[Gjest Lebewesen93]

Jeg synes det er veldig betryggende å se at andre også liter med bussen, selvom jeg ikke akkurat unner noen andre å slite med det.

Men hva er dere redd for at kan komme til å skje? Jeg sliter sånn med å finne ut HVORFOR jeg er sånn. Jeg har altid vært sjenert, på ungdomskolen ble det litt verre men jeg gikk da i det minste på skolen hver dag selvom jeg ikke leste høyt i timen.

Men ting har bare blitt verre og verre, nå klarer jeg ikke lenger å snakke med veninna mi, vi var jo så gode venner. Broren min blir jeg ekstremt stresset rundt, urolig og irritert, og hvis jeg f.eks ser på tv med mamma slapper jeg ikke lenger av. Noen dager er bedre enn andre så klart, mens noen er ordentlig ille.

Hva er egentlig sjansen for å bli "frisk" ? Jeg vil bare ha en jobb sånn at jeg kan flytte for meg selv, men aldri verden om jeg hadde gått å spurt etter en jobb. Jeg kunne sikkert vent meg til å gå på en jobb om jeg fikk den slengt etter meg, men livet er jo ikke sånn.

Hva slags jobb har dere, og hva skjer om man rett og slett ikke klarer å dra på jobb? Tenker sånn at jeg sikkert kunne jobbet i en butikk, men ikke om jeg får panikk når køen begynner å bli lang. Jeg takler overhode ikke stress, må ha kontroll for å føle meg trygg. Bare jeg har en viss kontroll over ting går ting mye lettere.

[Gjest idakaroline]

Jeg har heller aldri vært den som har rukket opp hånden i klassen. Lærerne jeg hadde på barneskolen tvang meg til å gjøre det og stilte meg spørsmål i hytt og pine. Jeg likte ikke snakke høyt i timene heller fordi at jeg var redd for å si noe feil. Absolutt ingen av lærerne mine tok hensyn. Det ble noe bedre da jeg kom på ungdomsskolen. Lærerne tok hensyn og hadde forståelse. Jeg hadde i tillegg blitt mobba lenge, og i 10.klasse hadde jeg det så vondt at jeg skulket mye, gråt mye og klarte ikke å gjøre noe. Jeg var konstant redd, stressa, uvel og kvalm. Jeg var alltid først inn i klasserommet og jeg var alltid sistemann ut. Jeg hadde det så vondt, så vondt, men jeg klarte ikke å fortelle det til noen. Det endte med at jeg meldte meg fullstendig ut av timene, satt i min egen verden og brydde meg absolutt ikke om noe. Læreren min skjønte noe var galt og snakket med meg. Ikke at det hjalp, men det var godt å vite at noen visste at jeg hadde det vanskelig.

Ting har bare utviklet seg mer og mer negativt, og jeg er redd for alt. Bare det å gå 50 meter ut til postkassa er tungt for da føler jeg at alle naboene står i vinduene og ser på meg. Skulle ønske jeg kunne bli frisk, for det her er absolutt ikke kult ...

[Ego]

Jeg synes det er veldig betryggende å se at andre også liter med bussen, selvom jeg ikke akkurat unner noen andre å slite med det.

Men hva er dere redd for at kan komme til å skje? Jeg sliter sånn med å finne ut HVORFOR jeg er sånn. Jeg har altid vært sjenert, på ungdomskolen ble det litt verre men jeg gikk da i det minste på skolen hver dag selvom jeg ikke leste høyt i timen.

Men ting har bare blitt verre og verre, nå klarer jeg ikke lenger å snakke med veninna mi, vi var jo så gode venner. Broren min blir jeg ekstremt stresset rundt, urolig og irritert, og hvis jeg f.eks ser på tv med mamma slapper jeg ikke lenger av. Noen dager er bedre enn andre så klart, mens noen er ordentlig ille.

Hva er egentlig sjansen for å bli "frisk" ? Jeg vil bare ha en jobb sånn at jeg kan flytte for meg selv, men aldri verden om jeg hadde gått å spurt etter en jobb. Jeg kunne sikkert vent meg til å gå på en jobb om jeg fikk den slengt etter meg, men livet er jo ikke sånn.

Hva slags jobb har dere, og hva skjer om man rett og slett ikke klarer å dra på jobb? Tenker sånn at jeg sikkert kunne jobbet i en butikk, men ikke om jeg får panikk når køen begynner å bli lang. Jeg takler overhode ikke stress, må ha kontroll for å føle meg trygg. Bare jeg har en viss kontroll over ting går ting mye lettere.

Jeg er i grunn ikke så redd for at noe 'skal skje' mens jeg er på bussen. Det er heller bare følelsen av å være så tett opptil masse mennesker, all pratingen, alle bevegelsene - og det å innimellom bli klemt opptil folk.

