For sant til å være godt

[Gjest Willie]

Skulle det mot alle odds skje en tredje gang har du rett på utredning, om ikke annet. Det var veldig leit å høre at det ikke gikk bra denne gangen heller

[Gjest Marla Singer]

Å, Vera. Så veldig trist at du måtte oppleve dette enda en gang.

[onyx]

Det er jo triste nyheter å få i jula. Håper det går bra med deg.

[Vera Vinge]

Takk for gode klemmer, dere.

Da har jeg faktisk sovet en hel natt for første gang på en stund. Jeg har sovet urolig lenge, uvisst om det har vært pga. engstelse eller om det bare har vært at jeg egentlig har måttet på do. Men jeg var hos hudpleier for noen dager siden, og hun påpekte at jeg virket stiv og anspendt i kjeve og nakke (men så var det også den første dagen jeg fikk en reell mistanke om at noe var galt).

Men det var ikke morsomt å våkne i dag. Litt sånn "å ja, var det det som hadde skjedd, igjen". Og så kom moren min på overraskelsesbesøk i dag tidlig, av alle ting. Jeg har sagt til henne at jeg har influensa, så jeg holdt bare senga mens hun var her, og fortsatte løgnene. Det høres kanskje rart ut, men hun er den ene i verden som ikke ville taklet å høre hva som egentlig har skjedd. Eller, hun hadde taklet det på et vis, men da måtte jeg ha brukt mye energi på å trøste henne, og det orker jeg ikke nå.

Og så er det en merkelig følelse at jeg sørger over dette på en annen måte enn mannen min. Kanskje ikke så rart, men på en måte litt trist også at jeg ikke ordentlig får muligheten til å trøste ham, men han tenker at det nå er jeg som trenger trøst, og at han heller kan gråte til foreldrene sine hvis han har behov for det. Foreldrene hans er også veldig lei seg, har jeg skjønt. De har gledet seg til dette lenge. Og en del av meg er litt trist for at jeg på en måte har skuffet folk, selv om jeg vet at det ikke er min skyld. Men det var altså en grunn til at jeg egentlig ville vente enda lenger med å si noe, men mannen mener jeg ikke kan bry meg om at folk rundt syns det er trist. Han tenker, og jeg er delvis enig også, at det handler om å slippe folk inn, og ikke alltid ha full kontroll. Likevel, hvis det blir en neste gang, kommer vi ikke til å si noe før vi har sett liv på ultralyd.

Ellers er formen opp og ned. Fysisk er det rimelig greit, og det ser foreløpig ut til at inngrepet gikk like fint som forrige gang. Psykisk varierer det mellom å sitte og gråte på baderomsgulvet til å gjøre narr av Lill-Babs på tv. I går så vi også "Hurt locker", og det var greit å få tankene over på noe annet. Altså, jeg verken kan eller vil rømme fra det som har skjedd, men jeg orker ikke å være oppi det absolutt hele tiden.

Det gjør også at jeg vurderer å faktisk dra på middagen vi er invitert på i kveld. En del av meg har bare lyst til å ligge i senga de neste ukene, samtidig som jeg vet jeg vil bli gal av å bare sitte hjemme. Forrige gang fikk jeg sett to sesonger av Dexter og strikket en jakke, men det gikk på psyken løs å være så passiv. Samtidig, den gang var jeg også så dum å bli med på en lunsj med noen venner av mannen dagen før jeg var hos legen (altså på et tidspunkt hvor jeg fortsatt var i uvisse). Jeg blødde ganske mye, og løp fram og tilbake mellom bordet vi satt på og toalettet, og det hele var ganske grusomt. Da fikk jeg en følelse av at jeg burde ha lyttet mer til hva jeg egentlig ville, framfor å ikke skulle skuffe noen ved å melde avbud. Derfor er jeg opptatt av at hvis jeg skal dra ut i kveld, skal jeg ha lyst, og jeg skal kunne dra tidlig hjem hvis jeg ikke orker mer.

