Trenger støtte

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Trodde aldri dette skulle skje med meg, men det gjorde det visst. Jeg er blitt "dumpet" av mannen i mitt liv. Jeg vet ikke om det har gått opp for meg enda, eller om jeg går rundt i en slags sjokktilstand, om jeg kan kalle det det.

Han har reist vekk i 3 1\2 mnd for å studere. Vi hadde vært sammen i 5 år, og begge følte at dette ville styrke forholdet vårt. Jeg støttet han mye, og unnet han å reise og oppleve nye ting. Jeg stolte på han og elsker han, så hvorfor ikke gjøre den jeg elsker glad?

Det skulle jeg aldri gjort. Tre uker er gått og no sitter jeg her uten kjæresten min. Det kom som lyn fra blå himmel.

" Jeg har ikke følelser for deg lenger, og for å være helt ærlig savner jeg ikke hjem i det hele tatt".

Jeg ble så lammslått og sjokkert at jeg virkelig ikke kjente igjen min kjære, som jeg hadde hatt i hele 5 år.

Vi ble sammen i ung alder, og han er min første kjæreste, vi var ment for hverandre det var han jeg ville gifte meg med og få barn med.

Hva skjedde med han elskede kjæresten min som reiste og forandret seg totalt? Jeg har ikke ord for hvor uvirkelig dette er for meg.

[Gjest frrr]

Føler med deg.

Du har lov til å være lei deg, og lov til å sørge.

Dere har vært sammen i 5 år, han har antagelig fått et frihetskick. Sannsynligheten er meget stor for at han finner ut at gresset slett ikke var grønnere på andre siden.

Men han har tatt et valg, det er ingenting du kan gjøre med det nå. Respekter det, og ikke løp etter han.

da er også sannsynligheten stor for at han kommer tilbake.

Men, ikke gå å vent på det. Fokuser på deg og ditt, ting som gir deg glede som ikke har noe med deg å gjøre. Det er ikke ditt valg, og det kan faktisk være en god ting å tenke på. Det er ingenting DU trenger å angre på...

[Gjest frr]

Men, ikke gå å vent på det. Fokuser på deg og ditt, ting som gir deg glede som ikke har noe med deg å gjøre. Det er ikke ditt valg, og det kan faktisk være en god ting å tenke på. Det er ingenting DU trenger å angre på...

som ikke har noe med han å gjøre, skulle det stå.

[Gjest Gjest_Kristin_*]

Takk for svar. Jeg har vært så sterk de siste dagene, noe jeg ikke trodde var mulig, men no har jeg knekt helt sammen. Alle minnene og de gode stundene dukker til stadighet opp i tankene mine. Jeg har på ingen måte tenkt til å legge meg etter han og nærmest tvinge han tilbake. Det er et valg han har tatt, og selvom jeg på ingen måte respekterer det han har gjort mot meg, må jeg respektere det valget han har tatt.

Jeg elsker han virkelig høyt.

[litle my]

Er i litt samme situsjon som deg.. Har nettopp flyttet fra mannen i mitt liv. Han sa han ikke elsket meg mer etter en tung periode i forholdet.. Jeg var sikker på at vi skulle klare og jobbe oss igjennom det. Men som lyn fra klar himmel kom beskjeden..

Men jeg er sikker på at vi klarer og komme oss videre i livet begge 2.. Minner vil det alltid være. Uansett hvor jeg snur meg så minner ting meg om min kjære.. Men jeg vil heller minnes han og ha det litt tungt no, enn å ikke kunne huske det fine vi hadde sammen.Klart det er hardt å huske, tenke og savne han hele tiden.. Men jeg vet at det blir bedre.. Vi må bare ikke være desperate og mase på de.. Kanskje de en gang våkner og forstår hva de har gjort.. Så får vi heller se om hva vi vil med de den dagen det evt skjer..

Stor klem til deg.. Tenker på deg..