Jeg holder selv på med en doktorgrad. Min måte å komme gjennom den på er ved å styre arbeidstidene helt selv, og jeg vet jeg er kjempeheldig som faktisk kan gjøre det. Nå har jeg ikke noe sosialt liv å tenke på, så jeg jobber ofte om natten. Er nattmenneske så det går greit.

De årene jeg hadde sommerjobb gikk det forsåvidt veldig greit, for jeg følte at jeg på en måte tok på meg en rolle når jeg møtte opp om morgenen. Jeg visste nøyaktig hvorfor jeg var der og hva jeg skulle gjøre, så det gikk mye automatikk i det. De første dagene var jeg kanskje litt skjelven, men deretter gikk det greit.

[Gjest Serena]

Det rare er at jeg har ingen problemer med å gi presentasjoner eller ta ord i sammenhenger så lenge det er faglig relatert. Er det derimot en sosial anledning, takler jeg det ikke. Har alltid vært sterk muntlig, men heller dårlig på friminuttene...

Jeg har ingen problemer med offentlig transport i utgangspunktet, men skulle noen jeg kjenner sette seg ned ved siden av meg på bussen, så vil jeg bare lage et hull i bakken og forsvinne. I blant later jeg som jeg ikke ser kjente som går på andre siden av gaten.

Vanskelig å forklare hvordan det kjennes ut, men jeg føler meg veldig overvelmet og stresset i sosiale situasjoner, føler at jeg må 'prestere' noe som gir meg så mye ekstra stress at jeg ikke klarer å slappe av bra nok til å skulle 'prestere'. Ironisk.

Var lite sammen med andre barn før jeg begynte i første klasse, ble passet av en dagmamma som hadde et barn med psykiske problemer frem til skolestart, så jeg hadde dårlig grunnlag for å klare meg sosialt på skolen. I tillegg ble jeg sterkt mobbet på barneskolen, noe som ikke akkurat ga meg stor tillitt til jevnaldrende. Var mye flinkere til å omgås voksne enn barn på min egen alder som liten. For de fleste barn er det jo motsatt.

[Gjest kml]

I feel you, Serena.

For meg så er det litt motsatt, jeg tviler utrolig på mine faglige evner. Selv om jeg som regel vet svaret så tenker jeg "men tenk den ene prosenten sjansen om jeg har feil! Jeg burde ikke svare og bli dritet ut" så sier de svaret og jeg hadde visst rett.

En annen ting er utseendet mitt. Andre sier jeg er veldig søt og pen og slikt, men jeg tror ikke en døyt på at noen mener det. Når jeg går ute føler jeg alle dømmer meg negativt, at jeg ikke klarer å kle meg osv. Jeg sammen ligner meg konstant med andre jenter ute og sparker meg selv fordi jeg ikke klarer å se så normal ut. Føler alle kan se angsten i øynene mine når jeg er ute.

Jeg ser alltid i bakken, og gir ingen øyekontakt. Og jeg tar heller ikke kontakt om jeg ser kjente på andre siden av gata.. Det som er så rart med selvtilliten min er at jeg helt ærlig syntes jeg ser ok ut, men jeg tror ingen andre tenker slik. Bare tenker jeg må forandre meg hele tiden. Nye klesstiler, nytt hår, prøve å herme etter andre jenter...

[Gjest idakaroline]

I feel you, Serena.

For meg så er det litt motsatt, jeg tviler utrolig på mine faglige evner. Selv om jeg som regel vet svaret så tenker jeg "men tenk den ene prosenten sjansen om jeg har feil! Jeg burde ikke svare og bli dritet ut" så sier de svaret og jeg hadde visst rett.

En annen ting er utseendet mitt. Andre sier jeg er veldig søt og pen og slikt, men jeg tror ikke en døyt på at noen mener det. Når jeg går ute føler jeg alle dømmer meg negativt, at jeg ikke klarer å kle meg osv. Jeg sammen ligner meg konstant med andre jenter ute og sparker meg selv fordi jeg ikke klarer å se så normal ut. Føler alle kan se angsten i øynene mine når jeg er ute.

Jeg ser alltid i bakken, og gir ingen øyekontakt. Og jeg tar heller ikke kontakt om jeg ser kjente på andre siden av gata.. Det som er så rart med selvtilliten min er at jeg helt ærlig syntes jeg ser ok ut, men jeg tror ingen andre tenker slik. Bare tenker jeg må forandre meg hele tiden. Nye klesstiler, nytt hår, prøve å herme etter andre jenter...

Vi har det skremmende likt, kml ... Føler veldig, veldig mye av det samme som du gjør, men jeg klarer ikke å sette ord på det

Endret 4. april 2011 av idakaroline

[Envy]

Min arbeidssituasjon i dag har jeg unnet meg etter at jeg ble frisk. Jobber nå i sikkerheten på en anstalt, hvor det er fryktelig viktig å møte opp når man skal, være der når man skal og stå i vanskelige situasjoner.

