Har jeg mistet det kjæreste jeg har?

[Solros]

Du har kommet deg igjennom dagens prøvelse med glans! Og tenk hvor godt det også må være for ham å oppleve at du klarer å la ham ha det hyggelig.

Jeg ser jo at du er redd for ikke å være bra nok, og at han skal forsvinne av den grunn. Jeg har ingen problemer med å skjønne at du er livredd for å miste din soulmate. Du er mer enn bra nok. Han har en klok, innsiktsfull og sterk jente, som av ulike årsaker er ekstra sårbar akkurat nå. Hun trenger å klare å stå på egne ben, se sin egenverdi.

Husk at han også trenger å bli sett av deg. Han trenger å bli sett på det han er, den han er. Ikke bare på det han kan tilføre deg og hjelpe deg med. Han trenger sikkert å oppleve at han har rollen som mannen din, vennen din, din soulmate. Ikke bare rollen som et menneske du kan lene deg til og låse fast.

Hvis du klarer å befri deg selv fra de skadelige tankemønstrene dine så befrir du også han fra rollen som din "hjelper". Da kan han få lov til å være det han sikkert aller helst vil være: kjæresten din.

Ja, jeg må innrømme at jeg har vist ham litt ekstra omtanke de siste dagene uten å virke påtrengende. Samme som han gjør for meg, fikser en god kopp te, brødskive til kvelds og henter noe å drikke osv osv ^^. Prøver å hente frem igjen de små tingene som var der tidligere. Jobber med å lytte til hva han sier og gi feedback. Slik som i går når han prøvde å finne ut hva han skulle ha på seg ikveld. Ga han skikkelige tilbakemeldinger på hva jeg syntes han så røff ut i, hva ikke kler så godt osv. Skal også passe på fremover og trekke frem de positive tingene han gjør og ikke fokusere så mye på det han ikke gjør. Tror muligens det da kommer av seg selv. Hvis han ser at jeg er takknemlig for de tingene han gjør. Men, ikke alltid like lett det der når man ikke får så mye feedback selv . Føler at jeg gjør så mye hele tiden, men nå er jeg også veldig nitidig av meg og må ha orden og ryddighet rundt meg til enhver tid. Føler at jeg har så lite orden i mine egne følelser så jeg tar det vel igjen i alt rundt meg istedet. Hm,...kanskje en sammenheng som jeg bør tenke mer på og ta opp med psykologen...Ser også at jeg må jobbe mer med egen selvfølelse og selvverdi da den er nok utrolig lav. Tror jeg rett og slett takler dårlig å bli gammel, kanskje fordi han er så ung og flott? Nei, nå bygger jeg jo opp bare flere problemer...får jobbe med å være løsningsorientert her og ikke problemfokusert . Er også snart trøtt nok til å legge meg så da får jeg sove bort resten av uroen. Bare håper han gir ett lite signal fra seg før jeg skal legge meg ^^.

[Solros]

Hei Solros.

Har lest litt på innleggene dine i det siste og jeg må si at jeg synes du er både tapper og sterk.

En ting jeg bare tenker på når jeg leser de siste innleggene er hvordan det virker som at du holder på å utslette deg selv litt.. Greit at du skal jobbe med deg selv og vise han en ny side av deg selv, men du må vel også kunne ha litt trygghet i kjæresten din så du kan fortsette å være seg selv..

Jeg er redd du blir så underkuet og liten i dette så han skal elske deg igjen.

Desverre så synes menn det er mer tiltrekkende med en som har selvtillitt og virker uoppnåelig enn en som kryper langs gulvet og ber om å bli elsket.

Håper ikke du synes dette er harde ord. Jeg kjenner meg bare så veldig godt igjen... Jeg har også gjort alt jeg har kunnet for at en kjæreste skulle elske meg..

Det ble til slutt slutt, for jeg følte at han ikke elsket meg som den jeg var med alle mine mangler, og at jeg hele tiden måtte spille riktig "rolle" så ikke han skulle bli trigget med noe negativt.. Han var snill som dagen er lang, men jeg tror noen ganger at det kan bli en ond sirkel når man må prøve så hardt og skulle holde igjen naturlige følelser og reaksjoner.

Håper du klarer å tenke på at det du jobber med nå er for DIN skyld og ikke bare for han/dere..

Ja, jeg har tenkt den tanken jeg også, men der er jeg ganske så trygg på meg selv. Jeg kryper ikke for kjærligheten, den må være der fordi jeg er den jeg er og visa versa. Jeg vet jeg ikke vil utslette meg selv for hans kjærlighet, det har vi faktisk snakket litt om allerede. Min samboer er også utrolig snill, men han setter krav og jeg vet han vil ha en selvstendig oppegående jente. Det rare er at han synes ikke jeg er så svak som jeg selv føler meg. Han trekker hele tiden frem alt det jeg gjør, står for og involvere meg i. Har en del verv, to jobber, familie og barn så nok å stå i. Han har sagt noen ganger at han føler seg som den svake i forholdet fordi jeg er så effektiv, ryddig og ordentlig og altfor altfor snill ^^.

