Menn med psykiske problemer

[annieannie]

Sitter her og er litt frustrert... Det har nok en gang vist seg at fyren jeg har blitt kjent med og falt litt for har relativt store psykiske problemer. Han har trukket seg unna og sagt at det ikke er plass til noen jente i livet hans nå, han har nok med sine egne problemer. Akkurat hva han sliter med vil han ikke fortelle meg, noe jeg ikke kan annet enn å akseptere. Har trukket meg litt unna selv, vil gjerne være der for han men orker ikke å bli såret igjen.

Noe lignende har nemlig skjedd meg flere ganger før, og jeg har blitt såret hver gang. Forstår ikke hvorfor jeg ikke ser signalene tidligere? Alt føles som regel veldig bra, før jeg plutselig merker at noe ikke er som det skal, og problemene til fyren dukker opp...

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, er bare litt oppgitt. Begynner å lure på om jeg ubevisst tiltrekkes av slike menn, på samme måten som noen kun faller for "badboys". Noen som har opplevd noe lignende?

[Gjest gjestdeluxe]

Kanskje du ikke unner deg selv å være blid og fornøyd - eller at du har vokst opp med psykisk syke foreldre? Noe må det jo være?

[Steinar40]

Sitter her og er litt frustrert... Det har nok en gang vist seg at fyren jeg har blitt kjent med og falt litt for har relativt store psykiske problemer. Han har trukket seg unna og sagt at det ikke er plass til noen jente i livet hans nå, han har nok med sine egne problemer. Akkurat hva han sliter med vil han ikke fortelle meg, noe jeg ikke kan annet enn å akseptere. Har trukket meg litt unna selv, vil gjerne være der for han men orker ikke å bli såret igjen.

Noe lignende har nemlig skjedd meg flere ganger før, og jeg har blitt såret hver gang. Forstår ikke hvorfor jeg ikke ser signalene tidligere? Alt føles som regel veldig bra, før jeg plutselig merker at noe ikke er som det skal, og problemene til fyren dukker opp...

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, er bare litt oppgitt. Begynner å lure på om jeg ubevisst tiltrekkes av slike menn, på samme måten som noen kun faller for "badboys". Noen som har opplevd noe lignende?

Slike mannfolk trigger omsorginstinktet i deg. Ikke sunt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har lest flere steder at en del kvinner tiltrekkes av for eksempel kriminelle menn eller psykisk syke menn. Kvinnene tror de skal klare å redde disse mennene. Når det gjelder de kriminelle tar de som regel feil.

Dette er jo omsorgsinstinkt, og forsåvidt prisverdig, men det ligger noe selvutslettende i det. Du ofrer din egen mulighet for et stabilt og lykkelig liv for å leve sammen med en som sannsynligvis vil gi deg store problemer.

Slike kvinner har gjerne vokst opp med kriminelle/psykisk syke foreldre.

Dette er en mulig årsak til at du faller for psykisk syke menn, men jeg har ingen forslag til hvordan du skal endre dette mønsteret. Kanskje det hadde vært en idé å få seg en time hos psykolog?

[annieannie]

Skjønner hva dere mener, mulig det er noe i dette med omsorgsinstinktet... Tror ikke oppveksten min har vært noe spesielt traumatisk på dette området da, alltid hatt et stabilt og godt hjem. Men har slitt litt med dårlig selvfølelse i ungdomstida, noe som muligens kan ha en sammenheng.

Jeg har aldri endt opp i noe seriøst forhold med disse mennene(noe som antakelig er like greit), det avsluttes alltid før det kommer så langt. Men jeg skulle så gjerne greid å unngå dem på et tidligere tidspunkt, slik at jeg slapp å bli involvert i disse problemene.

Før har jeg vel oppdaget det på et tidligere tidspunkt, men ble så oppgitt nå den siste gangen, fordi det gikk 2-3 måneder fra vi først begynte å date til jeg oppdaget problemene hans. Og ennå et par måneder før jeg skjønte hvor alvorlig det var.

