At det skulle bli så vanskelig...

[Gjest Anonymous]

Hei.

Jeg er en av de faste brukerne her inne på KG, men velger å være anonym på dette innleget. At det skulle være så vanskelig å leve sammen med et annet menneske, det hadde jeg ikke trodd. Jeg og min samboer har vært sammen i ca 10 år nå, vi har 2 barn sammen. De første årene var alt helt greit, jeg vil si at de siste 5-6 årene har vært de vanskelige. Det har vært mye som har skjedd, manglende følelser osv. Vi snakker jo om det, hva gjør vi, hva kan vi gjøre for å klare å holde sammen. Det er kun ungene som gjør at vi holder sammen nå, og jeg som alltid har vært av den oppfatning at å holde sammen pga ungene er det værste man kan gjøre... Men jeg klarer ikke tanken på at ungene skal gjennomgå noe slikt, derfor blir det til at man setter seg selv helt til siden og kun tenker ungenes beste. Nå vil kanskje noen si at ungene har ikke godt av dette, de merker det dersom foreldrene ikke har det bra, men NEI det tror jeg ikke de gjør i dette tilfellet. I det daglige liv er vi som et team, vi krangler lite og ikke , er gode venner, vi har humor, finner på masse familieting sammen. Det er bare det at det mangler noe vesentlig og derfor kommer det til noen punkt innimellom at man blir svært deprimert. Jeg er 32 år og sex er et ikke tema, jeg har rett og slett ikke lyst, fordi følelsene ikke er der.

Man hører jo stadig om mennesker som går fra hverandre, men for et helvete de har vært igjennom skjønner jeg først nå. Må også nevne at vi har vært hos fam.rådgivning 2 ganger tidligere i forholdet. Jeg håper veldig å høre fra dere som har vært/er i samme situasjon. Hva valgte dere, har dere angret? Mvh meg.

[*nora*]

Er oppi omtrent det samme som deg. Vil ikke fortelle i detaljer, men vi valgte å gå fra hverandre, og etter en stund fra hverandre kom plutselig følelsene tilbake, og nå er det full tenning! Vi hadde rett og slett glemt å være kjærester oppi alt det daglige.

Tror du at det går an å finne noe av den gamle gnisten igjen? Hva om dere tok dere tid til å bare være kjærester, prate med hverandre og være "egoistiske"?

Det er vanskelig for andre å si hva du skal gjøre, du må selv føle på hva som blir riktig for deg og ungene.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Sånn hadde vi det også for et par år siden. Vi flyttet fra hverandre og var "skilt" i ca. 2 år. Ingen av oss fant nye partnere i denne perioden, for jeg tror vi begge hadde veldig dype føleleser for hverandre, mye pga. barnet vårt, og syntes det var vanskelig å brenne alle broer. Det var veldig vanskelig for sønnen vår å forstå at vi ikke skulle bo sammen. Vi samarbeidet godt, og gjorde mange ting sammen som en familie, men det var ikke nok for sønnen vår. Han var bare 4 år, men jobbet intenst for å få oss sammen. Han pleide å si ting som "Vet du hva jeg drømte i natt mamma? At du og pappa giftet dere." "Hvorfor er du ikke glad i pappa/mamma" osv. Det slet oss veldig å se hvor barnet vårt savnet en familie at vi tok tilslutt den avgjørelsen at vi skulle satse alt på å få det til å fungere. Vi giftet oss og flyttet sammen og har ikke angret på det. Da vi hadde tatt den avgjørelsen var det bare å snu nesa framover og begynne å jobbe med forholdet. Det ble mye snakking og selvransakelser, og jeg føler nå at vi har kommet dit vi ville. Vi har et veldig godt forhold nå, av og til er vi nyforelsket og andre ganger er vi passe lei av hverandre. Men for oss var det verdt det. Tror mange forhold sliter når det kommer barn inn i bildet, for det blir så vanskelig å ta vare på forholdet. Vi måtte lære oss å bli kjærester igjen, å begynne å varte opp hverandre slik at vi fikk tilbake gnisten i forholdet vårt. Det er ikke sikkert det hjelper for dere, kanskje dere har prøvt alt. Føler det er vanskelig å gi råd i en så viktig sak, men ville bare dele min historie. Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Jeg føler med dere,og synes det er synd når livet blir slik.Selv var jeg voksen da jeg traff mannen min og vi har det utrolig flott sammen tross 10 år etter.Vi har mye moro sammen,sex'en er topp,sammhold med barna,venner,ja hva skulle en klaget på.Forleden fikk jeg min drømmebil.Fiat barchetta 2seter cab,Mannen min er en engel med usynlige hvite vinger.