Nei, er ikke enkelt å finne balansen, det er sikkert. Men, jeg skal nok klare det om det så ender med at jeg blir alene. Vil ikke kunne klare å være i ett forhold som kveler meg fordi jeg ender med å gå på tå hev fordi jeg er livredd for hvordan han vil reagere. Det er ikke noen verdt, da er det til og med bedre å være alene. En slik væremåte vil slite så mye på egne krefter at det hadde jeg ikke klart. Jeg er ikke nede i denne depresjonsdalen pga problemer i forholdet egentlig. Det er pga langvarig sykdom hvor jeg endte med å få depresjon i tillegg og har ikke klart å bygge meg opp igjen følelsesmessig. Jeg vet at det er årsaken til de problemene som forholdet vårt nå sliter med fordi som Havbris skrev så fint, jeg brukte han som min krykke, en jeg kunne støtte meg til for at jeg skulle klare dagene mine.

Bare fremtiden vil vise hvor veien går videre. Skal prøve å ikke ta så mange omveier eller stikkveier for å nå målet

[Gjest Kone]

Jeg synes også du kan ta en titt på overskriften i innlegget ditt. Det er ingen som eier noen selv om man bor sammen eller er gift..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes også du kan ta en titt på overskriften i innlegget ditt. Det er ingen som eier noen selv om man bor sammen eller er gift..

Du kom meg akkurat i forkjøpet, for det var også min kommentar..

Jeg ser også at TS har barn. jeg håper der et det kjæreste hun eier (har)...

Eller, så har jeg lest gjennom denne tråden noen ganger, og jeg synes TS er tøff, men synes det høres ut som at hun har et brudd i vente. Hennes samboer sliter som bare det for å gjøre det riktig, men til syvende sist er nok dette desverre begynnelsen på slutten.

Begynner å høres ut som brutal man, men dette høres i grunnnen ut som den brutale virkelighet...

[Solros]

Jeg synes også du kan ta en titt på overskriften i innlegget ditt. Det er ingen som eier noen selv om man bor sammen eller er gift..

Nei, helt enig med deg, derfor jeg jobber mot min vei tilbake til meg selv ^^.

[Solros]

Du kom meg akkurat i forkjøpet, for det var også min kommentar..

Jeg ser også at TS har barn. jeg håper der et det kjæreste hun eier (har)...

Eller, så har jeg lest gjennom denne tråden noen ganger, og jeg synes TS er tøff, men synes det høres ut som at hun har et brudd i vente. Hennes samboer sliter som bare det for å gjøre det riktig, men til syvende sist er nok dette desverre begynnelsen på slutten.

Begynner å høres ut som brutal man, men dette høres i grunnnen ut som den brutale virkelighet...

Ja, barna er de kjæreste jeg har og det har jeg skrevet også sammen med min samboer. Men, jeg er også enig at dette ofte kan være begynnelsen på slutten. Spørsmålet er hvor mye man kan klare å jobbe med seg selv for å unngå det uungåelige. Muligens er det for sent og det er en trist tanke i seg selv, men forhåpentligvis så finner jeg tilbake til meg selv og har klart å forandret mitt tankemønster så jeg kan stå bedre rustet til å takle hva som venter meg i fremtiden. Ikke noe vits i dvele på hva som har vært, da vil man for evig bli ståendes i denne vonde situasjonen og livet er mer verdt enn det

[Gjest yojo]

Du kom meg akkurat i forkjøpet, for det var også min kommentar..

Jeg ser også at TS har barn. jeg håper der et det kjæreste hun eier (har)...

Eller, så har jeg lest gjennom denne tråden noen ganger, og jeg synes TS er tøff, men synes det høres ut som at hun har et brudd i vente. Hennes samboer sliter som bare det for å gjøre det riktig, men til syvende sist er nok dette desverre begynnelsen på slutten.

Begynner å høres ut som brutal man, men dette høres i grunnnen ut som den brutale virkelighet...

Jeg synes det virker som at han liker det du holder på med. Han gir deg jo oppmerksomhet i forhold til klemmer, meldinger og henter ting/lager ting til deg. Jeg oppfatter det som om han prøver å være snill og god mot kjæresten sin.

Hvis han var helt sikker på at han ville ut, så hadde jeg forventet en litt mer tilbaketrukken mann........?

[Solros]

Jeg synes det virker som at han liker det du holder på med. Han gir deg jo oppmerksomhet i forhold til klemmer, meldinger og henter ting/lager ting til deg. Jeg oppfatter det som om han prøver å være snill og god mot kjæresten sin.

Hvis han var helt sikker på at han ville ut, så hadde jeg forventet en litt mer tilbaketrukken mann........?

