Vi med kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Det blir bedre med tiden, men hva med oss som ikke har det beste utganspungtet. Har 3 barn fra før og det har gjort at jeg har en sperre inni meg. Han vil ikke ha meg i lengden pga ungene tenker jeg og klarer ikke la noen komme innpå meg, selv om jeg ser og vet om mangen andre som har funnet den store kjærligheten igjen selv med flere barn fra før.

[AnonymBruker]

For meg tok det et år å komme over det verste, så tok det et år til å bli helt ferdig. Det er lenge, men jeg tenker også at jeg på en måte er litt glad eller stolt av det. Jeg er ikke en som er så overflatisk at jeg glatt erstatter det ene forholdet med det neste. Hvis man har investert i følelsene er det naturlig at det gjør vondt og tar tid. Det er sikkert en fattig trøst, men kanskje til litt hjelp å godta og sette pris på følelsene sine. Og som alle andre sier og som du innerst inne vet: Du kommer over det til slutt. Jeg syns faktisk det er enda en liten sorg når jeg innser at jeg er skikkelig over ham. Da ser hele sorgen så dum og bortkastet ut og jeg blir flau over meg selv for alle de rare og patetiske tankene jeg har hatt over en fyr som jeg da bare syns er en drittsekk og dust.

[AnonymBruker]

Denne får meg til å føle meg bedre:

[AnonymBruker]

Virker nesten som vi jenter tar brudd tyngre enn menn gjør, de løper jo rett ut og finner seg en ny...

Den vil jeg ikke gå med på. Hvertfall ikke for min del. Jeg føler jeg tar sorgen tyngre enn hun gjør(noe jeg selvsagt ikke kan vite). Men jeg tar det tungt og har absolutt ingen behov for å finne meg noen ny. Jeg har hatt et par muligheter til å gå til sengs med noen, men har valgt å avstå. Det er ikke det jeg vil. Vil jeg ha orgasme gjør jeg det heller selv.

Dersom det skulle dukke opp ei ny, skal hun virkelig være noe. For akkurat nå skal det mye, veldig mye, en hel del til for å møte noen som jeg føler så mye for.

Tiden leger alle sår, sies det. Og det gjør vel det. Problemet er at det er vondt så lenge sårene gror. Og du har ingen garanti for at sårene ikke rippes opp. Det kan skje når som helst og hvor som helst.

Daglig fortell deg selv at det er over. Du kommer deg videre. Overbevis deg selv. Hver eneste dag forteller jeg meg selv at dette er over. Overbevis meg selv at det ikke er håp.

Innser at dette er en gammel tråd, men ville bare fortelle. Så det får bare stå sin tid...

[AnonymBruker]

Ja det eneste vi kan gjøre er å si til oss selv at det er slutt og slutte å gå rundt å håpe. Jeg for min del våknet en dag og bestemte meg for at jeg nektet å sitte igjen sønderknust over en som ikke vil ha meg. Jeg vil ha en mann som ønsker å være sammen med meg og ikke en som ønsker å ha meg her og gjøre som han vil. Det hjelper på med måten han har vært på siden den dagen jeg tok samtalen. Enkelte mennesker er for feige til å face virkeligheten og ikke er ærlig. Det er mer en nok grunn for at jeg ikke vil ha han uansett om han hadde komt krypendes tilbake og angret seg. Slutt betyr slutt pungtum finale. En dag finner vi en som elsker oss for akkurat den er og det blir så mye bedre tro meg. Slutt aldri å håpe og ikke la eksen ødelegge for deg. Såret vil gro og du vil få øynene opp og du kommer til å bli sykt forelsket og lykkelig igjen og da vil du se det selv at det ikke var rett at det skulle være dere

[Gjest benighted]

Virker nesten som vi jenter tar brudd tyngre enn menn gjør, de løper jo rett ut og finner seg en ny...

Vil også stille meg høyst tvilende til denne påstanden.

Selv har jeg den siste tiden hatt intens kjærlighetsorg for et brudd fra over to år tilbake. Og det fordi hun har kommet seg videre i større grad enn meg. Har ikke hatt like stor kjærlighetssorg over hele denne tiden. Men vi har hatt mye kontakt, og innser vel nå at jeg sannsynligvis må bryte kontakten helt for ikke å miste siste rest av forstand.

Forrige gang brukte jeg ca 3 år på å komme meg etter et forhold som varte under et år.

Også den gangen vet jeg at hun kom seg videre tidligere.

Så har nå på høyst subjektivt og anekdotisk vis tilbakevist påstanden over.

Men tror nok også på generell basis at den er feil, da det nok i de fleste tilfeller er den som blir forlatt som bruker lengst tid på å komme seg videre. Og i de fleste tilfeller er det jo kvinner som bryter ut av forhold.

[AnonymBruker]

Jeg satt igjen knust og er jente, men det tok meg kun et par uker før jeg følte meg lettet og kom meg videre. Det er mest sårt pga den personen man har bodd sammen med i 1.5 år eksiterer ikke lenger, altså den personen jeg traff. Skal være glad for det ellers hadde det nok tatt lang tid. Virker som menn er flinkere til å komme seg videre med tanke på å gjøre ting med gutta, feste, trene osv. Men de har ofte en sånn stolthet og innerst inne tror jeg de også sliter. Brudd er jo ikke enkelt uansett, men noen er jo allerede ferdig før det blir slutt.