Egentlig skulle vi hatt nyttårsaften hos oss, men jeg satte foten ned for et par uker siden. Jeg var så trøtt og sliten, at jeg innså at det ville bli for mye. Da vi hadde mange gjester for to helger siden, var jeg så sliten på mandagen at jeg følte meg syk. Det tar på å lage mat og varte opp gjester i to dager, og å lage i stand nyttårsaften er ikke spesielt mye mindre omfattende. Da var jeg også ganske fornøyd med meg selv, som klarte å være tydelig overfor meg selv og mannen på hva jeg mente jeg orket. Det typiske ville være å holde ut uten å klage, for det er sånn jeg ofte har levd livet mitt. Mye bra med det, men ikke utelukkende.

[Vera Vinge]

Og så syns jeg det er litt dumt hvis noen barnløse som leser her, blir engstelige av mine erfaringer. Jeg har jo også en god venninne som er en uke lenger på vei enn jeg var, og jeg var først usikker på hva jeg skulle si til henne. Men det ville jo åpenbart komme for en dag, så det var bare å få det sagt. Og så er det vel greit å være forberedt på at det ikke er noen selvfølge å få det til på første forsøk. Men jeg begynner jo å tenke at det jeg opplever ikke kan være helt normalt. Én ting er spontanabort, men jeg mener å ha lest at det aller mest vanlige er at fosteret dør omtrent samtidig som man begynner å blø. At fosteret ligger der dødt, og enda verre, at det fortsatt produseres hormoner (og at hormonprøver ser normale ut), og at dette skjer to ganger bare med noen mindre forskjeller, virker ikke helt vanlig.

Jeg har prøvd å holde meg litt unna babyforum tidligere, fordi folk er så engstelige. Da er det ganske irriterende når det viser seg igjen og igjen at det for min del har vært grunn til bekymring. Men jeg tenker samtidig at det ikke kan være meningen at man skal stålsette seg for dette. Selv om man bør være forberedt på at man ikke kan bestille barn på et gitt tidspunkt, må man jo tro at det går bra på et vis også. Det er jo fort gjort å merke seg de tilfellene man leser om, hvor det går galt.

Og så leste jeg et sted at kun 1% opplever tre eller flere spontanaborter, så sånn sett bør jeg vel tenke positivt om neste graviditet. Samtidig leste jeg et sted at det er 40% sjanse for ny spontanabort om man har hatt to aborter og to graviditeter tidligere. Så dette kan bli interessant. Men sånne tall varierer jo veldig også, virker det som.

[Chica]

Er nok både fordeler og ulemper med å lese på nett. Er mye skremselspropaganda ute og går, men jeg innbiller meg at det er greit å lese om at det er flere som har mistet framfor å gå rundt og tro at det bare er en selv. Før ei venninne av meg hadde to spontanaborter hadde jeg aldri hørt om noen som hadde mistet, for det jo ikke det man prater om i det vide og brede til perifere venner. (Hun ble kjapt gravid igjen, og fikk to babyer på to år )

[O'hara]

Nei!?

Uff, så trasig da Vera!

Vet ikke helt hva jeg skal si, men usj, ikke noe hyggelig. Jeg hadde så inderlig ønsket at du ikke skulle oppleve dette igjen.

Det er jo ikke uvanlig å miste, men oddsene for å miste flere ganger etter hverandre er jo utrolig liten. Jeg tror ikke det er så lurt å lese inne på alt mulig av fora til tider, "alle" forteller om de skrekkelige historiene de har hørt/opplevd, og legger gjerne på litt også (innbiller jeg meg). Samtidig så kan det være greit å lese litt om ting, men da på seriøse sider.

Jeg håper 2011 vil gi deg mange gode stunder. De aller beste ønsker til deg!