Ja, han er snill og oppmerksom. Han ser jeg jobber og strever med å ta vare på meg selv bedre og han gir klart uttrykk for at han liker det. Han ser at jeg er mer blid og humørfylt og det smitter jo selvsagt over på han. Og ja, han ville vært mye mer tilbaketrukkent hvis han innerst inne ønsket å gå, det har han sagt selv også. Grunnen har aldri vært fordi han ikke er glad i meg mer, de følelsene er like sterke sa han så sent som igår, det var bare at han følte jeg kvelte han med mine krav og hans liten mulighet til frihet ^^. Jeg er nok muligens også mer redd enn hva jeg trenger å være innimellom selv om jeg er intelligent nok til å forstå at jeg har ett problem som bare jeg alene kan fikse og det skal jeg, .

[Havbris]

Ja, han er snill og oppmerksom. Han ser jeg jobber og strever med å ta vare på meg selv bedre og han gir klart uttrykk for at han liker det. Han ser at jeg er mer blid og humørfylt og det smitter jo selvsagt over på han. Og ja, han ville vært mye mer tilbaketrukkent hvis han innerst inne ønsket å gå, det har han sagt selv også. Grunnen har aldri vært fordi han ikke er glad i meg mer, de følelsene er like sterke sa han så sent som igår, det var bare at han følte jeg kvelte han med mine krav og hans liten mulighet til frihet ^^. Jeg er nok muligens også mer redd enn hva jeg trenger å være innimellom selv om jeg er intelligent nok til å forstå at jeg har ett problem som bare jeg alene kan fikse og det skal jeg, .

Han er jo en mann som er tydelig overfor deg, og det er en ærlig melding han gir deg, når han sier dette ikke handler om hans følelser for deg, men at din redsel og ufrihet gir han følelsen av å være fengslet. Tydeligere kan det nok ikke formidles.

Du er innsiktsfull nok til å se alt dette, du ønsker å gjøre noe med det og satser det du kan. Det er flott. Fortsett å holde tunga rett i munnen Solros. La han puste og la han få mange gjentagelser på å møte et ansikt som smiler, som er interessert i ham og som kan dele hans gleder.

Endret 26. april 2010 av Havbris

[Solros]

Han er jo en mann som er tydelig overfor deg, og det er en ærlig melding han gir deg, når han sier dette ikke handler om hans følelser for deg, men at din redsel og ufrihet gir han følelsen av å være fengslet. Tydeligere kan det nok ikke formidles.

Du er innsiktsfull nok til å se alt dette, du ønsker å gjøre noe med det og satser det du kan. Det er flott. Fortsett å holde tunga rett i munnen Solros. La han puste og la han få mange gjentagelser på å møte et ansikt som smiler, som er interessert i ham og som kan dele hans gleder.

Ja, hovedfokuset mitt er å forandre tenkemåten, tror mye av problemet ligger der. Jeg må fokusere meg selv bort fra det negative tankesettet jeg har gjemt meg bak så langt. Jeg har begynt jobben, men det tar tid å endre ett mønster man har hatt i lang tid. Prøver også å fokusere på en ting av gangen så jeg føler jeg ikke gaper over for mye . Imorgen er første time hos psykologen, er veldig spent på hvordan det blir :-)

[Gjest yojo]

Ja, hovedfokuset mitt er å forandre tenkemåten, tror mye av problemet ligger der. Jeg må fokusere meg selv bort fra det negative tankesettet jeg har gjemt meg bak så langt. Jeg har begynt jobben, men det tar tid å endre ett mønster man har hatt i lang tid. Prøver også å fokusere på en ting av gangen så jeg føler jeg ikke gaper over for mye . Imorgen er første time hos psykologen, er veldig spent på hvordan det blir :-)

Lykke til

[Gjest Gjest]

Du er klar for et nytt liv. Lykke til med timen i morgen.

[Teriyaki]

Det gjør meg både vondt og godt å lese innleggene dine. Jeg kjenner jeg får en trang til å bare heie på deg og si at du fortjener så inderlig at dette skal gå bra!!

Om det blir negativt eller positivt utfall får en jo se på. Det er vanskelig å si nå. Akkurat nå blir han sikkert litt overveldet av de store (positive) endringene, samtidig som han omfavner den nye friheten. Han er splittet mellom to ting, og det er deg, og friheten. Akkurat nå er det ingen skikkelig balanse mellom det. Akkurat nå tar han kanskje mer frihet enn det som i lengden vil være fair, men samtidig tror jeg nok han virkelig nyter tiden med deg, og han tenker på deg når han ikke er sammen med deg. Det vil ta tid å finne en mellomting, rett og slett.