Da jeg var syk hadde jeg mange forskjellige jobber, byttet hele tiden da jeg gang på gang skuffet meg selv med å ikke få til. Hadde en 100% stilling som servitør det ene året, og var vel så og si sykmeldt omtrent hele det året.

Tror det er viktig å ha en jobb som er fleksibel med både arbeidstid og tilstedeværelse når man sliter med sånt. Har drømt i flere år om å bli forfatter, også mye fordi daq styrer jeg tiden min helt selv, hjemme fra sofakroken og kan velge vekk alt som er utenfor døren om jeg vil

[sequin]

Da jeg var syk hadde jeg mange forskjellige jobber, byttet hele tiden da jeg gang på gang skuffet meg selv med å ikke få til. Hadde en 100% stilling som servitør det ene året, og var vel så og si sykmeldt omtrent hele det året.

Jeg er i akkuratt samme situasjon, jeg har byttet jobb utallige ganger fordi nesten alle jobbsituasjoner gjør meg nervøs og ukontrollert. Og i jobb blir man "tvunget" til å forholde seg til mange mennesker samtidig og det gjør meg virkelig kundevond

Min drøm er å bli forfatter :D

Endret 4. april 2011 av sequin

[Envy]

Min drøm er å bli forfatter :D

Da er det bare å sette i gang å skrive! Jeg for min del gir meg aldri. Har levert 2 manus til CappelenDamm, og har fått gode, konstruktive tilbakemeldinger som har formet meg til å skrive enda bedre, en vakker dag blir det bra nok

[Gjest stillness]

Jeg føler meg noen ganger som en taper siden jeg har byttet studier og brukt ekstremt lang tid på å gjøre ferdig noe.

Mitt problem er at jeg tviler på at jeg får til noe og jo lenger jeg kommer i et studie jo mer tviler jeg så derfor har jeg hoppet av og byttet til noe annet.

I tillegg har det vært sånn at det ekstra mye stress og krav,og noen ganger har det rett og slett bare sagt stopp for min del.

Spesielt før jeg fikk hjelp for da visste jeg ikke hvordan jeg skulle takle ting.

Ikke det at det er noen dans på roser nå heller for noen ganger er det veldig tungt å skulle studere.

Samtidig har jeg nå funnet ut hva jeg vil drive med,men føler at det er liten vits siden jeg har et svært studielån.Med den graden jeg får nå så tror jeg at jeg utdanner meg til arbeidsledighet

[Gjest idakaroline]

Min drøm er å bli forfatter :D

Det er min drøm også. Det å skrive er så befriende. Når ingen andre forstår, hjelper det å skrive ned alt av tanker, følelser og opplevelser.

[Gjest Elanio]

Jeg visste ikke at det var angst jeg led av inntil for et par dager siden..

har slitt i mange år,tordde det var meg det var noe galt med.Føler jeg har blitt til et monster..og en ELENDIG mor.Klager på alt og alle,sur og gretten hele tiden.

Er ikke den jeg en gang var i mine ungdomstider.

Jeg var sprudlende og morsom.Jeg føler at alle og enhver glor på meg over alt hvor jeg går..trives best alene,hater å svare eller skrive sms eller snakke på tlf for den saks skyld.Må alltid tenke ut hva jeg skal si,er redd for at de som skal sitte ved min side ved et bord kommer til å kjede seg fordi jeg er så asosial.tør ikke gå på treningssenter,orker ikke gå ut.Hjertet hamrer såfort jeg hører brå lyd.fant ut at jeg er deprimert i tillegg til å ha angst.Vil ikke gå til psykolog,kan ikke ta piller siden jeg ikke går til lege heller.vet ikke hva jeg skal gjøre..

Det gjør vondt å lese det du skriver, og jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å gi, men du sier at du ikke går til lege, det vil jeg anbefale at du gjør, vet ikke om du ikke går til lege pga. sosial angst, men har du mulighet til å få en time hos en lege du kan ha tillit til for å forsøke å finne tilbake til den du engang var, enten ved å forsøke ut medisiner eller annen behandling.

Det du beskriver er uholdbart, du fortjener så mye mer.

Lykke til.

[Gjest Serena]

I blant så tenker på fremtiden og hvor ødelagt den kommer til å være på grunn av angsten.

[Envy]

I blant så tenker på fremtiden og hvor ødelagt den kommer til å være på grunn av angsten.

Tenk hvor mye viktig erfaring du får med deg fra alt det vonde du er igjennom nå! Jeg lover deg at det er erfaringer du kommer til å sette pris på når du er ute av den onde sirkelen!