[Vera Vinge]

Er nok både fordeler og ulemper med å lese på nett. Er mye skremselspropaganda ute og går, men jeg innbiller meg at det er greit å lese om at det er flere som har mistet framfor å gå rundt og tro at det bare er en selv. Før ei venninne av meg hadde to spontanaborter hadde jeg aldri hørt om noen som hadde mistet, for det jo ikke det man prater om i det vide og brede til perifere venner. (Hun ble kjapt gravid igjen, og fikk to babyer på to år )

Ja, man må virkelig sile ut informasjonen man finner. Men det gjør godt å høre om historier som din venninne som etter hvert fikk orden på sakene. Jeg kjenner ikke så mange med barn, til tross for at de jeg omgås er i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene. Dvs. de jeg kjenner med barn er mer perifert bekjente som nå bor på en annen kant av landet. Det er et veldig singel-miljø på jobb, og mine andre venner har det ikke travelt med å formere seg, til tross for at de fleste nå er samboende. Uansett, det gjør at gode råd begrenser seg siden jeg ikke kommer til å snakke om dette til alle og en hver. For jeg trenger å lese/snakke om dette, selv om jeg er innstilt på å etter hvert se framover. Bekymringene rundt dette vil hvertfall fra nå av vedvare en god stund.

Nei!?Uff, så trasig da Vera! :klemmer:Vet ikke helt hva jeg skal si, men usj, ikke noe hyggelig. Jeg hadde så inderlig ønsket at du ikke skulle oppleve dette igjen.Det er jo ikke uvanlig å miste, men oddsene for å miste flere ganger etter hverandre er jo utrolig liten. Jeg tror ikke det er så lurt å lese inne på alt mulig av fora til tider, "alle" forteller om de skrekkelige historiene de har hørt/opplevd, og legger gjerne på litt også (innbiller jeg meg). Samtidig så kan det være greit å lese litt om ting, men da på seriøse sider.Jeg håper 2011 vil gi deg mange gode stunder. De aller beste ønsker til deg!

Nei, hyggelig var det ikke. Og tross bekymringene jeg har hatt, er en del av meg fortsatt optimist. Så selv da jeg begynte å småblø, tenkte jeg mest på å ta privat ultralyd for å roe meg ned, ikke egentlig for å få konstatert fosterdød. Bl.a. siden jeg følte meg mer gravid enn da jeg begynte å blø i forrige svangerskap.

Jeg fikk også høre forrige gang at det er sjelden det går galt to ganger på rad, så den stemmen har jeg båret med meg. Sånn sett tenkte jeg rasjonelt sett at jeg bar med meg en liten symbolsk beskyttelse i det, at jeg allerede hadde opplevd at det hadde gått galt, og at det sånn sett var vår tur nå.

Det er fortsatt mulig å feire neste jul med en ny verdensborger, så jeg velger å fortsette å håpe på det. Håper og ser for meg at 2011 blir et spennende år for deg også, O'hara.

[Vera Vinge]

Selv om tiden ikke leger alle sår, er det godt at det har gått noen dager. Det gjør noe med perspektivene. Bare fra i går til i dag har jeg fått tilbake lysten til å gå på jobb og fortsette hverdagen i morgen.

Fysisk føler jeg meg fin. Litt sliten selvsagt, men i forhold til hvor trøtt jeg har vært de siste ukene, har jeg nærmest blitt fylt med energi, til sammenligning. Og det kan jo gjøre at det virker som om jeg har det bedre enn jeg har det også. For det kommer øyeblikk hvor ting føles håpløst. Jeg var som nevnt på (en rolig) nyttårsfest på fredag, og det gikk helt greit. Men når midnatt kom tilbragte jeg de mest bejublede minuttene på vertens bad, da jeg fortsatt kan slite litt med de sterke følelsene. Orket ikke masse klemming og greier ute på balkongen med de andre, av frykt for å begynne å gråte eller noe. (Det var kun en av de andre som visste hva som hadde skjedd.)

Men det var fint å pynte seg på fredag da, etter noen dager hvor jeg hadde følt meg som en dass. Jeg fikk en svart, asymmetrisk kjole med volanger av Herr V til jul, og jeg brukte følgelig den. Jeg fikk også et turkist blomsterarmbånd som jeg brukte. Håret ble satt løst opp, øynene sotet mørkelilla og neglene lakkert mørkegrå. Ørepynten ble glitrende gullfarget retrostyle. Det føltes godt, og å pynte på det ytre kan merkelig nok få en til å føle seg bedre.