[Steinar40]

Skjønner hva dere mener, mulig det er noe i dette med omsorgsinstinktet... Tror ikke oppveksten min har vært noe spesielt traumatisk på dette området da, alltid hatt et stabilt og godt hjem. Men har slitt litt med dårlig selvfølelse i ungdomstida, noe som muligens kan ha en sammenheng.

Jeg har aldri endt opp i noe seriøst forhold med disse mennene(noe som antakelig er like greit), det avsluttes alltid før det kommer så langt. Men jeg skulle så gjerne greid å unngå dem på et tidligere tidspunkt, slik at jeg slapp å bli involvert i disse problemene.

Før har jeg vel oppdaget det på et tidligere tidspunkt, men ble så oppgitt nå den siste gangen, fordi det gikk 2-3 måneder fra vi først begynte å date til jeg oppdaget problemene hans. Og ennå et par måneder før jeg skjønte hvor alvorlig det var.

Jeg tror det er veldig smart å spørre rett ut på et tidligst mulig tidspunkt. Alvorlig psykiatrisk historie er en såkalt "show stopper". Trist, men det er dessverre nødvendig å tenke sånn.

Det finnes forøvrig kvinner med psykiske problemer også, og de er ikke spesielt mye morsommere egentlig.

[kristian82]

Kanskje du ikke unner deg selv å være blid og fornøyd - eller at du har vokst opp med psykisk syke foreldre? Noe må det jo være?

Nå kan man vel fortsatt være blid,fornøyd og ha det bra, selv om man har en partner som f.eks. sliter med angst.

Slike mannfolk trigger omsorginstinktet i deg. Ikke sunt.

Nå kan folk med ulike psykiske problemer være langt mer empatiske, forståelsesfulle og ikke minst viljesterke enn den gjengse "Ola Nordmann, som med sin skrantende IQ har innstillingen - hvorfor gidder du å være deprimert?". Har en venninne som sliter litt - varierende hvor mye - med angst og depresjon. Hun er en utrolig flott og god person, som fra A-Å utklasser ( i mine øyne) 8 av 10 andre jenter når det kommer til personlighet. Hadde naturlig nok overhodet ikke hatt noe problem med å hatt henne som kjæreste p.g.a. at hun er psykisk syk.

Jeg tror det er veldig smart å spørre rett ut på et tidligst mulig tidspunkt. Alvorlig psykiatrisk historie er en såkalt "show stopper". Trist, men det er dessverre nødvendig å tenke sånn.

Det finnes forøvrig kvinner med psykiske problemer også, og de er ikke spesielt mye morsommere egentlig.

Ikke rart psykiske problemer fortsatt er så tabubelagt, om det er dette som er gjengs holdning til temaet. Du fortjener jo overhodet ikke å få vite en så privat ting om han/henne, når du på forhånd har bestemt deg for at da kutter du personen ut. Hva legger du i alvorlig psykiatrisk historie da? Noen psykologtimer og en tidligere depresjon er nok?

Naturlig nok er man ikke nødt til å tenke sånn.

Endret 14. juni 2010 av kristian82

[Gjest AnonymBruker]

Veldig klokt innlegg av Kristian over her

Jeg er også litt sånn. Mulig det har litt med omsorgsinstinkt å gjøre, men også andre ting. De fleste som er intelligente og følsomme har alltid et snev av angst, disponert for depresjon eller annet "psykisk problem". Ikke nødvendigvis noe som trenger behandling eller virker invalidiserende eller får dem til å behandle andre dårlig, men en slags skade eller sårbarhet som virker vanskelig å IKKE ha om man er et følelsesmenneske.

Jeg har null problemer med dette så lenge vedkommende tar ansvar for det selv og ikke behandler andre dårlig.

Holdningen "hold deg unna alle med psykiske problemer" er helt latterlig. Hvem skulle jeg da vært sammen med, hvem skulle vært vennene mine?

Å ha psykiske problemer er ikke ensbetydende med å være en egoistist.

Det er minst like mange harry idioter som alltid er fornøyde med seg selv og livet, som er egoistiske jæveler.