Du virker så innsiktsfull, og det håpet du klamrer deg til, og denne optimismen, den kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har også slitt med depresjoner, og jeg fikk også en slags "wake up call", hvor min kjære sa at han snart ikke klarte mer. Vi hadde kranglet så ekstremt og jeg hadde vært deprimert. Så fort øynene mine åpnet, så merket jeg alle faresignalene. Jeg har vært deprimert før, så har lært meg å se de før jeg faller for dypt i det. Jeg så signalene og gjorde noe med det. Etter hvert begynte ting å bli bedre, men samtidig ikke. Vi var begge preget. Så gjorde han noe som såret meg usannsynlig dypt, og som jeg fortsatt får en stor klump i magen av. Jeg var på nippet til å gå i fra han, men da var det som om HANS øyne åpnet seg. Han tryglet, han sa han var så utrolig glad i meg, han gråt til og med. Jeg vekslet mellom å være sint, frustrert, hysterisk lei meg, apatisk og alle slags diverse følelser, samtidig som det føltes godt å se hvor glad han faktisk var i meg, til tross for at det meste han sa til meg, ble tatt imot med en apatisk følelse.

Dette er jo din tråd, så skal ikke gå i detaljer, men etter det har vi hatt noen røffe uker. Jeg sa til han at jeg kom til å være utrolig krevende framover pga. det han hadde gjort, og han sa at det skulle han klare. Han klarte det til en viss grad, kanskje. Men vi har hatt det utrolig vanskelig, og selv om han har forandret seg, så faller han til tider tilbake til gamle synder i forhold til hvordan han behandler meg. Jeg er fortsatt deprimert pga. det som har skjedd, men jeg kjenner de vonde tankene slipper mer og mer taket. Jeg tenker på det sjeldnere, og jeg har til og med begynt å tenke at jeg elsker han igjen, på den positive måten jeg ønsker å elske han på.

Poenget er at jeg har selv vært der. Kjent på fortvilelsen, den uutholdelige følelsen man har inni seg når man ikke vet hva som kommer til å skje framover. Den er der fortsatt, men kanskje ikke like intens. Det jeg kan si er at vi er i alle fall på vei oppover, og det håper jeg dere får oppleve også! Det er en lang vei å gå, og for vår del vet jeg ikke en gang om vi har kommet halvveis. Jeg er så utrolig glad i han. Den hjertesorgen jeg vet jeg vil få dersom det blir slutt, den skremmer meg så mye at jeg får vondt i magen. Det er intense følelser, både på godt og vondt.

Kjærligheten er hard og brutal. Men til det siste så er det verdt det. Uansett om det blir slutt eller ikke. For etter hvert som tiden leger sårene, så står man der som en sterkere person. DU kommer til å stå som en sterkere person, uansett utfall. Øynene dine har åpnet seg, du har tatt tak i livet ditt, det er kjempeflott! Jeg har selv vært litt til psykolog, men han jattet nesten bare med, i tillegg til å virke helt "amazed" over traumene jeg har vært igjennom.

Selv om selve kjernen i din situasjon er annerledes enn min, så kjenner jeg meg så igjen i alle følelsene dine. Ikke minst kjenner jeg meg igjen i den vekslingen mellom å være positiv og virkelig ha troen på at det kommer til å fungere, og det å føle at det er ikke kjangs.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil få ut av dette innlegget. Av og til når jeg begynner å skrive slik som dette, så bare detter ordene ut av meg og jeg klarer nesten ikke stoppe, kunne holdt på i det uendelige, men det er jo ikke så interessant for andre å lese milelange innlegg, så tror jeg avslutter her.

Vil bare si til slutt at du er en sterk ut selvstendig kvinne! Du har bare bleknet litt. Men slik som snøen smelter og fargene kommer sakte, men sikkert på våren, vil du som person blomstre mer og mer og bli den personen du var, akkurat som sommeren!

Men nå er det sent..Må opp tidlig i morgen. Ble bare så fengslet av skrivingen til både deg og havbris!

Har forresten vært sammen med kjæresten min i snart tre år. Jeg er nå 19, blir 20 i slutten av året.

[Gjest Belinda 76]

Det gjør meg både vondt og godt å lese innleggene dine. Jeg kjenner jeg får en trang til å bare heie på deg og si at du fortjener så inderlig at dette skal gå bra!!

Om det blir negativt eller positivt utfall får en jo se på. Det er vanskelig å si nå. Akkurat nå blir han sikkert litt overveldet av de store (positive) endringene, samtidig som han omfavner den nye friheten. Han er splittet mellom to ting, og det er deg, og friheten. Akkurat nå er det ingen skikkelig balanse mellom det. Akkurat nå tar han kanskje mer frihet enn det som i lengden vil være fair, men samtidig tror jeg nok han virkelig nyter tiden med deg, og han tenker på deg når han ikke er sammen med deg. Det vil ta tid å finne en mellomting, rett og slett.