I går dro vi til svigers, hvor det var godt å komme. Men selv om det gikk overraskende fint å omgås min gravide svigerinne som var der, klarte jeg ikke å snakke like entusiastisk om barnevogner og hjemmestrikkede babyplagg som i forrige uke. Fikk litt dårlig samvittighet for akkurat det, men slo meg så (mentalt) i hodet. Framover er egeninstruksen oppbyggende kommentarer, ikke selvkjeft. Jeg forsoner meg også nå endelig med at jeg likevel ikke skal strikke babyklær til min kommende niese. Det stikker litt, fordi sånne ting er viktige for meg. Å vise at jeg virkelig bryr meg osv. Men det blir for dumt om jeg skal sitte gråtende og strikke også - det må jeg bare innse blir for tøft akkurat nå. Jeg kan bli en kul tante likevel.

Ja. Nå rydder jeg på plass julegaver, og tar meg et øyeblikk til å nyte at jeg føler meg mer fysisk oppegående enn på flere uker. Jeg planlegger så hvordan jeg skal tilbringe de neste ettermiddagene. Når jeg fortsatt venter noen dager med å gjenoppta trening pga. inngrepet for noen dager siden, og jeg nå ikke har behov for å hvile på sofaen etter jobb, får jeg plutselig mer fritid. Så planen er å dra på nyttårssalg. Jeg syns jeg kan unne meg en dunkåpe nå, om jeg så skulle finne den på tilbud eller ikke. Jeg skal dessuten også kjøpe en ny denimbukse på salg, noe jeg har utsatt hele høsten fordi jeg nå to ganger har trodd at jeg uansett ville vokse ut av nye bukser alt for snart. Nå vil jeg ha en mørk grå, evt. svart olabukse. Å kjøpe seg ut av problemer kan vel funke for noen og en hver.

[Vera Vinge]

For en dag jeg har hatt i dag. Jeg hadde håpet på en rolig start etter ferien, spesielt etter at jeg i natt våknet mange ganger og hadde stressende og vonde drømmer (bl.a. om masse greier som hadde med graviditet å gjøre selvsagt). Jeg var rimelig shaky i dag tidlig, men fikk krabbet inn i dusjen og kommet meg på jobb (klarte merkelig nok å se presentabel ut i halvny kjole også). Planen var å ta frokosten på jobben, men det ble ikke noe mat i det hele tatt før halv to (!). En hektisk start mao.

Dvs. det hele startet så flott med at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake når noen spurte om jeg hadde hatt en fin ferie (jeg tror for øvrig akkurat frykten for at det skulle skje, var noe av grunnen til at jeg sov så urolig). Jeg ble dermed sittende og fortelle flere om det som hadde skjedd, noe som i grunnen var veldig greit, siden jeg følte meg så preget og jeg er dårlig til å lyve. Men så raste det inne med masse greier som måtte gjøres. Og midt i alt dette fikk jeg, tror jeg at jeg kan si, mitt største sjokk som ansatt i denne jobben. Det blir litt vanskelig å si noe om hva det er her, men det er snakk om å helt plutselig få vite noe som vil få massiv betydning for den videre arbeidssituasjonen. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om det bare er negativt, eller om det også kan være noe positivt, men det er likevel sånn at jeg nå nesten angrer på at jeg ikke søkte på en jobb som hadde søknadsfrist før jul. For dette kan bli i overkant interessant. Men det verste var egentlig at vi var flere som følte oss delvis ført bak lyset. Når skal det bli opplest og vedtatt at arbeidstakere kan forholde seg til ganske mye rare endringer så lenge man blir informert før det plutselig dumper ned i fanget på en? :klø:

Uansett. Ikke noen ideell førstedag. Men når jeg kjente stresset komme, forsøkte jeg å puste rolig. Jeg er fortsatt ikke helt normal i nedre mageregion, kjenner jeg, så jeg er redd for å stresse eller trene på meg ny blødning eller noe.

