Gå til innhold

Starten på veien tilbake til meg selv


Solros

Anbefalte innlegg

Jeg synes det går bedre nå, men det gnager inni meg fortsatt fordi jeg vet han ikke er 100% sikker enda. Som nevnt tidligere så er han en del yngre enn meg og kommer fra England. Når han valgte å flytte hit så hadde jeg en lang samtale med han om dette med å gå inn i ett samliv med ei som er eldre og har masse mer erfaring (han hadde null erfaring). Han lovde meg at det ikke ville bli noe problem, hans eneste ønske var å tilbringe livet med meg og at jeg måtte slutte og uroe meg. Vi hadde nok noen konverser senere også på dette hvor jeg uttrykte min redsel for å få dype sterke følelser hvor han en dag ville finne ut at dette ble for mye ansvar for han, men han føyset det bort. Nå er den dagen kommet allikevel . Han føler at han kanskje er for ung til å binde seg så intenst så tidlig, han er ikke sikker på om han er klar for dette enda (vi har snart vært sammen i 3 år). På en måte så føler jeg meg lurt....vanskelig å forklare den følelsen, men jeg advarte han mot at han kanskje var for ung til å se det når vi traff hverandre og jeg ba han intenst om å tenke nøye igjennom mulighetene for at dette kunne oppstå, men han var allikevel ikke i tvil. Så nå sitter jeg her og har en samboer som er verdens herligste på så mange måter, men føler allikevel at han har lurt meg inn i ett forhold som var dømt til å mislykkes. Dog så var jo min følelse på dette der også, så jeg må jo ta min del av ansvaret for at jeg tok sjansen og for all del, det betyr ikke at han vil gå....enda eller at jeg vil holde det mot han at han har skiftet mening underveis, men vondt er det dog allikevel.

Så, det er nok ikke bare han som har en kamp å kjempe hva gjelder forholdets mulighet til å bestå. Jeg har også begynt å tvile om det er noen hensikt å fortsette. Kanskje det beste er å gjøre det slutt nå som vi allerede delvis er der så slipper jeg smerten og usikkerheten en gang til og fremover i tid. Føler liksom at jeg nå alltid vil være usikker på hvor alvorlig han mener dette eller om jeg bare har han til "låns" for en kort periode i livet mitt .

Var nok aldri ment å være lett dette, dog så prøver jeg fortsatt å fokusere på å tenke positivt. Men, følelsene sier en ting og fornuften det stikk motsatte. Hvordan klare å gi slipp på en person som har gitt meg så mye. Savnet føler jeg innimellom vil bli større enn hva jeg klarer å bære. Så mitt hovedmål nå er å faktisk bygge meg selv opp, få tilbake troen på meg selv, selvtillitten, selvstendigheten og styrken til å kunne eventuelt takle en alenetilværelse uten min sambo. Jeg skal klare det selv om skrittene er tunge og veien er lang ^^.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Da er jeg ferdig med kapittel 2 i boka "Tenk deg glad". Angsttesten ga ett score på 22 noe som gir moderat angst. Depresjonstesten ga score 21 som også gir moderat depresjon. Jeg vil fortsette å teste meg selv i ukene fremover så får jeg se om samtaler med psykolog og videre lesning om kognitiv terapi vil hjelpe. Er utrolig spennende og givendes denne boka og jeg har problemer med å legge den ifra meg. Samtidig så tenker jeg at ett kapittel pr dag burde være nok så sinn og sjel får tid til å la alt som jeg leser synke inn. Skal jo også prøve å jobbe med å endre tankemønstrene og det tar lengre tid enn å lese ei bok, selv om denne boka er rimelig tykk hele 619 sider uten registret :).

Nå kommer sambo snart hjem fra jobb og jeg gleder meg til å se han igjen. Savner'n hele tiden når han ikke er hjemme. Kanskje ikke så sunt, men rart med det. Imorgen skal jeg kjøre han til toget og reise og trene etterpå. Må vel jobbe litt også...har en utfordring der siden jeg enda ikke er helt tilvent dette nye programmet jeg bruker i jobben. Kjenner det stresser meg opp og måtte bruke noe jeg ikke forstår 100% når jeg egentlig har ett verktøy jeg er vel vant med og liker. Kanskje jeg burde snakke med "sjefen" og høre om han kan godta at jeg bruker mitt program inntil jeg får en skikkelig gjennomgang og opplæring i det nye?....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På en skala fra 1 til 10 hvor 1 er ønske om å gå nå og 10 er for resten av livet, hvor vil du plassere deg vennen? Oh, i dont know, can i answer you tomorrow? I need to add and think true everything before i give you an answer!