Men husk,ta hensyn til dere selv og ikke gå på tå og hev for barn og partner.En har bare et liv og en skal ha det godt med seg selv og.Men og kunne gi tilbake.

[Gjest Anonymous]

Vil bare si en liten ting

HAR DU DET GODT HAR BARNA DINE DET BRA

dette gjelder for mannen din også. Jeg var i samme situasjon, hverdagen fungerte fordi alt var organisert av oss voksne, men vi hadde ingenting igjen. Ingen følelser lenger, vi prøvde å skru av tv'en på fredager for å kunne "være sammen", da kom jentungen opp og lurte på hvorfor det var så stille her......

Det er for jæ når et forhold ikke er basert på noe mer enn at man "har jo barn sammen", og du og din mann skal faktisk leve i 40-50-60 år til. Bare husk det jeg skrev over.....

og masse lykke til hva enn du gjør

[Sofia]

Hei. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver. For 2 1/2 år siden gikk jeg og min samboer gjennom 9 år fra hverandre. Vi har to barn sammen som den gang var 2 år og 5 1/2 år.

Vi hadde forsåvidt også et godt forhold, vi kranglet aldri, (faktisk).. og gjorde ting sammen med ungene som en familie "skal" gjøre. Men mellom oss to,...var det noe vesentlig borte. Nærhet, kos, intimitet, faktisk ønske om intimitet..., jeg følte meg ofte ensom sammen med han, interessene våre gikk etterhvert hver sine veger, og samtalene ble kortere og kortere, og handlet tilslutt bare om dagligdagse ting som omhandlet ungene og hjemmet vårt.

Vi dro på ferie til Spania i en uke uten ungene, og der hadde vi det utrolig fint og deilig, fant liksom litt tilbake...men det er jo hverdagen hjemme som må takles, og det tok ikke lange tiden hjemme før vi var tilbake der vi startet. Han fremfor TV'n og jeg med småhobbyene mine på kjøkkenet eller i en stol på stuen, langt unna han. Iallefall...dette er jo en laaang historie. Vi gikk tilslutt fra hverandre, en prosess vi brukte lang tid på. Vi ønsket begge å fortsette å være venner og det kan jeg nå si, etter denne tiden, at vi absolutt har klart. Det var veldig tøft, og er tildels fortsatt det, nå jeg tenker på ungene. Min far sov nesten ikke på det første halve året, for han syntes så synd på barnebarna. Da måtte jeg tilslutt spørre om han ikke tenkte på meg, hans datter. Vil du ikke at jeg skal ha det bra, pappa? Og ja, jeg har det bedre nå.

Jeg er singel og trives godt med det. Min eks har ny samboer, og det har vært en prosess som jeg har jobbet meg gjennom. Det har vært ganske vanskelig, med tanke på at barna ikke ville være der i begynnelsen. Men det er utrolig så tilpasningsdyktige de er.

Hjelpe meg...jeg kan skrive bok om dette, det kjenner jeg nå. Jeg har hele tiden hatt gode venner som jeg har kunnet prate helt fortrolig med, og jeg har også kunnet henvende meg til min eks på tunge dager. Han har faktisk trøstet meg når jeg har vært deppa og sliten og lei. Det er en overgang å bli alene med 2 barn, men nå klarer vi oss bra, vi tre. De er hos pappaen sin annenhver helg fra torsdag til mandag, + hver torsdag til fredag. Dette fungerer greitt nå, men det har tatt sin tid å få "systemet" innarbeidet.

Jeg er ensom til tider...og kjenner på savnet av en mann i huset mitt... men jeg vet med meg selv at han faktisk ikke var den rette. Så jeg savner ikke han. Jeg har hele tiden følt at det faktisk var det rette å gjøre og har ikke angret. Selv på tunge dager. Jeg vet nå...at å være alenemor på 35 år med to barn, heller ikke er det største sjekketrikset.....men det er helt greitt for meg. Jeg har forsonet meg med tilværelsen min nå. Det var det vanskeligste, å innse for meg selv at livet overhodet ikke ble som jeg hadde ønsket eller trodd. Men, jeg er jo kvinne...det sterke kjønn, og klarer meg fint alene. Skifter dekk på bilen selv...

Jeg vil ikke anbefale noe til deg. Vil bare si at livet kan bli bra for dere alle 4 selv om dere ikke lenger bor sammen. Det er greitt at du tenker på ungene, det er helt naturlig at du vil sette dem foran...men ikke glem deg selv midt oppi alt. Du er ung og har også et liv. Ja...det er egoistisk...men du er jo også viktig...ikke sant.