Jaja, håper på bedre tider i morgen. Men jeg kan garantere at den skal starte med en seriøs konfrontasjon. Og det til tross for at jeg har informert meg selv og mine kollegaer at jeg skal ta det roligere framover. Én ting er nå at jeg ikke direkte stresset før jul, en annen er at jeg i hele høst har vært overbelastet på jobb (det er også mye man kan skyve på når man må, men det gnager fortsatt på samvittigheten). Det må det skje en endring på, gravid eller ei.

[Vera Vinge]

Jeg ser også etter en mulighet for å kvitte meg med en stor ekstraoppgave på jobb, som jeg bare delvis frivillig tok på meg i høst, som en midlertidig løsning. Det ville løftet en stor bør av skuldrene mine, hovedsaklig fordi jeg ser at mitt hovedfokus framover bør være å roe ned og ta mer hensyn til meg selv. Det er mye interessant man kan påta seg og jeg blir fort engasjert, men nå har jeg flere ekstragreier, når de fleste kollegaene mine ikke har noen eller kun én ting ekstra. Jeg får noe lønnskompensasjon for det, men ikke nok ut fra at det kommer i tillegg til alt annet og hvilket ansvar det innebærer. Jeg har blitt bedre på å multitaske og være supereffektiv, men det går en grense for hvor effektiv man klarer å være. Jeg har også en type jobb hvor det ikke alltid hjelper å sitte utover kvelden, som mannen min av en eller annen grunn alltid forslår som en løsning når jeg klager. For ikke å snakke om at det i over et halvt år har vært vanskelig å få tatt ut avspasering man opparbeider seg (det er vel unødvendig å nevne at overtidsbetaling i hovedsak ikke godtas).

Men om noen skulle være i tvil er jeg fortsatt veldig glad i jobben min, både i de fleste oppgavene og kollegaene. Det har bare blitt for mye siden i vår egentlig, men aller mest i høst. Høsten har da også vært preget av diverse annet.

Jeg mumlet for mannen min her en dag at det hadde vært en skikkelig dritthøst. Og det var godt å kunne si det høyt, men jeg er samtidig enig med ham i at det ikke er helt sant. Høsten har også vært preget av mange spennende utfordringer, og aller mest mye forventning om det som forhåpentligvis skulle komme (men som ennå ikke har kommet). 2010 har vært et spennende år for oss som par, siden det var da vi satte planene om familieforøkelse ut i livet, etter å ha tenkt på det veldig lenge. Og sånt binder en sammen, ja rent fysisk og psykisk. Så selv om man skal ha lov til å klage i blant, kan jeg heller ikke svartmale fjoråret, som tross alt bragte meg både gleder og sorger.

[-Englefjes-]

Å kjære Vera, dette var trist lesning! Fælt at du måtte oppleve dette en gang til.

Jeg håper virkelig at våren som kommer blir en av de beste for deg, det fortjener du så inderlig.

[Vera Vinge]

Å kjære Vera, dette var trist lesning! Fælt at du måtte oppleve dette en gang til.

Jeg håper virkelig at våren som kommer blir en av de beste for deg, det fortjener du så inderlig.

Hei og takk for gode tanker.

Det letter litt nå, merker jeg, selv om jeg innimellom plutselig kan bli veldig lei meg. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg satt i åpent kontorlandskap mao. Setter pris på muligheten til å kunne lukke kontordøra og ta meg noen minutter innimellom.