Du virker så innsiktsfull, og det håpet du klamrer deg til, og denne optimismen, den kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har også slitt med depresjoner, og jeg fikk også en slags "wake up call", hvor min kjære sa at han snart ikke klarte mer. Vi hadde kranglet så ekstremt og jeg hadde vært deprimert. Så fort øynene mine åpnet, så merket jeg alle faresignalene. Jeg har vært deprimert før, så har lært meg å se de før jeg faller for dypt i det. Jeg så signalene og gjorde noe med det. Etter hvert begynte ting å bli bedre, men samtidig ikke. Vi var begge preget. Så gjorde han noe som såret meg usannsynlig dypt, og som jeg fortsatt får en stor klump i magen av. Jeg var på nippet til å gå i fra han, men da var det som om HANS øyne åpnet seg. Han tryglet, han sa han var så utrolig glad i meg, han gråt til og med. Jeg vekslet mellom å være sint, frustrert, hysterisk lei meg, apatisk og alle slags diverse følelser, samtidig som det føltes godt å se hvor glad han faktisk var i meg, til tross for at det meste han sa til meg, ble tatt imot med en apatisk følelse.

Dette er jo din tråd, så skal ikke gå i detaljer, men etter det har vi hatt noen røffe uker. Jeg sa til han at jeg kom til å være utrolig krevende framover pga. det han hadde gjort, og han sa at det skulle han klare. Han klarte det til en viss grad, kanskje. Men vi har hatt det utrolig vanskelig, og selv om han har forandret seg, så faller han til tider tilbake til gamle synder i forhold til hvordan han behandler meg. Jeg er fortsatt deprimert pga. det som har skjedd, men jeg kjenner de vonde tankene slipper mer og mer taket. Jeg tenker på det sjeldnere, og jeg har til og med begynt å tenke at jeg elsker han igjen, på den positive måten jeg ønsker å elske han på.

Poenget er at jeg har selv vært der. Kjent på fortvilelsen, den uutholdelige følelsen man har inni seg når man ikke vet hva som kommer til å skje framover. Den er der fortsatt, men kanskje ikke like intens. Det jeg kan si er at vi er i alle fall på vei oppover, og det håper jeg dere får oppleve også! Det er en lang vei å gå, og for vår del vet jeg ikke en gang om vi har kommet halvveis. Jeg er så utrolig glad i han. Den hjertesorgen jeg vet jeg vil få dersom det blir slutt, den skremmer meg så mye at jeg får vondt i magen. Det er intense følelser, både på godt og vondt.

Kjærligheten er hard og brutal. Men til det siste så er det verdt det. Uansett om det blir slutt eller ikke. For etter hvert som tiden leger sårene, så står man der som en sterkere person. DU kommer til å stå som en sterkere person, uansett utfall. Øynene dine har åpnet seg, du har tatt tak i livet ditt, det er kjempeflott! Jeg har selv vært litt til psykolog, men han jattet nesten bare med, i tillegg til å virke helt "amazed" over traumene jeg har vært igjennom.

Selv om selve kjernen i din situasjon er annerledes enn min, så kjenner jeg meg så igjen i alle følelsene dine. Ikke minst kjenner jeg meg igjen i den vekslingen mellom å være positiv og virkelig ha troen på at det kommer til å fungere, og det å føle at det er ikke kjangs.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil få ut av dette innlegget. Av og til når jeg begynner å skrive slik som dette, så bare detter ordene ut av meg og jeg klarer nesten ikke stoppe, kunne holdt på i det uendelige, men det er jo ikke så interessant for andre å lese milelange innlegg, så tror jeg avslutter her.

Vil bare si til slutt at du er en sterk ut selvstendig kvinne! Du har bare bleknet litt. Men slik som snøen smelter og fargene kommer sakte, men sikkert på våren, vil du som person blomstre mer og mer og bli den personen du var, akkurat som sommeren!

Men nå er det sent..Må opp tidlig i morgen. Ble bare så fengslet av skrivingen til både deg og havbris!

Har forresten vært sammen med kjæresten min i snart tre år. Jeg er nå 19, blir 20 i slutten av året.

Til å være så ung skriver du ufattelig godt. Sjelden reflektert 19-åring det her.

[Teriyaki]

Til å være så ung skriver du ufattelig godt. Sjelden reflektert 19-åring det her.

Takk. Men er nok ikke alltid sånn i praksis. Av og til feiler jeg totalt og oppfører meg helt teit og hysterisk, men det er nok fordi jeg er så preget av alt som har skjedd i livet mitt at jeg er egentlig "a mess" som det heter, hehe.

Håper det går bra med deg, Solros!

[Poppsilopp]

Sambo og jeg har hatt en lengre periode hvor forholdet har vært en del turbulent. Jeg med altfor store krav og han som trekker seg mer og mer unna.

Saken nå er at han i går kveld kom hjem fra jobb og ønsket å gjøre det slutt. Verden raste sammen på 2 sek, når slikt kommer fra han så mener han det og han hadde uten tvil tenkt over dette en god stund. Lå en del i kortene fra ukene før hvor jeg har merket at det har vært noe, spurt flere ganger, men ikke fått noe skikkelig svar.