Jeg ser at innlegget blir langt, og har kanskje vært litt vel åpen...men kjære deg, skriv tilbake, gjerne direkte til meg, dersom du ønsker. Jeg kan tenke meg at du ikke har det så lett for tiden, og det kan være godt å få lettet litt på hjertet, selv til en ukjent person.

Iallefall, lykke til og håper du følger hjertet ditt i ditt "valg".

Klem

12

[Gjest Anonymous]

Hallo i luken.

Gjett om jeg kjenner meg igjen. Men, heldigvis, nå skinner solen igjen.

Det er slett ikke så lett å ha tid og ork og lyst til å være mer enn bare arbeider og mamma/pappa. Det å være kjærester er vel noe av det første vi legger til siden.

Dette gjorde vi:

SKREV NED de små tingene som før fikk hjertet til å hoppe. Byttet lister og begynte å gjøre disse tingene igjen, enda det kjentes som et pliktløp til å begynne med. (det kjennes naturlig etter hvert)

Vi tok opp "vanlige kjefte-temaer" kun i kjærlighetsbrev. dvs om det var noe jeg syntes jeg måtte få blåst ut av meg, skrev jeg det i et kjærlighetsbrev. regelen her var grei og utvetydig: 2/3 kjærlighet 1/3 kjærlig kjeft. Høres teit ut, men det virket!!

Jeg har to søstre som begge er gift og har barn. Vi sender ungene våre til hverandre og får en unge-fri helg. Det fungerer slik at i løpet av to måneder har min ene søsters barn vært hos oss en helg, den andre søsters barn har også vært hos oss en helg, og vi har vært helt uten barn en helg!! Kan være litt slitsomt de helgene det kryr av unger her, men det er det verdt!!!

Vi leier inn barnevakt stadig vekk, selv om det ikke er noe spesielt spennende vi har planlagt.

Bare noen tips. Dette har gjort underverker for oss. Fått fokus tilbake der det skulle være! Kanskje det hjelper for dere også.

[Gjest Anonymous]

hei

"godt" åse at jeg ikke er aleine..har vært sammen med min mann i 7 år, har 2 barn på 51/2 og snart 2.følelsene mine har vært fraværende lenge, nesten siden eldste blei født, vi gifta oss i en god periode.vi har et greitt dagligliv...til tider, men ganske mye sure miner og småkrangling. jeg er glad i han ,ja, men mer som en venn eller bror. sex har vi hatt ca 3 ganger det siste året...trodde ikke jeg hadde ork til det, men det har jeg. har forelska meg i en og tenner på han som jeg aldri har tent på mannen min. mannen min vet at jeg er forelska og vi har prata om å gå fra hverandre.det gikk så langt at vi begynte å forberede eldstejenta, men ho blei så fortvila....vi fant ut at vi må prøve for ungene...men nå har det gått 3 uker siden da, og jeg vet med meg sjøl at jeg har det ikke bra, jeg lengter etter å være aleine med ungene,aleine til å være meg sjøl. bli glad igjen og le igjen i hverdagen. mannen min er snill og relativt huslig og min beste venn. det er så mye vi kan prøve for at det skal funke igjen... men det byr meg imot..når han skal stryke meg i haret gjør han det feil, holde rundt meg....har fortalt hvordan e liker ting, men nei etter 7 år har han enda ikke skjønt...jeg vet heller ikke hvordan livet går videre. e det værdt det å ofre seg sjøl?jeg har et sitat på kjøleskapdøra jeg fant forrige uke:

BEVAR DITT HJERTE FRAMFOR ALT DU BEVARER FOR LIVET GÅR UT FRA DET.

er det egoistisk?hva er riktig? jeg vet like lite som deg.alt er skummelt. tanken på å være sammen, tanken på å være aleine, det økonomiske, avtaler, fordeling,mest gruer jeg for julehøytider osv.jeg tror jeg er et bedre menneske uten han, iallefall nå, men på lang sikt???er dette bare en periodeting?

skulle gjerne prata mer med deg..LYKKE TIL.

[Gjest Anonymous]

Dere får det til å virke så enkelt. Noen skriver at dere var skilt 2 år, noen 1 år.

Hvordan ordnet dere det? Man skiller seg jo for at det skal bli slik, men ingen ting er bedre enn om at folk finner tilbake til hverandre.

Det er jo en del praktiske problemer også.

Vi har dårlig råd. Skal vi selge bolig så blir det lite kapital på begge, men begge må bo.

Sliter med det samme ang. følelser. Sex er et ikketema. Boligpriser er for millionærer.

Ser for meg to stk. i et forfallent komunalt kott.