Og så fikk jeg løftet en stor bør av skuldrene i dag, arbeidsmessig. Jeg nevnte det her i går, og det ble bestemt i dag. Jeg har hele tiden sagt at min nåværende arbeidsituasjon har vært en midlertidig løsning, mest fordi jeg har visst at jeg har vært gravid eller planlagt å bli det igjen, og jeg vet at det blir for mye for meg i min nåværende livssituasjon. Hyggelig nok har flere kollegaer sagt at de syns det er synd at jeg sier fra meg det ansvaret, og jeg tar med meg alt godt i disse tider. Men de skjønner samtidig hvorfor jeg vil ha det sånn, etter det som har skjedd, og nå som muligheten er tilstede. Det har vært en spennende erfaring, og jeg har noe å skrive på cven som ikke så mange med min korte arbeidserfaring og unge alder har fått bryne seg på. Men timingen var bare særdeles dårlig akkurat nå, og den har gjort høsten 2010 litt for vanskelig for meg.

Nå vil jeg fokusere på å komme à jour på jobb, noe jeg ikke har vært på flere måneder. Jeg våknet i dag med en nakke som knepper hver gang jeg snur på hodet, noe som er et godt tegn at dette er riktig avgjørelse. Jeg tror riktignok ikke det utelukkende skyldes jobbstress, men mest at jeg har sovet dårlig lenge og bekymret meg en del for den forrige graviditeten. Jeg vurderer å ta fram noen gamle yoga-øvelser igjen, men vi får se hva jeg kommer meg til. Det skader uansett ikke å ta en slags time-out fra jobb, selv om jeg selvsagt skal jobbe hver dag og gjøre mitt (jeg trenger bare ikke å gjøre mye mer enn hva som strengt tatt er påkrevd).

Endret 4. januar 2011 av Vera Vinge

[Imogen]

Så trist at du måtte gjennom dette enda en gang, Vera! Jeg slutter meg til de andre, og håper at 2011 bærer med seg fine ting til deg.

[Vera Vinge]

Så trist at du måtte gjennom dette enda en gang, Vera! Jeg slutter meg til de andre, og håper at 2011 bærer med seg fine ting til deg.

Ja, vi får sette vår lit til 2011. Og det til tross for at det er et oddetallsår, noe jeg ikke liker. Men takk for omtanken du også.

Det er fint med helg. Det har vært en slitsom uke, mest psykisk, men også litt fysisk. Jeg klarer nesten ikke å skrive noe fornuftig nå, for jeg er så veldig trøtt. Jeg er bare glad jeg har kommet meg gjennom første uke. Men jeg har følt meg som en slags zoombie. Ikke på samme måte som for noen uker siden, da jeg var så trøtt. Nå har jeg vært mer "eksistere, men ikke helt til stede". Samtidig er jeg glad for at jeg har vært åpen om hva som har skjedd overfor mine nærmeste kollegaer og venner, mao. sagt det til langt flere enn de få som fikk vite noe forrige gang. Det føles også som noe annet denne gangen, det hele har endret seg fra å være en uheldig hendelse til å bli noe som føles å ha potensielt større dybde, og noe som vil prege meg i veldig lang tid uansett utfall de neste månedene.

Men jeg klarer å tenke litt positivt oppi alt også. Jeg er ikke lenger overbevist om at det vil gå galt neste gang, selv om bekymringen selvsagt vil være der.

Endret 7. januar 2011 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Det har vært ordentlig deilig med helg. Jeg trengte rett og slett en "time out" etter uka (i motsetning til at jeg vanligvis ikke er spesielt sliten på fredager, og ofte tenker at jeg i grunnen godt kunne ha jobbet en dag til).

I helga har jeg lagt minst mulig planer, noe som var veldig lurt. Trente med en venninne lørdag morgen, og det føltes godt å komme i gang med trening igjen. Dro så av gårde med mannen, som skulle ha meg til å finne en mystisk butikk som ingen visste hvor var. Vi gikk i to (!) timer før vi endelig fant den, på en helt annen kant av byen. Og jeg fikk meg der endelig en ny (svart) dongeribukse i smal modell. Jeg går mye i skjørt og kjoler, og har kun noen få brukbare bukser. Det kan altså gå fem år mellom hver gang jeg kjøper meg en dongeribukse av ordentlig kvalitet (som denne gang), så jeg er ikke oppdatert på den type buksemodeller.

