Til mitt barn jeg aldri fikk

[Almond Kreitler]

Jeg får aldri kjenne på en mage som vokser

Jeg får ikke kjenne de første bevegelser

Jeg får aldri se et barn med meg som opphav

Men jeg vet at jeg ville ha elsket det

Jeg får aldri se de første melketenner

Jeg får ikke føle ditt myke barnehår

Jeg får aldri høre de første ord

Men jeg vet hva jeg ville ha hørt, et "jeg er så glad i deg pappa"

Jeg får aldri se de første karakterer

Jeg får ikke oppleve den første krangel

Jeg får aldri føle det og være en far

Men i stundens alvor vet jeg at jeg ville ha klart det

[Gjest Mr. G]

hoff, så trist! Nydelig skrevet!!!

[Gjest AnonymBruker]

Uff, dette var trist å lese!

Hva var det som hendte? Du trenger ikke svare hvis du ikke vil, håper det går bra med dere.

[Almond Kreitler]

Jeg fikk tumor der menn ikke skal ha det i 1989. Så det er en stund siden, men samtidig så snart 17. mai er over så er det noe som skjer med meg ennå. Jeg savner altså noe jeg ikke har hatt tidligere, eller har erindringer eller erfaringer fra. Det er akkurat som om jeg savner Karibien uten selv å ha vært der.

Stemninger er rare fenomener, de kommer enten ved aktiv opplevelse, plutselige irrasjonelle tanker eller som i mitt tilfelle retroaktive impulser. Uansett er den smerten ikke så stor lenger, den er der som en påminnelse på noe som kunne ha vært en berikelse i mitt liv.

I dag kan det gå måneder før slike stemninger tar meg med på denne reisen. Men jeg bestemte meg for å dele dette, da jeg tror at jeg ikke er alene med slike tanker.