[Steinar40]

Nå kan folk med ulike psykiske problemer være langt mer empatiske, forståelsesfulle og ikke minst viljesterke enn den gjengse "Ola Nordmann, som med sin skrantende IQ har innstillingen - hvorfor gidder du å være deprimert?". Har en venninne som sliter litt - varierende hvor mye - med angst og depresjon. Hun er en utrolig flott og god person, som fra A-Å utklasser ( i mine øyne) 8 av 10 andre jenter når det kommer til personlighet. Hadde naturlig nok overhodet ikke hatt noe problem med å hatt henne som kjæreste p.g.a. at hun er psykisk syk.

Det finnes ingen perfekte mennesker som ikke har nerver, eller som aldri har noen problemer eller svake sider. Og dårlige dager. Spørsmålet er bare hvor omfattende dette er. Ingen ønsker seg i utgangspunktet en pleiepasient som kjæreste. Man vil ha en relativt likeverdig partner som kan bidra med noe positivt i livet sitt. Noe som ikke betyr at alt vil være bare positivt hele tiden. Dette vil gjelde for de fleste mennesker, tenker jeg.

Ikke rart psykiske problemer fortsatt er så tabubelagt, om det er dette som er gjengs holdning til temaet. Du fortjener jo overhodet ikke å få vite en så privat ting om han/henne, når du på forhånd har bestemt deg for at da kutter du personen ut. Hva legger du i alvorlig psykiatrisk historie da? Noen psykologtimer og en tidligere depresjon er nok?

Naturlig nok er man ikke nødt til å tenke sånn.

Som sagt, så dreier det seg om i hvor stor grad eventuelle problemer vil påvirke livskvalitet etc.

Hvis jeg traff på ei dame som har visse problemer, så hadde det vært lurt av henne å forklare meg hva det gikk ut på. Dermed hadde jeg kunnet bedre forstå og vurdere situasjonen selv. Det nytter uansett ikke å holde slikt hemmelig i et parforhold.

Det viktigste som jeg ser det, er imidlertid å unngå individer som mangler empati og som er totalt egoistiske. Men disse kan dessverre være vanskelige å avsløre på et tidlig tidspunkt hvis man ikke ser spesielt etter det.

[I.am.me]

Mange kvinner går etter menn de føler de må 'ta vare på' i den forstand at de duller opp for dem som et barn. Jeg snakker ikke om menn som er retarded eller tilbakestående, men som trenger ei støttende hånd og kloke ord her og der. Noen kvinner søker det p.g.a mangel på en slik mors-/omsorgsperson i barndommen, mangel på andre å ta vare på f.eks barn, mens andre bare gjør det helt uten grunn.

Er du sånn?

[Steinar40]

Jeg er også litt sånn. Mulig det har litt med omsorgsinstinkt å gjøre, men også andre ting. De fleste som er intelligente og følsomme har alltid et snev av angst, disponert for depresjon eller annet "psykisk problem". Ikke nødvendigvis noe som trenger behandling eller virker invalidiserende eller får dem til å behandle andre dårlig, men en slags skade eller sårbarhet som virker vanskelig å IKKE ha om man er et følelsesmenneske.

Jeg har null problemer med dette så lenge vedkommende tar ansvar for det selv og ikke behandler andre dårlig.

Holdningen "hold deg unna alle med psykiske problemer" er helt latterlig. Hvem skulle jeg da vært sammen med, hvem skulle vært vennene mine?

Å ha psykiske problemer er ikke ensbetydende med å være en egoistist.

Det er minst like mange harry idioter som alltid er fornøyde med seg selv og livet, som er egoistiske jæveler.

Joda, jeg kan vel bare si meg enig i det du skriver her.

Men det kan altså ikke bli sånn at den ene parten alltid må ta seg av den andre og aldri får noen hjelp/støtte tilbake selv. Da blir man fort helt utbrent.

[Gjest gjestdeluxe]

Nå kan man vel fortsatt være blid,fornøyd og ha det bra, selv om man har en partner som f.eks. sliter med angst.

Det har du rett i. Det var i grunnen en ubetenksom kommentar fra meg.

[sivilen]

Nå kan man vel fortsatt være blid,fornøyd og ha det bra, selv om man har en partner som f.eks. sliter med angst.