Just forget it i said....jeg fortjener å være sammen med noen som er på 10. Jeg orker ikke å vente på den dagen du finner ut om jeg er ei du vil dele resten av livet ditt. Det vil bare medføre sorg og depresjon for meg da jeg aldri vil vite hvor jeg har deg og det orker ikke jeg å leve med hver dag :(.

Vet man ikke bør spørre spørsmål man ikke kan takle svarene på, men hvor mye smerte skal jeg måtte gjennomgå for å få lov til å elske? This has to be a nightmare! Wake me up please :(.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hogwash

Vet man ikke bør spørre spørsmål man ikke kan takle svarene på, men hvor mye smerte skal jeg måtte gjennomgå for å få lov til å elske?

Du legger jo, som du selv sier, opp til smerte når du stiller en usikker mann slike spørsmål. Du poengterer jo lenger opp her at du syntes ikke han tenkte godt nok gjennom forholdet og hvordan det ville gå, da syns jeg det er litt rart at du misliker det når han _vil_ tenke gjennom det ekstra nøye...

Håper uansett du får en fin dag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du legger jo, som du selv sier, opp til smerte når du stiller en usikker mann slike spørsmål. Du poengterer jo lenger opp her at du syntes ikke han tenkte godt nok gjennom forholdet og hvordan det ville gå, da syns jeg det er litt rart at du misliker det når han _vil_ tenke gjennom det ekstra nøye...

Håper uansett du får en fin dag!

Jeg misliker ikke svaret jeg får, det gjør bare så utrolig vondt. Ihvertfall når han nå oppfører seg til daglig som at vi ikke har noen problemer lengre. Han poengterer og skryter masse fordi han ser så store forandringer allerede. Han ser jeg jobber med meg selv og han ser at jeg blir sterkere for hver dag som går, selv om skrittene fortsatt er små. Men, det ligger som en klo over meg at jeg ikke vet hvor jeg har han, at han selv ikke klarer å kjenne på sin egen følelse overfor meg. Det får meg til å føle meg veldig usikker og utrygg. Det gjør dagene vanskelig å komme meg igjennom og jeg faller lettere i den dype kløften da tankene om dette dukker til stadighet opp. Jeg trenger trygge rammer for å bygge meg opp igjen og det har jeg ikke nå. Klandrer ikke han for det selvsagt, men det er dog en vond følelse at den er borte. Jeg vil aldri kunne klare å elske noen så sterkt igjen og jeg vil helst ikke miste det vi engang hadde da jeg vet det vil bli siste gangen jeg orker å gå igjennom en kjærlighetssorg.

Jeg er bare så utrolig sliten av å kjempe hele tiden, det er altfor mange nedturer i forhold til oppturer og det er tungt å kjempe slik hele tiden.

Men, nå skal jeg prøve å sove så kanskje dagen imorgen blir lettere. Har snart ikke flere tårer igjen, tror jeg ^^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg våknet idag av at samboer snudde seg rundt og holdt rundt meg, krøp godt opptil meg og sa 10 and I want to be with you forever ^^. Jeg føler meg så merkelig, ikke kjempeglad og ikke lei meg heller egentlig. Bittelitt trist, men det har kanskje sammenheng med at jeg gråt til jeg sovnet og sov totalt bare 4 timer i natt og på toppen av det hele våknet til SNØSTORM!!! Lurer på hvorfor det liksom ikke faller en sten fra hjertet mitt og en følelse av lykkerus? Har presset vært så stort at det er vanskelig å få frem den spontane gleden eller er jeg fortsatt skeptisk til at dette er hva han vil?

Ok, jeg må fokusere meg bort fra disse tankene, de er bare destruktive. Får gjøre øvelsen i boka hvor jeg skriver ned tanken jeg har, finne ut hvilken tankefelle den ligger i og prøve å rasjonere den ned ^^.