Så hva skjer...joa.. jeg bryter helt sammen og får panikkangst, tror jeg da. Det var som om brystet snørte seg helt sammen og verden raste rundt meg. Jeg er utrolig glad i samboeren min og kunne ikke tenkt meg ett liv uten han. Jeg fikk roet meg ned, hadde heldigvis noen tabletter i hus som jeg tok og etter laaaang samtale hvor jeg tryglet og ba så sovnet vi tilslutt. Han lovde han skulle tenke på saken og at vi kunne snakke mer neste dag.

Først og fremst, jeg er fullstendig klar over at mine tryglinger osv her ikke akkurat gagner saken, men jeg var i en annen verden. Var ihvertfall ikke meg selv og jeg ble skikkelig skremt. Skremt nok til at jeg ringte Aleris idag og ba om en hastesamtale med psykolog hos dem for å få hjelp. Blir det endelig slutt så må jeg nok ha en del hjelp til å takle dette da jeg enda føler at jeg er helt nede i kjelleren.

Før han dro på jobb idag (senvakt) så fikk vi pratet mer og det kom fram hvorfor han følte som han gjorde. Uten tvil så er det min feil. Han følte seg som i ett fengsel hvor stengslene var meg og hvor jeg bandt ham opp til meg, hus og hjem og han hadde ingen fritid. Vi har slitt en del med hans arbeidstider da dette har gitt oss ofte liten tid til hverandre og dumme meg har selvsagt reagert med å bli sur når han vil være sammen med arbeidskamerater for å spille poker, fotball osv osv. Å, please folkens, ingen moralpreken, jeg vet så inderlig godt at dette har vært utrolig dumt av meg. Men, pga egne problemer med langvarig sykdom og sykemelding så har jeg falt inn i en depresjon og bare endt opp med å synes mer og mer synd på meg selv. Slikt hjelper jo ikke akkurat så mye og det har vært vanskelig for meg å være rasjonell i tankegangen. Jeg har ikke angst eller alvorlige psykiske problemer, men lett depresjon som legen kaller det.

Vi har "skværet opp" nå, hvis man kan kalle det. Han ble enig om må la oss prøve en stund til videre fremover uten at han kan love noe. Han føler at han ikke har de rette følelsene for meg til å være i ett forhold. Han sier han er utrolig glad i meg, men tenner ikke helt på meg lengre slik han gjorde før. Det bekymrer meg kanskje egentlig ikke så mye da jeg mener det er lett og relatere til hans følelser om å være bundet på hender og knær og være i ett forhold hvor han de siste månedene ikke har vært lykkelig. Så jeg mente vi ikke skulle fokusere så mye på det enda og se hva som skjer fremover.

Jeg har gitt ham så langt frie tøyler hva gjelder å være sammen med kamerater, men bedt om at han også finner tid til meg når han har fri. Han har sjeldent fri i helgene når jeg ikke jobber så det er jo ett problem i utgangspunktet. Han er villig til jobbe for at dette skal fungere og ikke noe halvhjertet, men han er fortsatt veldig usikker på om dette er det han vil. Han sier han ikke er noe god kjæreste fordi han ikke klarer å fylle min krav til samboer (gud, det gjør vondt å høre og samtidig vite at det er ene og alene min feil at han føler som han gjør ).

Jeg har tatt kontakt med psykolog, ringt legen for en time, bestilt time for å begynne å spinne igjen, samt lagt ut på nettet en forespørsel om treningsvenninne. Burde også ha funnet ett nettsted for å finne ei god venninne jeg kunne ha blitt kjent med så jeg hadde noen andre og snakke med også, men vet liksom ikke hvor jeg skal henvende meg. Liker ikke å være til byrde for noen.

Nå føler jeg meg helt tom, livredd og utrolig trist. Jeg vet han er veldig glad i meg, men klarer vi å reparere dette?

Så hva vil jeg med dette innlegget? Jo, jeg håper noen som har vært igjennom noe lignendes kan fortelle hvordan dere gikk igjennom dette og kom helskinnet ut på den andre siden både på godt og vondt. Jeg trenger råd for hva mer jeg burde jobbe med for å klare å beholde han, for at han skal 100% få tilbake sine følelser som han hadde tidligere og hvordan vedlikeholde dem i fremtiden.

Selv om jeg føler meg tom, livredd osv så føler jeg også at jeg har våknet av den ekle deprimerte dvalen jeg var i. Føler nå for å virkelig ta fatt i livet mitt igjen og komme meg på beina både psykisk og fysisk. Har vært igjennom mye tidligere også, men aldri hadde denne energifølelsen før. Jeg tenker at jeg må styrke meg selv for å eventuelt klare å takle ett brudd hvis det det er hva det ender i (gud for en tung setning)...

