Solros Skrevet 21. april 2010 #1 Del Skrevet 21. april 2010 (endret) For 2 dager siden skjedde det som har endret livet mitt! Det var en grusom oppvåkning, ett sjokk og jeg føler jeg fortsatt er traumatisert etter hendelsen. Tror nok det tar noen dager, kanskje uker før jeg føler meg rolig igjen. Nå tenker du kanskje at stakkars noen har dødd eller hun har vært utsatt for noe voldelig, men nei...det var fordi verden raste sammen da min kjære kom hjem kvelden for 2 dager siden og ville gjøre det slutt . Hva som skjedde de første timene etterpå er jeg ikke engang sikker på om jeg husker alt av. Jeg fikk helt black out, bare gråt og gråt og klarte ikke å puste. Heldigvis så er det en tålmodig og snill samboer jeg har så han tok godt vare på meg, men var selvsagt livredd. Jeg husker at jeg tryglet og ba og følte selv hvor dumt det var i samme øyeblikk som jeg gjorde det. Men, jeg var liksom ikke på linje med meg selv, alt var bare kaos. Etter en stund så fikk jeg roet meg litt ned, fant heldigvis noe beroligende som jeg hadde liggende i skapet. Var riktignok gått ut på dato, men de virket såpass at jeg klarte å prate. Vi pratet lenge og sovnet helt utslitt først i 4.30 om morgenen etter at samboeren min lovde at han ikke skulle gå enda, men at vi kunne snakke mer neste dag. Vi snakket og snakket og endelig så fikk jeg jo vite hvorfor. Han følte han levde i ett fengsel og at jeg stengte alle dørene for han til å være sammen med venner og ikke minst ha det gøy i fritiden når han følte for det. Han var redd for å si ifra pga hvordan jeg ville reagere og orket ikke dette presset lengre. Det var vondt...så utrolig vondt å høre rett og slett fordi det var sant . Jeg hadde bundet han til meg på hender og føtter i min depresjonsdal. I starten av forholdet flyttet han til meg og var rundt meg 24/7. Fikk ikke jobb før etter arbeidstillatelsen var iorden, og enda da så gikk det 7 mnd uten jobb. Han likte ikke at jeg reiste på seminarer med jobben, ringte og tekstet meg flere ganger. Jeg hadde ikke noe imot det, jeg bare tok imot og imot alle hans kjærlighetserklæringer. Det var ikke for å ha kontroll over meg, men rett og slett fordi vi ikke likte å være fra hverandre. Så på en måte så ble jeg bortskjemt med at han selv ønsket å være rundt meg konstant. Han fikk etterhvert en jobb, men sjenert og sky som han er så tok det han 2-3 måneder før han trivdes og begynte å få venner der. Jeg prøvde flere ganger og ymte frempå at han kanskje kunne begynne med noe sport så han kom seg litt ut av huset og gjøre andre ting enn bare å være sammen med meg, men nei...han hadde ikke lyst. Han likte å komme hjem til meg etter arbeid og han elsket å være sammen med meg. . Jeg følte at han ville vel bli lei etterhvert og det ble han jo... 2 år etter at vi ble samboere så møtte jeg pga jobb og sykdommer helt veggen. Falt ned i kjelleren og det tok meg noen måneder og stable meg på beina igjen. Legen kalte det bare en lett depresjon, men det føltes liksom ikke helt så lett. Det var selvsagt godt å ha sambo så nært meg hele tiden og han ble som ei besvarte meg i ett innlegg her "min krykke som jeg kunne støtte meg på", det sier seg jo selv at en ung mann ikke gidder det i lengden . Det begynte med at han ville ut og spille poker med noen arbeidskamerater. Dumme meg reagerte med å bli sur, ikke første gangen da gikk det greit, men andre og tredje så viste jeg tydelig at jeg ikke likte det. Han ble etterhvert redd for å spørre eller gi beskjed. Hvor hodet og fornuften min var aner jeg ikke. Kjære vene, jeg vet jo at man ikke nekter sin samboer en slik frihet ^^, men jeg tror jeg var så vant til å ha han rundt meg og fortsatt så deprimert at jeg klarte ikke å tenke klart eller