Men hørte da noen rykter om at Acne-bukser kan passe min kroppsform (slanke lår, men ikke akkurat flat gutterumpe), og jeg må si jeg er overrasket over at jeg fant flere modeller som passet meg. Så jeg var så fornøyd og i siget at jeg til og med kjøpte bukse som ikke var på salg. Det var også morsomt nok mannen som tok initativ til å sette av en hel dag til buksekjøp til meg, siden han noen ganger syns jeg er en dårlig/treig shopper. Kan snakke ham hull i hodet om klesideer/planer, uten å finne det jeg vil ha. Han er mao. mer handlekraftig og løsningsorientert.

Uansett, en lørdag preget av mye gåing, men det var bra og endte med en fin, behagelig og anvendelig bukse. I dag stod vi tidlig opp og dro av gårde på ski. Sesongens første skitur, og det var helt herlig! Jeg er veldig glad i å gå på ski, og det er et under at jeg ikke har kommet meg ut før i vinter (men det har hatt sine årsaker).

Så vaske bil, kjøre hjem og dusje og spise, så ut igjen på kafé nedi veien. Kvelden har blitt brukt til å lage og spise sushi, og nå slafer jeg i sofaen mens jeg hører på Chet Baker. Herr V har kjøpt en ganske ok cd-boks med en samling av etter sigende tidenes 25 beste jazz-album. Ikke dumt, siden vi begge har tenkt at vi godt kunne hatt mer jazz tilgjengelig, men hvor skal man liksom starte når man er en rusten jazz-lytter (i mine yngre dager hang jeg mye i musikkavdelingen i mitt lokale bibliotek, hvor jeg kunne tilbringe timesvis klistret til hodetelefonene, men det er lenge siden).

Humøret og den generelle psykiske formen har vært bedre de siste par dagene, og det er deilig, selv om den vonde følelsen fortsatt vil være der, mer eller mindre framtredende, en stund. Og så gruer jeg meg ordentlig til å bli gravid igjen, men prøver å ikke tenke for mye på det nå. Det er uansett noen uker til det blir aktuelt å tenke seriøst på igjen.

Men nå, skifte til Dave Brubeck.

I det mannen disker opp med noe banan- og sjokolade-greier på kjøkkenet, og livet akkurat nå ikke kjennes så aller verst.

[Vera Vinge]

For de som er interessert i slikt, skulle jeg forresten gjerne ha spisset eyelineren og klippet håret mitt som Kate Moss her om håret mitt var glatt som hennes. Syns det er fint med sånn 70-tallssveis. Jeg tenker nemlig på hår om dagen i det jeg må til frisøren om ikke lenge. Har nå fått lengre hår enn på en stund og luggen har blitt ganske lang. Funderer på om jeg skal ta en del lengde og samtidig klippe lugg igjen, men er veldig usikker. Jeg får sove på det.

[Gjest Marla Singer]

Men hørte da noen rykter om at Acne-bukser kan passe min kroppsform (slanke lår, men ikke akkurat flat gutterumpe), og jeg må si jeg er overrasket over at jeg fant flere modeller som passet meg. Så jeg var så fornøyd og i siget at jeg til og med kjøpte bukse som ikke var på salg. Det var også morsomt nok mannen som tok initativ til å sette av en hel dag til buksekjøp til meg, siden han noen ganger syns jeg er en dårlig/treig shopper. Kan snakke ham hull i hodet om klesideer/planer, uten å finne det jeg vil ha. Han er mao. mer handlekraftig og løsningsorientert.

Så deilig å finne bukser som passer! Og for en sjelden mann.

Håper du har en fin helg. Har det blitt mer skigåing?

[Vera Vinge]

Så deilig å finne bukser som passer! Og for en sjelden mann.