Noen som føler for å svare meg på en konstruktiv måte? Jeg tror jeg uten tvil har innsett hva jeg har gjort feil, men der er sikkert mer og hente og gjøre noe med så alle råd mottas med takk!

Tusen takk for at du valgte å lese innlegget mitt, selv om det ble mye lengre enn forventet,^^.

PS! Vi har vært samboere i 3 år og vi er voksne, hvor han er 10 år yngre enn meg, men begge over 27 år.

Jeg forstår deg godt! Meg og samboeren min har hatt en tøff periode. Jeg elsker han av hele mitt hjertet men fortsatt så klarer jeg ikke å la være å krangle. Han har flere ganger sagt at han ikke orker mer, men jeg har bedt om en sjanse til. Jeg snakket med legen min, og han mente at jeg kanskje var slik fordi jeg hadde hormonelle forstyrrelser. Så jeg begynte på antidepresiva og det hjalp veldig på kranglingen. Samboeren min er også verdens beste og i mitt tilfelle er det absolutt ingen ting å klage på hos han, men han sliter med at han gir og gir og jeg bare tar. Jeg vil jo på ingen måte miste han, og jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke klarer å vise han det. Så jeg skal som du jobbe med meg selv.

Jeg forstår deg så inderelig godt å føler med deg! Håper det ordner seg for deg! og trenger du noen å snakke med så er det bare å gi en lyd.

Lykke til og en stor klem til deg

[Poppsilopp]

Jeg må også legge til at du virker som en utrolig sterk kvinne! Og det at du du er villig til å se problemet viser at det er håp For det er sant det at man kan ikke endre en feil før man innser den.

Nei jeg tror det ordner seg. Men husk, ikke glem deg selv. Det hjelper ikke han hvis du forsvinner selv. Tenk på hvorfor han ble sammen med deg. Alt det positive. Og han er her fortsatt så han elske deg nok høyt. Du fortjener å være lykkelig!

Klem fra meg

[Solros]

Tusen takk for alle innlegg og svar, det gjør utrolig godt å vite at så mange bryr seg. Det er mulig jeg blir oppfattet som en sterk person og det er jeg nok kanskje også, bare ikke akkurat nå ^^.

Har mye smerter og gråter en del fortsatt. Sliter veldig med å føle at jeg helt har mistet hva jeg hadde. Sambo gjør så godt han kan, men det er liksom ikke helt helhjertet. Kan ikke klandre han for det da vi begge er i en tung prosess nå .

Det gikk greit hos psykologen, hun virket veldig hyggelig, men det ble mye frem og tilbake prat og så var hun også veldig fokusert på om jeg var suicidal . 900 kr for 50 min er rådyrt og det vet jeg ikke om jeg har penger til. Det vil si nesten 4000 i måneden . Skal til legen på torsdag, får høre med han om han vet om noen andre eller om det er mulig å få time kjappere via kommunen. Vet at helsenorge er ræva hva gjelder ventetid, men man kan jo håpe .

Sambo og jeg har hatt 2 hyggelige kvelder på rappen. Jeg er fortsatt veldig emosjonell og takler dårlig feil signaler. Jobber med det, men det blir en del doturer hvor tårene bare pipler....Ikveld så misforstod jeg sambo sine signaler og ble veldig skuffet når han avviste meg når vi gikk til sengs. Han fancy meg ikke helt enda, nok til å kunne ha sex igjen...men det kunne han for 2 dager siden? Forstå det den som vil, jeg gjorde det ikke så derfor sitter jeg her nå og skriver av meg følelsene....tror jeg da. Mulig jeg bare blir verre av dette også ^^. Burde ha lagt meg siden jeg venter en kar hit imorgen for å gå igjennom salg av leiligheten, men tror neppe jeg får sove.

Har vondt i brystet og høyre arm, prøvde smertestillendes, men det hjalp ikke. Tror jeg skal be legen om innsovningstabletter på torsdag. Tror ikke jeg blir noe bedre av for lite søvn heller....

Lurer på hva galt jeg har gjort som må igjennom alle disse problemene, det har vært så mye de siste 10 årene. Det har gått i ett....vet ikke om jeg orker mere nå. Nå må jeg sørge for å få snudd livet mitt til noe lyst og positivt. Så jeg kan møte sommeren og glede meg over livet igjen ^^.

[Havbris]

Hei Solros.

Fint å høre fra deg igjen her, selv om jeg ser at du ikke har det godt.

Vet du, det med å være på alerten overfor kjæresten det er noe jeg kan kjenne meg igjen i fra en periode i vårt samliv der vi ikke hadde det så bra sammen. Jeg voktet på ham, var oversensitiv for alt som ble sagt, kroppsspråk, blikk og i grunnen det aller meste. Dette ble tolket inn i min egen, konstruerte forståelsesramme som stort sett hadde et negativt fortegn. Det førte til uendelig mange misforståelser, og mannen min følte at han måtte vokte seg for hva han sa, hva han gjorde og kjente seg veldig, veldig ufri. Han følte også at han til stadighet var oppe til eksamen i sin egen kommunikasjonsform. Dette ble slitsomt, både for ham og meg og førte til mange idiotiske krangler.