rasjonelt. Så han ville ha sin frihet fordi jeg holdt han tilbake. Han ville føle at han kunne velge og svare sine venner ja på spørsmål om å gå ut eller bare ta seg en øl eller to etter jobb uten å være redd for at jeg skulle bli pottesur....Det sved inni meg, rett og slett fordi jeg skjønte jo hvorfor. Jeg forklarte han at han hadde alle rettigheter til å ha det slik i ett forhold og at det var jeg som var den dumme og totalt skyldige i at vi hadde endt opp slik. Jeg ba han om å prøve å tilgi meg og gi meg en sjanse til å vise at det ikke er noe problem for meg å gi han denne friheten. Takk og lov så sa han ja til det . Men, det er nok fortsatt en lang vei å gå før vi er tilbake der vi var, om vi i det hele tatt kommer dit. Det får tiden vise. Viktigst av alt her er at dette fikk meg til å våkne. Det var litt av oppvåkning riktignok, men jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men for meg så er det som om mitt nye liv startet i går. Plutselig så hadde jeg alt klart for meg for hva jeg måtte gjøre med livet mitt for å få det forandret så jeg ble meg selv igjen. Den gode gamle humørfylte, selvstendige, oppegående jenta jeg var når jeg traff sambo. Ingen menn orker i lengden å være sammen med ei som knapt nok takler seg selv, har vondt hele tiden og ikke minst har store humørsvingninger. Er det rart han ble lei. Skjønner ikke at det tok så lang tid heller jeg da ^^. Nå må jeg bare krysse fingrene for at det ikke er forsent. Jeg vet at jeg har en lang vei å gå med å få meg selv på beina, derfor valgte jeg å starte denne dagboken så jeg kan prøve å skrive litt i hver dag for å se tilbake på min egen utvikling. Den skal ihvertfall gå opp og fremover får bare håpe så inderlig at min sambo følger meg på veien tilbake ^^. Jeg ser jo at han fortsatt sliter . Han har ikke noe imot at jeg rører han, stryker han på armene og ryggen og ber om en klem. Men, inderligheten er liksom ikke helt der dessverre og det gjør så utrolig vondt. Jeg vet jeg ikke bør si noe, men bare være rolig og avventende. Jeg vet at han må se at jeg mener det jeg sier og at han må oppleve at han kan være trygg. Trygg på å si det han vil angående å være med venner uten at jeg skal reagere negativt. Det tar selvsagt tid. Er jo ikke akkurat slik at han vil renne ute alle dager. Det har jo hverken han eller jeg råd til selv om vi har felles økonomi. Som han selv skrev i en tekstmelding igår " Ofc i know there needs to be limits and i need to spend most time with my partner but there are times like this when id just love to feel a bit more free". Endret 21. april 2010 av Solros Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Serena Skrevet 21. april 2010 #2 Del Skrevet 21. april 2010 Du mistet deg selv, høres det ut som. I blant er det de små tingene som gir de største reaksjonene. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 21. april 2010 Forfatter #3 Del Skrevet 21. april 2010 (endret) Tusen takk for klemmen og ja, uten tvil. Heldigvis så setter jeg veldig stor pris på de små tingene, men ikke alltid jeg er like flink til å vise dem så det må jeg også jobbe mer med. Blir mye å gripe fatt i, men jeg får det til det vet jeg. Det tar bare tid, og rart hvor utålmodig man blir når man plutselig er full av energi og helst vil gjøre alt nå . Fikk nettopp time hos psykolog på tirsdag og det ser jeg frem til. Føler jeg trenger noen å prate med, få ting mer i perspektiv. Det er ihvertfall ikke normalt å reagere så sterkt som jeg gjorde i forgårs. Greit å bli lei seg når samboeren vil gjøre det slutt, men det får da være grenser . Hørtes ut som jeg døde jo, stakkars ikke rart han ble redd. Han sier at han ikke har valgt å bli pga min reaksjon, men fordi han håper vi kan forandre