Nå kan folk med ulike psykiske problemer være langt mer empatiske, forståelsesfulle og ikke minst viljesterke. Har en venninne som sliter litt - varierende hvor mye - med angst og depresjon. Hun er en utrolig flott og god person, som fra A-Å utklasser ( i mine øyne) 8 av 10 andre jenter når det kommer til personlighet. Hadde naturlig nok overhodet ikke hatt noe problem med å hatt henne som kjæreste p.g.a. at hun er psykisk syk.

Kristian her har et veldig godt poeng. Akkurat dette med psykiske problemer er noe jeg har veldig god kjennskap til og hvordan det fungerer, hva slags innvirkning det har på følelseslivet og hvordan det påvirker livskvaliteten.

Når det er sagt, så finnes det utallige varianter av psykiske problemer, men jeg sliter selv en god del psykisk og vil si jeg er langt mer empatisk og mye mer reflektert enn de aller fleste.

Nå skal man ikke dra alle som sliter psykisk under én kam, da jeg allerede har påpekt at det finnes mange varianter. Noen som sliter psykisk kan være mentalt ustabile; Utilregnelige, manglende empati, sympati og ikke minst voldelige.

For eksempel, så er det nærliggende og tro at bråkmakerne, also known as badass-gutta, sliter med et eller annet. Jeg vet ikke jeg, men kanskje de søker annerkjennelse ved å leke tøffe og fryktløse, men når alt kommer til alt, så er de små gutter som er redd for faren sin.

Man kan slite psykisk, men ikke alle er ustabile i adferd, slik som enkelte er.

Psykiske problemer er noe jeg ikke unner noen, men det må utvilsomt jobbes med, og kan føles som en endeløs kamp mot demoner og djevler.

Jeg er forøvrig veldig snill, usikker (Som er et resultat av jeg sliter med litt div på det personlige plan) og kanskje et snev av for mye empati og sympati, men mentalt ustabil har jeg aldri vært. Jeg tror imidlertid også, som tidligere nevnt, at det er en link mellom nettopp dette å ha psykiske problemer i en eller annen form, og det å være intelligent.

Endret 14. juni 2010 av sivilen

[sivilen]

Det er noen som sier at store, tøffe gutter ikke gråter. Vel, det stemmer ikke

Hvis man støter fra seg en potensiell kjæreste fordi personen sier at h*n sliter psykisk, så er man kynisk og dum. Det er da man skal være der og si at, jeg er der! Det kommer til å gå bra:)

Kommer jo an på hva slags problem det er snakk om, men dere skjønner hva jeg mener ^^

Men om man ikke er villig til å snakke om det, se løsninger, så blir det vanskeligere. Men man må i alle fall prøve! Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å hjelpe kjæresten min om hun slet psykisk.

[Steinar40]

Det er noen som sier at store, tøffe gutter ikke gråter. Vel, det stemmer ikke

Hvis man støter fra seg en potensiell kjæreste fordi personen sier at h*n sliter psykisk, så er man kynisk og dum. Det er da man skal være der og si at, jeg er der! Det kommer til å gå bra:)

Kommer jo an på hva slags problem det er snakk om, men dere skjønner hva jeg mener ^^

Men om man ikke er villig til å snakke om det, se løsninger, så blir det vanskeligere. Men man må i alle fall prøve! Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å hjelpe kjæresten min om hun slet psykisk.

Man skal aldri undervurdere psykiske problemer. Det flott å prøve å hjelpe andre, men det er ofte ikke lett.

Tegn som tyder på at man bør unngå et annet individ vil være når en voksen person er barnslig, egoistisk, aggressiv, oppmerksomhetsøkende etc.

Og da spesielt disse som ikke selv innser at de er barnslige, egoistiske, aggressive, oppmerksomhetsøkende etc.

Endret 15. juni 2010 av Steinar40

[Marshmallows1]

Sitter her og er litt frustrert... Det har nok en gang vist seg at fyren jeg har blitt kjent med og falt litt for har relativt store psykiske problemer.

Hmm...

Hva er de bra sidene ved fyren du ble kjent med, da? Og hvordan blir du kjent med typene dine?