Ha en fin dag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest yojo

Vil følge deg her også jeg :):klem:

Ble du ikke litt mer sikker når han gav deg det svaret? Det var jo det du ville høre? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil følge deg her også jeg :):klem:

Ble du ikke litt mer sikker når han gav deg det svaret? Det var jo det du ville høre? :)

Jo, det ble jeg. Føler meg mye roligere når jeg vet at hva vi nå planlegger fremover så vil han være en del av det. Gjør ting så mye enklere, spesielt siden vi skal selge og flytte i løpet av sommeren. Tror bare det er en psykisk reaksjon etter å hatt presset på meg på hvorvidt han følte det riktig å bli i forholdet eller om han fortsatt hadde ett ønske om å gå. Det er spesielt en hendelse som fikk han til å ombestemme seg sier han, den er såpass personlig og involverer flere familiemedlemmer så det vil jeg ikke skrive om her. Men, det fikk han til å innse hva han har og det ønsket han ikke å miste. Han fikk beskjed kl. 08.00 i dag tidlig før jeg hadde stått opp.

Men, jeg har allikevel en lang prosess foran meg, mitt vei tilbake til meg selv har bare såvidt startet og jeg gleder meg mer nå til å gå veien videre :).

Tusen takk for klemmen, det varmer så godt :):klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest yojo

Synes du er veldig flink, jeg har hatt samme problemer som deg. Blir helt ødelagt av å ha det på den måten! :(

Jeg trengte bekreftelse, bekreftelse, bekreftelse.... Slitsomt for meg, og for de rundt meg!

Som jeg har nevnt i den andre tråden, kognitiv terapi fungerte kjempebra!! :)

Kognitiv terapi kombinert med å få sove godt om natten + at jeg har lært meg at jeg ikke trenger å ha "full oversikt" hele tiden, har hjulpet meg mye :)

Så godt at du føler deg tryggere, det er jo der mye av usikkerheten ligger også, man må vite hvor man har den andre!

Endret av isse
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Serena

Hold fokuset på deg. Du må finne igjen deg selv uansett hvordan forholdet går.

Og det at du er så aktiv for å finne deg selv er impressive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Solros!

God å høre at livet er bra nok. Hold fokus på deg selv, ikke tenk at alt nødvendigvis er/skal være så positivt men tenk hva som kan være bra for deg selv.

Følger med deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Solros!

God å høre at livet er bra nok. Hold fokus på deg selv, ikke tenk at alt nødvendigvis er/skal være så positivt men tenk hva som kan være bra for deg selv.

Følger med deg!

Nåja, livet går nok litt opp og ned. Hadde en grusom dag igår, da samboer igjen hadde i noen dager vist at han sliter. Han var følelsesmessig fraværende i en 2-3 dager, avvisende og irritabel. Dumme meg tok det opp med han igår, noe jeg aldri skulle ha gjort og da hadde vi det gåendes igjen. Det som skremmer meg mest er hvordan jeg helt faller sammen, blir totalt depressiv og gråter konstant. Klarer ikke å snappe meg ut av det i det hele tatt. Prøvde flere ganger, men tårene bare silte. Sambo får forferdelig vondt av meg og klandrer seg selv for å såre meg så høyt. Men, jeg er nok redd det er bare medlidenhet han føler og ikke at han er glad i meg. Han påstår så og derfor blir han som han sier. Han spurte igår om jeg kunne finne noen som vi kunne snakke med så vi kunne får mer avklart veien å gå. Jeg spurte han for noen dager siden og da var han litt mer negativ til det, men han skjønner nå at vi bør prate med noen sammen. Så jeg har prøvd å sende noen mailer rundt omkring og håper jeg får respons tilbake og at ventetiden ikke er for lang.

Føler meg som ett følelsmessig vrak, sliter med å stå opp om morgenen vil bare sove bort alt sammen. Har mange ting jeg skulle ha gjort, men det går virkelig i slow motion her. Det stresser meg bare mer opp da jeg ser alt rundt meg som skulle ha vært pakket og ryddet :(. Føler jeg er på randen til å knekke helt sammen og mest av alt så ønsker jeg bort herfra. Hadde gladelig tatt imot tilbud om noen uker på psykiatrisk bare for å få komme meg til hektene eller reist på ei hytte langt inne i fjellet alene og gå mange og lange turer.....føler at noe må jeg gjøre før jeg tørner!

Så ingen god dag i går eller idag :sukk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har det langt bedre idag. Allerede fått time til parterapi imorgen. Får bare håpe sambo får fri de to siste timene på jobben eller at han kan bytte skift. Føler så sterkt på å få kommet igang så livet kan gå videre med eller uten sambo. Har nettopp lest en artikkel "Mamma er død" og det rørte noe i meg på en positiv måte. Det fikk meg til å forstå at uansett hvor dypt jeg synker pga kjærlighetssorg så ville aldri kunne klare å såre mine barn med en slik handling. Ikke fordi jeg ikke forstår de som går til ett slikt skritt, men det var sterkt å lese om hennes datters tanker i etterkant av morens selvmord. Vil ikke at mine barn skal måtte gjennomgå noe slikt.