[Anne]

Nest siste anonym: Du sier du lengter etter å være alene med ungene. Lengter mannen din etter å ikke bo sammen med dem? Hvofor er det en selvfølge at de skal bo hos deg? Dette må du også tenke over når du vurderer å gå fra ham. Barna har like mye behov for omsorg fra far som fra mor!

[Gjest Anonymous]

svar til anne

fordeling som det kalles er vi enige om...det blir halv uke her og halv uke er...jobb, og barnehage spiller inn, og vi er fult klar over at begge er like viktige, men jeg mener jeg gleder meg til å være aleine med de når de erhos meg...de er glad i pappan sin, og jeg vil aldri i verden ta han fra de, eller de fra han...men e det riktig å gå fra hverandre??????føler det han kan bidra med er penger og husarbeid når han har tid liksom...jeg veit ingenting. skull ønske framtida mi viste seg for meg på et vis..dette er mye mer innvikla enn mange får det til å virke.

[Gjest Anonymous]

svar til anonym.

Dersom du ikke har noen varme følelser for mannen din, er det nok ikke enkelt å ha et fungerende samliv med han. Dersom du har disse følelsene for en annen person enn den du er gift med så blir det hele mere inviklet og vanskelig.

Kan du tenke deg å leve ditt liv uten han men ikke alene?

Er ikke hans følelser for deg som de "skal" bør dere nok overveie sterkt å prøve seperasjon, det kan gå begge veier.

Dersom hans følelser for deg er sterke og varme burde du kanskje spørre deg om ikke dere begge fortjener noe annet enn et enveisforhold...

[Gjest Anonymous]

hei du som skreiv sist.

takk for et fint svar. han føler for meg, og fortjener ei som føler tilbake. e fortjener å føle for noen..men det e skummelt, tanken på å gå fra.vet ikke om e kan føle for han igjen eller ikke....ønsker det, for da ville alt vært så enkelt.

men nå er det noen som kjenner historia hans, som har vært inne her og tipsa han om sida, så nå spørs det om ikke det blir fraflytting.....takk du kvinne som sa ifra til han.

det var sikkert fint for han å lese at e ikke tenner. e vil minst av alt såre han. vi er åpne, men visse ting trenger ike de her mannfolka å vite...vil ikke at han skal miste all selvtillit heller.greitt nok at han kanskje skjønner det i hodet sitt, men han trenger ikke lese det svart på hvitt!!!!!min feil som skreiv det i først omgang?jada.

[Gjest Kommentar]

stakkars deg! Ikke bare går du gjennom en vanskelig tid, men så skal du i tillegg ikke få lov til å beholde anonymiteten din her inne! Hvis man ikke har noen man kan prate med om slike ting, så er jo denne siten kjempefin å ha. Det respekterte tydeligvis ikke den personen som tipset mannen din. Og du kjenner vel vedkommende du også. Enkelte folk har bare altfor lange neser. Og nei, det er ikke din feil. Du må da få lov til å få feedback på ting! Noen ganger så er man så emosjonelt utslitt at man ikke ser klart i det hele tatt. Det er lov! I tillegg vil man at det skal ordne seg, at lysten skal komme tilbake som ved ett trylleslag, at man ikke ser hverdagen som et ork lenger, at de tingene man mener man mangler skal falle på plass etc. Alle disse tankene krever jo energien din de også.

Over til "skilsmisse-prosessen": Jeg har vært igjennom det selv, og observert mange venner gå igjennom det samme. En ting har vi stort sett vært enige om; hvis man hadde jobbet med seg selv I forholdet, like mye som man må jobbe med seg selv på vei UT av forholdet, i de 2-3 årene det gjerne tar, ja, så hadde man kanskje klart å få det til. Skilsmisse er hardt arbeid! Barnefordeling kan virke enkelt, men barn utvikler og forandrer seg, og det gjør også deres behov! Kanskje virker det som en flott ordning det dere har bestemt, og jeg drister meg til å si , foreløpig er enige om, men er det til det beste for barna? Og når barna forandrer seg og behovene deretter, hva da? Hva skjer når f.eks du ser at det ikke passer for barna lenger, og x'n din ikke ser det samme? Jeg snakker av erfaring. Skilsmissebarn har det mange ganger tøft! Og som forelder kan man ikke slutte å relatere seg til den andre forelderen! Du skriver at du gleder deg til å kose deg med dem alene. Hva med når de er hos pappan?

Det er ikke enkelt å skulle gi deg noen råd, og kanskje leser du ikke dette engang, etter at noen her inne sladret på deg, men kanskje noe får noe å tenke på; se for deg 2-3 år med hardt emosjonelt arbeid. Hvor vil du utføre dette arbeidet, I eller utenfor forholdet? Lykke til!