Ja, jeg bare elsker de buksene! Har ikke hatt så behagelige og velsittende bukser på år og dag. Og ja, mannen er sannelig et funn, i det han både er opptatt av klær (dog på en ikke-metroseksuell måte ) og liker å hjelpe meg med å finne klær. Jeg oppdaget nylig at han har brukt tid til å både søke etter dunkåpe til meg på nettet og at han har vært innom og forhørt seg i flere sportsbutikker, på mine vegne. Han, som tross alt elsker å spare og nedbetale på lån, kan med jevne mellomrom støtte meg i å kjøpe mer klær (dvs. han syns skapet mitt er helt sprengt, men det handler egentlig mer om at jeg tar vare på mye gamle klær enn at jeg kjøper så mye nytt, hvertfall til å være i min aktuelle livssituasjon, uten barn og med masse potensiell tid til shopping). Så jeg fikk høre av en venninne her en dag at jeg er litt bortskjemt på det området, når hun sliter med at hennes samboer nedlegger veto mot nesten alle nye klær hun kjøper som ikke passer inn i den nyeste Lindex-kampanjen, samtidig som han selv tasser rundt i for store dressjakker. Jaja, vi har alle våre utfordringer.

Håper du har en fin helg. Har det blitt mer skigåing?

Jeg avspaserte faktisk en halv dag i forrige uke, hvor planen var å bruke dette til en skitur. Men planene regnet bort, og jeg endte i stedet på alle byens salg, egentlig for å kjøpe bursdagsgaver. Var kjempefornøyd med at jeg klarte å unngå å la meg friste av 49-kronerssalg på anvendelige plagg med kort levetid. Jeg har en målsetting om å ikke kjøpe billige strikkeplagg fordi de blir så fort stygge, så jeg var strålende fornøyd da jeg fant en lang genser/kort kjole i tynn ull med svarte og mørkelilla striper fra Tiger of Sweden. Den er superbehagelig å ha på, og kan brukes som en lang genser hvis jeg drar den litt opp, eller som en kort kjole hvis jeg strekker den ut. Jeg har i grunnen de siste par årene gjort noen ordentlig gode strikkeplaggkjøp på nyttårssalg.

Uansett, ikke helt det du spurte om. Jeg kom meg altså ikke på ski i uka, men fikk meg en skitur i går. Jeg fikk med meg mannen ut i et område like ved svigers, som er ett av flere steder jeg kunne tenkt meg å kjøpe hus på sikt. Mannen mener egentlig området har noen negative sider mtp. avstand til jobb, mens jeg gjerne kan reise 10 min ekstra for å bo nær turområder, som her med lysløype og fine turmuligheter sommer og vinter. For meg er denne nærheten viktigere enn f.eks. utsikt, som mannen også er veldig opptatt av, men er man heldig kan man få begge deler akkurat der. Så at mannen ble litt på gli når han så hvor fine løyper det var, så får vi se...

Hva med deg, blir det noe ski på deg for tiden? (edit: oppdaget nå at jeg har falt ut av boka di, og så nå egentlig svaret på spørsmålet)

Endret 16. januar 2011 av Vera Vinge

[Vera Vinge]

Jeg er ikke større enn at jeg regelrett koser meg hver gang det har vært en eller annen utdeling, f.eks. Golden globes, som i går. Jeg elsker å se på kjoler, og slike utdelinger er intet unntak. Og jeg syns denne damen var utrolig nydelig. Så fin farge, draperinger, enkelt tilbehør, og høyt hår og ferskenfarget leppestift som passer perfekt til. Jeg tittet litt etter en grønn festkjole før jul, men med grønt i en slik sammenheng er det en fin linje mellom en nyanse som bare blir kjedelig og en kobinasjon av en fin nyanse farge og stoff som dette som virkelig gjør seg.

Og så syns jeg av en eller annen grunn at hun her var ganske flott, selv om jeg bare delvis liker kjolen. Den ble litt vulgær med utringningen, syns jeg, men jeg likte fargen på kjolen og hele håret hennes veldig godt.

Og så kunne jeg gjerne hatt Natalie Portmans smykke.

Sånn, dagens moteanmeldelse fra Vinges.

Endret 17. januar 2011 av Vera Vinge