Jeg har senere erkjent at jeg måtte jobbe med å anerkjenne våre ulikheter, at hans måte å være på, hans måte å kommunisere på, er annerledes enn min, men er ikke mindre betydningsfull enn min, og har ingenting med manglende engasjement og følelser å gjøre. Og alt han sa og gjorde handlet ikke om meg, og var heller ikke en form for skjult kritikk av meg. Jeg måtte flytte blikket fra meg selv og mot ham som en person med egen integritet.

Det å totalt skifte forståelsesramme hjalp meg, jeg kunne slappe av og han kunne slappe av, være seg selv, og vi kunne begynne å leve sammen i fortrolighet og med de ulikhetene som finnes. Jeg har sluttet med å fortolke hans minste bevegelser, og jeg føler det faktisk befriende å kunne klare å være her-og-nå, uten å bruke masse energi på å finne ut av hva alt betyr, hvilken mening det har, hvorfor ting er annerledes enn i går etc. Og det er befriende for ham.

Jeg håper virkelig det er litt tak i denne psykologen, både fordi du trenger konstruktiv hjelp og fordi det koster masse penger. Du vet sannsynligvis hvor skoen trykker, den kartleggingen har du jo for så vidt gjort selv allerede, men du trenger en som kan gi deg redskaper for å styre tankene dine inn i sunnere baner.

Du har fått mange utfordringer siste årene, mer enn du synes du "fortjener" og tåler. Men sannsynligvis har du også fått en rygg som er sterk nok til å bære det, når du bare får hjelp til å organisere det som er "i ryggsekken". Jeg ønsker deg alt det beste!

Endret 28. april 2010 av Havbris

[Solros]

Jeg har senere erkjent at jeg måtte jobbe med å anerkjenne våre ulikheter, at hans måte å være på, hans måte å kommunisere på, er annerledes enn min, men er ikke mindre betydningsfull enn min, og har ingenting med manglende engasjement og følelser å gjøre. Og alt han sa og gjorde handlet ikke om meg, og var heller ikke en form for ”skjult” kritikk av meg. Jeg måtte flytte blikket fra meg selv og mot ham som en person med egen integritet.

Det å totalt skifte forståelsesramme hjalp meg, jeg kunne slappe av og han kunne slappe av, være seg selv, og vi kunne begynne å leve sammen i fortrolighet og med de ulikhetene som finnes. Jeg har sluttet med å fortolke hans minste bevegelser, og jeg føler det faktisk befriende å kunne klare å være her-og-nå, uten å bruke masse energi på å finne ut av hva alt betyr, hvilken mening det har, hvorfor ting er annerledes enn i går etc. Og det er befriende for ham.

Jeg tror også det er problemet at jeg overtolker absolutt alt han gjør og sier. Men, jeg ba han også om å prøve å være tydeligere selv om kanskje det kan virke sårende på meg. Jeg har alltid likt direkte tale selv om det innimellom kan være vondt å takle da ærlighet ofte kan svi litt ^^. Men, hvordan slutte å fortolke, hvordan være her og nå. Hvilke teknikker brukte du som du synes hjalp? Jeg prøver å gjøre noe annet, går tankerekkene for langt så sier jeg til meg selv STOPP!!! Hvor går du hen nå...hvorfor tenker du som du gjør, så prøver jeg å fokusere motsatt. Prøver å tenke på hvordan han må føle det istedet. "Snakker" til meg selv ved å trekke frem positive ting i stedet for negative. Jobber med å flytte fokus bort. Har prøvd å lese bok istedet, men da klarte jeg ikke å konsentrere meg nok. Savner dog en god teknikk hvor man kan jobbe seg gjennom måter å se dette annerledes. Kommer frem noen gode i boken "Tenk deg glad" som jeg prøver ut nå. Men, så var det dette med å finne sin egen måte som jeg kan klare....

Ble litt rotete dette, men ikke så lett når man tankene også er rotete. Føler for å reise bort fra alle forpliktelser, ansvar og følelser så jeg kan få være for meg selv. Bruke tiden bare på meg og ikke klesvask, matlaging, økonomi, jobb, familie.....det gjør alt så mye vanskeligere å holde fokus. Føler at jeg trenger å reise bort for å klarne mine tanker på om jeg vil fortsette å satse på dette forholdet meg selv. Kanskje det er på tide å gå videre og la han få leve det livet han fortjener. Ett liv med ei på sin egen alder, ei han kan bygge seg opp ett liv sammen med og få barn med. Han kom liksom til ett "ferdig" oppbygd liv når han ble sammen med meg. Vi trenger liksom ikke noe da jeg har alt fra før. Hm, mye og tenke på...skulle ønske jeg kunne få være alene om de tankene.