dette selv om han enda ikke føler seg sikker. Han føler at han er på en øde øy og ikke kommer noen vei. Får så vondt inni meg når han sier slike ting, mest fordi jeg vet at jeg er ansvarlig selv for å ha satt oss i denne situasjonen . Får bare håpe jeg klarer å få han tørskodd inn på fastlandet her hos meg igjen. Føler meg fortsatt helt fortapt hvis han allikevel skulle velge å gå. Slik situasjonen for meg er nå så vil jeg nok falle helt sammen. Bare han ikke blir pga medlidenhet og så forlater meg når han føler jeg er sterkere? Uff, mange vonde tanker enda og ikke lett å bli kvitt dem heller. Tror nok jeg vil få noen ubehagelige og vonde dager en stund fremover. Håper bare det ikke tar så lang tid før han holder rundt meg igjen først....savner han så utrolig mye og det er vondt å se hvordan han holder tilbake når han gir meg en klem og den eneste jeg kan skylde på er meg selv . Endret 21. april 2010 av Solros Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 21. april 2010 Forfatter #4 Del Skrevet 21. april 2010 (endret) Skal snart på spinning for første gang etter jul. Skal bli deilig å få starte og trene igjen, men gruer meg litt også, er sikkert i utrolig dårlig form, . Kjenner hele tiden på denne ekle redselen inni meg, noen ganger så tar den over og jeg føler sterkt for å gråte. Vanskelig å holde tårene tilbake og vanskelig å få tankene over på noe annet. Jeg får ta en 5 minutter med indre avslapning igjen for å få roet meg. Håper virkelig ikke jeg må gå å ha det slik hver dag i ukesvis, vet ikke om jeg klarer den usikkerheten knyttet opp til om vi får fikset forholdet eller ikke. Det er så tungt å ikke vite hvor jeg har ham og om han vil klare å få tilbake følelsene for meg. Lurer på hvor lang tid hverdagen blir litt mer normalisert igjen, når vil han smile til meg, le, holde rundt meg, få meg til å føle meg i ett med han? Vet jeg må jobbe mye selv for å nå dit, men veien er innimellom tung ^^. Endret 21. april 2010 av Solros Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 21. april 2010 Forfatter #5 Del Skrevet 21. april 2010 Ettermiddagen ble noe bedre, det hjalp på å spinne. Trening gjør alltid godt, utløser vel noen endorfiner som får kroppen litt mer rolig. Sambo kom tidligere hjem idag og virket fjern, dessverre. Så en stund etterpå at han hadde tatt av seg ringen og det gjorde utrolig vondt. Begynte å gråte, men tok meg inn og vi pratet litt. Det endte med at han ga meg en lang og varm klem, det gjorde utrolig godt og vondt på en og samme tid. Det minner meg bare på hva jeg vil savne om han forlater meg og det gjør vondt. Han har lovd å bli og vi ble enige om å prøve å være så normale som vi kan så får vi se hvor det leder videre. Innerst inne så tror jeg at jeg har mistet han, men jeg er vel i min rett for å fighte for å få han tilbake? Men, jeg elsker han også så høyt at hvis han ikke klarer dette så må jeg bare la han gå. Jeg ønsker ikke å leve med noen som ikke elsker meg like høyt som jeg elsker han . Vi har hatt en rolig kveld, ledd av noen morsomme youtube videoer sammen, pratet normalt og jeg føler meg rolig. Tør ikke å kjenne på redselen for hva som venter oss videre. Imorgen skal jeg få ryddet litt og kaste ting. Vi har lenge hatt planer og å selge og flytte og det har vi blitt enige om at vi skal gjøre uansett pga alle de fordelene det vil være og være nærmere jobben for oss begge. Også nærmere venner og kanske ett litt mer aktivt og sosialt liv . Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 22. april 2010 Forfatter #6 Del Skrevet 22. april 2010 Føler meg mye roligere idag, men det er vel også kanskje fordi min samboer virker roligere. Han holdt godt rundt meg når vi gikk og la oss i går kveld og han var også mye mer nær meg i dag tidlig. Han ga tydelig uttrykk for at han likte å ligge inntil meg og ga meg en varm klem før vi startet dagen. Idag er en av de dagene han skal være sammen med guttegjengen fra jobb. De skal ut og spille fotball, frisbee, poker osv. Han regnet med at han kom seg hjem, men hvis ikke så skulle han gi meg beskjed i god tid. Han har to fridager på rappen fra jobb og imorgen er "vår dag" sammen. Vi planlegger å spille squash, bowling og spise ute etterpå så det tror jeg blir koselig. Kjenner det hjelper på den indre roen at han viser meg oppmerksomhet igjen. Selvsagt er ikke noe endelig og 100%, dit er fortsatt veien lang. Mye som må bygges opp igjen av tillitt og trygghet. Han må vite at han kan være 100% trygg på at jeg ikke vil reagere surt og negativt i fremtiden når han vil være sammen med venner. Skal allikevel innrømme at jeg gruer meg til søndag for da skal han på avslutningsfest for 2 kvinnelige kolleger. De blir mange, men det er første gang han går på en slik fest alene uten meg. Jeg vet han ikke vil flørte og rote seg bort i andre, men det jeg er mest redd for er at singeltilværelsen vil bare friste mer når han kan gå ut på slikt og ha det morro uten meg, spesielt nå som forholdet vårt er så skjørt . Men, han har sagt at det ikke er aktuelt og han er ikke interessert i å finne seg noen ny uansett om det blir slutt mellom oss. Dette kjenner jeg han så godt på at det stoler jeg på så det er det jeg må si til meg selv på søndag. Han må oppleve meg som trygg og sikker på meg selv for å vite at jeg er trygg og sikker på han, og det er det han skal få se, ikke noe annet . Jeg har allerede begynt å forberede meg mentalt så jeg er sikker på at det går greit ^^. Har en del planer i dag om å få ryddet litt og gjort litt arbeid så det er vel best å sette igang . Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Serena Skrevet 22. april 2010 #7 Del Skrevet 22. april 2010 Hva er dine planer for søndagen? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 22. april 2010 Forfatter #8 Del Skrevet 22. april 2010 Hva er dine planer for søndagen? Jeg skal på treningssenteret og trene på formiddagen, deretter så skal jeg en tur på kino med min sønn. Ellers så blir det vel å rydde litt hjemme og forberede til salg og flytting. Prøver å tenke ut om det er noe annet jeg kan gjøre, spesielt til kvelden så jeg kan tenke på noe annet, men dessverre så har jeg ingen venninner i nærheten som jeg kan reise til eller gå ut med . Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 22. april 2010 Forfatter #9 Del Skrevet 22. april 2010 Uff, kjenner jeg er stresset og megaredd nå. Sendte sambo en melding i 15 tiden da jeg fikk en telefon fra en som prøvde å nå ham. Vi har ventet litt på den telefonen så jeg sendte meldingen for å høre om han hadde tatt kontakt og hva de ble enige om. Etter 1 t 30 min så hadde jeg ikke fått svar. Av erfaring så vet jeg at sambo vanligvis har mobilen på silent, men med vibrering hvis det ringer. Så jeg prøvde derfor å ringe veldig kort i håp om at han da så meldingen. Ikke svarte han og ikke tok han kontakt. 2 timer etterpå så ringte jeg igjen og la igjen beskjed, fortsatt ingen tilbakmelding. Nå tør jeg ikke å gjøre mer i redsel for at han synes jeg maser, samt at jeg også er så livredd for at han nå benytter anledningen til å ikke komme hjem igjen for å avslutte det på den bråe og ekle metoden. Prøver å tenke rasjonelt, men det er jo så vanskelig. Må bare være sterk nå og se hva som skjer de neste timene. Men, hvordan holde ut uvissheten og redselen? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Air Skrevet 22. april 2010 #10 Del Skrevet 22. april 2010 Akkurat sånn er jeg også! Kjæresten min liker ikke å fortelle meg at han skal ting for han er redd jeg skal reagere negativt. Vet ikke hvorfor jeg gjør det, og syns det er fryktelig trist og vondt at jeg føler at jeg kveler han. Skjønner veldig godt hvordan du har det Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Supermimz Skrevet 22. april 2010 #11 Del Skrevet 22. april 2010 Så fint å høre at du har funnet deg selv igjen. Livet er ikke bare kjærligheten. Livet ditt er først og fremst deg, og er du ikke lykkelig så kan ikke den du elsker blir lykkelig. Er din kjæreste ulykkelig, blir han ulykkelig sammen med deg, og da blir du også ulykkelg. Derfor er det viktig å gi frihet til å gjøre ting på egenhånd i et forhold. Elsker man noen høyt nok så setter man dem fri og vettu. Som en liten fugl i et bur, som bare ønsket å fly mot en blå himmel ) Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 22. april 2010 Forfatter #12 Del Skrevet 22. april 2010 Ja, håper jeg klarer det for nå føler jeg meg helt fortapt igjen. Synes kanskje sambo kunne ha gitt ett lite pip tilbake så han skremmer meg voldsomt nå og det verste er at jeg kan ikke vise det til ham for da oppfatter han meg bare som den svake personen jeg egentlig er. Problemet er at jeg har bare jobbet for å styrke meg selv i 3 dager og det er ikke nok til å takle 8 timers taushet fra han. Det var faktisk en viktig beskjed jeg trengte så det er mange skumle og ekle tanker som raser i hodet mitt nå. En slik redsel jeg har inni meg nå unner jeg ingen... Så hva gjør man? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Serena Skrevet 22. april 2010 #13 Del Skrevet 22. april 2010 Jeg skal på treningssenteret og trene på formiddagen, deretter så skal jeg en tur på kino med min sønn. Ellers så blir det vel å rydde litt hjemme og forberede til salg og flytting. Prøver å tenke ut om det er noe annet jeg kan gjøre, spesielt til kvelden så jeg kan tenke på noe annet, men dessverre så har jeg ingen venninner i nærheten som jeg kan reise til eller gå ut med . Lese en bok? Mini spa dag for deg selv? Oppdage ny musikk på youtube? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 22. april 2010 Forfatter #14 Del Skrevet 22. april 2010 Lese en bok? Mini spa dag for deg selv? Oppdage ny musikk på youtube? Jepp, men jeg har også invitert ei venninne hit, får bare håpe hun har tid til å komme på så kort varsel Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 25. april 2010 Forfatter #15 Del Skrevet 25. april 2010 Det har blitt lite oppdatering her siden jeg også har en annen tråd hvor jeg få så mange flotte tilbakemeldinger fra KG folk som bryr seg. Men, idag så skal jeg sakse inn samme innlegg da det er mest om hvordan jeg føler meg idag Nei, jeg har ikke gjort noe fordi jeg har ønsket å være ond, men gud hvor dum man innimellom er når man ikke klarer å gjøre det man vet er rett . Idag er jeg sint og skuffet....jeg har lyst til å skyve det sinne og skuffelsen over på sambo, men jeg vet at det er ikke riktig så nå sitter jeg her og vet ikke helt hvor jeg skal plassere sinnet og skuffelsen og blir frustrert. Litt bakgrunnshistorie: Jeg kommer fra en familie hvor det alltid har vært vanlig at å fester drar ektefellene/partnere sammen på. Fritidssysler er selvsagt noe man gjorde for seg selv så lenge man ikke hadde samme interesse da. Jeg er ikke helt ung så dette er jo hva jeg vokste opp med. Så ble jeg selv gift i svært mange år og vi hadde det samme i vårt ekteskap. Vi var ytterst sjeldent på fest alene, bortsett fra julefester med jobben og seminarer selvsagt. Men, skulle vi gå ut så gikk vi som regel sammen. Hverken min eks eller jeg ønsket det annerledes. Dette var det han hadde også vokst opp med. Så traff jeg min nåværende samboer som