Må innrømme at tanken har vært der, men mer en følelse av å bare ville sove til problemet er borte. Tror neppe jeg kunne ha klart å ta livet mitt pga kjærlighetssorg. Men, smerten er stor og det er vanskelig å leve på denne måten.

Ser jo at sambo gjør så godt han kan, men jeg ser jo også at hans følelser ikke er der slik de engang var. Føler nå at han mer og mer er her bare for å ikke såre meg. Fordi jeg har tatt det så utrolig tungt og det er jo heller ikke riktig. Men, samtidig så prøver jeg å være positiv å tenke at hvis han ikke elsker meg mer så hadde han gått for lenge siden. Han hadde heller ikke vært interessert i parterapi og helgakurs for par så noe er det nok å bygge på. Tror dessverre det er jeg som er så depressiv at jeg ikke ser alt klart og legger negativt for mye i alt han gjør eller mer alt han ikke gjør som han gjorde før :). Vanskelig å forklare ^^.

Sambo skal ut med venner etter jobben ikveld så da er jeg alene i hele dag, må innrømme at jeg kjeder meg litt når han er borte. Det er noe jeg også må jobbe med. Men, hvor i all verden finner man seg nye venninner som man kan hygge seg sammen når man er godt voksen? Føler det så håpløst innimellom, skulle så gjerne hatt noen jeg kunne ha pratet med og gjort ting sammen med :(.

Men, får gjøre oppgavene som står på arket mitt idag også så jeg holder meg i gang. Må lese kapittel 6 i boka også og gjøre oppgavene der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sender deg gode tanker, håper det snart blir litt bedre!

:klemmer:

Tusen takk isse, det gjør godt å vite at andre tenker på meg :)

Varme :klemmer: tilbake og synes det er flott at kognitiv terapi har hjulpet deg. Håper jeg får like mye utbytte av det også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da har jeg mest lyst til å forsvinne fra denne overflaten en periode. Ser ut som jeg har funnet ut hvorfor sambo sliter med sine følelser for meg, han har nok falt for ei jente på jobben. Skulle på pc'en hans i dag for å kopiere ut noen bilder fra påskeferien som han hadde lagret på sin pc og der fant jeg en cd merket navnet på ei på jobben hans med sangtitler "Love is blind", Just the way i'm feeling", I'm still in love with you" og på google søk historikk når jeg selvfølgelig måtte snoke så fant jeg søk på sangtittel "I love you x"....så nå føler jeg meg helt i sønderknust. Har ikke konfrontert han med det enda da han er på jobb. Er livredd for å gjøre det, men føler at jeg må. Orker ikke tanken på å bygge og redde ett forhold på feil premisser. Sangene han brente på cd var gjort 05.05.10 så det sier seg jo selv at dette er noe som foregår enda i såfall :(. Samme dag så har han vært og kjøpt 2 kort på butikken, den ene fant jeg i lomma hans når jeg skulle hente veska mi (den falt ut) og andre kvitteringen fant jeg idag når jeg skulle vaske jakka hans og her er bare ett kort, det andre er borte og begge kortene ble kjøpt den 05.05.10 :(. På toppen av det hele så løy han og sa han hadde kjøpt kortet til meg.

Hva gjør jeg nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uuuff. :( Først, snakk med ham, men uten å beskylde ham for noe. Bare si at du har funnet dette og lurer på hva som skjer. Om du har rett i dine antagelser så er det han som har vært idiot i denne situasjonen. Har selv vært i samme situasjon, så hvis du vil prate er det bare å sende en PM. *klem*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Solros. :klemmer:

Det eneste du kan gjøre nå er å snakke med kjæresten din, selv om jeg vet at du gruer deg noe helt vannvittig. Og aller helst så fort det er mulig, slik at alle fantasiene, alle mulige scenarier ikke får helt overtaket på tankene dine. Du kan ikke ennå trekke noen konklusjoner før han har fortalt deg hva dette betyr - husk at det nå er du som lager sammenhengen i alle "tegnene" du finner. Det kan være at du har rett i dine mistanker, men det kan også hende at du tar feil.

Du må gjerne skive på PM hvis du trenger å skrive ut av deg frustrasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...