er en del yngre enn meg. Nok til at holdninger kan være annerledes. Som jeg har nevnt tidligere så var han svært knyttet til meg ved å aldri gå ut i det hele tatt. Veldig sjenert og slet litt med seg selv og sitt utseende. Vi hadde for ett år siden en diskusjon hvor det kom frem at han ikke likte at jeg gikk ut alene på fest (dette var i jobbsammenheng), men han ble ikke sur eller noe slikt. Og nå så er tonen en helt annen...idag så skal han på jobbfest/avslutning for noen som skal flytte. Det er full fest med hæla i taket på Aker brygge. Nå er det plutselig greit at vi kan gå på fester alene....Misforstå meg rett, jeg stoler fullt og fast på han dette har ikke noe med sjalusi å gjøre. Muligens ett kontrollbehov, men da har jo det isåfall tidligere vært likt. Så hvordan skal jeg da reagere? På 5 dager uten forvarsel så skal det plutselig bare være greit å gå ut alene på slike fester? Jeg skal ha klart å bli sterk nok til å takle en slik påkjennelse uten å reagere? Hvorfor er jeg sint og skuffet? Det rare er at denne reaksjonen holder meg oppe, får meg bare mer intenst til å fortsette med det jeg jobber mot...finne meg og min styrke og stabilitet. Kanskje det er fordi jeg innerst inne ser hvilken retning det bærer . Så to kvelder på ei uke er han ute og drikker og fester og ikke minst overnatter hos andre...er dette virkelig normalt hos andre par også uten at de reagerer? Hvis isåfall så har jeg mye nytt å sette meg inn i :-/. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 28. april 2010 Forfatter #16 Del Skrevet 28. april 2010 Har mye smerter og gråter en del fortsatt. Sliter veldig med å føle at jeg helt har mistet hva jeg hadde. Sambo gjør så godt han kan, men det er liksom ikke helt helhjertet. Kan ikke klandre han for det da vi begge er i en tung prosess nå . Det gikk greit hos psykologen, hun virket veldig hyggelig, men det ble mye frem og tilbake prat og så var hun også veldig fokusert på om jeg var suicidal . 900 kr for 50 min er rådyrt og det vet jeg ikke om jeg har penger til. Det vil si nesten 4000 i måneden . Skal til legen på torsdag, får høre med han om han vet om noen andre eller om det er mulig å få time kjappere via kommunen. Vet at helsenorge er ræva hva gjelder ventetid, men man kan jo håpe . Sambo og jeg har hatt 2 hyggelige kvelder på rappen. Jeg er fortsatt veldig emosjonell og takler dårlig feil signaler. Jobber med det, men det blir en del doturer hvor tårene bare pipler....Ikveld så misforstod jeg sambo sine signaler og ble veldig skuffet når han avviste meg når vi gikk til sengs. Han fancy meg ikke helt enda, nok til å kunne ha sex igjen...men det kunne han for 2 dager siden? Forstå det den som vil, jeg gjorde det ikke så derfor sitter jeg her nå og skriver av meg følelsene....tror jeg da. Mulig jeg bare blir verre av dette også ^^. Burde ha lagt meg siden jeg venter en kar hit imorgen for å gå igjennom salg av leiligheten, men tror neppe jeg får sove. Har vondt i brystet og høyre arm, prøvde smertestillendes, men det hjalp ikke. Tror jeg skal be legen om innsovningstabletter på torsdag. Tror ikke jeg blir noe bedre av for lite søvn heller.... Lurer på hva galt jeg har gjort som må igjennom alle disse problemene, det har vært så mye de siste 10 årene. Det har gått i ett....vet ikke om jeg orker mere nå. Nå må jeg sørge for å få snudd livet mitt til noe lyst og positivt. Så jeg kan møte sommeren og glede meg over livet igjen ^^. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
I Grosny Skrevet 28. april 2010 #17 Del Skrevet 28. april 2010 Hei Solros! Jeg har lest både dagbok og debatt, og ser at du er inne i ei veldig vanskelig krise. Det er fint at du har kommet til psykolog. Jeg synes du skriver så direkte , informativt og bra både i dagbok og debatt at jeg tror du skal vise dette til din psykolog. Jeg vet ikke hvordan det vil gå med deg og din mann. Det som er viktig er at du kan forsterke ditt eget liv, og fokusere på livsgleder som er uavhengig av han. Venninner, din sønn, trening,litteratur,musikk, alt mulig bra. Du trenger å stå stødigere på egne ben. Jeg ser at du jobber med saken, godt og bevisst. Dette er en kamp du må vinne, og du kommer til å vinne den. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Havbris Skrevet 28. april 2010 #18 Del Skrevet 28. april 2010 (endret) Hei igjen Solros Jeg tror også, som I Grosny, - at det er viktig at du klarer å finne livsgleder og livsinnhold, uavhengig av samboeren din, - som gjør at du kjenner det trygt (og godt)å stå 100% på egne ben, og at du kan klare tilværelsen også om han skulle velge å slippe taket. Derfor må du ha fokus på deg selv, ikke på hva du skal foreta deg for at han skal fortsette å elske deg, ikke gå fra deg osv. Du må finne igjen deg selv, ikke skape en ny skikkelse som er slik du tror han vil at du skal være. Du kan bare være deg selv. Slik jeg leser det siste innlegget ditt på forumet, så har du allerede begynt å smake på tanken om en tilværelse uten han. Det betyr at underbevisstheten din jobber med å finne alternativer til den krisepregede tilværelsen du lever i nå, og du tenker tanker som kan peke mot en løsning for dere to. Derfor er det viktig at du har fokus på deg selv. Jeg synes det høres fornuftig ut å reise bort litt og bare konsentrere deg om deg selv, få litt fysisk overskudd, nok søvn og nok mat! Edit: Jeg støtter forøvrig I Grosnys ide om å vise det du har skrevet her på KG til psykologen din. Endret 28. april 2010 av Havbris Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Serena Skrevet 28. april 2010 #19 Del Skrevet 28. april 2010 Bra du tar en tur til psykolog. Og imponerende du klarer å sette ord på følelser ( noe jeg syns er veldig vanskelig) Jeg forstår hva du mener når du sier du er forvirret over at før dro du og samboer over alt sammen, og han likte og ha det på den måten. Plutselig har han begynt å dra på fester alene, han som likte å deg hjemme. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Solros Skrevet 1. mai 2010 Forfatter #20 Del Skrevet 1. mai 2010 Jeg jobber intenst med å forandre tankemønster, sette mer pris på de små tingene han gjør for meg. Skryter av og fremhever hans positive sider. Det gir meg mye positiv feedback fra han også. Passer på å ikke mase, og alt dette går utrolig flott. Selv så leser jeg mye i boka Tenk deg glad, trener og skal igjen til psykolog. Prater mye med min datter og ei venninne som jeg har tatt opp kontakten med og det synes jeg hjelper utrolig mye. Forholdet vårt har fått ett løft og det er helt tilbake til det normale nå. Føler ikke at det hele tiden ligger noe i lufta, alt er clearet mellom meg og min samboer. Vi har pratet mye sammen og fått ut litt negative tanker og følelser også som har ligget og murret en stund. Fastlegen min har heldigvis søkt med til distriktpsykiatrisk klinikk tror jeg det het og jeg skal ringe dem på mandag. Har også fått innvilget 40% uførepensjon for 6 mnd så jeg kan nå konsentrere meg mer om å bli helt frisk. Slipper å gå sykemeldt hele tiden, det er godt og sunt for kropp og sjel og jobbe også . Jeg føler jeg enda har masse jobb igjen å gjøre. Det tar tid og endre tankemønster og holdninger etter så mange år, men det går fremover ihvertfall. Det raser fortsatt en del tanker om vår fremtid, men jeg prøver å fokusere på dagen idag istedet for å tenke så altfor mye på fremtiden. Merker at det gjør meg mer usikker med engang. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå